jeg har ikke vært så personlig på lenge

Dette innlegget er litt vanskelig å skrive, men samtidig godt. Vanskelig fordi jeg ikke engang klarer å snakke til folk som faktisk kjenner meg om følelser, men godt fordi å skrive er det eneste jeg klarer. 

De siste månedene (året?) har jeg gått rundt og følt absolutt ingenting. Hverken glad eller trist. Det høres kanskje ut som en luksus å gå rundt å være nøytral, og tidligere ville jeg sikkert ha gitt mye for å være et “kaldt” menneske som bare sklir igjennom livet uten oppturer eller nedturer. Tenk så deilig å ikke føle noe? Slippe å styre med masse følelser? Der tok jeg feil gitt.

Her om dagen fikk jeg et ganske stort og spennende jobbtilbud – det er snakk om en massiv opplevelse for min egen del, ganske mye penger og selvutvikling på et høyt nivå, i tillegg til masse eksponering for det norske folk. Vanligvis – altså for et par år siden – ville jeg ha skutt i taket av en slik beskjed. Jeg ville ha grått av glede. Men istedenfor svarte jeg bare “ok”. Det er ikke at jeg ikke setter pris på det, men det er bare et punkt som sjekkes av på en liste og så går man videre til neste ting. La oss si at jeg hadde vært forelsket i noen og den personen ikke hadde likt meg tilbake, responsen hadde vært “ok” da også. For det hadde vært OK. Jeg hadde ikke følt noe på det. De største oppturene og de største nedturene, bare “OK da går vi videre” og så har jeg ikke visst hva jeg har gått videre til engang. Enda et punkt på en liste som sjekkes av, uten å helt innse at alle disse punktene er selve livet.

Jeg har grått to ganger i hele 2017. Den ene gangen da vennen min døde, og den andre gangen da jeg virkelig tenkte på det et par uker etter. Det var på en måte godt, for jeg var (og er) helt knust over den situasjonen men tillater meg ikke å føle på det.. Det er rart, for tidligere gråt jeg hele tiden. Jeg tror jeg var mer glad før også. Det er så klisje og si, men det er som selve “reisen” er mer spennende enn målet. Når jeg jobber for at noe skal skje, føler jeg mye mer på små seire underveis. Da jeg skrev boken føltes det bra å ha skrevet et godt kapitel. Men å faktisk gi den ut? Da følte jeg ingenting. Jeg visste jeg burde være glad, og da journalister spurte meg hva jeg følte måtte jeg lyve å si at jeg var glad og lettet og stolt. Egentlig følte jeg ingenting og tenkte på når jeg skulle spise neste måltid, sånn cirka. Hodet mitt var i alle fall et annet sted. På vei mot neste oppgave.

Så her personlig har jeg ikke vært på lenge på bloggen, men: det kan vel ha noe med å gjøre at jeg var så ulykkelig forelsket i fjor, og enhver følelse var avhengig av responsen jeg ikke fikk. Om han viste interesse, var jeg glad. Om han ikke gjorde det, var jeg trist. Så alle følelser utenom den bobla passerte bare forbi. Boken. Bloggen. Jobb. Penger. Det betydde ikke noe å være likt av så mange når den ene jeg virkelig ville skulle like meg, ikke brydde seg noe særlig. Og så følte jeg meg så teit som ble opphengt i en så basic greie. Altså, hvor standard er ikke det å bli forelsket i noen nesten utelukkende fordi man ikke får personen?? Jeg hadde aldri gjort det før, men brått var jeg der.  Så har det kanskje bare hengt igjen siden da, selv om jeg ikke har det sånn lengre. At følelser ikke føles som følelser lengre. Og så har jeg blitt så nummen. Ender opp med å gjøre dumme og slemme ting som ikke passer meg og den jeg er – sånn egentlig – kun fordi ingenting spiller noen rolle.

Aja, det var godt å skrive fra seg litt. Forhåpentligvis forstår noen <3 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg