Jeg har blogget i så mange år og enda har jeg ikke lært at man så klart blir misforstått opp og ned hver gang man mener noe. Det frister så hardt å bare holde kjeft å se søt ut, men nei – det er ikke den jeg er. Nå skal jeg prøve å forklare svært nøye hva jeg mente her om dagen på snapchat, og så håper jeg dere virkelig leser, og prøver å forstå. Det er en ting å være uenig (og det liker jeg at man er, diskusjon er bra) men en annen ting er å misforstå totalt, nesten med vilje tror jeg noen ganger.
Det jeg mente med snapstoryen min her om dagen, var som følger:
Jeg har aldri ment at man ikke skal kunne vise kroppen sin om man nå ønsker det, jeg synes bare det er synd det er kategorisert hvem som får lov til å mene hva, basert på hvordan kroppen ser ut. Ja, jeg spiller på kroppen min for å få frem poenger, og noen ganger gjør jeg det uten poeng – det er det mange som gjør. Forskjellen er at jeg som blond, “deilig”, silikon og restylane ikke får mene noe uten å bli tråkket på med utseendet mitt, jeg går under den kategorien mennesker det er “greit” å mobbe offentlig fordi jeg ser på en viss måte og det mange mener er et “ideal”.
Som jeg også sier på snap: da jeg veide 15 kg mer, var alle sånn “åh så kul du er, flott forbilde” da jeg i realiteten festet alt for mye, ikke spiste bra, aldri trente og hadde det helt forferdelig. Kroppen min også, og jeg ble innlagt på sykehus. Men var jeg godt forbilde da? Ja, mente mange. Fordi jeg veide mer. Da ble mine lettkledde bilder på sosiale medier hyllet fordi jeg var “tøff”, selv om jeg er lik psykisk nå som da. Forskjellen nå, som jeg faktisk trener, spiser sunt, har det fint med meg selv, er at det ikke lengre er greit for da er jeg plutselig oppmerksomhetssyk og usikker.
Noe annet å tenke på: pappaen min er i slutten av 40-årene, trener hver dag, har ikke drukket brus på flere år og spiser aldri godteri. Han trener fordi han elsker det og deltar i konkurranser, men bryr seg åpenbart også om hvordan han ser ut (siden han ikke drikker brus, for eksempel). Og da er det “åh så kult, for et forbilde, så inspirerende” – men hadde det vært meg, så ville jeg ha vært et usunt ideal, gal i hodet, ha syke kroppslige forestillinger osv. Når det egentlig i bunn og grunn er utelukkende positivt å ta vare på kroppen sin, men fordi pappa er mann på 40 +, og ikke jente i 20-årene, er det akseptert og ikke hatet på.
En ting som har hjulpet på selvtilliten min er følgende: slutte å følge folk på instagram som gjør at jeg føler meg dritt. Innse at mennesker er som vi er på grunn av instinkt, evolusjonen har ikke utviklet seg så langt enda at vi ikke tenker primitivt om kropp, dessverre. OG det har hjulpet meg å svømme. Stå i garderoben naken med andre kvinner. Noen “finere” enn meg, andre med “skavanker”, men man tenker ikke på det og er nakne sammen og jeg ble så komfortabel etterhvert! Uansett hvor usikker jeg var i starten. Og ikke minst: det er HELT normalt å være usikker som ungdom! Spør bestemoren din, og jeg lover deg hun også hadde komplekser. Dette er ikke et problem som kun gjelder vår generasjon, det er normalt å være usikker som ung og man vokser det fra seg, tro det eller ei.
Hele poenget var at MENINGENE mine ikke burde overskygges fordi jeg er såkalt “deilig”. Jeg kjemper samme feministiske kamp som de som ser ulike ut fra meg. De med såkalt “normal” og “ekte” kropp (og hva faen er nå det?) som deler hyppige bilder av kroppen sin og seg selv – om så med ironisk distanse – kjemper akkurat samme kamp som meg. Det er bare lettere å gjemme det bak å være såkalt “ærlig” og å “vise seg under fasaden”, kontra meg som er opptatt av å ha en viss look.
“Beyonce er et levende bevis på at politikk i sensuell og kreativ kunst er EKSTREMT nyttig for å engasjere en mengde, bare for å komme med ett eksempel. De som sier at du ikke kan være sexy og feminist FORDI du er kvinne, har regelrett misforstått alt vi alle EGENTLIG kjemper for, nemlig kontroll på eget liv og kropp.” Dette skrev en bloggleser til meg i dag, og jeg ville dele med dere, for det er så sant.
Ved at jenter som – la oss si – ikke har en klassisk “hot kropp” (utifra det som er idealene til samfunnet) legger ut bilder av seg selv som danser i bikini (såkalt ironisk), så sier de “dette er greit fordi jeg har en slik kropp”, som igjen underbygger at det er ulike regler for ulike typer av kropper. Og det er jo det vi prøver å gå bort ifra? Burde ikke reglene for meg være de samme for alle andre? Når jenter som klager over kroppspress legger ut bilde av seg selv i lite klær og liksom kjemper en kamp fordi de veier litt ekstra så er det OK? Det burde jo være like OK for alle uten hat.
Jeg mener ikke at kroppene våre skal bli skjult og stuet bort, da går vi jo bakover i utviklingen. Men om det plager deg: ikke snakk om det. Meld deg ut av samtalene. Si ifra til vennene dine som snakker om slanking og kalorier. Unfollow på instagram. Jeg mener bare at det ikke skal finnes regler for hvem som skal få gjøre eller mene hva, basert på kroppen du har, og jeg mener også at man har et ansvar i vennegjengen, i sin egen instagram-feed og med sin egen psyke. Jeg har også et ansvar ovenfor dere, og det ansvaret kan jeg ikke bruke til å holde kjeft om ting som dette.
For å avslutte: debatten burde ikke handle om usunne vs sunne kroppslige forbilder, men INGEN kroppslige forbilder uansett hvilke bilder man legger ut. Takk for meg.