I en periode fikk jeg nesten daglig stygge kommentarer på instagram angående den store pannen min. Dette er ikke noe jeg bryr meg om i det hele tatt, det er egentlig en av de tingene jeg liker best ved meg selv rent utseendemessig – så, folk får bare holde på 😊 I formiddag oppdaget jeg en melding på innboks fra en koreansk klinikk som tilbydde meg å forminske pannen mot at jeg reklamerer for dem på sosiale medier. Takk, men ellers takk haha. Sykt at det inngrepet i det hele tatt eksisterer, men land som Korea har kommet veldig “langt” på kosmetisk kirurgi og tilbyr det meste. Jeg ble surrende rundt på nettsiden deres og du kan blant annet: operere øynene tettere mot hverandre, gjøre ørene mer lik en alv, skape en falsk jomfruhinne og en hel haug av andre merkelige inngrep. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, egentlig ikke så mye faktisk. Men det er jo et klassisk eksempel på hvor mye rart man kan koke sammen i sitt eget hode, jeg tror ikke samfunnet presser noen til å ha ører som ligner på en alv akkurat, men tydeligvis er det et marked for det likevel. Og mindre panne, tydeligvis..
Dette er jo ikke noe man kan snakke om høyt om. Da plastisk kirurgi var et hyppig tema på min blogg sa folk alltid “DU presser andre til å gjøre det samme! Hvor er samfunnet på vei! Du har blitt påvirket av modeller! Og nå er du et fælt menneske”, om vi skal sette det på spissen. Åpenbart funker jo ikke den holdningen, folk operer seg som aldri før og kosmetisk kirurgi er en milliardindustri. Kanskje det er på tide å finne en ny vinkling om man ønsker å få opp selvtilitten til unge mennesker, annet enn å kjefte eller slenge ut ting som “bestemoren din er fin med rynker” for man driter jo i hvordan bestemor ser ut, man tenker på seg selv – og det er der problemet ligger, i seg selv. For mye tid til å tenke på seg selv. Pluss en grunnleggende mangel i seg selv, det er mulig å føle seg trygg, stødig og glad, men dessverre mangler mange det, meg selv inkludert i perioder.. Og man sitter igjen med en skeiv oppfatning i sitt eget hode, “om jeg bare endrer på dette og dette, får jeg da bli en del av det perfekte liv?” Så er det jo det sterke ønsket om å være del av noe, en tilhørighet – kanskje nettopp det man selv mangler på skolen, eller det man ser andre har i filmer og på tv, om man ikke er en del av et fellesskap kan man ofte se i seg selv og lurer på hva man mangler.. Jeg tror diskusjonen er utrolig kompleks, og om vi skal komme noen vei er vi nødt til å være mer transparent i diskusjonen i stedenfor å gå rett i angrep og ikke minst – angripe de som har utført slike inngrep. Jeg er i mot å reklamere for ting som kan ødelegge selvbildet til unge mennesker, men jeg er også under den oppfatning at et sterkt selvbilde ikke kan bli ødelagt av noe så enkelt som et bilde av noen i lite klær – for eksempel. Jeg tror det kan påvirke, jeg tror det kan gjøre en mer usikker, men jeg tror ikke det kan ødelegge noen. Man begynner i feil retning om man fjerner de lettkledde bildene, da skjermer man og utsetter problemet. Et kanskje litt merkelig eksempel: da jeg slet med selvskading kunne jeg gjerne unngå å se bilder av andre som hadde kuttet seg, for det trigget meg. Men problemet var der fortsatt, usikkerheten og angsten i meg var der enda, jeg kunne skjerme meg fra “triggere” og unngå å bli påvirket i enkelte øyeblikk men det blir som å ta paracett mot et brukket bein – smerten kommer tilbake, og beinet må leges likevel, det var en laaaaaaang og hard prosess for å komme ut av det. Nå kan jeg jo se bilder av andre som har kuttet seg uten at det påvirker meg. Skjønner dere hva jeg mener? Ah, jeg snakker meg bare bort uansett.. Dette skulle egentlig bli et kort innlegg, haha.
Jeg er på ingen måte for å reklamere for plastisk kirurgi, da det kan gi et skeivt bilde av hva som gjør deg lykkelig – men dessverre, å blottlegge sine egne kosmetiske inngrep gir et realistisk bilde over hva som bidrar til oppmerksomhet på sosiale medier. Hva jeg gjør på privaten er min sak, men jeg skal ikke bruke det til oppmerksomhet for min egen del, for å tjene mer penger, for å tjene penger på usikkerhet er jeg ikke for. Blogger du om det fyker statistikken i været. Dette ser unge mennesker og blir kanskje enda mer påvirket, de fleste ønsker jo oppmerksomhet (som mange tror er det samme som bekreftelse). Så tips til deg som “forbruker”: ikke støtt opp under det, ikke klikk deg inn, for da bidrar du til hysteriet. Det tror jeg hjelper mer enn å peke fingre og hyle og skrike i alle retninger. På slutten må jeg bare si, i tilfelle noen tenkte dette var et forsøk på å starte noe drama: jeg vet damer som Ulrikke Falch og Kristin Gjelsvik er en veldig viktig motvekt til alt man daglig blir eksponert for, og jeg ser at det hjelper for mange. Det er fint å se at man kan være flere ting, og at man ikke trenger å følge de “normale” reglene for å få oppmerksomhet. Det er forbilder jeg selv hadde trengt som ung, men ærlig: jeg hadde trengt meg selv også, og den stemmen jeg har. Fordi man trenger ulike stemmer i samfunnet som belyser ulike sider av sakene. Og jeg vet vi kjemper for et felles mål: at man skal føle seg trygg og sterk i den man er. Da er det jo så fint at man er ulik, så har man ulike personer å kjenne seg igjen i – alt ettersom.
Jeg har kommet hjem til Oslo og inn i morgenkåpen, skal pakke ut, vaske klær og spise en enkel middag. Om jeg skjærer i veldig små biter kan jeg spise hva som helst, f.eks pizza! 😍 Forresten: om det er noe du ønsker jeg skal ta opp på bloggen, eller et innlegg du ønsker deg, send meg et ønske på innboks via facebooksiden min. Da er du anonym, og jeg skriver ned alle ønsker som kommer.
