Jeg har anoreksi og har lurt behandleren og legen min trill rundt. De tror jeg har holdt vekten, men sannheten er at jeg har drukket litervis med vann før hver vektkontroll. De kommer til å finne det ut en gang, så det er vel egentlig meg selv jeg lurer… Samtidig vil jeg ikke gi slipp på tomhetsfølelsen! Jeg ønsker å gå mer ned i vekt, og sulte enda mer… HVORFOR KAN DE IKKE BARE LA MEG GJØRE DET?? Da blir jeg lykkelig.. Åhh jeg vil ikke ha behandling og jeg skulle ønske jeg aldri sa fra til noen om dette :'(

Jeg er sykt redd for å få kjæreste, mn samtidig vil jeg jo ha d. Jeg er mest redd for å bli for glad i den personen jeg blir sammen med at h*n forlater meg etter en kort stund. De sier jeg er sterk, men jeg er egentlig ganske svak…

Har så mange hemmeligheter som ingen vet. Jeg har slitt med depresjon i flere år, har helt forferdelig selvtillit og tørr ikke engang gå ut med søpla eller hente posten uten å sminke meg. Ingen av venninnene mine eller familien min vet om det. Jeg har vurdert selvmord og ingen merker at jeg er trist engang. Jeg er redd for å bli såret av hver eneste gutt jeg noen gang har fått fllelser for. Jeg mistet jomfrudommen min når jeg var hinsides full av en fyr jeg ikke kjente i fylla. Jeg angrer på det mer enn noe annet. Han hadde ikke drukket noe og jeg skjønte ikke hva jeg holdt på med før jeg kjente smerte å ba han stoppe. Han stoppet ikke før en stund etterpå. Voldtekt eller ikke det vet jeg ikke. Jeg husker nesten ingenting fra kvelden men blir trist og flau av å tenke på det. Jeg snuser uten at foreldrene mine vet det. Jeg deikker nesten hver helg og har gjort mye dumt i de helgene. Jeg stjeler hver gang jeg er ute å shopper. Jeg elsker fortsatt eksen min mer enn noe annet. Jeg tenker på han hver dag. Han såret meg så mye at jeg er helt ødelagt på innsiden. Han var utro mot meg men jeg tok han tilbake. Han ødela selvtilliten min mer med å kalle meg stygg og om vi f.eks skulle på butikken så måtte jeg sminke meg om jeg skulle være med. Jeg har et så dårlig forhold til moren min at vi krangler hver dag og hun vurderer å ringe barnevernet. Jeg er redd for at noen jeg kjenner skal dø. Alt dette pluss så mye mer har skjedd iløpet av de par siste årene og jeg holder på å bryte sammen. Jeg vil ikke at dette skal ut på bloggen for jeg er redd noen skal gjenkjenne noen av hendelsene men ville bare få det ut. Takk for meg, hilsen 16 år gammel jente.

Jeg sliter med depresjon, selvskading, bulimi og angst

Jeg har fått diagnosen moderat-alvorlig depresjon og det er det ingen som vet bortsett fra foreldrene mine❤️

Jeg angrer på at jeg slo opp med eksen min. Vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det engang. Det er min største hemmelighet.

For to år siden hadde jeg en kjæreste. Han var voldelig og slo meg. En gang jeg var på fest, drakk jeg meg full og lå med typen til venninna mi. Jeg ble gravid og når jeg stod fram for min kjæreste(et par måneder etterpå) slo han meg flere ganger. Det endte med at jeg spontanaborterte. Jeg strever i dag med depresjon, angst og selvmordstanker. Ingen rundt meg vet dette. Jeg er 18 år gammel.

jeg har fire “bestevenner” selv om jeg bare stoler på en av de, som vil si jeg bare stoler på en av vennene mine. jeg føler heller ikke at jeg er en del av gjengen min, slik som jeg brukte å være. Noen ganger vet jeg ikke en gang hvem som er vennene mine

Halve familien min lever i en så jævla fucka fasade. Vi later som at alt er fantastisk i offentligheten, men egentlig så nekter mamma og søsteren hennes å snakke sammen. Bestefaren min er alkoholiker. Onkelen min er en taper som fortsatt bor hjemme med foreldrene sine, på utsiden er det for å ‘hjepe dem’ men egentlig er det bare fordi han ikke klarer seg i det hele tatt på egenhånd. Han kan ikke engang å vaske klær eller lage mat. Den andre onkelen min har satset mye penger på gambling, og mistet en gigantisk millionsum for noen år siden – men dette er selvsagt strengt forbudt å snakke om. I tillegg har den delen av familien min kontakter i forskjellige presidentskap rundt om i verden, og besteforeldrene mine møter stadig opp på finere fester. Og det er så jævlig å alltid måtte høre på mamma grine dagene i ettertid, for at faren hennes drakk seg fullere enn fullest i en alder av snart 80 år. Dette er bare en ørliten del av hva som skjuler seg bak familiehemmelighetene fra den siden av familien min.
Fyfaen, det der har jeg lengtet etter å skrive ned.

Fikk vite for bare litt over en uke siden at faren min har uhelbredelig kreft med spredning. Jeg er 17 plutselig jeg har blitt 10 år eldre, og må deale med seriøse problemer, og alle andres virker så utrolig småe og ubetydelige. I tillegg sliter jeg med utrolig dårlig selvtillit, og har ingen ting jeg er ordentlig god til, har heller ingen abisjoner for fremtiden og det skremmer meg. Livet skremmer meg over hvor urettferdig det er.

har et veldig stort problem med å finne meg selv. Med å finne ut hvem jeg er, og hvordan jeg skal leve, oppføre meg blant folk og hvordan jeg skal leve. Har tenkt så mye på dette. Vet ikke hvem jeg kan snakke med. Tørr ikke snakke med mamma, tørr ikke snakke med kjæresten. Er så redd for hva de skal si eller om de bare kommer med “det kommer med tid”. Jeg er så lei av dette å vet virkelig ikke hvor jeg skal putte tankene. Jeg har også et problem med å re sosial når det kommer til dette. Eneste personene jeg kan omgåes er mamma, kjæresten og 2 av mine nermeste venner. Klarer ikke dra ut med noen andre enn disse. Skolen, hjemme og kjæresten er eneste plassene jeg klarer å være over lang tid. klarer ikke drikke for da får jeg angst. Jeg er så lei av dette. Har hatt d sånn i snart 6 mnd. Det er kanskje ikke så mye, men når der kommer til alt så er det tunkt å jeg klarer ikke fulføre så mye som en halv dag på praksisen min som jeg er på fordi jeg vet ikkw hvordan jeg skal oppføre meg, spørre er jeg for redd for. Dette er det mest pinlige men mest ærlige innleget jeg har skrevet. Men jeg er glad jeg skrev det. Håper virkelig at d er noen som forstår. Å takk sophie for at du faktisk gidder å bry deg om at andre kan få ut ting de holder inne. Det er et forbilde d. Jeg vil bare gi et tips til de som har det som meg. PRØV. Dere kommer langt. Kanskje ikke langt nok (men kanskje), men dere kommer lengre enn om dere ikke prøver.
Jente (16)

Jeg sliter med ekstrem dårlig tillit til meg selv og alle rundt meg. Siden jeg var liten har jeg hatt denne rare følelsen av at ingen egentlig innerst inne bryr seg, at jeg på en måte er med i en film som “The Truman Show” – der alt er satt opp, og alle andre bare spiller sine roller. Jeg vet jo at det ikke er slik, men hvorfor tenker jeg det? Og dette har virkelig pågått siden jeg var 6-7 år. Hvorfor jeg har disse tankene, eller hvor de kommer fra, vet jeg ikke, og det gnager på meg. Jeg har ingen grunn til å føle dette. Jeg har gode venner og jeg har en herlig familie som jeg er ubeskrivelig glad i. Er jeg gal? Ble jeg født med en helt skrudd hjerne eller tenkemåte? Jeg har alltid hatt følelsen av å være nr 2, jeg er ingens nr 1. Ofte får jeg lyst å bare låse meg inn på rommet mitt i Oslo og holde meg for meg selv, men tanken på å da bli nr 3 i stedet for nr 2 skremmer livet av meg, så jeg retter meg alltid opp igjen og går ut blant folk når jeg får disse følelsene. Hva i f*** er galt med meg? Jeg har det likevel bra 90% av tiden, koser meg med venner, fester, leker med niesene mine, men denne rare og ubehagelige følelsen sliter meg ut på en helt merkelig måte.
FJUH, dette har jeg aldri sagt til noen, jeg er nå 23 år. Dette hjalp på en merkelig måte. Takk Sophie Elise, du er helt herlig.

Jeg lever ett liv som bare er løgner… Å jeg er sikker på at alt kommer til å ta meg igjen snart. F eks at jeg har begynt å røyke (noe mamma avskyr helt sykt ) jeg kunne alldri tatt mot til å fortelle foreldrene mine om røykinga, snusen eller drikkinga mi. Jeg er ødelagt… Jeg må konstant finne på nye løgner for å holde disse tingene sjult … Å det bryter meg ned 🙁

Jeg finner ikke noe poeng med livet mitt. Jeg føler meg ikke lykkelig, hver eneste dag er den samme og det skjer aldri noe nytt. Det hater jeg, det føles ut som å leve i en sirkel uten noe poeng. Jeg bare er der liksom.

Kjenner mg igjen i å føle dårlig samvittighet for tidligere handlinger. Du må bare tilgi dg selv:)

I fra jeg var 18 til 20 år hadde jeg depresjon. Dette førte til at jeg ble alkoholmisbruker.
En dag bestemte jeg neg for at nå var det nok (etter ca 1 år), jeg dro til jobben min edru. Bare noen timer senere fikk jeg abstinenser : kroppen ristet og jeg kaldsvettet. Jeg måtte lyve til min egen sjef som var moren min å si at jeg var blitt veldig syk.
Jeg hadde ikke tid til å komme meg hjem, jeg måtte rett til vinmonopolet for å få i meg noe sprit fortest mulig. Og etter dette forsattr jeg i enda ett år.
Jeg klarte æ slutte når jeg flyttet hjem til mine foreldre igjeb.

Jeg ble mobbet både på barneskolen og på ungdomsskolen. På barneskolen var det mer drittslenging om hvordan jeg så ut, og jeg viste aldri om jeg hadde noen venner jeg kunne leke med. På ungdomsskolen ble jeg fryst ut av mine bestevenner. Dette ble tatt opp med lærere, rektor og en kontaktperson som skulle ordne opp i det. Men det som skjedde var at de tok mobbern sin side. Det var som at det var skikkelig synd på den personen, men ikke med. Det eneste rådet jeg fikk var “du må finne deg en ny vennegjeng.” Og det er virkelig ikke lett når du bor på et så lite tettsted som meg… Så min hemmelighet er at jeg rett og slett er redd for alt nå. Det ser ut som at jeg har det bra, men egentlig så sliter jeg veldig. Det å være ei skikkelig flink skolejentene til å bli ei som strever med å få gode karakterer. Jeg tørr ikke å snakke med gutter, fordi jeg er redd for å dumme meg ut. Jeg tenker alt for mye på om “det jeg gjør nå er bra nok eller om det bare er helt teit. Er det godkjent?” Jeg tar til meg ting veldig fort. Og jeg knekker sammen så og si hver kveld. Enten fordi jeg for eksempel savner katten min eller fordi jeg føler jeg ikke har lest nok pensum. Så det jeg har lyst til er å kunne fortelle mine historier åpent til hele Norge. For jeg føler det er så viktig. Det er snakk om både skjult mobbing, men også direkte mobbing. To typer som er helt forskjellige. Problemet er at jeg har ikke den muligheten til å kunne fortelle det. Det å sende det inn til lokalavisa er ikke nok, jeg nå enda lengre! Men samtidig tørr jeg ikke. Fordi, som sagt, så bor jeg i et tettsted. Og jeg er så redd for at dette skal slå ned på meg. Samtidig ønsker jeg ikke å være redd mere, jeg ønsker å få det ut slik at jeg kanskje kan begynne fra bunn igjen.

jeg er en 15 år gammel jente som aldri har kysset en gutt før… jeg begynner å
bli litt stressa ellersom fler og fler av vennene mine gjør det 🙁 jeg føler meg veldig pen og alle sier det til meg hele tiden og jeg er venn med mange gutter og vet om noen gutter som liker meg ogsånn, men jeg har liksom aldri kysset noen før og jeg tipper at det ikke kommer til å skje før jeg blir sånn 20 og det er jeg livredd for!!!! håper det er andre som har det slik!

Jeg klarer ikke gi slipp med en jeg drev på med for et år siden. Vi er fortsatt “venner”, men jeg får så mange regler fra han som jeg må følge at jeg konstant går rundt og er lei meg. Han forventer at jeg skal dele alle viktige ting med han, men alle småting jeg syns er morsomt er ikke engang verdt et svar fra han. Likevel gråter jeg ved tanken på å miste ham, for han er den eneste som alltid trøster meg når jeg er trist

Jeg har drapstanker om ex venninda mi. Hun har svikta meg, baksnakket meg, spredt hemmeligheter. Jeg har null følelsen ovenfor henne. Hun gjør meg fysisk kvalm og hver gang jeg ser henne, kjenner jeg trangen til å kvele henne og se livet forsvinne i øynene hennes.
Jeg vet det er syke tanker, men jeg er jo psykisk syk og har vert det siden jeg var 12… Jeg er 19 nå

etter jul møtte jeg en gutt jeg begynte å henge en del med. det gikk for det meste i sex, hele tiden, og det var helt fint og greit for oss begge. Han fikk seg dame et par mnd senere og vi har fortsatt sex flere ganger i mnd… har så dårlig samvittighet for dette, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det. hvis noen kan fortelle meg hvilken dritt jeg er, er det bare å gjøre det! kan naturligvis ikke fortelle noen om dette..

Er redd for at alt skal gå til helvete og at ensomheten skal gi varige mèn.
Er sammen med verdens beste gutt, han er den snilleste og mest godhjertede personen du kan tenke deg og han ville aldri gjort meg noe vondt om så det sto på livet, men allikevel så er jeg så lei han. Det er jo helt teit å si, men jeg savner rett og slett litt krangling, vi krangler aldri og jeg føler at jeg ikke må jobbe for å få beholde han og da blir det kjedelig, om du skjønner? Jeg føler ikke det samme lenger, og selv om det er han jeg ser for meg at jeg en gang skal bo sammen med og skape en familie sammen med, så er det allikevel ikke han jeg ser for meg at jeg skal være sammen med frem til den tiden. Er så redd for at ting ikke skal ta seg opp igjen, for uten han er jeg helt alene. Jeg har alltid hatt masse venner og vært en av “de kule kidsa”, men de siste tre årene etter at jeg startet på vgs har jeg ikke hatt noen. Kan ikke huske sist gang jeg hadde noen jeg kunne kalle for bestevenninna mi, og jeg har ikke kontakt med noen utenom skolen. Har vært gjennom en del opp i gjennom livet uten at jeg vil gå noe mer inn på det i tilfelle noen ser det og skjønner hvem jeg er, men i alle fall så har jeg ingen å snakke om disse tingene med og det svir langt inn i sjela at jeg i en alder av 18 år er så ensom at jeg tenker at om det ikke hadde vært for at jeg visste at enkelte i familien min ikke hadde taklet det, så hadde jeg vært død for lengst.

Jeg klare ikke være meg skjøl med folk, eneste bestevenninen min og foreldrene mine, så folk tror jeg er den rolige personen selvom jeg egentlig er ganske snakkete og hyper.. på skolen da er jeg veldig rolig, så folk tørr kanskje ikke komme bort til meg eller snakke med meg pga, jeg er rolig og ikke snakker med dem! jeg klarer ikke begynne en samtale med noen jeg ikke er sikker på.. dette har jeg slitt med en god stund nå og er ganske lei..jeg tørr bare snakke me folk på nettet, snapchat og sånn, og det er jo egentlig ganske feil..håper virkelig dette forandrer seg og jeg får flere venner, foreksempel når bestevennina mi er med andre folk jeg ikke kjenner så er jeg alene og ingen og være med, dette blir sikkert forandret en del på vidergående så håper dette halvåret etter jul går fort!

Skal prøve å gjøre en lang historie kort.
Da jeg var 13 år og begynte i 8., var det en gutt i klassen min som var drit kjekk og jeg ble litt betatt av han. Det visste bestevennina mi godt, men likevel ble hun sammen med han. Da måtte jeg putte mine følelser til side, og heller være glad på hennes vegne. Vi mistet mye kontakt, av ulike årsaker.. Bestevennina mi og eksen hennes gjorde det slutt i 10. klasse. Da kom eksen hennes til meg og vi ble venner. Tilslutt utviklet det seg, og jeg ble nok engang betatt. Lang historie kort; Vi hadde et av og på sexforhold fra da vi gikk i 10. klasse i 2007 – 2011. Det verste var at han var egentlig aldri interessert i meg, han bare visste at han hadde meg rundt lillefingeren sin og jeg kom så fort han ringte. Det kunne gå en – to mnd hvor vi var mye med hverandre og hadde himmelsk sex, så mistet vi plutselig kontakt i mange mnd. Så fort jeg begynte så smått å komme over han, merket han det og ringte meg igjen. Da han sist tok kontakt med meg sa jeg for første gang nei. Jeg var lei av å være hemmeligheten hans, jeg var lei av å bare være en knulledukke.
Så en liten oppsummering: Jeg lå med eksen til bestevennina mi, opptil flere ganger over flere år. Hun vet fortsatt ingenting…
Jeg er lykkelig forlovet med en herlig mann, og min tidligere barndomsbestevennine er forlovet og har nå to barn. Vi treffes enda, når det passer.

Ikke en hemmelighet, men bruk så mye tid du kan med besteforeldrene dine mens du har sjansen….
Fikk nettopp vite at farmor er død og angrer på at jeg ikke var mer med hun når hun var her.

Jeg skulle ønske at jeg kunne spise en sjokoladebit uten og ha dårlig samvittighet etterpå. Eller bare spise et pizzastykke, ta seg en kopp kakao. Rett og slett leve normalt. Det er vanskelig! Jeg har alltid hatt et veldig stort problem som jeg desverre aldrig blir kvitt, men jobber fortsatt med og bli bedre. Jeg har problemer med mat, og det har jeg hatt i over 10 år, og jeg er nå 22 år gammel. Det startet på barneskolen da jeg plutselig fikk en ide om at jeg skulle slanke meg, og da ble det til at jeg bare spiste en youghurt iløpet av skoletiden, men så ble det desverre enda verre, jeg kuttet mere og mere ned, og når jeg først spiste så overspiste jeg veldig mye. Jeg hadde med andre ord ikkje noe metthetsfølelse. Den metthetsfølelsen fikk jeg først kjenne for ca 1 år siden, da jeg begynnte med regelmessig spising, og i behandling. Jeg gikk igjennom mange behandlinger og ble feildiagnosert gang på gang. Jeg ble satt på mye forskjellige medisiner og ble rett og slett helt tullete i hode av alt. Da jeg begynnte og få hjelp så var det noen som spørte meg om jeg i det hele tatt spiste noe. Jeg brukte veldig lang til på å svare, men til slutt svarte jeg nei. Det var da jeg fikk hjelp, og var i behandling i 2 år. Jeg klarte nesten og fullføre behandlingen, men så måtte jeg desverre flytte vekk, og da fikk jeg tilbakefall, og nå sitter jeg her og jobber med det på egenhånd. Jeg angrer på at jeg ikkje klarte og bli bedre, og jeg kommer nåkk til å ha det i bakhodet livet ut, men jeg har troen på at jeg kommer til og få det helt vekk en gang:) Jeg skulle ønske at jeg kunne spise en sjokoladebit uten og ha dårlig samvittighet og uten og trene i flere timer etterpå. Den dag idag har jeg lært veldig mye om vekt og mat. Jeg har lært at vekten ikkje forandrer seg med 10-20 kg på en dag, og at det tar lang tid for og gå opp i vekt, og at det ikkje er så lett å gå opp som man skulle tru selv. Jeg har også lært at det og spise normalt opprettholder en normalvekt, og at det faktisk går an og spise en sjokoladebit i ny og ne. Jeg har også lært og ikkje sammenligne min kropp med andre sinn, for så og føle seg stor etterpå. Og det beste av alt, Jeg har lært å se på ansiktene til folk isteden for og se hvilken kroppsfasong og kroppsstørrelse folk har, og med det så har jeg funnet ut at det faktisk går an og vere lykkelig og ha det bra selv om man er tynn, normal, overvektig eller uansett hva man er. Dette var min historie, og jeg tror at flere kjenner seg igjenn i det og ha en spiseforstyrrelse. Mitt råd er at en ikkje skal bry seg for mye om hvordan andre ser ut. Det er viktig og vere seg selv 🙂

jeg er forelsket. men personen bor i et annet land, og vi har delvis et forhold. jeg sier til han at det ikke kan være slik, men han fortsetter bare med å si at han venter på meg. han venter på at jeg skal komme tilbake. vi snakker daglig i telefon og sender meldinger. det er utrolig tungt. savnet er veldig stort, for han er en så god person. å her sitter jeg, i norge, og ikke kan gjøre noen ting. men hovudpoenget er at det er ingen andre som vet om det. jeg har denne tunge hemmeligheten for meg selv. min aller beste veninne vet at vi snakker, men hun vet ikke at vi snakker så mye som vi gjør. jeg savner alt ved denne personen, måten han behandler meg på. han får meg til å føle meg spesiell, at jeg virkelig betyr noe for han. ingen har fått meg til å føle meg slik. jeg vil virkelig ha han nær meg, hele tiden.

Prøv å besøk besteforeldrene dine så mye du kan! Jeg har ingen besteforeldre å besøke, så utnytt tiden du har med dem!

Jeg mister alle. Ikke bare venner, men gutter også. Jeg sitter egentlig bare å venter på at alle guttene jeg har holdt på med/drevet på med, plutselig skal komme tilbake til meg. Vennene mine har jeg helt gitt opp. Jenter er for umulige.

Jeg tenker altfor mye på å ta selvmord. Jeg vet at jeg ikke er i stand til å gjøre det, men likevel føles det noen ganger ut som om det er det eneste som kan gi meg fred.

12 år, var jeg da jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv. 13 år, var jeg da jeg kuttet meg for aller første gang. Mobbing og problemer hjemme var vel det som tok knekken på meg. Ingen vet dette og jeg har ikke lyst til å si det til noen heller.
Jeg har i ettertid hatt problemer med selvskading, selvmordstanker og tvangstanker. Min far har problemer med sinne og når har blir sint, blir han veldig sint. Jeg snakker om glass som blir kastet gjennom veggen, ting blir ødelagt og knust på grunn av han. Han vet hva han gjør, men akter ikke å gjøre noe med dette. Min mor har til og med flere ganger truet med å ringe politiet og jeg kan love deg at det har vært like før. Heldgvis har dette roet seg litt, men man vet aldri når han eksploderer igjen. Men så er det da stunder når han er glad, da han sier fine, gode ord som får meg til å glemme alle de vonde dagene han har gitt meg.
Min bror flyttet hjemmefra og ned til Oslo for litt mer enn ett år siden, og det var vel da selvskadingen tok overhann av meg. Jeg hadde ingen å gå til når mamma og pappa kranglet eller da folk sa stygge ting til meg på skolen. Mine venner vet ikke dette og jeg håper de aldri finner det ut.
Jeg er nå fylt 16 år og går første året på videregående. Jeg har funnet meg en jeg liker veldig godt og vi holder på, men det som jeg frykter mest er når jeg må åpne meg for han og fortelle hvordan jeg har det og hvordan mitt liv har vært.
1. September, er datoen jeg kuttet meg sist og jeg håper at det var siste gang, selv om det frister noe jævlig å kutte meg igjen. Jeg sitter nå med en stor klump i halsen ved å skrive dette og re-vurderte flere ganger om jeg skulle ta meg tid til å skrive dette. Dette var en oppsummering av mitt liv og mine problemer og jeg håper det ikke ble for langt og at du giddet å lese det.
Tusen takk for at du lot meg skrive dette.

Jeg har noe på gang med tre forskjellige gutter samtidig. Og selv om ingen av dem er noe seriøse enda, føler jeg meg skikkelig dritt! Men jeg klarer bare ikke å velge! Og føler dette er spesielt teit, siden jeg tross alt er 20 år nå, og alt er mye mer seriøst enn ungdomsskolen :/

Jeg har følt meg Klarsynt hele livet! Og nå kan jeg bekrefte til meg selv at det stemmer! Etter 20 år med ærlighet og aldri blitt hørt. Akkurat som jeg har blitt født på ny! Jeg har kriget i 20 år, og nå har jeg endelig beseiret krigen! 2015 starter mitt nye liv! Jeg føler det som en stor takk til meg selv! Jeg skal starte utdanningen min, og bli en av mange drømmer jeg har tenkt på i løpet av livet mitt! I Love My Life! <3 Losers falsehood!

Sophie, du er utrolig tøff som deler slike tanker som du gjør! Jeg også er redd for at noen av mine nærmeste plutselig ikke skal være der en dag, og at jeg har gått glipp av så mye. Har sett litt på kommentarene her, og vil bare sende tusen millioner positive tanker til alle dere som sliter med selvmord, dårlig selvtillit og andre vonde ting. Blir oppriktig trist på deres vegne. Husk at dere er UNIKE, og alt kommer til å bli bedre selv om det oppleves mørkt nå! Og jeg håper virkelig at dere oppsøker hjelp eller har noen andre nære dere kan åpne dere for. Tydelig at dette er et godt tiltak, Sophie! Masse kjærlighet og varme tanker fra meg <3

Har så utrolig mange hemmeligheter nå, men har ingen å si dem til! Har ingen å snakke med! Liksom har venner jeg kan kose snakke med og sånn men å snakke om mine dypeste hemmeligheter gjør jeg aldri! Jeg stoler ikke på vennene mine, stoler på mamma men det er ikke alt man burde fortelle foreldrene heller! Går på ungdomsskolen og håper jeg snart kan finne meg noen å snakke med, fortelle ting til, og stole 100% på. Klare ikke vente til videregående, håper det blir bedere der!

Jeg føler meg aldri fornøyd. Dette vil kanskje ikke betegnes som en hemmelighet men for meg er det det.i Alle vennene mine forteller forteller meg hvor fin kropp jeg har, hvor fine beina mine er,med det store thigh gappet, og hvordan jeg burde satse på en modellkarriere. Jeg ser det stikk motsatte. Jeg føler meg større en catwalk modellene, samtidig som jeg føler meg alt for spinkel og usexy når jeg ser på de formfulle fitness guruene og side-hoe’sa til de kjente mannlige kjendisene. Det sliter meg totalt ut, det å aldri kunne være fornøyd. For ingenting føles rett. Hadde jeg følt meg formull og sexy hadde tanken om å måtte være beinmagret, langbeint og vell-proposjonert hjemsøkt meg. Hadde jeg følt meg tynn som en stilk, ville jeg heller aldri kunne følt meg fin nok for – *kursiv*man må jo ha former? Bein er jo for hunder og kjøtt er for menn.

Jeg lå med kjærsten til venninna mi, og jeg angrer sånn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

dette er noe jeg ikke har fortalt til noen, og jeg kommer ikke til å gjøre det enda heller. Jeg har kuttet meg selv, og gjør det fortsatt. Alt sammen har bare bygd seg opp og jeg følte meg helt tom på innsiden. Presset jeg selv har lagd meg på skolen, trening, venner, kjærlighetslivet og det å ikke ha noen å snakke med. Jeg og moren min har ikke et spesielt godt forhold, vi snakker nesten aldri sammen om ting og tang. Så jeg føler ikke at jeg kan snakke med hun. Jeg har tre kjempegode venninner, men jeg vil ikke si noe til de, jeg er redd for at jeg skal bli kalt oppmerksomhetssyk o.l. Godt å få sagt d ut her, takk<3

Jeg er betatt i en som jobber på samme kjøpesenter som meg, og vi begge har kjæreste og barn..

Jeg ble voldtatt for fem år siden og klarer ikke å slutte klandre meg selv

Jeg har det egentlig bra. Men jeg føler at jeg ikke passer inn på vgs, jeg er veldig voksen av meg, tar ting seriøst og slikt. Men føler at jeg må være litt mer barnslig for å klare å kommunisere med andre… Jeg skjønner egentlig ikke dette, fordi jeg er som alle andre. Jeg vil ikke drite meg ut og være idiot som alle andre prøver seg på. ++ jeg har prestansjonsangst, det plager meg så sinnsykt mye.
Men jeg elsker bloggen din og dine personlige innlegg gjør at jeg som fastleser blir bedre kjent med deg !
Jente 16 år

Jeg ble gjengvoldtatt da jeg var tolv år gammel. Mista fosteret. Har problemer med intime forhold og har ikke hatt sex siden. Er nå nitten år og er redd for å si det til en eventuell kjæreste for er redd han skal syntes jeg er skitten og oppbrukt.
Jeg har psykoselidelse som blir døyvet med tunge medisiner. Hoppa ned trappa og spiste glass og tapet. Har også bipolar og borderline, tourette og adhd pluss ocd. Tar syv forskjellige slag meds for det.
Jeg har vært tvangsinnlagt omtrent 25 ganger i psykriatrien i 2014. Politiet har rykka ut på meg rundt 30 ganger i år på grunn av selvskading og selvmordsforsøk. Knytta et tau mot en stol og skulle til å hoppe ned i vannet, har også prøvd å hoppe ned på e18 foran trailere flere gabger. Har sovet ute midt i byen fordi at jeg var så redd for ‘halliser’.

jeg har hatt det vondt i snart 1år,sånn veldig ille også,jeg skada meg,men er to måneder skadefri,men det er tungt å fortsette sånn. bestevenninna mi og familien tror det går bra med meg,men sannheten er at jeg har det verre enn noen gang og jeg tør ikke si ifra til noen fordi er redd for at noen skal tenke at jeg er teit eller oppmerksomhetssyk,alt jeg egentlig vil er å forlate.. det er trist å tenke at ett liv kan bli slik,men sånn er det.. det var egentlig veldig godt å få alt dette ut..

For en måned siden tok han jeg har crushet på i flere år kontakt med meg, vi pratet masse i starten og nå har jeg ikke snakket med han på flere dager.. Jeg er redd han er gått lei av meg! Høres kanskje veldig teit ut, men jeg er på gråten hver eneste kveld fordi jeg bare ligger å tenker på hvorfor han ikke snakker med meg lenger, jeg føler meg for dårlig for han rett og slett..
Du er en fantastisk person, Sophie!

Jeg har aldri tenkt på meg selv som en person som noen gang kom til å få dårlig selvtillit. Jeg har alltid hatt mange venner som bryr seg om meg og jeg har aldri hatt problemer med å bli kjent med nye folk. Men det året jeg begynte på vgs ble jeg mer sjenert, og etter hvert har jeg slitt veldig med å føle meg likt. Jeg tenker alltid at jeg ikke er bra nok og at alt jeg sier er teit. Jeg snakker heller ikke med noen om det, fordi jeg vet at det er så mange som har det så mye verre enn meg. Det ville bare høres ut som at jeg “syter av mitt perfekte liv”. Men det er bare små episoder som at hvis jeg snakker med noen, og de begynner å snakke med noen andre fordi jeg ikke er “interessant nok”, kan dette gi meg en hard klump i magen.

jeg er ensom. er veldig lei å bli dømt har nettopp starta i vg1 og trodde jeg endelig skulle få en ny start, men nei. menneskene er det samme, det er fortsatt rykter og alle har alltid noe de skulle sakt om meg føler jeg. jeg føler alle dømmer meg uansett hva.
jeg sliter med selvtilit, selvførelse og deperisjon. jeg kan ha det velig bra noen dager men når jeg er alene eller føler meg ensom er jeg velig langt nede. jeg har vært deprimert et år nå. 2014 har vært det jævligste året jeg noen gang har levd. skolen er det værste stede akkuratt nå jeg sliter med å ta kontakt med nye mennesker fordi jeg vet de vet noe om meg. jeg hater hvordan jeg tenker har null tillit til folk. jeg liker ikke gå i kantina fordi jeg er redd for å se han ene jeg har vært forelsket i i tre år eller mere, han er bare en tung byrde og hver gang jeg har prøvd å komme over han kommer han alltid tilbake. nå som jeg går på samme skole som han er det veldig vanskelig. hvertfall når jeg har felles venner som han. han er to år eldre og er for opptatt av hva gutta tror om han. jeg har alltid hatt mye oppmerksomhet både posetivt og negativt, er så dritt lei!! er det noe jeg må forandre? føler jeg blir dyttet i motsatte retninger hele tiden. hater dette lokalsamfunnet! har lyst til å bare komme meg langt vekk og aldri komme tilbake… ensom er orde som beskriver meg nå.
Anonym jente

Har snart vært sammen med kjæresten min i et år, men nå i det siste tror jeg følelsene sakte, men sikker begynner å dabbe ut. Jeg crusher mer og mer på andre, og blir ikke like glad når jeg ser han. Er livredd for at det plutselig skal slå meg en dag at jeg ikke liker han så godt lenger og at jeg ikke vil at vi skal være kjærester. Jeg elsker han kjempehøyt, men følelsene er veldig av og på…

Jeg synes det var veldig spennende å lese alle kommentarene her.

Rett før jeg ble sammen med kjæresten min (vi har vært sammen siden mai), så hadde ex’en min komt til meg med at han angret på at vi gjor det slutt, ville ha en ny sjangse osv, så endte det opp med at vi hadde sex. Bare så vidt, vi fullførte det ikke.. Og da hadde jeg og kjæresten min akkurat begynt å holde på. Og jeg har holdt dette inne så utrolig lenge, og det at jeg ikke klarer å si det til kjæresten min gjør så vondt. Har så lyst, men er redd for hva reaksjonen er. Men det var godt å få det ut!

Jeg vil jo egentlig ikke dø, men ikke søren om jeg vil leve dette drittlivet heller.

At jeg sliter så mye med psyken som jeg gjør (selv om de fleste hjemme har skjønt det for lengst) og det at jeg nå flere ganger har prøvd å ta livet mitt..
yay

Jeg har en lidelse jeg trodde ingen klarte å se da jeg var yngre. Jeg var jo så flink til å skjule det og fikk aldri hjelp. Jeg søkte opp hjelp fra helsesøster på skolen som sa at hvis jeg ikke begynte å spise, måtte jeg tvanginnlegges på sykehuset. Men jeg var da ikke tynn en gang. Heldigvis kom jeg meg, men problemet med å ha en form for spiseforstyrrelse er at du faller så lett tilbake til gamle vaner. Jeg så aldri noe doktor eller ble innlagt, men ut fra symtomer hadde jeg anoreksia. Dette tar aldri slutt. Jeg er inne i en god periode, mens den neste dagen bare knaser alt og kiloene renner av igjen… dette tar til slutt over livet ditt og du har ingen form for energi til å gjøre noe annet.

Egentlig har jeg ingen gnagende hemmeligheter. Jeg er såpass heldig at jeg har en fantastisk bestevenninne som vet så å si alt om meg, mange gode venninner og en støttende familie, så uansett hva som skjer er det alltid noen jeg kan fortelle det til. Jeg hadde det veldig tøft på barneskolen – ble ikke invitert på ting, fikk ikke være med de andre, fikk slengt kommentarer til meg – men det har bare gjort meg sterkere og mer empatisk. Og
Men du, Sophie, du skal bare vite at du er en utrolig fin person, og du er alt for hard mot deg selv. Ikke bry deg om stygge kommentarer, “voksne” mennesker som gjør narr av deg og andre som prøver å trykke deg ned – for det er ikke verdt å bry seg med mennesker som trenger å gjøre narr av andre for å føle seg bedre selv. Vær stolt av deg selv, og vær glad i deg selv, for det fortjener du veldig!

Kommer flere hemmeligheter her. skal være deilig å få dem ut.
Jeg har perioder hvor jeg ser på meg selv i speilet og ser bare feil. Kroppen min er bare feil, og ansiktet mitt er fucka. Altså dypt inne vet jeg at jeg ikke egentlig er stygg, men noen ganger så lar jeg den indre kritiske stemmen ta overhånd.
Jeg tror det forårsaker at jeg ikke tør å komme nærme gutter. Jeg er så redd for at de skal se mine feil, så jeg tørr ikke prøve en gang. I tilegg til å være superkritisk til meg selv og alt jeg gjør, er jeg flink til å kritisere gutter når de kommer nærme meg. Det blir som en slags forsvarsmekanisme, finner jeg feil med dem, trenger jeg ikke tenke like mye på feil hos meg, og at de kommer til å dømme dem. Vet det er en fucka mindset, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forandre det.
I tillegg om jeg faktisk finner en gutt jeg liker, og de ignorerer meg, så begynner jeg å like dem mer. Det var en gutt på ungdomsskolen som jeg var hodestups forelsket i, and till this day, ca 3. år siden jeg først så han, finner jeg meg ofte å tenke over han og hvordan hans liv er. Jeg klarer liksom ikke la vær å søke han opp på facebook for å se om det er noe nytt, for noen måneder siden fikk han kjærste, og jeg ble hjerteknust. Og senere igjen, så slettet han statusen, så man ser ikke om han er i forhold eller ikke på face, og jeg blir så frustrert… Jeg vil ikke være det, men alikevel.. det er noe trygt i smerten også, på en måte. det er godt å få ut sinne og litt tårer. Men tror jeg aldri egentlig kommer over han. Og det er så jævli irriterende, for jeg vet at han ikke tenker på meg i det hele tatt. Jeg vet jeg burde vært bedre, jeg burde kommet over det. Jeg føler meg så svak.
Jeg er egentlig undervektig, men jeg føler fortsatt at beina mine ikke er tynne nok, og magen min ikke er flat nok. Så jeg arbeider nå mot å bli enda mer undervektig! i det minste vet jeg det selv. Når jeg ser jenter som er sykt tynne på gata, får jeg et sånn hate/love relationship, jeg ønsker liksom å være nesten like tynn som dem samtidig som jeg hater at det er det. Det er jo ikke bra å være så tynn, men jeg synes det ser pent ut (så lenge det ikke er anoreksia tynn, jeg synes selv det er en grense).
AHHHH. hva er meningen med livet, hva kommer etter, hva skjedde før? Jeg tenker filosofisk på vår eksitens så altfor ofte også.

MIn hemmelighet er at jeg i 6 år har gått rundt å vert misfornøyd med hvordan hvordn jeg ser ut nedentil. Det har vert så mye i tankene mine, hver eneste dag når jeg har gått på do, kledd på/av meg osv. For 1 uke siden kjørte jeg alene 4 timer til et privatsykehus og foretok labiaplastikk, for så å kjøre alene tilbake de 4 timene. Ingen vet om det, og ingen skal noensine vite om det. Lettelsen jeg har følt den siste uken kan ikke beskrives en gang, og jeg føler meg endelig komfortabel i min egen kropp.

jeg gjør mitt aller beste for at ingen skal kjenne meg, jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg kommer til å reagerer på noe. jeg har heller ikke de samme følelsene som andre, jeg føler verken skyld eller sjalusi blandt annet. Ikke ta dette som om jeg sliter med noe, fungerer fortsatt i samfunnet og det er jo ingen som vet om det, så har det egentlig ganske bra

For litt over et år siden døde min beste venninne, og det var så utrolig vondt. Fortsatt gråter jeg meg i søvn flere ganger i uka, og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på henne, og at jeg aldri skal møte henne igjen. I det siste har jeg også tenkt en del på at andre jeg er glad i også kan forsvinne når som helst. Jeg er så redd for at dette skal skje, og at jeg må oppleve det samme en gang til. Det er ikke slik at jeg tenker på å ta selvmord, for jeg har utrolig lyst til å leve, men noen ganger lurer jeg på om det er verdt å leve når jeg vet at jeg kommer til å føle så stor smerte. Det er noe jeg ikke tør å snakke med noen om. Jeg snakker jo om vennina mi med vennene mine, for de var hennes venner også, men da snakker vi aldri om hva vi føler rundt det, bare minnene vi har med henne og lignende.
Takk for at du gjør dette sophie, det er så godt å endelig få skrevet. Du er en fantastisk person!

Med en pappa med uhelbredelig kreft og en mor som er alkoholiker føler jeg meg alene. Nesten hver kveld gråter jeg meg i søvn. Dette er et liv jeg ikke ønsker å fortsette å leve. Hva kommer til å skje når pappa dør? Jeg tør ikke å prate med noen om det, redd for at alle kommer til å synes synd på meg. Selvsagt har jeg fortalt mange av vennene mine at jeg har det bra, at Pappa blir bedre osv. Sannheten er at jeg gjør alt for å slippe å tenke på det. Jeg drikker i helger og av og til i ukedagene for å distansere meg fra virkeligheten, som kommer tilbake og slår meg i trynet hver jævla kveld. Jeg er utslitt og lei av livet. Jeg snuser og røyker fast nå, til og med røyka cannabis for å prøve å glemme. Være glad for en liten stund. Jeg har allerede vært så nær å miste pappa for en liten stund siden, da tykktarmen hans sprakk og legene virkelig messa han opp på sykehusbordet. Han fikk en infeksjon som nesten drepte han. Bestevenninnen min kaller meg care og sier at jeg er kjedelig, ikke gidder å være med henne når sannheten er at jeg ikke orker. Er dette livet en jente på 16 skal leve?

Vet ikke om det akkurat e en hemmelighet, men det e i hvertfall ikke nåkka æ har snakka så my høyt om.. Da æ va mindre sleit æ veldig med angst osv, men æ fikk hjelp og ble my bedre.. Men æ sitt allikevel igjen med litt angst inni mæ, og angsten kjæm alltid frem på daga æ e sliten, trøtt, syk, ensom osv, og da tenke æ og bekymre mæ my for å bli alvorlig syk. Kreft e det æ e mest redd for, sikkert fordi man høre så my om det, men også andre forferdelige sykdomma.. Æ e så redd for å sett livet på vent, å ha en usikkerhet på om man kjæm te å lev eller dø.. Alt æ vil i fremtida e et lykkelig liv med god helse, utdanning, jobb, hjem og familie. Å ha en mann som elske mæ over alt på jord. Men æ e så redd for å få livet revet vekk helt plutselig av en forferdelig sykdom. Eller ei plutselig ulykke.. Det eneste som trøste e at familien ikke har noen spesiell sykdomshistorie, og æ vet at hvis æ dør kjæm æ te himmelen og møte mine kjære der oppe.

Snakk om å kopiere innlegget til Hedda Ingeborgvik da, hun har holdt på med slike i flere år. Nytter ikke å leke wannabe

Jeg ser veldig ofte på porno! Og jeg er jente.
Jeg har kjæreste men vi bor et stykke unna hverandre. Pågrunn av dårlig råd så kan ikke vi treffes så ofte. Jeg har ikke fortalt han det, fordi jeg vil ikke at han dkal bli lei seg eller skuffet. Men jeg føler jeg er avhengig av å se på det.

Jeg ble voldtatt av ett medlem i familien. Jeg har vært i kontakt med proffesjonell hjelp siden dette skjedde, og jeg har fått god støtte. Men dette kommer til å være med meg for alltid. Ingenting vil bli som før igjen, uansett. Ingen andre enn psykologen min og politi vet om dette, å jeg er redd for at venner av meg vil se annerledes på meg om jeg forteller dem det.
De dagene jeg blir mobbet eller plaget vurderer jeg å kaste inn håndkleet. “De skulle bare visst”, tenker jeg.
Enkelte burde tenke seg godt om før de åpner kjeften. Det kan være mye man ikke vet om ett enkelt menneske.

jeg er homofil og muslim. jeg hadde bokstavelig talt blitt drept hvis noen fant ut. det er så frustrerende og sårende at jeg ikke kan være forelsket i hvem jeg vil.

Jeg ble voldtatt og det var så vondt at jeg ikke klarte å innrømme, ikke engang ovenfor meg selv, hva som hadde skjedd. Så jeg gjorde det om til en “helt syk sexhistorie”, fordi der var lettere sånn.
Hver gang den kommer opp på jeg har aldri så er det som om det skjer igjen. Jeg dør inni meg, tar en stor slurk og smiler.
Det har tatt meg to år å innrømme for meg selv hva dom skjedde. Jeg vil ikke være voldtatt. Jeg orker ikke å være et offer. Det gjør så jævlig vondt.
Folk forteller meg ofte hvor sterk jeg er. Men de ser meg bare når jeg er tøff. De ser meg ikke når jeg faller sammen på badet etter jobb. Når jeg gråter til jeg mister pusten. De vet ikke at bestevennen min som tok selvmord, han var min store kjærlighet. De vet ikke at jeg ble seksuelt misbrukt av læreren vår da jeg var syv. Og de vet ikke at den syke sexhistorien min som de ler av og hojter om på vorspiel, det er historien om hvordan jeg ble voldtatt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her. Men jeg har aldri sagt det til noen før. Og på en merkelig måte så føles det litt fint.

min “hemmelighet” er at jeg er bifil 🙂 det er egentlig ikke så hemmelig, bare mer at jeg ikke forteller det til alle og en hver. Jeg har ikke sagt det til familien, da jeg er sammen med en gutt, og så lenge det ikke er aktuelt å bli sammen med en jente, så ser jeg ikke poenget med at de skal vite det! Både venner og kjæresten vet, men jeg sa det ikke til vennene mine som jeg hadde da jeg først viste at jeg var bifil selv. Hun ene i jente gjengen hadde sagt at lesber var ekle, så ta turte jeg selvfølgelig ikke komme ut til de! Men tro meg, jeg legger ikke skjul på det nå. Jente kroppen er så utolig mye penere enn gutte kroppen! 🙂 jeg er sikker på at hvis det noen gang skulle blitt slutt med min nåværende kjæreste, så ville jeg prøvd å finne meg en jente 🙂 ironisk nok så liker jeg jenter som er motsatt av meg selv, lav, blond, naturlige tits.. Haha!

Min hemmelighet, hver dag.
Jeg er virkelig helt tom nå. Eller – full av mat da. Så mye usunt dritt hver dag, jeg får ikke trent. Har lyst til å slå meg selv 880 ganger på rad. Har virkelig ikke ord for hvor mye jeg hater meg selv, de feite beina mine uten mellomrom, hvor utstående og full den svære magen min er, hvor lite muskler jeg har i magen min, hvor fettete og slapp rumpa mi er, hvordan de feite armene mine bare henger der, nær alt – selvfølgelig er de nær alt, når de er så store som de er. I dag har jeg spist en hel pose med potetgull. Og jeg vurderte ikke en gang å spy det opp. Og nå er det forsent, nå sitter det fast på meg. Jeg skulle ønske jeg ikke var så feit, jeg kunne gjort så utrolig mye for å slippe det. Alikavel får jeg det virkelig ikke til. Kjemper og kjemper (tror jeg), men egt går det ikke i det heletatt. Jeg er ikke sterk nok, virkelig ikke. Jeg er svak, feit, stygg og syk. Wow, herlig. Jeg klarer jo ingenting. Kommer til å ende opp som verdens feiteste dame som aldri har hatt noe slags kjæreste i hele sitt liv og jobben består av å lese bøker dagen lang og gi de terningskast. Så okei – mitt, og ekstremt mange andres jenter problem, vekt, kropp og selvtillit. Enten du føler du er for tynn, eller for feit. Hvorfor kan vi ikke bare akseptere hverandre? Åh, jeg drømmer!
Jente, 13

jeg er autist og har angst. jeg hater å dra på skolen. lærerene mine og rådgiveren tvinger meg til å være på skolen. jeg klarer ikke å være hos andre folk som venner eller familie.

Jeg lider av sterke depresjoner, sosial angst og spiseforstyrrelse…eneste jeg tenker på hver dag er at jeg kommer aldri til å få meg en fremtid, ikke få meg en jobb, for jeg tørr ikke engang å åpne døren om noen ringer på, jeg tørr ingenting. Gikk til psykolog i et halvt år, men sluttet nettopp siden det hjalp meg ikke. Jeg tenker på selvmord hele tiden, føler det er min eneste utvei, og det beste for alle.
Har nettopp begynt på lykkepiller(noe min mor var stekt imot), så håper dette vil funke. Jeg kan ikke ha det sånn jeg har det nå, det er alt for slitsomt, men føler ingen forstår meg..
Jente (17)

min “hemmelighet” er at jeg er deprimert å redd hele tiden. Jeg føler meg svak, ubrukelig å tom. Jeg snakker ikke med bestevenninnen min lengre, så jeg føler at jeg ikke kan si hvordan jeg føler meg til noen andre. Jeg har følt meg tom, men samtidig fylt med et tungt mørke i to år nå. Hver gang noen spør meg om det går bra så svarer jeg “ja” å smiler. Men, når jeg er alene så tenker jeg for meg selv at jeg har det helt for jævlig, men jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det fordi jeg føler at jeg mister venner, kanskje er det fordi jeg er ensom, eller kanskje jeg bare ble født med depresjon ?
Jeg vil egentlig bare drite i skolen, være usosial, stenge meg inne i en boks, bare være isolert.
Jeg trenger noen å snakke med, jeg trenger å føle meg ønsket.

<3<3<3<3

Jeg er redd

Jeg vil dø og jeg vil leve. Jeg vil dø for å slippe meg selv og jeg vil leve for brødrene mine. Jeg hater meg selv og vet at alle andre gjør det. Jeg er en byrde, for andre og meg. Jeg har angst, og er depressiv. Jeg er skadet og halvt satt sammen igjen, men sårene revner stadig. En kommentar, et blikk eller en lukt kan få meg i fosterstilling på under et sekund. Jeg kunne ta på en maske og gå ut en gang, ikke nå lenger. Jeg har blitt misbrukt på måter ingen vet om. De vet hvem som gjorde det, men ikke eksakt hva. Ikke at han skulle gjøre det samme mot lillesøsteren min om jeg sa det til noen, eller ikke gjorde ting med han. De vet at det pågikk i et år, men ikke hvor ofte det egentlig skjedde. Ikke hvor brutalt det nesten endte en gang, eller alt han fortalte meg om all makten han hadde over meg. At han kunne drepe meg der og da, bare han la hodet mitt sånn eller sånn og vridde rundt.

Før jeg ble i lag med kjæresten jeg har nå, men mens vi holdt på, “rota” jeg litt med en annen fyr… for meg føltes det som tvang, eller for å si det sånn, voldtekt, men jeg har aldri klart å si det til typen fordi jeg er redd for hvordan han skal reagere. Jeg tenker fortsatt på det av å til, å håper hver dag at jeg skal klare å glemme det. Vi har nå vert i lag i nesten to år, å det gjør ikke saken lettere akkurat.

Jeg blei voldtatt Av min bror og fetter og sliter med det hele tiden ingen vet det så ja ganske vanskelig og skrive dette her

Har så utrolig mye jeg kunne ha skrevet her. Den største byrden min er tabu. Noe man aldri brukte å snakke om før, men som er blitt mer sosialt akseptert i senere år. Ble mobbet(jævla kjisje, vet) noe som førte til lav selvtillit og spiseforstyrrelser. Det er liksom et halvt år i livet mitt som er blankt. Noe jeg har tvunget meg selv til å glemme. Jeg hater meg selv for at jeg utsatte kroppen min for noe sånt, samtidig som jeg er litt(miksrskopisk) glad for det. Hadde ingen å snakke med. Eller jeg hadde vell egentlig det, men på den tiden var jeg så innestengt i megselv at jeg ikke innså at jeg hadde familie og venner som brydde seg. Spiste såvidt og fritiden min brukte jeg til å enten stenge meg inne på rommet(å lese) eller å sove. Å komme seg på beina igjen etter en sånn mental nedbrytelse var en utrolig lang vei å gå. Bare det å kunne snakke litt med venner om det jeg hadde gjennomgått var og er en utrolig stor seier. Å skulle begynne å bli sosial igjen og oppta mitt gamle liv var vanskelig. Jeg var liksom ikke meg selv på den tiden. Jeg begynte å setter utrolig mer pris på ting ettersom jeg jobbet meg oppover igjen. De sier at man aldri blir helt kvitt spiseforstyrrelsen, og ja, det er sant. Spiseforstyrrelsen kommer alltid til å være en del av meg. Hvorvidt jeg klarer å undertrykke den er opp til meg selv. Får fortsatt av og til følelsen av at jeg spiser for mye og at jeg ikke er tynn/pen nokk. Jeg bestemte meg en plass på veien at spiseforstyrrelsen kunne ryke og reise, jeg skulle leve! Jeg setter utolig mye mer pris på venner og familie i ettertid og er mye gladere enn jeg noen gang har vært. Forholdet til mamma har fortandret seg utrolig, til det bedre. Nå snakker vi ordentlig sammen og vi kan ligge i timevis i min eller hennes(og pappas) seng å snakke om alt og ingenting. Jeg forteller mamma alt(nesten) som skjer i livet mitt. Vennene mine er jeg også utrolig mer åpen med og jeg forteller dem mer og mer om hvordan jeg hadde det før. Har fortsatt den uggene følelsen i magen når jeg skal snakke om det, men det blir bedre. Mitt ‘råd’ til andre i samme situasjon som jeg var i er å se i hvor stor grad det å ha spiseproblemer definerer deg. Idelaet er ikke å være tynn, og man legger ikke nødvendigvis på seg av å spise. Dette er utrolig godt å få ut og endelig er jeg ett skritt nærmere å bli helt frisk.

Jeg er underdanig

Fikk tårer i øynene av det du skrev ang. familien! Føler det helt likt selv, og det stresser meg og jeg blir redd og urolig.
Du er så fantastisk, Sophie! Stå på 🙂
Er veldig bekymret for fremtiden. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal bli osv. men fordi jeg har leukemi og går gjennom en heftig behandlingstid med cellegift på 2,5 år. Jeg er så redd for at jeg aldri skal bli “normal” igjen. At jeg aldri skal kunne leve et smertefritt liv uten å være sengeliggende og utmattet. Cellegiften bryter ned kroppen min og alt er slitsomt. Jeg orker ingenting, og av og til vil jeg bare gi opp, fordi det gjør så vondt. Ikke bare fysisk, men psykisk. Utseendet mitt er fullstendig forandret, og jeg føler jeg ikke klarer å prestere. Jeg hadde så mange ambisjoner og planer og ting jeg ville gjøre, og nå er alt satt på vent. Det aller verste er at venninnen min med samme diagnose gikk bort for noen måneder siden, og det har gått veldig innpå meg. Det stikker i hjertet, og det er så urettferdig. Hun ble bare 15 år. Jeg snakker sjelden med noen om dette, fordi jeg ikke vil såre dem mer. Det er ille nok for dem å se hva den grusomme kreften gjør med meg.

Alle dissan probleman dåkkers får mett liv t å se ut som et førbanna hælvete.. æ håpe dåkker alle vet kor føckings godt dåkker egentlig har det!
Peaceout✌

Pappa har helt siden vi var små hatt drikkeproblemer, altså han er alkoholiker. Jeg visste aldri om han var der for meg eller ikke, jeg hadde ingen farsfigur å se opp til så slet veldig med tillit til gutter. Ble i tillegg voldtatt av eksen min med en gang jeg fortalte at jeg var jomfru, og da han var “ferdig” så sa han: “nå har du ikke noe å skamme deg over lengre, fordi nå kan kompisene mine også prøve deg”. Så har store tillitsproblemer når det kommer til gutter.
Er også bifil, og når jeg fortalte det til moren min så begynte ho bare å le å si at det bare er en fase og at det kommer til å gå over. Nå er det sju år siden jeg fortalte det til ho, og jeg er like bifil nå som jeg var da.

Har lest gjennom Alt her så mye trist og ubeskrivelig 🙁 håper at alle tenker at ting kan bli bedre for det kan det virkelig , selv om det er vanskelig å tenke slik i vanskelige situasjoner , skulle ønske jeg kunne hjelpe hver og en her…man vet aldri hva et menneske gjennomgår uff lykke til alle sammen, det blir bedre !!! Tusen takk sophie for dette innlegget du er nydelig!!

Jeg er fortsatt forelsket i eksen min. Det ble slutt for litt over to mnder siden, og både han, venner og familien tror det går bra. Jeg gråter hver kveld, for han såret meg så mye som ingen andre har gjort. Vi var ikke sammen så lenge, men det føltes så rett. Vi tullet ofte om at vi skulle gifte oss, jeg flytte inn til han osv. Dette fikk meg til å tro at han ønsket at det skulle vare, men jeg tok tydeligvis feil… Aner ikke hva jeg skal gjøre fremover. Vil bare ha han tilbake, og ser han er aktiv på tinder osv, får nye jenter på toppen av snapchat listen og følger stadig vekk nye jenter på instagram. Ser ut som han har gått videre. Etter det ble slutt sa han at han selv trodde jeg var den rette for han, men at det bare var et dårlig tidspunkt og at han ikke klarer å ha kjæreste akkurat nå. Vet ikke hva jeg skal tenke eller gjøre…

3/4 i søskenflokken har flyttet hjemme i fra, inkludert meg. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor minste søsteren min som fremdeles bor hjemme hos mamma. Jeg vet hun har det tungt hun har et forhold som ikke sundt, venninner som ikke er snille. Jeg vet at hun sliter mye med selvbilde, stress og søvnparalyse, hun klarer ikke å se hvor flott hun er. Grunnen til at jeg har dårlig samvittighet er at jeg som søsteren hennes ikke klarer å fikse alt dette for henne, hadde jeg kunnet hadde jeg knipset alle bekjymringene/problemene hennes vekk på et blunk.

For et fantastisk tiltak Sophie, for å få folk til å dele sitt slik at man ser at man ikke er alene. Jeg har nå lest flere av kommentaren og tenker “jeg er ikke alene- og se, dere er heller ikke alene”.
Jeg kan vel definere meg selv som 2 personer eller sider. Den ene har et fint liv med gode venner, kjæreste og gode karakterer på skolen. Problemene “den personen har” er overfladiske som utseende og andre “vanlige” problemer.
Den andre er mer… psyko? Jeg mener sinneutbruddene blir til selvmordsforsøk (selv om jeg ikke vil død- er bare et rop om hjelp. Jeg vil jo leve, men bare ikke slik). Dette har heldigvis roet seg ned de siste årene, men fremdeles så kan de komme. Jeg sliter med relasjonene mine til min far, og andre opplevelser jeg har hatt i fortiden (voldtatt/gjort mye dumt etc.) Sliter mye med stress noe som fører til såkalte anfall. Har gått til psykolog i ca. 2år, og er bedre. Men føler bare noen ganger at jeg ikke blir akseptert siden jeg har både den “gode” siden og den “dårlige”. Den “dårlige” er kun vist til min kjæreste og mor.
Men egentlig er jeg en veldig ålreit jente som er sterk og har god selvtilitt (selvbilde er en annen sak hehe). Eneste jeg også undrer litt på er om jeg er bifil. Jeg elsker kjæresten min (gutt) overalt på jord. Han kjenner til mine plager til tross for at han ikke forstår de, og han er min bestevenn. Han vet også at jeg blir litt “turned on” på jenter, men det som er litt rart der er at det er kun enkelte jenter. Ingen jeg kjenner kunne vært noe for eksempel.
Kunne skrevet flere titallssider, og det er masse som jeg ikke har nevnt som finnes – men det ønsker jeg ikke å fordype meg mer inn i.
Men en ting til dere alle: “TING BLIR BEDRE” – og for dere som vurdere selvmord eller som ønsker å drepe noen (leste det lenger opp) – IKKE GJØR DET. Er det ikke bedre å leve i håp om at ting blir bedre enn å gi opp og ikke gi det en sjangs? Prøv hver dag til du er 80, bare prøv. Og aldri ta noen andres liv eller skad noen andre på tross av dine plager. Det er ikke deres skyld. Det finnes så mange idioter der ute, så mange “galinger”… Men om vi alle ser på oss selv så innser vi rask at “Hm, vi er kanskje ikke så ulike allikevel”. En annen ting som plager meg er at jeg jobber i matbutikk (Kiw) og hater det virkelig der.
Så dette var mine hemmeligheter til tross for at noen vet det meste.
Jente 22.

klarer ikke helt å stole mer på gutter. hver gang det blir litt mer med meg og en gutt bare kutter han helt ut kontakten. siste jeg holdt på med var så utrolig snill og følte vi var like på så mange måter, intil en dag det plutselig bare stoppet. dette har skjedd flere ganger og jeg blir så lei meg og tenker på dette hele tiden. blir rett og slett litt deprimert av å oppleve det samme om og om igjen. 🙂

Jeg later som jeg har det bra hver dag. Men egentlig sliter jeg med det pappa har gjort, jeg er redd for å fortelle folk om det. Fordi de få gangene jeg har gjort det, har noen trukket seg unna og andre ikke villet prate om det mer. Det sliter meg ut, og ingen forstår. Det er ikke no kult og si at min far har slått min mor, og mishandlet henne i flere år. Det er ikke kult at alle andre snakker om hvor fantastisk faren deres er, det gjør vondt. Pappa er alkoholiker, og det var når han drakk han ble sint og slo. Han har mange ganger prøvd å ta sitt eget liv, men aldri gjort det. Pappa og alkoholen hans ødela barndommen min. Kommer aldri til å glemme natten politet leter etter han, og mamma kom skrikende inn til meg. Jeg var knappe 8 år, det var mye sånt som skjedde. Greit folk vet en del, men de vet ikke alt. Jeg elsker pappa mer enn alt, han trøster meg og tar vare på meg(når han er edru) I fylla ringer han og klager over livet, han ringer meg aldri edru. Det sårer at mannen man trodde man kunne stole på og alltid skulle være der. Har forlatt. Jeg klarer ikke prate med han edru over telefonen, og han klarer det heller ikke. Det er trist, og gjør vondt. Noen ganger ønsker jeg at han bare kunne slutte med alkoholen og alt og tenke på oss. Men i alle år sier han at han ikke klarer, han elsker alkoholen høyere enn alle barna hans. Han er faktisk innlagt nå på en klinikk for å bli bedre, men han blir ikke bedre. Med engang han kommer hjem på perm, er det rett på flaska igjen. Han prøver ikke engang, han sier det aldri blir og stoppe. Han sa til meg at jeg ikke var glad i han fordi, jeg ikke lot han drikke. Det såret, alle andre var glade i han fordi de brydde seg ikke. Jeg vil det beste for han, men det skjønner han ikke. Jeg holdt på ett år og kuttet meg, det hjalp der og da. Nå angrer jeg. Jeg skulle ønske pappa forsto å at han kunne gjøre en ting. Og det er å slutte for godt, fordi jeg hater den personen alkoholen gjør han. Jeg har kuttet kontakt flere ganger, men hvordan skal jeg klare meg uten min kjære pappa? Det går ikke, jeg er altfor glad i han. Skulle ønske jeg slapp alle flashbacksene fra barndommen der jeg hører mamma og pappa skrike til hverandre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne glemme alt og være lykkelig. Måtte bare få det ut

Da jeg var 12 knakk pappa sammen i dyp depresjon og ble full av angst. Dette skyldtes omsorgssvikten han ble utsatt for i barndommen. Jeg husker jeg stod på kjøkkenet og hørte pappa hikste fra stua, jeg trodde han lo og løp inn mens jeg sa “hva er det?” Da jeg kom inn så jeg han ligge i fosterstilling på gulvet inntil sofaen i gråt. Det bildet kommer jeg aldri til å bli kvitt fra netthinnen. Sammen med mobbing og utfrysning førte dette til at jeg gled inn i en depresjon. Da jeg gikk i 9de var pappa mye bedre, men mamma begynte å skrante. Hun ble enda mer kritisk og enda mer sint og krass. Jeg spurte om noe var i veien og hun svarte med sammenbitte tenner at det ikke var noe.
Jeg tror det var i 9de at jeg begynte å kutte meg. Jeg hadde månedsvise perioder hvor jeg kuttet meg på armene, men byttet fort over til å kutte meg på bena for å gjøre det enklere å skjule det. Jeg husker at hver gang jeg stod i dusjen så svelget jeg flere liter med varmt vann helt til jeg ble uvel og kastet opp. Dette sluttet jeg heldigvis med etter at tannlegen min oppdaget at jeg hadde skadet emaljen på tennene mine. Selvskadingen medvarte fram til sommeren 2013.
I 10. klasse oppfylte jeg min mest uvirkelige drøm; jeg fikk meg kjæreste. Han var fra et annet sted og visste ikke at alle her mobbet og så på meg som det styggeste jenta de visste om. I starten var han fantastisk, søt, snill og morsom. Men så begynte han å lyve, vri om på sannheten og bli ekstremt usikker på deg selv. Han ble et vrak som lå i armene mine og gråt til 4 på natta og sa at jeg aldri måtte gå fra han fordi han var så avhengig av meg og at han elsket meg. Han slet med seksualiteten sin, noe jeg ikke syntes var noen big deal i det hele tatt. Han var over gjennomsnittet glad i rumper, sin egen og min. Han turte ikke prøve penetrering selv, men maste i ett kjør om å prøve analsex. Tanken på dette likte jeg ikke noe særlig, men jeg var usikker.

Jeg burde kanskje nevne at han har ADHD, og at ordene “nei” og “slutt” ikke finnes i vokabularet hans. Det hendte at vi lekesloss, men han dro den alltid for langt, slapp ikke taket i meg selv om jeg skrek at han skulle slutte og ga seg ikke før jeg til slutt gråt og hylte om hverandre i panikk. En gang var jeg veldig kvalm pga medisiner jeg går på mot en sykdom jeg har som fucker opp livmoren min. Han ble ekstremt rastløs og ville ha kos. Jeg sa veldig pent til han at jeg var fryktelig kvalm og ba han om å holde seg i ro fordi den minste bevegelse i sofaen vi satt på fikk meg til å brekke meg. I stedet for å respektere det satte han seg oppå magen min og gynget opp og ned til tross for hylene mine om at han skulle slutte. Rett før jeg skulle til å spy klapset jeg han på kinnet i desperasjon. Han fikk helt sjokk, satte seg i andre enden av sofaen og begynte å gråte mens han skjelte meg ut.
En dag klarte jeg ikke motstå maset hans om analsex, jeg sa sikkert nei 100 ganger, men han ga seg ikke. Det endte med at jeg lå helt stille og gråt inn i en pute mens han tømte seg inni meg. Dette gjentok seg tre ganger.
Etter dette utviklet han seg til å bli slem. Han sa jeg var stygg, kastet klærne mine på meg etter at han krevde sex og ba meg kle på meg. En gang sa jeg at jeg følte meg helt jævlig og brukt. Han så på meg i ett sekund før han sa “hm, rart. Skynd deg, vi må dra.” Han skjelte meg ut daglig for de minste ting. Han ba meg starte samtalen over face oftere, og når jeg gjorde det klikket han fordi jeg vekket han eller ikke sendte mange nok hjerter.
Forholdet tok slutt den dagen vi skulle møtes for å krangle ferdig og han begynte irrasjonelt nok å skjelle meg ut. Jeg reiste meg, sa “det her gidder jeg faen ikke mer.” Viste han fingeren og dro. Har ikke sett han siden. Og det er jeg glad for, men hver eneste celle i kroppen min hater han.

Etter forholdet lå jeg en del rundt, men plutselig ble jeg livredd menn. Jeg turte såvidt sitte ved siden av gutter i klassen, og fikk panikk om noen ville gi meg en klem. Ved hjelp av min kjære psykolog, som jeg har gått til i mange år, kom jeg meg ut av det, men nå hater jeg menn. Alle menn. Jeg slår gutter som tar meg på rumpa på byen og blir provosert av omtrent alt som kommer ut av kjeften på en fremmed gutt.
Til denne dag klarer jeg ikke gi folk klemmer, jeg hater nær kontakt med mennesker, jeg tror aldri jeg kommer til å klare å få et normalt forhold igjen, men samtidig vil jeg ikke være i noe forhold heller. Jeg elsker å være alene, og jeg har utviklet meg til å bli ekstremt bestemt, sterk, sær og tøff. Dette er en utvikling jeg elsker. Jeg liker meg selv og blir høyst respektert på skolen jeg går på nå. Noen av de nærmeste jeg har fortalt dette til mener jeg burde anmelde det jeg senere har funnet ut er voldtekt, men det er ikke noe jeg vil. Jeg vil bare leve livet mitt, gjøre ting andre ikke har gjort før, være annerledes og inspirere mennesker. Jeg vil også spre kunnskap om sykdommen min om jeg bekjemper den en dag, og veldig gjerne møte deg Sophie, og da skal du få en snus av meg. Haha.
Jeg sluttet med selvskadingen for et og et halvt år siden, men noen av arrene jeg har er så dype at jeg aldri vil bli kvitt dem. De skal ikke minne meg om alt det vonde, men alt jeg har lært av det. Det er utrolig at jeg klarer å si det og mene det, men jeg er glad for at pappa var deprimert, at jeg ble mobbet og at esken min misbrukte meg seksuelt og mentalt. Det har lært meg så mye om livet, og har gjort meg til et modent menneske. (Og skaffa meg 6-ere i psykologi og sosiologi uten noe spesiell pugging) jeg har mye igjen å jobbe med men jeg kommer meg.
Hvis noen i det hele tatt gadd å lese dette så skylder jeg dere en takk.
– Eighteen, single and never gonna mingle.

Jeg får aldri dårlig samvittighet, hvis jeg gjør noe slemt mot noen så føler jeg at de fortjener det (og det gjør de som regel)

Jeg føler meg så alene. Til tross for nesten to tusen venner på facebook, aldri en helg fri til bare meg selv og tilbringer mye tid med familien, allikevel føler jeg meg mer ensom enn noen gang. Ingen kjenner meg, de kjenner jenta jeg utgir meg for å være. Jeg åpner meg aldri opp for dem og tar meg selv ofte i å tenke “hvorfor gjør jeg dette? Dette er ikke meg” Jeg har mange venner, men føler meg helt alene. Det gjør meg trist.

Jeg føler deg.. Jeg bor i Sarpsborg og har familien min i Ålesund. Uff får tårer når jeg skriver nå, men morfaren min bodde i Spania og jeg besøkte han de 3 siste somrene, men jeg satte aldri pris på han. Vi ringtes aldri eller noe. en dag fikk han hjerne og lungekreft og jeg var hos han i 3 uker, etter det fikk jeg ikke muligheten mer. All familien i ålesund vil jeg treffe og besøke oftere. Er mange i familien jeg angrer på at jeg ikke har besøkt mer. Selv etter jeg fikk lappen har jeg ikke kjørt bort til farmora mi for å si hei engang… Kanskje ikke så ille men jeg kjente meg igjen i det du skrev. <3

Av å lese noen av kommentarene til det dette innlegget, skjønner jeg at jeg ikke er alene. At det faktisk er utrolig mange, alt for mange, som føler det sånn. Som føler seg alene, føler de ikke er god nok. Kjenner seg som «andre valget», som tenker at de er en plage, at ingen liker dem, at hva i huleste gjør jeg her? Jeg bør bare stikke- for andre synes bare jeg er irriterende. Men det gikk også opp for meg hvor utrolig dumt og unødvendig det er å tenke sånn! For ingen, jeg gjentar, ingen, tenker sånn om andre! Ingen hvis mening det er verdt å bry seg om iallefall… Det er bare å bruke unødvendige tanker og krefter på å nedverdige seg selv- og vet du? at når vi mennesker «plasserer» sånne tanker til andre, tilegner dem egenskaper og meninger de ikke egentlig har, men en selv forventer de har- ja, da oppfører man seg mot dem på en måte som svarer til det vi forventer, som igjen vil føre til at en får en reaksjon som også svarer til det en i utgangspunktet forventet- men som er et resultat av våre forventninger til de, og ikke deres opprinnelige tanker. Gav det mening? Jeg håper det. Uansett, i stedet for å tenke negativt om seg selv og være sin egen verste fiende- tenk gode tanker om deg selv. Ja, vær deg selv! Hvor klisje det enn høres ut. Vær deg selv. Godta deg selv, og andre vil også godta deg. En vil uansett alltid møte på mennesker en ikke kommer overens med, mennesker som ikke liker deg og som du kanskje heller ikke liker. Men hvis du ikke en gang liker deg selv, misser du også de som faktisk liker deg- fordi du er blind for det. Og en klarer ikke være seg selv fult ut fordi en er for opptatt med å tenke på alle som kanskje ikke liker deg. Og uansett- har du det bra med deg selv vil du alltid ha det bra- selv om du er alene. Du er ikke være avhengig av andre. Og det er en deilig følelse, det! For en frihet. Husk bare at alle mennesker er forskjellig, alle har sine gode og dårlige sider. Alle har gode sider. «All the variety, all the charm, all the beauty of life is made up of light and shadow»

Når jeg ble femten år og virkelig startet å feste, var det noe som skjedde med meg. Jeg hadde samleie med VELDIG mange gutter på veldig, veldig kort tid. Ingen av disse jeg hadde samleie med var fremmede, de fleste hadde jeg kjent over lengre tid.
Fra jeg startet i førsteklasse til jeg gikk ut av tiende klasse ble jeg mobbet. Alle disse årene var utrolig tunge for meg, så når jeg startet førsteåret på videregående skole og fikk masse venner, masse oppmerksomhet og gutter virkelig var interesserte starte denne onde sirkelen.
I starten av 2011 traff jeg min nåværende kjæreste, verdens snilleste, vakreste gutt noen kan tenke seg. Han vet om alt dette, samt at jeg var utro mot han de første månedene av forholdet da jeg enda lå rundt med andre gutter. I starten klarte jeg virkelig ikke å kontrollere meg selv, og se for en amazing gutt typen min er.
Men GUD så heldig jeg er som har han! Vi har snart holdt sammen i fire fantastiske år, og jeg fyller snart 22. Jeg er så glad for at han hjalp meg gjennom dette, og enda står ved min side.
Dette er min største hemmelighet, som ingen andre vet om forutenom kjæresten min, elsker deg.

Jeg har alt for liten tiss):

Æ fant dæ ikke på idol idag for du hadde reservert plass

Så lenge jeg kan huske har jeg vokst opp med en full far i helgene, og i de siste årene en full bror som forandrer seg til et monster etter en flaske sprit.
Lange netter, bråk, slossing, knuste gjenstander, fyllekjøring, truing, kjefting, blod, situasjoner så ille at jeg flere ganger har vært i kontakt med politiet. Aldri kunne jeg ha overnattingsbesøk eller kveldsbesøk, noe som jeg forsåvidt ikke kan ha enda.
Jeg har opplevd ting barn aldri burde ha opplevd, alt for ofte. Ting som er blitt “normalt” hos meg ville ha skremt livet av andre. Ferieturene ble ingen unntak.
Ingen, bortsett fra de som er innblandet, vet om dette. Og absolutt ingen vet at jeg sliter så mye som jeg gjør på grunn av det jeg har vokst opp med. Jeg har så lyst til å snakke med noen om alt, men gjør det ikke fordi jeg ikke vil at noen skal endre syn på familien min, eller at noen skal få dårlig samvittighet, selv om de kanskje fortjener det. Det spiser meg innvendig og det gjør så vondt. Spesielt det at pappa alltid har satt drikkingen først. Når det nevnes at han ikke burde drikke, ler han og tuller det bort. Så lenge han ikke påfører oss vold så er det liksom greit. Det sårer meg så mye at han ikke ser hvor ødeleggende det faktisk har vært. De værste sårene får du jo innvendig.

Jeg var i et forhold fra jeg var 15 til jeg ble 18, og kom aldri over eksen. Nå er jeg 21 , har en samboer som jeg har vært sammen med i snart 2 år.Han er verdens snilleste, men jeg blir ikke tiltrukket av han, så hvergang vi har sex eller kysser slik så lukker jeg øynene å tenker det er eksen. Jeg snakker aldri med eksen mer, men jeg greier ikke å komme over han! Samtidig som jeg ikke greier å gå fra nåværenoe sambo.
Dæven, det var godt å få ut! For dette vet selvfølgelig ingen

Jeg blir kvalm av å se meg selv i speilet. Føler jeg aldri er bra nok for noen..

Jeg tørr ikke å legge meg. Er nemlig redd for å tenke for mye og utvikle mer angst enn jeg allerede har. Har derfor pådratt meg en slags uvane der jeg er på datamaskinen til 4 tiden hver natt. Jeg vil ikke akkurat kalle det e hemmelighet, men jeg ønsker ikke å dele det med venner, og holder det derfor for meg selv.

jente 22:
jeg sliter veldig med mat. har ikke et sunt forhold til mat i det hele tatt. Jeg har nesten ingen venner eller venninner. 3 venner jeg møter flere ganger i uken da. Bedre med få gode enn mang dårlige ?
har også problemer med å stole på han jeg holder på med. Han har sååå mange sosiale medier (face, snap, insta, email, spill, osv osv.) hvor han kan chatte med folk uten at jeg finner ut av det. Stoler liksom ikke på han helt :/ det er trist fordi jeg har hatt følelser for han i 1 år og 4 mnd..

Jeg har blitt voldtatt to ganger. Den første var første året på vgs, andre gangen var i år. I september, av en jeg studerer med og ser hver dag jeg er på forelesning eller i seminar. Jeg har fått psykiske lidelser pga den første gangen, jeg sliter med posttraumatisk stesslidelse, angst og depresjoner. I det siste har det blitt mye verre. Tiden for eksamener er rett rundt hjørnet, men jeg klarer ikke lese. Alt jeg vil gjøre er å se filmer eller serier hvor handlingen er at de har det verre enn meg. Jeg er utslitt. Sur. Forbannet faktisk. Hvis jeg kunne, så hadde jeg kastrertde to drittsekkene. Men jeg håper at jeg klarer å legge det bak meg. Jeg har klart det en gang, så jeg skal klare det nå.

Vært rusfri i over 18 mnd, men livredd for å sprekke i fremtiden.

jeg hadde sex med eksen til søsteren min. flere ganger..

Det er ingen hemmelighet, men bare veldig godt å få det ut.. Pappa’n min har missbrukt storesøsteren min og det er enda en rettsak forran oss, rett før julaften.. Jeg gruer meg helt sykt mye, og synes det er kjemperart å tenke på at enten så blir pappa sitt liv ødelagt, eller så blir søstra mi sitt liv ødelagt.. Det er imorgen 1 år siden jeg sist pratet med han, og det er kjempetungt. Men jeg er 15, og ingen av vennene mine forstår hvilket helvette dette faktisk er.

Jeg er pilleavhengig!
Det begynte med st jeg bare var nyskrerrig og nå sitter jeg her og prøver å mikse alt mulig rart

Jeg føler meg for kul til å være med noen av vennene mine, men for ukul til å være med noen av de andre vennene mine. Har jeg for høye tanker om meg selv? For lave?
Og jeg har angst. Panikkanfall også, og det er skremmende. Vanligvis blir det bedre om høsten og vinterwn, men ikke i år. Er det fordi jeg har for mye å tenke på?

Jeg er sex avhengig

Lovely pic!

Jeg er redd for å ende opp alene. Livredd. Og kanskje det er det som blir den egentlige hemmeligheten. At jeg er så redd for å ende opp alene. Og samtidig gjør jeg så lite for å endre på det. Jeg er 21. Jeg er jomfru (noe jeg forøvrig ikke liker å snakke høyt om-jeg synes det er flaut), jeg har aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Jeg har vært forelsket, jeg har hatt «bailere», men hver gang jeg synes å komme nær noen, dytter jeg dem vekk. Jeg begynner å overtenke. Jeg analyserer opp og ned og i mente- hva vil familie og venner si, hvordan blir en mulig framtid? Og plutselig ser jeg alt det negative- og overdrevent også- og betattheten forsvinner så fort som den kom. Kanskje fordi jeg trenger en unnskyldning i tilfelle ting ikke går så bra. Føre var. Det føles håpløst noen ganger. Og om ikke det var nok, er jeg så dårlig på å merke om andre liker meg- jeg finner som oftest ut av det når det er for seint. Og jeg tør nesten ikke å slippe løst hjerte mitt og falle for noen som jeg ikke vet på forhånd liker meg, jeg er redd for å bli sårhet, eller tør ikke å «opphøye» meg selv nok til å tørre å tro at noen andre kan like meg på samme måte, for «hvem er vel jeg til å elske denne personen». Akkurat som om min egen selvverd er basert på andre menneskers tanker om meg. Jeg trenger bekreftelse på at andre liker meg, for å tro det selv. Og på samme tid setter jeg i mitt eget hode urealistiske høye krav til denne andre personen- for hvis ikke nedverdiger jeg vel meg selv? Det blir en absurd blanding av for lave tanker om meg selv og for høye, og de lar seg ikke blande. Jeg finner ingen middelgrunn. Og på samme tid er jeg smertefullt klar over alt dette. Jeg vet at vi alle er mennesker hver og en, og at en sjeldent tenker så dårlig om andre som en kan finne på å tenke om seg selv. Men selv om en er klar over det, forandrer det ikke mye. En fortsetter å gjøre det samme. Det er som brent inn i hjernebarken. Jeg bare håper jeg en gang kan gi litt slipp. ?If you look for perfection, you’ll never be content.?

Min hemmelighet. Jeg er kjemperedd får å være alene hjemme i en alder av 19. hver gang kjæresten min drar bort en dag eller mere så blir jeg fysisk dårlig. Jeg kaster aldri opp, men jeg går å har sånn kvalmefølse lenge. Noen ganger sliter jeg veldig med å sove.

Kjæresten drakk seg full dagen før dattera vår sin første bursdag

I fjord drepte jeg en liten jente. Jeg har ikkje dårlig samvittighet. Jeg er en morder. Ingen vet om det.

Min største hemmelighet er at før helga mistet jeg bestevenninna mi, altså hun er ikke dø, hun bare sa ” jeg vil ikke ødelegge fremtida mi med å være DIN venn. Å æ sa greit, æ brydde meg særlig ikke, men d er hemmeligheten, jeg bryr meg å er kjempe lei meg for at min bestevenn som jeg stolte 110% på, ikke vil være bestevennen min lengre… Vet at det ikke høres ut som et “stort ” problem men æ syns at den hemmeligheten veier flere tonn…

Jeg har forferdelig dårlig selvtillit, alle – blant annet du – er så perfekte hele tiden, alle veier lite og trener hele tiden,alle får gode karakterer. Alle untatt meg.

jeg har 63 arr på kroppen. jeg har de fleste på leggene og jeg har ett stort ett på venstre arm. jeg misunner alle med vakker hud og som kan bruke tskjorte og shorts uten å være redd for å vise noe. jeg hater meg selv for at jeg gjorde det, og jeg kommer aldri til å like kroppen min

Broren min hadde sex med meg når jeg gikk i 7 klasse

For noen måneder siden flyttet jeg fra Norge. Jeg trodde det skulle bli gøy og at jeg skulle få mange nye venner og lære meg språket godt. Men så startet jeg på en skole og jeg likte den ikke jeg gikk der i 4 uker før jeg byttet til en annen, men her om dagen sa en gutt i klassen min at han ville gå på den skolen og jeg fikk en kjempe stor klump i magen! Hver gang jeg tenker på den skolen får jeg en kjemp stor klump og dårlig følelse i magen! 🙁 etter å ha flytta er jeg blitt veldig usikker, jeg er ikke lenger den morsomme, høylytte jenta som hadde bra selvtillit. Jeg er blitt stille, usikker og tørr ikke en gang å rekke opp hånda i klasserommet. Jeg er blitt den personen jeg var før og den personen jeg aldri ville bli! 🙁 Jeg har forandret meg så mye på bare 3 måneder.

jeg har slitt med selvskading, angst og depresjon i omtrent et år nå og ingen vet om det.

Jeg har gått til psykolog i et halvt år nå og fått diagnosen phykogen overspising, som er en type spiseforstyrrelse. Jeg har ikke fortalt dette til noen.. Jeg er så redd for at familien og venner skal se anderledes på meg og ikke forstå hvor jævlig dette er.

Jeg har et “forhold” med sjefen, som også skal gifte seg om et halv år. Det knuser hjertet mitt.

Min aller største hemmelighet (og frykt) er at jeg har et virus som kalles HPV. Dette viruset er lagret i kroppen over såpass lang tid (har hørt det kan ligge i kroppen i opp til et og et halvt år, selv har jeg hatt det i 7-8mnd), og det forsvinner etterhvert av seg selv. De som vet hva HPV er vet godt hva jeg snakker om, for dette er nemlig kjønnsvorter ( :((((( ). Syns det er sykt flaut bare å skrive det her, men er jo ingen som vet hvem jeg er heldigvis..
Jeg og typen har vært sammen i 4mnd, og han oppdaget det først noen uker etter at vi ble sammen, da viruset herjet på sitt verste. Jeg turte ikke å fortelle han det, for jeg trodde han hadde merket det for lenge siden og at han ikke egentlig brydde seg, siden vi brukte jo kondomer. Denne kjønnssykdommen har nesten tatt knekken på meg flere ganger, bare undersøkelser, behandlinger og alt har gjort meg deprimert og jeg har tapt en del selvtillit.
Heldigvis har jeg verdens fineste og beste kjæreste, for en dag ville han brått ikke bruke kondom mens vi hadde sex. Jeg spurte om han visste konsekvensene av det, og han sa at det spiller ingen rolle, siden det bare er vi som skal være sammen uansett. <3 glad er jeg for at jeg kan stole på han.

Mens jeg drev på med min nåværende kjæreste, hadde jeg sex med en annen gutt. Jeg har ikke turt å si det til han for jeg er redd han skal hate meg.

Jeg har alltid vært en glad å sprudlende jente p elsket å være med venner. Så for 3 årsiden mast eg mine 3 bestevenninner da de snudde ryggen til meg pga de fikk seg type og de likte ikke meg. Begynnte å slenge dritt om meg på facebook å til alle ble ganske såret pga hun ene har alltid vært en søster for meg hun hadde det vanskelig hjemme. Så hon var mye hos meg var med på mange helge turer og ferier. Så vi sto nært delte masse med henne som da kom offentlig på facebook hadde aldri trodd at en så god venn kom til å svikte meg. Men etter dette begynnte eg å henge med feile folk en veninne av meg som kunn hadde venner i 30 årsalderen eg var 17 da. Hang med de å drakk med de en gang begynnte eg å hallisinere og hjertet pompet og følte meg helt på bææret! Eg var med ky n hun å søsteren hennes på 30 søsteren holdt på med GHB og noe piller så de må ha puttet noe opp i mitt glass så eg gikk hjem var helt ute å livredd pga eg har hjertefeil. Trodde eg skulle dø. Så jævlig var det. Men etter det kuttet eg all kontakt med de å henne. Også ettrr eg mast de 3 besteveninnene mine og de hadde sakt mye dritt om meg til andre. Så ble eg stille satt mye alene til eg begynnte å henge med min bror å gjengen hans det e det beste som har kjedd med meg i hele mitt liv jeg fikk en kjæreste å vi har vært sammen i 2år å 7 månder nå. Men hemmeligheten min er at eg har ennå litt panikk å opne meg for andre problemer med å snakke med fremmede av å til e det så gale at eg får nesten panikk av å gå på butikken så kjæresten må løpe inn for meg. Har virkelig lyst å være gamle sprudlende meg men klarer det kunn når eg drikker. Før trudde folk at eg hadde drukke pga eg var så glad å sprudlene. Men nå drikker eg vær dag så å si ikke så mye men pleier ikke å gjøre det om vi ska noe f.eks handle. Vet ikke helt hva jeg er redd for. Jeg vill snakke med andre om at eg har d sånn men eg skjuler det! Kansje eg har sosial angst?

Mine hemmeligheter akkurat nå er kanskje ikke så drøye som mange av de over her^, men det hadde vært litt gøy å dele dem anonymt:)
Jeg sier aldri de dypeste hemmelighetene fordi jeg liker å lure andre for å tro at jeg er den uskyldige skjønne jenta, når det kanskje er motsatt:)
Jeg har kuttet meg da jeg var liten, er 6 små arr som egentlig ikke syns så godt, men jeg gjorde altså dette fordi jeg ville, jeg var ikke deprimert eller ensom, jeg ville rett å slett bare prøve.
Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år, dette var noe av det gøyeste jeg opplevde da, jeg eelsket å drikke å få så mye oppmerksomhet fra gutter, min jomfrudom forsvant da jeg var 15. I løpet av 2 år og noen måneder har jeg hatt sex med 22 gutter. Jeg har også drukket hver helg i et halvt år nå, noe som er veldig slitsomt.
I klassen min er jeg den eneste jenta så jeg får mye oppmerksomhet fra gutta, de tror også at jeg er en uskyldig jente som kun drikker i helgene, men sannheten er at jeg liker å røyke hasj noen ganger i uka, venninnene mine vet ingenting, det er det spesielle, hehe
I helga var jeg på en fest der det var strippere til stede. Jeg og en venninne var med disse to kjekke stripperne på hotellrommet deres, daamn sier jeg bare. De hadde privatstrippeshow foran oss, så hadde hun sex med han ene og jeg sex med han andre i samme rom, det var første gang jeg har sprutet, så godt var det. Etterpå strødde han masse kokain på musa mi og på magen, så begynte han å sniffe det opp å sleike det opp, dette var dritskummelt men samtidig var det bare deilig å tenke ”gi fan”. Jeg prøvde ikke selv, noe som jeg ville akkurat der og da, men ombestemte meg heldigvis.
Men jeg har det godt! I fjor var jeg flinkest i klassen, kom meg inn på en linje der de krever 5 i snitt, god kontakt med begge foreldrene mine og søstrene mine, jeg er svært selvstendig og gjør det meste selv. Så om dagen lever jeg som en uskyldig jente som er flinkest i klassen, men om natten er jeg et villdyr(?) haha

Kan du blogge om hva du spiser også? Siden du er vegis ? Spiser du mye smågodt? Du hvet at det er laget av dyre fett ? (Gelatin).

Jeg sliter fortsatt med kjærlighetssorg etter bruddet med min første kjæreste, nesten 4 år siden det skjedde. Jeg har nå samboer og hus og vært sammen med han i 3 år. Men likevel tenker jeg fælt mye på eksen. Vi har nesten ikke kontakt lengre. Han var min alle beste venn. Vi ble sammen da vi var 14 og det ble slutt da vi var 17.
Dette er det INGEN som vet..
har det supert med min nåværende kjæreste men likevel kommer ikke eksen ut av tankene.
jeg sliter og med dårlig selvtillit og det er det heller ingen som vet. Jeg er ikke personen som snakker om følelser. Ikke med hvem som helst hvertfall. Føler jeg er den i vennegjengen som alle andre kommer til for å prate. Den som alltid lytter og er psykologen i gjengen.
Godt å skrive det en plass..

Jeg føler ett stort press på å bli perfekt. Føler at jeg ikke kan gråte eller være overglad offentlig. at det er mange som ser opp til meg. at de feilene jeg gjør må ikke gjentass. jeg føler hele tiden jeg må komme med noe nytt. som eksempel tattoovering. har det vært stille må jeg komme med noe som sjokkerer. etter foreldrene mine bestemte seg å gå fra hverandre vil jeg forandre mer med meg selv. jeg vil bli mer latinsk. få ett dobbel fornavn. neseoperasjon. alt. jeg vil starte helt på nytt. bli endel av gjengen. så nå jobber jeg rumpa av meg for å komme inn på en privatskole bare for å komme meg vekk fra dette… jeg er så sliten av å være skolens perfekte lille pappajente. jenta som alltid sjokkerer og vet alt om alt og alle…

Søsteren min bestilte en flybillett til Bergen for å møte broren min, og hun unnlot å fortelle meg det. Ble kjempe nedfor, men jeg forstod hvorfor. De ville ikke være sammen med meg fordi jeg er døv. De gidder ikke ta hensyn til meg, selv om jeg har lært meg deres språk, jævla norskspråk.. Jeg har fått innoperert implantat bare for å tilpasse meg hørende mennesker. Jeg kan høre bra, takket være implantatet.
Men dette er takken jeg får. At de ikke gidder å ta hensyn til meg, å snakke tydelig til meg. Men jeg er som om jeg ikke eksisterer.
Jeg vet ikke om jeg klarer å forberede meg på et liv i sosial utestengelse. Dette kommer jeg til å oppleve mange ganger i livet. Å bli utenfor, å bli ensom, og så videre bare fordi jeg er døv. Det er ikke min feil at jeg er døv, men sånn er menneskene i dette samfunnet. Kalde, egoistiske etc. Jeg skulle ønske vi var snille med hverandre og åpne som i utlandet feks.
Pjuu, fikk ut dette nå. Takk, Sophie!
Det er helt jævlig å være funksjonshemmet i dette samfunnet.
Jeg er glad når jeg er med døve venner, for da er vi like og har et sterkt bånd.
Jeg føler meg ofte som en belastning, og det er bedre om jeg forsvinner ut av samfunnet. Samfunnet vil jo bare ha sorteringssamfunn. Alle perfekte, og har fem sanser i orden etc..
Det er ikke rom for annerledes folk, de blir skvist ut av samfunnet.
Så kald er samfunnet.

Jeg sliter av trikotillomani – hårnapping – noe som snart resulterer i at jeg får måne i en alder av 20. Det er en veldig tabu form for PTSD, så kan ikke snakke med noen om det uten at de ler. Det er ganske lite kult når man alltid må gå med hestehale for at ingen skal se det

Min største hemmelighet er at jeg ser spøkelser. Jeg både hører, føler og ser, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Utrolig slitsomt, skummelt og det tar mye av energien min. Har vært hos en synsk dame som fortalte meg at hun skjønnte godt hvorfor jeg er så sliten og utmattet, og våkner mange ganger hver eneste natt. Det er fordi det faktisk er sant. De er rundt meg hele tiden. Jente 20

Jeg har fire, ganske store hemmeligheter; jeg ble seksuelt misbrukt av min far, og dette er det kun familie, nære venner og kjæresten min som vet.
Jeg ble voldatt for tre år siden, og igjen er dette noe kun familie, nære venner og kjæresten min som vet.
Jeg har tatt abort fire ganger, på like mange år. Har hatt store problemer med å finne sikker prevensjon, og endte med abort pga sterke depresjoner og økonomiske problemer. Dette er det bare meg og kjæresten som vet.
Jeg stjal engang 1000 kroner fra kassa på jobb. Dette er det kun jeg som vet. Blir fysisk dårlig hver gang jeg tenker på det…

Jeg er 14 år og jeg ble gravid for 9 uker siden… Tok abort forrige uke.. Jeg kan ikke si noe til pappa fordi han blir alt for sur og nå er det bare mamma og “kjæresten” som vet det.. Jeg klarer ikke å si det til vennene mine siden jeg har Mistet kontakten med de på en måte så jeg føler de kommer til å dømme meg… Det er veldig tungt å være 14 å gå igjennom noe som dette! Skulle ønske jeg kunna snakket sikkelig med noen som ville forstå og ikke være skuffet over meg.. Er selvfølgelig skuffet over meg selv men jeg vil ha noen som jeg kan snakke med uten at jeg får høre de er skuffet over meg for det hjelper ikke så mye akkurat nå.

Utnytt tiden du har med dine besteforeldre, Sophie. Jeg er 18 år og ingen av besteforeldre mine lever lenger. Har aldri møtt morfar eller farfa. Har egentlig ganske gamle foreldre, men har større søsken..
Har vel ingen hemmelighet jeg ikke kan fortelle til venner eller mamma, fordi jeg er en såpass åpen person og sier ting rett ut uansett. Sånne småhemmeligheter man som oftest forran foreldrene som sex og kjærlighet osv har jeg..

For ett år siden ble jeg mishandlet og seksuelttrakkasert, jeg slitermed angst og depresjon og har gjort det lenge, på toppen av kransekaka er moren min alkoholiker.. Livet mitt i ett nøtteskall

jeg har hatt meg med bestekompisen min sin mor i ett halvt år nå… Jeg er livredd for at noen skal finne det ut:(

Jeg er ikke tiltrukket av samboeren min lengre. Har holdt på med en veldig god venn i mange år nå, men det skjedde ingenting. Samboeren min er verdens beste og søteste, og jeg er så utrolig glad i han. Men samtidig er jeg bare 20 år, snart ferdig på universitetet og skal begynne å jobbe. Og jeg føler jeg har gått glipp av alle ungdomsårene mine. Jeg vil ikke være sammen med samboeren min for alltid, og jeg vil virkelig prøve med denne andre “vennen”. Og jeg har så sykt dårlig samvittighet.

Min største og vanskeligste hemmelighet er at jeg ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem da jeg var mindre. Det var ikke med sex inn i bildet, men vedkommende befølte meg og prøvde ofte å kline med meg. Dette pågikk helt til jeg endelig turte å si i fra som da var i 9. klasse.

Depresjonen min ble bedre etter at det ble slutt mellom meg og kjæresten.
Det er skummelt å bli bedre, og jeg får sånn skyldfølelse over det.

Jeg har hatt mensen i 3 år uten og si det til absolutt noen ikke en gang min beste venn, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe jeg stoler på henne jeg bare greier ikke og si det.. Også kranglet foreldrene mine hele tiden før jeg så mamma prøve og henge seg og pappa prøve, da var jeg 6 år. Men alt er mye bedre nå

Jeg vil også bli syk så jeg må på sykehuset så jeg slipper å gå på skolen

Ble glad når du postet dette innlegget, når får jeg en mulighet til å skrive det ned.
Jeg var sammen med en utenlandsk gutt i litt over 2 år. De to årene var tunge, vanskelige og har ødelagt den lille selvtilliten jeg hadde og tilliten jeg har til mennesker. De første 5 mnd var herlige. vi gikk sammen hele tiden. Følelsene ble bare sterkere og sterkere. Han var veldig streng på at jeg måtte være jomfru (noe jeg var). Etter 5 mnd, ble vi sammen og 3 mnd etter det hadde vi sex før første gang. Fra min side ikke frivillig, jeg var ikke klar. Men han holdt meg nede og presset seg inn. Når han var ferdig, ble han sur. Grunnen til det var at det ikke var noe blod, han hadde hørt at visst man er jomfru MÅ man blø når jomfruhinna blir tatt. Prøvde å forklare at jomfruhinna kan forsvinne utenom sex, med tamponger , ridning eller sykling. Men han hørte ikke på meg, tok meg i armen og kastet meg ut i snøen. Eneste han sa var “ekle hore”. Jeg følte meg verdiløs. Gikk hjem og gråt, mamma lurte på hva som hadde skjedd. Jeg kunne ikke fortelle det til henne, ikke fordi jeg ikke ville. Men forholdet vårt var skjult, foreldrene mine godtok han ikke. Vi løp rundt og gjemte oss i 2 år. Han røyket hasj, gikk på bol og lyvte om hvor han var nesten hver eneste helg. Vill ikke tenke på hvor mange jenter han har vært med mens vi var sammen. I tillegg kunne han bli veldig aggressiv, han slo opp med meg nesten hver gang vi var med hverandre. Bare fordi jeg var norsk, og i følge han er ALLE NORSKE KVINNER HORER. Noe som fikk meg til å gå i forsvars modus og diskutere. Noe jeg ikke skulle ha gjort. Han kommenterte alt jeg gjorde, fikk ikke lov til å gå noen steder, og han måtte ha alle passordene mine. Følte meg deprimert og fanget i noe jeg ikke kunne komme meg ut av, svak som jeg var begynte jeg å kutte meg, Noe jeg angrer på, det er vanskelig å skjule men jeg skjønte heldigvis fort at det hjalp ingenting å kutte seg. De siste 6 mnd av forholdet skulle han egentlig i fengsel men det ble fot lenke istedet for. Han hadde den på i 3 mnd å kunne ikke gå mer enn noen meter utenfor sitt eget hus. Grunnen til at han fikk den var fordi han hadde skamslått en mann i fylla, mannen mistet nesten høreselen på det ene øret og noen tenner. I tillegg var mannen ute av stand til å jobbe i noen mnd. Det var de beste 3 mnd jeg hadde i løpet av de 2 årene. Jeg gråt ikke, og jeg var fri til å gå hvor jeg ville. Men helvete brøt løs når han tok av fot lenken, da var det 100 spørsmål om hvem jeg hadde vært med og om jeg hadde vært utro. Noe jeg bare lo av, selv om han var en forferdelig person så elsket jeg han. Jeg blindt forelsket, men det å være utro hadde aldri kunne falt meg inn. Jeg hadde vært med mine venner, de få jeg hadde igjen. Forholdet fortsatte like dårlig som alltid. Tilslutt etter at han begynte å ringe vennene mine for å høre ting om meg så fikk jeg nok. Hadde en lang samtale med faren min, han ringte “kjæresten” min og sa at visst han noen gang kontaktet meg ble han anmeldt.
Det var bare for å forklare litt om hvordan forholdet var… Men hemmeligheten er at for ca 4 mnd siden møtte jeg han noen ganger og vi hadde sex. Fikk alle følelsene tilbake, han sa at han hadde forandret seg og skulle behandle meg slik jeg fortjente å bli behandlet. Vi var ikke sammen mer enn 2 dager. før jeg slo meg selv i ansiktet og sa at jeg ikke kunne gå tilbake til det gamle.
Jeg er virkelig glad for det valget, selv om jeg noen dager har lyst til å holde rundt ham og ønske at han faktisk har forandret seg. Men jeg tar ikke sjangsen uansett hvor mye jeg vill.
Eneste som er forferdelig nå, er at jeg ikke stoler på noen. Klarer ikke åpne meg for noen, ikke for noen andre en en kommentar på en blogg.

Jeg gikk inn på rommet til besteforeldrene mine og der var kusinene mine (som er søstre) og sleiket hverandre på rompa og gjorde seksuelle ting. Så greide de å overtale meg til å bli med… Jeg tenker på det hver dag og jeg får så vondt det gjør så vondt å tenke på det

Jeg tror kanskje at jeg er bifil. Jeg føler ingenting ovenfor de fleste gutter, men sammen med jenter er det HELT annerledes. Det er liksom noe helt annet å sitte ved siden av ei jente enn å sitte ved siden av en gutt. Jeg vet ikke. Er livredd for å fortelle dette til noen. Mange av vennene mine er veldig imot homofili, så jeg vet ikke hvordan de kommer til å ta det.

Hadde sex med læreren min igjennom siste år på videregående, to år etter er vi kjærester, men få vet hvordan vi møttes (jeg tok initiativ). Hemmeligheten var fryktelig tung den gang da, ble syk av det. Elsker han mer enn noe annet!

Jeg føler ikke at jeg er på samme bølgelengde som vennene mine. De er fanget i en rosa boble mens jeg føler jeg er fanget i en svart. Jeg bryr meg om ting som dyrevern og universet, og jeg tar meg ofte i å tenkte over ting som meningen med livet. Dette kan jeg ikke snakke med vennene mine om, for de bryr seg ikke. Det har blitt så ille at jeg ofte tenker på å bytte skole, slik at jeg kan starte på nytt.

Jeg vet ikke om det kan kalles en hemmelighet, men jeg syns det bare er godt å få skrevet ut.
Etter broren min døde har jeg forandret meg totalt. Selvom det er to år siden så er det fortsatt like vondt som det var dagen etter det hadde skjedd. Folk tror at to år skal lindre smerten og at alt bare skal gå over. Men det er så feil. Jeg går rundt med en maske hele tiden, og er en person jeg ikke er. Jeg har verdens beste kjæreste, men jeg er så redd for å miste han. Broren min var min bestevenn, og jeg så hvor fort jeg kan miste en person som jeg elsker. Derfor er jeg livredd for å aldri være bra nok for kjæresten min, og at jeg skal miste han også, og ende opp alene. Jeg har verdens beste foreldre, og en del venner, så jeg vet jo at jeg aldri vil bli alene.. men jeg trenger alltid en bekreftelse fra andre enn dem. Foreldrene mine elsker meg jo uansett hva, men jeg føler at alle rundt ikke gjør det for de er jo ikke familie og “tvunget” til å være med meg.
Jeg føler at jeg må ha bra kropp, se bra ut, gjøre det bra, men oppi alt dette stresse må jeg også kjenne på den intense smerten av sorg. Hverdagen er så tom og meningsløs, og alt jeg skulle ønske var at broren min var her. Alt var bra når han var her. Men han vil aldri komme tilbake, for han er død. Borte for alltid..
Den evige onde sirkelen om å føle seg bra nok, se bra nok ut er så ufattelig stressende. Men selvom kjæresten min gir men kompliementer og sier han er skikkelgi forelska i meg, er jeg så redd for at det skal forandres over en dag. Jeg tørr ikke virkelig stå opp for meningene mine, fordi jeg derfor er redd han vil gå fra meg. Det er skikkelig irriterende og feigt, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å miste fler i livet mitt, selvom det er en veldig stor forskjell på kjærrlighetssorg og dødssorg. Jeg trenger alltid en bekreftelse på at jeg ser bra ut eller er bra som person, og det stresser meg. Jeg har ALDRI blitt mobbet, og jeg har på en måte alltid fått kompliementer og vært en av de “populære” gjennom barndommen. Men etter dødsfallet så har alt bare gått nedover, og alt jeg har opplevd har gjort at jeg er redd for å framstå som den personen jeg er blitt. For jeg har jo forandret meg. Og for at vennene og kjæresten min ikke skal se den triste, slitne jenta jeg er blitt, så må jeg gjøre alt jeg kan for å være bra nok. Presse meg selv til å se bra ut, og oppføre meg morsomt å utdadvendt. Men jeg blir og er så sliten, så lei. Jeg får dårlig samviighet av usunn mat, og etter jeg gikk ned noe kilo i fjor fikk jeg masse komplimenter på hvor “fit” og fresh jeg så ut, selvom jeg aldri har fått høre at jeg så dårlig ut før jeg gikk ned. Men da jeg fikk høre fra andre at “så tynn du er blitt”, eller “oi for en kropp”, så har det satt seg i hjernen min at jeg ikke må gå opp igjen de kilone til å bli den personen jeg var før jeg gikk ned… derfor får jeg så dårlig samvitighet når jeg spiser usunn mat, som ikke inngår i en såkalt “diett”. rare er at jeg spiser massemasse dritt når jeg er med kjæresten min.. men det er fordi jeg tenker “nå er han jo her med meg, så nå vil han jo ikke legge merke til om jeg har gått opp noen kilo, og han kan jo ikke slå opp fordi jeg ikke ser bra ut nok her og nå”. Helt sykt rare og skumle tanker, men er vel sånn jeg føler det, og det er det INGEN som vet…
wow, godt å få skrevet litt ut.

Jeg vet via felles bekjente at en “venninne” skal ha blitt voldtatt. Siden ting aldri har blitt sagt direkte til meg så tørr jeg ikke si noe. På grunn av dette har vi mistet mye kontakt. Bruker ordet venninne løst fordi vi har møttes en gang de siste 4 årene og fordi hun aldri tar initiativ til kontakt så da gjør ikke jeg heller det. Jeg tror også at det at hun ble voldtatt er noe som ble diktet opp for oppmerksomhet.
Sånn føler jeg det generelt om mine “venner”, at jeg har en del “venner” som bor i andre byer (og andre land) men at de egentlig ikke bryr seg fordi de er dårlige på å holde kontakt. Derfor er det vanskelig for meg å få kontakt med nye mennesker – Jeg stoler ikke på dem. Jeg regner med at de også vil forsvinne veldig kjapt…

Jeg lider av trikotillomani. Jeg har ikke sagt det til noen, fordi jeg føler meg så sykt dom. Hvem river av seg sitt eget hår, liksom? Og veldig ofte får jeg skikkelig skyldfølelse og dårlig samvittighet ovenfor megselv, at jeg kutter ut mat i to dager, og/eller kutter som straff.. Jeg har hatt dette siden jeg var rundt 10 år, men har aldri tenkt over handlingene mine før ett år siden. Jeg har gått ned 12 kg siden da, og har verdens styggeste armer. 🙁 Dette begynner å gå alt for langt, men jeg tørr ikke å søke hjelp. Det er så utrolig vanskelig å åpne seg opp til noen, enten man kjenner personen eller ikke.

jeg hater alle som gir seg selv diagnoser som for eksempel angst eller lignende. Kom igjen, selv om dere har en dårlig uke eller måned, så betyr det ikke at dere har en diagnose. De som faktisk sliter med noe på ordentlig har det kjempe tøft, så kommer dere med en dårlig måned å tror dere har kommet til verdens undergang. dette gjelder spesielt ungdom i alderen 12-20. SKJERP dere!

Sophie, du er et fantastisk menneske!
Jeg hadde vært ordentlig stolt hadde jeg vært foreldrene dine.
Og bare tenk så glad de blir når du leser innlegget ditt 🙂
Stor klem

min lille “hemmelighet” er at jeg nesten aldri går til tysk timene på skolen. læreren er rett og slett forferdelig, slenger stygge ord til alle inkludert meg hele tiden. jeg kjenner nesten ingen i den klassen, og det er noen jenter der jeg ikke kan fordra. de er falske, frekke og rett og slett fæle. da jeg fikk bedre karakter enn dem skulle de gå til læreren og si at jeg hadde jukset, når jeg ikke en gang hadde det? ååh jeg blir kvalm. den eneste venninna jeg har i den klassen har blitt tatt ut på gangen av læreren, og han sa at om hun ikke satt med meg skulle hun få 4’er i faget. er det lov? jeg aner ikke hvem jeg skal fortelle dette til, og om det er noe å gjøre med det…

Jeg har 3 hemmeligheter..
Den første er det absolutt ingen som vet om.. Ikke en eneste! Litt skummelt å skrive det her, da jeg vet at om du virkelig vil kan du finne ut hvem jeg er.. Men jeg stoler på at det ikke skjer.
Jeg vil dø. Jeg gleder meg til å dø. Jeg ser på døden som noe positivt og avslappende. Jeg så meg i speilet for et par dager siden å tenkte at jeg kom til å dø av selvmord. Det var min måte å dø på, og jeg gleder meg! Jeg får nesten sånn rus av å tenke på døden. Meg legger meg om kvelden og smiler hvis jeg tenker at jeg kanskje ikke våkner opp igjen. Du forstår kanskje at jeg er deprimert.. Jeg har fått spørsmålet av familie og leger.. Men det svaret jeg kommer med er bare “nei, jeg har vært deprimert tidligere, det vet dere og dere ser jo at jeg ikke er sånn lenger”.. Greia er at da ønsket jeg hjelp, det gjør jeg ikke lenger. Det var min første og aller største hemmelighet.
Nr 2 er seksuelt.. Jeg hater sex. Det er det verste jeg gjør. Kjæresten får kanskje sex 2 ganger i mnd og da gjør jeg det fordi jeg har dårlig samvittighet. Det ender ofte med at jeg gråter osv.. Sex for meg er forferdelig.. Det er det verste som finnes. Jeg vet at jeg sliter med følelser(vise, snakke om, se og høre om)… Min favoritt stefar hadde jeg da jeg gikk i 3 klasse, for han og min mor viste ikke følelser. Mamma får ikke lov til å trøste meg om jeg gråter og jeg får panikk hvis noen klemmer meg. Sex er jo følelser, sex er nærkontakt.. Sex er alt jeg ikke takler. Den største grunnen er at jeg ikke har noen positivt erfaringer med sex.. Min forrige eks var alkoholiker og voldtok meg opp til flere ganger.. Det er PISS at man ikke kan bli voldtatt av en kjæreste.. For det kan man… Eksen min før det var narkis og tvang meg til seksuelle handlinger.. Ikke voldtekt, men likevel noe mot min vilje. der føler jeg meg litt alene. For jeg leter og leter på nett og det er INGEN jeg enda har kommet over som har så lite sex og som får panikk av å ha det.
Min tredje hemmelighet er at jeg har sosial angst. Min mor og lillebror vet det.. Min samboer vet det og 2 av venninnene mine vet det.. Ingen andre. Jeg har fått høre at det kan være greit å fortelle folk det, sånn at folk ikke tror jeg er frekk osv når jeg aldri vil være med ut.. Men jeg klarer ikke at andre ser det er enda en feil med meg

Jeg er redd for at det livet jeg lever og det jeg gjør ikke kommer til å være nok for meg, at jeg bestandig kommer til å ønske noe mer.

Hei Sophie. Det kan godt hende du ikke leser denne kommentaren. Du sier du leser gjennom alt, men hvem vet egentlig? Uansett. Jeg vil starte med å si at du inspirerer meg. Virkelig. Jeg kunne aldri vært så åpen om alt selv. Det er derfor jeg velger å skrive dette anonymt. Dette er noe jeg har slitt med i lengre tid, faktisk i mange år. Jeg sliter fortsatt. Jeg har dødsangst. Ikke i den form at jeg er redd for å fysisk dø. Jeg er redd for at jeg ikke får gjort alt jeg vil gjøre. At jeg ikke får sagt alt jeg ville si. Men mest av alt: Jeg er redd for tanken på hva som skjer etter vi er død. Jeg har så utallige mange spørsmål i hodet mitt. Hva skjer etter vi er død? Hvor lenge skal vi være død? I all evighet er svaret. Men så spør jeg meg selv: Hva er evigheten? Hvor lenge er det? Dette gjør meg veldig trist, og jeg kjenner jeg får litt, eller veldig angst inni meg når jeg vet at vi skal være død i all evighet. At vi kun har dette ene livet, så skal vi ligge der for alltid. Jeg er mest av alt redd for at mamma og pappa skal dø. Men så klart meg selv også. Kanskje det ikke er døden jeg er redd for. Men rett og slett evigheten. At vi bare ligger der. At vi kun har dette ene livet. Det får meg til å tenke på hvor mye jeg setter pris på ting. På de små tingene jeg tar forgitt, men som egentlig utgjør en så stor forskjell. At jeg har mamma og pappa rundt meg. At jeg har familie og venner. At jeg har middag servert hver dag jeg kommer hjem fra skolen. At jeg får sove i en myk seng. Alle disse tingene tar jeg, men også mange andre forgitt. Tenker ikke over det. Dette har blitt som en ond sirkel for meg. Hver kveld når jeg tenker over dagen idag, kommer jeg også til tanken om døden. Vi har så liten tid. Så alt for liten. Jeg ligger bokstavelig talt og gråter når jeg tenker på det. Døden

Min største hemmelighet er noe jeg skammer meg over. Jeg tenker på det vær dag, men har vanskeligheter med å dele det med noen. Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 3 år. Han er verdens beste og han har aldri gjort meg noe vondt. Problemet mitt er at over en lengere tid har jeg fått følelser for en annen gutt. Denne gutten er ikke en person jeg kunne tenkt meg å dele livet mitt med eller noe, men samtidig så er han så utrolig sjarmerende. Noen ganger er jeg usikker på om jeg egentlig er forelsket i denne gutten eller om det bare er fordi jeg er ferdig med kjæresten min. Jeg tenker på det vær dag om hvordan livet som singel ville vært. Samtidig så savner jeg kjæresten min når jeg går og legger meg (han går skole et annet sted og kommer bare hjem annen hver helg). Jeg vil ikke være sammen med han bare fordi at jeg ikke klarer og sove alene.
En av de første helgene kjæresten min var borte var jeg på en fest. Jeg og denne andre gutten er veldig gode venner og er i den samme gjengen. Vi snakket lenge og ble etter hvert veldig fulle. En ting førte til det andre og jeg fulgte han hjem. Heldigvis var han klar nok i hodet til å si nei, så vi hadde ikke sex. Det som derimot plager meg med hele hendelsen er at det var han som sa nei og ikke jeg. HAN som er singel. Vi har snakket mye om det i ettertid og vi ble enig om og ikke si det til noen. Problemet er at jeg tenker på han nesten hver dag. Hva FAEN skal jeg gjøre?? Jeg elsker kjæresten min, men begynner å lure på om jeg møtte han for tidlig i livet. Jeg er ikke klar for å få familie nå, jeg har ikke gjort alt jeg har lyst til enda. Bare jeg hadde møtt han i en alder av 25 eller noe….
Jeg er nok verdens verste kjæresten som er utro, men hva faen skal man gjøre når man er forelsket i to?

Ale sier jeg er gal. Noen ganger får jeg mentale sammenbrudd, jeg tror jeg tenker for mye på det abstrakte. Når jeg enkelte ganger prøver å forklare hva som skjer inni hodet mitt til noen, er det ingen som forstår. Jeg tror jeg faktisk er gal. Gal og alene. Og tror jeg bare blir galere og galere. Jeg kommer til å endre opp som den galeste. Kanskje jeg til og med håper på det.

Min største hemmelighet er vel at jeg er så jævla usikker på hva jeg egentlig vil. Jeg går nå siste året på vgs og har ikke peiling på hva jeg vil til neste år. Blir bare mer og mer redd for hva jeg skal gjøre når “tiden går ut” og jeg er nødt å ta et valg. Jeg har en samboer som jeg for det meste er ganske sikker på at jeg elsker og kanskje til og med vil dele resten av livet med. Men jeg er manisk depressiv, og i de dårlige periodene blir jeg likegyldig til alt fra fremtiden min til forholdet vårt. Dette gjør meg så jævlig usikker på hvilke følelser som egentlig er “ekte”.
En annen ting er at jeg hele tiden går å fantaserer om hvordan jeg vil at livet mitt skal bli. Det er så vanskelig å slutte også, fordi det hjelper litt hver gang jeg føler meg mislykket. Istedet for å godta at jeg ikke er perfekt og at livet mitt ikke er det og aldri kommer til å bli det, fantaserer jeg om hvordan det skal bli. Dette er noe jeg har gjort siden tidlig barneskole ca. 7 år, og nå er jeg 18… Jeg er også redd for at jeg ikke gjør nok nå, og at jeg ikke kommer til å ha nok fine minner å se tilbake på når jeg blir eldre. Herregud, de fleste dagene og helgene går til å enten sitte inne eller å dra på middelmådige fester, og nå vil ikke typen engang dra på festival (en “tradisjon” jeg har hatt siden jeg var 14) til sommeren engang. Er litt for tidlig å bli til en av de som reiser til Spania en gang i året og det er det mest opplevelsesfylte de gjør hele året. haha så ja dette er vel de tingene jeg sliter med for tiden, men som jeg ikke greier å snakke med noen om.. takk for at du gjør dette og takk for at du er den awesome jenta du er 😀

Jeg ble voldtatt for ett år siden av en fyr som hadde kjæreste.
Når folk fant det ut så sluttet alle jeg kjente å prate med meg, jeg ble beskyldt for alt. Hun som var bestevenninnen min på den tiden sendte melding til kjæresten til fyren og sa at det aldri hadde skjedd, så de ikke skulle slå opp. Men hun sluttet å prate med meg som alle andre, folk gikk når de så meg, de slengte dritt etter meg.
Noen måneder senere tok jeg en overdose. Ingen i familien vet om dette, og ingen vet hvor vondt det faktisk gjorde i ettertid. Jeg tør ikke gå ut, jeg tør så vidt å være med familien min, depresjonen har tatt knekken på meg.
Men det vondeste av alt er at jeg vet han har det bra. Det siste jeg husker av han er at han lo mens han voldtok meg.

Da jeg var 15 ble jeg invitert ned til bestevenninnen min for å drikke for første gang, sammen med henne og kjæresten. Jeg har aldri likt kjæresten hennes, fordi han har gjort diverse ting mot henne som hun tilga han for, men noe jeg aldri tilga han for. Jeg husker jeg trodde dette kunne være en god mulighet for å bli kjent med han på, og kanskje hadde jeg tatt feil av ham, hvem vet. I tillegg ville dette være min første gang der jeg skulle drikke for å bli full, og ikke for å “smake”.
Jeg husker da jeg kom med der hadde kjæresten hennes dratt med seg to svære smirnoff flasker (de man får på taxfree og slikt) som han hadde fylt med vodka, smirnoff og noen andre drikker jeg ikke husker navnet på. Det var vel ca 20% smirnoff, 40 vodka og resterende 40% noe annet i flaskene. De satte på musikk og blandet drikkene oppi glass til oss. Jeg likte den ikke blandet, så drakk ca 5 halvfulle glass uten å blande, venninnen min hadde drukket maks 2 glass og kjæresten hadde drukket like mange som meg. Jeg husker vi reiste oss å danset, og jeg husker jeg gikk til døren for å være sikker på den var åpen så jeg kunne spy senere.
Så blir alt svart. Jeg husker jeg våkner opp igjen i badekaret til venninnen min hvor jeg driver å spyler ned meg selv mens hun prøver å stoppe meg. Jeg tror jeg prøvde å få i meg vann fordi jeg tenkte tilbake til 7 klasse hvor læreren fortalte oss at hvis vi var fulle var det en god ide å drikke vann. Så blir det svart. Jeg husker ikke mer, jeg husker litt at jeg hadde vondt (jeg hadde visst falt ned en trapp), og jeg husker de dro/berte meg ned til huset til kjæresten hennes. Så blir det svart. Jeg husker jeg våkner opp i sengen, jeg hørte venninnen og kjæresten min stønnet (de hadde nok sex antar jeg), og så blir det svart.
Så våkner jeg igjen av av venninnen min driver å sier “nei, nei, nei” hysterisk, og så blir det svart igjen. Jeg våkner igjen av smerte, men jeg kunne ikke bevege kroppen min. Det var som om jeg var tilstede, men samtidig ikke. Jeg husker jeg så ned, og jeg var naken og kjæresten hennes hadde presset seg inn i meg. Jeg kunne ikke gjøre noe, jeg husker jeg vendte litt på hodet fra side til side for å si nei, men klarte ikke å si noe eller dytte han vekk, kroppen ville ikke samarbeide. Det svartner igjen. Jeg husker jeg senere våkner og spør hvorfor jeg er naken, og venninnen min svarer at jeg hadde spydd på de.
Neste gang jeg våkner er jeg påkledd i kjæresten hennes sine klær, og jeg husker jeg reiste meg, tok mobilen min, jakken min, skoene mine og gikk. Da jeg kom hjem tok jeg meg en lang dusj, gikk opp i sengen å gråt. Jeg husker jeg ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Det ble klarere, men jeg vurderte ikke en gang å gå til politiet. De ville ikke ta meg seriøst, for det første hadde jeg ingen bevis, for det andre ville det være hans ord mot mitt, for det tredje ville jo det såre venninnen min.
Jeg husker jeg spurte henne noen dager senere om hva som hadde skjedd den kvelden, om hun husket noe. Hun sa hun svartnet hun også, men hvordan kunne hun gjøre det når hun bare drakk 2 glass? Det er jo ingenting, samtidig var de jo blandet med Red Bull? Hun sa også at jeg hadde prøvd å kle av meg tidlig på kvelden, for kjæresten hennes og henne. Dette fikk meg til å tro at kanskje jeg ville det? Jeg ville jo det ikke i det hele tatt, men hvem ville tro meg? Dette er flere år siden nå.
Jeg er 19 nå. Jeg vet at jeg ikke kan gi lovlig samtykke til å ha sex i beruset tilstand i det jeg ikke kan snakke ordentlig eller gå eller bare det faktum at man har spydd betyr at man ikke kan gi samtykke til sex, jeg vet også at jeg var 15 på det tidspunktet. Han var 18. Det var også ulovlig. I tillegg ligger det litt i bakhodet at han kan ha puttet noe i drikkene våre. Jeg har ikke møtt kjæresten hennes siden den dagen, vil aldri se han igjen. Hver gang jeg lukter parfymen han hadde på seg den kvelden når jeg er ute blir jeg kvalm og tenker tilbake på den natten. Jeg snakker så vidt med henne lengre, det er vanskelig. Hun var en av mine bestevenninner, men jeg forstår ikke hvordan hun kan være sammen med et slikt monster.
Jeg har bare fortalt dette til 3 personer i mitt liv. Jeg har aldri sagt til noen hvem det var. Jeg har ikke sagt det til foreldrene mine. Jeg tør ikke. Jeg tenker på det hver eneste dag.

Jeg har Bulimi og har hatt det i over et år nå! Dette er det ingen andre som vet og det føles helt absurd å skrive.
Jeg vil ikke ha det slik og jeg kjemper hver eneste dag for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, men med en gang jeg glipper så er jeg tilbake i samme løypa. Med alt presset om å være tynn og sunn osv så er det hardt å håndtere alt presset.

eg har alltid slitt med følelsen av å egentlig ikkje bety nokke for nokken som helst. pappa som er narsisist som mamma sie, har aldri vert en pappa, bare vert en figur som verken sie han er glad i meg eller bryr seg om ka som pågår i livet mitt. mamma som klaga på han og gjentar kor mange ganga han har svikta oss, glømme at ho sjøl ikkje ser meg. eg har hatt gjentatte depprisjona siden eg har vert liten men ingenting som eg har tatt opp, for eg vil ikkje framstå som svak. i tillegg til at søstra mi har hatt det så føla det ikkje er min rett å føle seg depprimert da. eg er også flink til å vere der for vennane mine, og folk har en tendens til å åpne seg for meg til og med når de ikkje kjenne meg, det kan vere vanskelig når eg slite sjøl. eg er også aldri glad lenger når eg ser mamma eller pappa di få gangane eg ser han. blir sint og forbanna automatisk, og sie så masse frekt at eg kan begynne å grine når eg legge meg for eg angra sånn, men så gjentar det samme seg dagen etterpå. vi fekk også fosterbarn når eg var 12, som egentlig gjor ting vondt verre. har aldri innrømt det, men er så sjalu at det gjør vondt. eg var ikkje klar for et nytt barn i huset, og når eg kanskje mest trengte en mamma så følte eg at ho forsvant for godt og nokke foreldre kunne eg bare glømme. eg hadde ingen som sa de var glade i meg eller sa kor masse eg betydde. sjølbilde mitt er på bånn og eg eg klara ingenting. skolen går i dass og alt eg vil ha hjelp, men alle bare kjefta, og eg føla eg er einaste stor skuffelse for andre og meg sjøl ikkje minst. kroppen, ansikte mitt, håret, eg hata alt og har latt vere å spise en del i det siste. eg er rett og slett fryktelig lei av å vere trist å sint heile tida, når eg veit at eg egentlig har det godt, og det er kanskje eg sjøl som legge opp til det, eg veit ikkje. har en familie som leve, til og med en kjæreste, men alikavell klara eg ikkje å finne en plass å passe inn i samfunnet. er veldig frustrerande no som eg er blitt så gammal. dette er rett og slett en veldig, veldig kort oppsummering over kordan eg har det generelt. Digga deg Sophie! ditta er første gang eg nokken sinne kommentera på bloggen sin sjøl om eg har lest den i fleire år no, som det føles ut som vertfall.

har kjærlighetssorg over en gutt jeg aldri har vært sammen med.

Jeg mister bestevenninnene mine. Jeg vet ikke hva jeg har gjort eller hva det er, men de ignorerer meg og vil aldri være med meg lenger…

Jeg holder på med to personer samtidig, men klarer ikke velge en av de. De vet ikke om hverandre.

har likt en gutt i 4 år nå, vi er veldig gode venner, men tør ikke si ifra at jeg liker han

Fant ut at jeg er gravid i 2-3 uke igår og det er utrolig tøft å jobbe i barnehage, være kjærlig og omsorgsfull ovenfor barn når jeg ikke er glad for embyoet i magen min. Gruer meg såklart til aborten men skyldfølelse er en pris man må betale for den friheten og livet jeg vil fortsette å ha.

Jeg er dødssjalu på kjæresten min fordi han kommer fra et bedre hjem enn meg.

Jeg er deprimert, har vert det i noen måneder nå. Tror jeg har en alovorlig sykdom. Jeg har prøv å snakke med mamma og pappa, men de spør om jeg bare ikke kan gi meg å mase sånn. Har det veldig tøft nå, og det kommer sjelden noen små bra øyeblikk. 🙂 du sophie Elise pleier å få meg til å føle meg bedre, siden du er så positiv til bloggen<3 tusen takk

jeg har prøvd å ta mitt eget liv. jeg overlevde og ble innlagt på akuttpsykiatrisk. aldri følt meg mer mislykket i hele mitt liv. tenker på selvmord hver dag, men tør ikke fordi jeg er redd for å feile igjen. får ikke sove om natten fordi jeg har ekstreme mareritt. nå røyker jeg hver dag, og det har hjulpet meg med søvn og depresjon. ingen vet.

Jeg ELSKER å flørte med alle gutter, ha sex og å få oppmerksomhet fra gutter. Dette slår tilbake på meg hele tiden..

jeg liker ikke min egen familie!

Jeg har angstanfall flere ganger daglig, men greier å skjule det. Nesten ingen vet det

*Bestevennina* mi skal på utveksling neste år. Ho seier å mange ting om at ho kommer til å bli så lei seg for å forlate meg, mens det er faktisk en av få ting jeg ser frem til.

jeg har BMI på 17, og spiser 1 skive og 1 potet til dagen. Ingen vet det, ennå…

Vi var en veninnegjeng på barneskolen, og jeg ble brukt som “syndebukk”. Hver gang de syns noen var stygge sa de “nesten like stygg som (navnet mitt)”
eller noe annet stygt. Alt jeg gjorde var kjempefeil og dumt, men når de lo så lo jeg med. Jeg kom hjem hver dag, så meg i speilet og tenkte hardt på alt som var feil med meg, ofte gråt jeg. Jeg sa i fra til dem i 7 klasse og det var faktisk alt som skulle til. Litt tid etterpå hadde jeg det mye bedre. Nå går jeg vg2 og har en fantastisk kjæreste som har fått meg til å legge alt det bak meg. Jeg føler meg som den vakreste jenta i verden pga han, men det tok faktisk 4 år før jeg klarte å føle meg fin igjen.

Grunnen til at jeg byttet skole var fordi jeg ble mobbet, ikke fordi vi skulle flytte

Hvorfor gidder folk og skrive alt dette. Tror dere hu bryr seg om det? 😂👆

Når jeg gikk på barneskolen så pleide pappaen min å slå meg. Så sommeren til 7´ende, sa jeg ifra til mamma, hun kastet han ut, og jeg har egentlig ikke hatt noe særlig kontakt med han siden. Det året han flyttet ut, så blei mamma veldig syk, og måtte ligge på sykehuset i fra desember i 2010 til mai i 2011. Det var veldig vanskelig for meg og storesøsteren min, siden jeg ikke ville bo lamme pappa. Men alt gikk bra, og vi kom oss gjennom det.
Søsteren min har fortsatt god kontakt med pappa, men jeg har ikke noe kontakt med han. Så for ikke så lenge siden så sa mamma at vi måtte prate, og da fortalte hun meg at pappa må i fengsel siden han har drevet med barnepornografi. Jeg ble jo såklart litt sjokkert, men jeg reagerte vel egentlig ingenting. Helt til jeg så avisartikkelen om det han hadde gjort, da ble jeg så kvalm. Jeg vet ikke helt va jeg skal gjøre, siden jeg vil jo si det til de nærmeste venninnene, men jeg tørr ikke, siden det er så flaut at jeg er i familie med noen som har gjort noe så forferdelig.
Jeg syns uansett at det er veldig fint at du har slike innlegg av og til. Og unnskyld for en veldig rotete kommentar.

Jeg har solgt sex til en veldig mye eldre mann siden jeg var 16 år. Hater meg selv for det, men jeg trenger pengene sårt.

Jeg angrer på masse, som att jeg har dyttet alle jeg er glad i vekk, jeg blir fort lei meg for små ting og reagerer sterkt.. jeg føler ikke jeg altid viser foreldrene mine hvor glad jeg faktisk er i dem, men jeg vet heller ikke hvordan jeg skal gjøre det, jeg føler meg helt tom til tider, og jeg sitter alene på grunn av att jeg har dyttet alle vekk og bestevennen min er på avrusning noe som påvirker meg utrolig mye pga jeg er bare her uten å kunne gjøre noe og hun er den eneste jeg pleier å klare og være med hele tiden uten å merke d? jeg angrer på att jeg ikke var der like mye som hun har verdt her for meg, at jeg dyttet mine problemer på henne i stedenfor å bare takle dem selv.. er så utrolig mye jeg ville gjort anderledes om jeg kunne? vet ikke hvor jeg skal begynne for å fikse opp i alt. Men jeg vet att jeg hater meg selv for disse tingene spesielt.

Om ikke så alt for lenge så kommer jeg til å ta livet mitt.

Min hemmelighet er vel ikke noe spesielt gale, men ville bare si det en plass. Iallfall jeg er sinnsykt forelska i en gutt jeg har kjent en stund nå. Men bestevenninna mi er helt umulig av og til (bare hun ser jeg snakker til en gutt kommer hun bare bort og roper “LOVE IS IN THE AIR”) Hun visste egentlig (eller vet ikke) at jeg liker denne gutten, men hun gikk innpå instagramen min på min mobil og la ut et bilde av han og sa at jeg elsker han etter hun så at jeg snakket ganske mye med han den dagen (og det sto der i 2 timer som var nokk til at han så det). Så nå er det dødskleint mellom han og meg.
(ps: elsker bloggen din<3)

Liker gutter…

Sosial angst, depresjon, bulimi, jeg har nær familie med kreft, jeg er en “skap misbruker” dvs at jeg ruser meg før jeg går ut, ellers klarer jeg ikke å gå ut døren en gang, og jeg har jo jobb osv…
Jeg føler at jeg er følelsesløs.
Mer orker jeg ikke å skrive.
Bra innlegg, Sophie.

Alle ser på meg som en smilende glad og positiv person som er glad i mat. Egentlig har jeg bulimi og har det helt for jævlig

det med besteforeldrene dine bør du fikse pronto. jeg besøkte de så utrolig sjeldent, og for bare to uker siden satt jeg ved min farmors side idet hun tok sitt siste åndedrag. jeg angrer så utrolig på at jeg ikke besøkte henne oftere, før denne dagen hadde jeg ikke sett henne på månedesvis. jeg blir så lei meg, og vil oppfordre alle til å besøke de så ofte de kan og ta vare på de. jeg angrer. så sjukt.

Lest nån tilsto et drap her. du burde varsle politiet, og gi dem ip addressen!

Jeg har vært sprøytenarkoman i 1/2 år, og familie og venner vet ingenting, venter bare på at livet skal kollapse.
J21

Dere er så gode alle som har skrevet her! Blir rørt over at dere tør å åpne dere slik. Dere er modige, ønsker dere alt godt. Du og, Sophie <3
Masse klemmer!

Jeg er 17 og dater en mann som er 11 år eldre.