Etter å ha vært hos hudpleieren måtte jeg gå igjennom Karl Johan, den travleste gaten i byen, midt under rushtid. Jeg gruet meg skikkelig fordi jeg var uten sminke, og huden min ser skikkelig ille ut om dagen (eller ALLTID siden jeg sluttet på hudpiller). Jeg vurderte å ta taxi den korte veien jeg skulle gå kun for å slippe å møte folk, men jeg tok meg sammen og gikk dit jeg skulle. Det var krevende, og til tross for overskyet vær hadde jeg på meg solbriller og så ut som en annen innbilsk idiot. Jeg er glad jeg slapp unna å ha uren hud i tenårene, det hadde jeg hatt enormt vanskelig for å takle tror jeg, og man har så mye annet å tenke på da. Ikke at det er enkelt å slite i voksen alder heller, men forhåpentligvis takler jeg det bedre som 23-åring enn som 15-åring. Da hadde jeg sikkert droppet ut av skolen, haha. Neida, joda.
Det er ingenting jeg heller vil enn å ha fin hud. Jeg orker ikke å late som om “hey, jeg aksepterer at jeg har acne” fordi jeg gjør ikke det, det er unødvendig, vondt og irriterende. At jeg poster bilder av det er fordi jeg ikke akkurat forsøker å holde det hemmelig, det er som det er. men jeg jubler ikke for det heller. Jeg er ikke en sånn jente som skal klandre reklamebransjen for å kun vise perfekt hud. De selger produkter, og om du vil kjøpe en kjole men modellen er full av kviser tenker du på kvisene, og ikke kjolen. Trist, men sånn funker vi. Det er reklame og ikke den virkelige verden, jeg er ikke så dum at jeg tar ut sinnet mitt på reklamebransjen haha. Det er jo genetisk at jeg ser ut som en pizza, så da får jeg heller være forbanna på mamma og pappa. Men, vi snakker veldig mye om å hylle ulike kropper, noe som er greit, men vi glemmer også at mennesker har hud som skiller seg utrolig fra person til person. Det hjelper meg å tenke på, men HVOR ER DA ALLE MINE ACNE-VENNINNER?? Og da mener jeg ikke acne som i klesmerket, slike venninner har jeg for mange av, lol. Men hvor er alle dere med uren hud, mine medsøstre som jeg kan sitte å poppe kviser med? I need you, altså. Mine venner har perfekt hud, those bitches.
Etter at jeg var ferdig med photshoot tok jeg og samboeren min (jeg liker å kalle han for det) en tur rundt i nabolaget for å føle litt på vårstemningen. Det er virkelig helt fullt i Oslo om dagen på grunn av været, en taxisjåfør sa han aldri hadde sett så mange mennesker, ikke engang på nasjonaldagen. Vi havnet etterhvert på en restaurant som ikke hadde noen vegetariske tilbud (hvordan er det mulig i 2018?) og vi ble nødt til å gå derfra. Da blir JEG flau, når det egentlig er spisestedet som burde legge til rette eller i det minste vise lyst til å forbedre seg.. Men den gang ei. Heldigvis er de fleste flinke på sånt nå. Vi havnet til slutt på et bakeri og hadde det hyggelig uansett. Kvelden bruker jeg hjemme med godteri og bøker, for tiden leser jeg “vær snill med dyrene” som jeg liker.
På bildene går vi i Thorsovdalen som er rett ved der vi bor. Jakken jeg har på meg er fra x-life.no og Therese Johaug sitt merke, noe som gjorde at jeg (av en eller annen grunn) var skeptisk til den. Men den er en favoritt i garderoben nå, og jeg får masse komplimenter for den. Kjolen er fra Bik Bok, og du finner den her. Strikkede kjoler i denne lengden er alltid en sikker vinner hos meg.
En rolig og fin kveld som jeg trengte før nok en hektisk uke setter i gang!
Du kan tro jeg jubler når jeg får nytt undertøy i posten fra MyMuse. Det har aldri slått feil! Og ekstra glad blir jeg når de vil gi rabattkode til dere. Denne gangen er koden sophieelise20, og den gjelder på hele nettsiden. MyMuse-fan har jeg jo vært lenge, nettsiden er perfekt for meg som aldri finner fint undertøy ellers.
For deg som ikke kjenner MyMuse fra før, kan jeg jo fortelle at undertøyet alltid er nydelig, sitter som støpt, det er ingen irriterende bøyler og greier som klør og stikker, og nettsiden har også tilbehør som morgenkåper og badetøy. La meg bare si: jeg lover du blir fornøyd.
Hurra, jeg føler meg så bra når jeg har matchende undertøy! Litt som om livet endelig er som det skal, haha. Tenkte jeg skulle bli sittende i dette hele kvelden igjennom, selv om jeg skal helle nedpå med godteri og se på film. Jeg har mensen (værsågod for detaljene) men man kan jo føle seg litt fin likevel.
Tidligere har jeg kjøpt undertøy i utlandet for det meste, på victoria secret. En og annen gang på nelly. Nå er det UTEN TVIL MyMuse som tar førsteplassen. Uansett hvilken størrelse du er. Bestill til deg selv, eller til kjæresten ♥ Og nå kom jeg til å lure på hvorfor jeg aldri har kjøpt venninner fint undertøy før? Det er vel en ganske fin gave å få, så lenge man tar greie på størrelser og sånt. Om du nå skulle bomme på størrelsen forresten, er mymuse utrolig greie på returer. Det har både jeg, men også ikke-sponsede venninner fått erfare.
Husk rabattkoden sophieelise20 som gir deg gode priser på hele nettsiden 🙂 Fullt utvalg finner du her!
Jeg er egentlig aldri nervøs når jeg skal kaste meg inn i et prosjekt. Jeg tror 20-årene er for å lære seg å gi litt faen i hva andre mener, og om folk ler av deg så får det bare være. Å ha respekt for de man er glad i, men evnen til å vise fingeren mot de som drar deg ned er en gave. Jeg har aldri hatt tanker som “hva om dette ikke går” når det kommer til karriere. Det er derfor jeg har gjort, og gjør, så mye forskjellig, for det er ikke så farlig om det ikke skulle gå. Den tanken finnes ikke engang i hodet mitt, jeg kjenner mine grenser. Men, nå har jeg faktisk litt never. På en god måte! For ett år siden begynte jeg på et prosjekt som har blitt formet litt underveis, og i dag tok vi litt bilder i anledning nettopp dette. Nervene kommer av at det er nytt og personlig på en annen måte enn jeg er vandt til, jeg har full kontroll og samtidig er det.. æh, skikkelig sårbart. For første gang kan jeg ligge våken om natten og kjenne sommerfuglene i magen i fult kaos, på grunn av jobb. Det er nok nødvendig, før eller siden.
J
Jeg er ikke opptatt av å lage noe som skal tilfredstille et bredt publikum, jeg er en outsider av natur og har egentlig aldri passet inn. Likevel har det sett ut til å funke, de fleste føler nok på å være annerledes og ensomme i perioder. Og når folk spør meg “hva er din strategi” har jeg ingen. Jeg har bare levd, lært, erfart og nå er jeg altså i 20-årene, og lærer meg å gi mer faen. Hoppe i ting. Ta det ekstra steget. Da trenger man å bli pushet utenfor komfortzonen sin, og det var jeg redd ikke ville skje.
Klesmerke kommer jeg aldri til å lage, for de som har spurt. Uansett hva jeg har begitt meg ut på er det noe jeg har interesse og lidenskap for, og klær er ikke en av dem. Ikke til den grad at det kunne blitt en jobb, for da må jeg virkelig brenne for det. Jeg er interessert i mennesker, følelser, det som faktisk er ekte på innsiden av oss, det uendelige om du vil, at folk skal sitte igjen å tenke “sånn har jeg også hatt det” eller “nå forstår jeg”. Alle mine prosjekter har bært preg av det, en søken om noe større. Likt som dette! Jeg liker å skrive av meg på denne måten forresten, da får jeg reflektert rundt ting samtidig som jeg trykker på tastene.
Jeg gleder meg til å dele både dette, men også fremtidige år med dere. Hvem vet hva 30-årene er for? Tenk at mange av dere har fulgt meg siden jeg var 16!
Hvordan klarte du å bli kvitt sjalusien du slet med? Det har virkelig vært en lang prosess som jeg må jobbe aktivt med for å være kvitt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, ettersom det er en så lang og personlig prosess, alle føler sjalusi for en grunn og din kan være ulik min. Det handler om å komme til roten av problemet (og den er svært sjeldent hva som skjer der og da), og i tillegg jobbe med følelsen som oppstår. Jeg prøver å “følge tanken”, altså gå dypere og dypere inn i det jeg forteller meg selv. Man rettferdiggjør jo ovenfor seg selv hvorfor man er sjalu. “Nei det er jo fordi eksen min var utro / fordi han flørter med andre jenter / fordi hun er penere enn meg” osv. Men om man prøver å se litt kritisk på det man selv sier til seg selv, og gå dypere og dypere inn i det, så slipper det gradvis taket.
Hvor ordner du håret, og har du extensions eller parykk? Jeg har extensions (keratin) fra merket Great Lenghts, og jeg ordner det på Eco Cult. Går til litt ulike frisører der, og alle er flinke. En eco-vennlig salong som seriøst er best på extensions. Kunne aldri ha byttet nå som jeg har testet det ut.
Har du noen tv-programmer du ser på, som du kan anbefale? Eventuelt filmer. Nylig har jeg sett filmen Wonder som jeg likte veldig godt, og filmen Megamind var veldig bra. Sistenevnte leide jeg på Netflix, den første så jeg på cruise. Av serier blir det ikke så mye, men jeg elsker Black Mirror og så klart real housewives of beverly hills, selv om jeg har falt av på den siste sesongen. Alle karakterene er så kjedelige og ingen tør å krangle..
Lille meg, haha. Jeg er 158 cm i følge passet mitt, men jeg tror helt ærlig jeg sto litt på tå da, så kanskje jeg er enda lavere. Kjolen min finner du HER (Bik Bok) skoene er gamle fra nelly.
Krangler virkelig du og kjæresten din aldri? Nei vi gjør egentlig ikke det. Vi er jo uenige om ting men jeg føler ikke vi diskuterer da heller, bare snakker om det.. Tidligere trodde jeg krangling var en nødvendig del av et forhold men nå hadde jeg aldri orket det. Hvorfor ikke prøve å være på lag? Man skal jo være et team. Vet at mange ikke tror på det, men sånn er det virkelig.
Har du kontakt med noen av eksene dine? Ja, eller eks og eks, men vi datet over en lengre periode har jeg enda god kontakt med, og han er en nær venn. Var sammen med han i går og kommer sikkert alltid til å ha han i livet mitt! Men bortsett fra det, så nei.
Hvilken låt har du på hjernen om dagen? En låt fra musikalen Hairspray, som heter goodmorning baltimore. En ganske søt sang, men den er så utrolig irriterende å ha på hjernen! Jeg blir gal. Gjør deg selv en tjeneste å ikke hør på den låten, man blir aldri kvitt den. Og om du nå vet hvilken jeg snakker om, så beklager jeg.
Har du noen tips for å komme ut av kjærlighetssorg? Det er fælt å si det, men ikke noe annet enn det åpenbare: gi det tid, hold deg opptatt med ting du liker, og ikke ha kontakt. Det er også nødvendig å akseptere det som er, når man går rundt med et håp tar det så utrolig lang tid. Kutt personen ut av livet ditt på ekte, ville vært mitt råd. Om du ønsker å være venn med eksen din er jo det helt supert, men om du har kjærlighetssorg høres det ikke ut som om du er helt klar over det. Så da er null kontakt den beste måten å gjøre det på. Det er i alle fall min erfaring, men jeg har aldri gått i klasse med en eks og vært tvunget til å treffe på vedkommende sånn sett.
Du kan sende meg spørsmål på instagram eller på facebooksiden min :*
I dag så jeg filmen om Utøya. Igjen. Det er kanskje litt spesielt at jeg ønsker å se en såpass vond film to ganger, men jeg ville “vise den” til Marte og Anne-Sofie. I tillegg er filmen veldig god, og jeg sier meg ikke enig i anmeldelsene som har trillet terningkast tre og fire. For meg er den om så terningkast seks. Jeg har som dere vet lest boken “en av oss” flere ganger, og har sett alle dokumentarene som eksisterer om 22. juli – jeg hadde en periode rett etter terroren hvor jeg dykket dypt inn i emnet, og så gjorde jeg det på nytt etter å ha sett filmen for første gang. Det, 11.september og andre verdenskrig har jeg satt meg veldig inn i. Det er noe med det mest grusomme i mennesker som vekker en interesse hos meg. Jeg ble ekstremt berørt av terroren da den traff Norge, og på sett og vis har det kanskje vært en måte å jobbe seg igjennom det på.
Kinosalen var helt stille da filmen var over, slik var det forrige gang også. Filmen gjør noe med deg, drar deg så nærme inn på opplevelsen som en utenforstående kan være, og man sitter igjen med en vond følelse i magen. Det var vanskelig å gjøre stort annet enn å gå hjem da filmen var over, det passer seg ikke å gå ut å ta en øl liksom. Jeg er uansett alene hjemme, samboeren er i nord-norge og jeg skal prøve å rydde litt, slappe av og legge meg tidlig. I morgen har jeg photoshoot nesten hele dagen, og så må jeg hjem for å ferdigstille et kommersielt oppdrag.
Vinterdepresjon. Jeg og noen venninner snakket om det tidligere i dag, da samtlige av de hadde følt seg langt nede i vinter, men nå som sommeren kommer føles det meste greit igjen. Man føler seg plutselig menneskelig igjen. Ja, når solen skinner og vi har t-skjortevær i Oslo slik som nå, kan det smitte over på humøret. Det er litt enklere å gå til trikken, liksom. Jeg skulle bare ønske jeg følte det på samme måte, at været hadde en påvirkning. For meg er det samme greie om det er storm og vinter, eller strålende sommer og sol. Inni meg er det samme værforhold, og da jeg gikk hjem og stoppet opp, så på den nydelige solen som skinte spurte jeg meg selv.. “Har jeg bare bestemt meg for å ha det vanskelig, kan jeg ikke bare skjerpe meg?” og nesten ba om å våkne opp i morgen å føle som “alle andre”. Et heiarop på innsiden for at solen endelig kommer, og da blir alt bedre.
Jeg har hatt en fin dag, for all del. Det er fint å treffe venninner man ikke ser så ofte, og de inspirer meg mye med deres væremåte og pågangsmot, både personlig og karrieremessig. Og ja, det er deilig at våren begynner å komme, for som sagt – enklere å gå til trikken. Og uteserveringer er hyggelig, jeg liker spesielt den på Sudøst selv om jeg mener selve maten er en terningkast 4.
Jeg spiste vegansk pad thai, som jeg alltid spiser der. Jeg merker at jeg vender meg mer og mer mot den veganske siden, det har bare tatt litt tid. Fisk ønsker jeg ikke å spise lengre (med mindre jeg er hos mamma og pappa), melk og yoghurt er også kuttet ut. Da mangler vel stort sett bare egg, og diverse matlagningsprodukter. Jeg skal innrømme at jeg ser på mat som en del av min identitet, det er “vanskelig nok” å være vegetarianer. Ikke fordi jeg har mangel på ting å spise, tvert imot, men fordi jeg ikke ønsker å gjøre meg vanskelig på middag hos folk. Hvor teit det enn høres ut for de som allerede er på andre siden av gjerdet og er full-on veganer, så er det liksom det som har holdt meg igjen. Og den tidligere avhengigheten til melk, da.
Det er ikke torsdag, det er fredag. Det har vel de aller fleste mennesker på denne planeten fått med seg, der de går rundt og smiler i gatene. Jeg gikk også rundt å smile i gatene, enten fordi jeg fortsatt er brisen fra i går eller fordi jeg trodde det var torsdag, som også er en dag jeg liker. Så jeg satte meg ned for å gjøre et “throwback thursday” innlegg men det spiller vel ikke stor rolle om det kommer nå, hehe. Jeg lengter uansett tilbake til sommeren i fjor, og på akkurat disse bildene – til juni. For en fin tid det var! Jeg var nyforelsket, spilte inn et reiseprogram med NRK, jeg var brun, pen(ere enn nå i alle fall),og så hadde jeg fine klær alltid. I alle fall på bilder.. Kan det være sånn at jeg har en liten fashion-sense begravet dypt inni meg et sted? Jeg har ikke den interessen for klær som mange andre har, men jeg setter pris på en fin kjole. Ah, det gleder jeg meg til å dra ut fra skapet igjen 😚
I Grimstad for å delta på kortfilm-festivalen. Min rolle var å snakke om porno, av alle ting. Veldig interessant – og under forberedelsene måtte jeg se igjennom masse pornografi for å velge et klipp jeg skulle ha med meg å vise frem på scenen, samt snakke rundt de ulike klippene som ble vist. En spesiell følelse å sitte 50 mennesker i en sal å se porno på storskjerm.
I botanisk hage for å gjøre intervju med dagens næringsliv om hva Oslo betyr for meg. Dette bildet ble knipset av fotografen som fulgte meg den dagen, men riktignok er bildet tatt med mitt gamle kamera (canon 6d). Ah, som jeg savner ryggsekken min av å se på disse bildene.. Den ble som kjent stjålet i Paris. Den var ikonisk for meg, og noe jeg brukte hele tiden.
Kledd i en fin kjole før VGlista festen, som jeg endte med å ikke dra på. Jeg ble heller sittende stivpyntet hjemme.
I fantastiske Moskva med NRK! Besøket i byen ble kjapt, men jeg fikk i det minste sett den røde plass. Jeg elsket Russland, for et nydelig land. Folkene var glamorøse og fascinerende.
På plenen utenfor Universal music for deres årlige sommerfest. Her hadde jeg allerede vært signert artist hos dem i flere måneder, men uten å slippe en låt. “All your friends” var klar og ferdig innspilt, vi var i gang med planlegging av musikkvideo samt presseløp, og jeg gledet meg til å dele nyheten med dere. En drøm, som endte opp med å bli et “mareritt” på grunn av all rasismehetsen.
Jeg gleder meg til sommeren! Håper den blir innholdsrik, og at jeg får mye tid i hovedstaden og i nord-norge. Er litt lei av å være på farten, selv om det er et eget valg så klart. Det er noe helt eget med sommer i oslo, da!
1. Jeg er overhodet ikke langsint, og har ikke noe problem med å tilgi å gå videre om jeg har kranglet med noen. Derimot, om jeg først blir virkelig såret kan jeg gjerne tilgi, men det setter en stuck i meg som er vanskelig å bli kvitt.. Man kan si det sånn at jeg blir veldig preget av de rundt meg, og om noen av vennene mine konfronterer meg med noe reagerer jeg først med sinne, blir sta, og så kan jeg gå i flere år å tenke på hvilket elendig menneske jeg er, og at jeg burde skjerpe meg.. Uten å gjøre det, så klart 🙄
2. Jeg hater å snakke i telefonen, og tror aldri jeg har funnet på å ringe noen kun for å snakke. Ikke på flere år, i alle fall. Da jeg og samboeren min begynte å date hadde vi som kjent et avstandsforhold, og dere kan tro det var vanskelig! Jeg måtte så klart snakke i telefonen med han, men det var ikke noe jeg nødvendigvis så frem til, og det gjelder absolutt alle samtaler i denne verden. Kan ikke folk bare sende melding? Haha. Jeg blir så stresset når telefonen ringer!
3. Jeg gir en så lang faen i “sosiale koder” om hvordan man “burde” oppføre seg på fest, for eksempel. Om jeg vil danse på bordet, så danser jeg på bordet, og om jeg vil synge høyt, så synger jeg høyt. Jeg tror jeg får et lite kick av folk som ser stygt på meg også, men aller mest er det jo fordi de ikke har det noe hyggelig selv eller ikke tør å f.eks danse på bordet. Med det sagt, så synes jeg folk som danser på bordene er veldig irriterende så lenge det ikke er meg selv og mine venner.. Haha. Da tenker jeg “attention whores”. Så, da er jeg vel det da.
4. Jeg har ingen spill på telefonen min, og har aldri spilt candy crush, farmville og hva enn det nå måtte være folk bruker tiden sin på. Jeg aner hverken hvordan det er, eller hvordan det funker.
5. Jeg har ekstremt mange følelser og er mest full av dårlig samvittighet. Men er det en ting jeg aldri føler på, så er det misunnelse. Jeg var en sjalu person før men har jobbet aktivt for å bli kvitt det, og da det endelig gikk.. Jeg kan ikke forklare hvor mye deiligere og friere livet mitt er nå! Sjalusi fører ingenting godt med seg, og de som påstår at det er viktig i et forhold f.eks har totalt misforstått mener jeg.
6. Jeg elsker å ha masse sminke å være fullt stylet, men jeg er det veldig sjeldent. Folk har fått for seg at jeg er ganske jålete og alltid pyntet, men dessverre er det tvert imot – jeg er for lat. Men om det var opp til meg, og ikke så tidskrevende, hadde jeg vært fullt stylet dag ut og inn. Jo mer, jo bedre! Dessverre synes jeg ikke det er noe gøy å sminke meg så mye nå som huden min er så uren, jeg føler meg ufresh uansett. AH FAEN TA DEN HUDEN 😩
7. Jeg er en veldig rolig person og har ikke særlig temperament. Jeg tror jeg kan høres mer sur ut / irritert enn jeg er, men det kommer av at stemmen min er ganske dyp, i tillegg til dialekten. Og så er jeg ikke så veldig sprudlende personlighet akkurat.
8. Dette er sikkert helt idiotisk å si, med tanke på at jeg faktisk har kjæreste. Men om jeg nå måtte velge om jeg var en forholdsperson eller en singel-person, så ville jeg sagt at jeg trives generelt sett best som singel. Det året jeg hadde alene var ikke bare nødvendig, men også sinnsykt deilig. Forholdet jeg er i, er fint, og jeg satser på at det er livet ut. Det er deilig nettopp fordi jeg føler meg fri og har tillatelse til å være alt det jeg er, og mer enn det. Men jeg hadde ikke orket med noen andre enn han altså, da hadde jeg heller vært 1000% alene. Tror kjæresten min er den eneste på denne planeten som tillater at jeg er meg selv, og ikke bare tillater men også oppmuntrer det 😎
9. Jeg mister bankkort, headset og solbriller om hverandre, nesten hele tiden. Jeg er utrolig vimsete, kanskje fordi jeg har en million ting i hodet som jeg burde huske på “istedenfor”. Jeg HATER at jeg er så vimsete!
10. Jeg elsker absolutt alle dyr, og synes INGEN dyr er skumle. Jeg vil heller bli drept av et dyr fordi jeg har gjort et ærlig forsøk på å bli kjent med dyret enn å dø som gammel, haha. Om jeg blir drept av et neshorn så får det bare være liksom. Det hadde jo på en måte vært litt kult 🦏
Hva er den største forskjellen på å bo i en stor og liten by? Siden du kommer fra Harstad. Jeg skal nemlig flytte fra et lite sted til Oslo snart, og er nervøs. Det meste er ganske ulikt synes jeg, men først og fremst føler jeg meg mer fri i hovedstaden, alt er mulig her. Du har aldri en kjedelig dag om du ikke ønsker det. Jeg føler meg ikke så begrenset i Oslo og jeg får være den jeg vil, kan gå med de klærne jeg vil å bruke så mye eller lite sminke som jeg vil. Det var et problem da jeg bodde i Harstad, jeg skilte meg ut og fikk en del dritt pga det. Men det er typisk for små byer.. Jeg synes du skal glede deg! Oslo er en fantastisk by. Jeg elsker riktignok Harstad også, det er byen min, men kjærligheten der er mer nostalgisk.
Hva er din favorittblogg? Isabelles.nu uten tvil! Hun er svensk, ligner litt på meg (haha I wish i det minste), hun er nydelig, har fine klær, tar fine bilder og virker jordnær og kul. De seneste årene har jeg vært så heldig å få henne som venn også, og hun er nok den eneste jeg kun har møtt et par ganger men som jeg likevel kan sitte å savne, haha. Dere burde sjekke ut bloggen hennes! I love it.
Spørsmål: Hvorfor sa du først at du ikke hadde tatt fillers siden 2015, og nå plutselig sier du at du har tatt fett? Du er så sykt dobbeltmoralsk.
Etter at jeg skrev på bloggen at jeg hadde fett i leppene, og ikke fillers (selv om jeg riktignok har fillers i leppene fortsatt, restene er nok der enda. Noe av det har også samlet seg over leppene, om man nå skal snakke detaljer), så fikk jeg en haug med kritikk for at jeg tidligere har sagt at jeg ikke har tatt fillers siden 2015. Jeg løy riktignok ikke, jeg har ikke tatt fillers siden 2015, og fett er heller ikke en “permanent forandring”. Det er vanskelig å si hvor mye fillers jeg har igjen, og det samme med fett egentlig. Eneste måten å finne ut av det på er å sprøyte inn et stoff i leppene som fjerner restylane, og så sjekke hvor mye det er. Dette har jeg ingen planer om.
Jeg føler ikke det er så farlig egentlig.. Jeg unnlot å skrive at jeg hadde fett i leppene, for å skjerme foreldrene mine fra noe jeg ikke hadde fortalt dem enda. Selv om man har mange følgere tenker jeg ofte først og fremst på de rundt meg, og hvordan jeg skal fortelle dem om ting. Dette var i en periode hvor jeg hadde fått så mye kritikk for plastisk kirurgi, og jeg ønsket ikke mer av det, samtidig fikk jeg også kritikk om jeg unnlot å svare på spørsmål om f.eks fillers. Så da svarte jeg, men unnlot å fortelle ?alt?. Ikke at jeg forstår hvorfor det egentlig utgjør noen forskjell..? Hva har det å si om jeg har fillers eller fett, den ene er jo like drøy eller umoralsk som den andre, ingen av delene er permanent og resultatet er jo typ det samme.
Hvorfor løy du i utgangspunktet om at du hadde operert rumpa?
Rumpa fortalte jeg ikke til NOEN. Altså, ikke en sjel bortsett fra han fyren jeg datet på det tidspunktet, venninna mi som jeg reiste sammen med til Istanbul, og et par andre nære venner. Ikke nærmeste familie, ikke noen av de jeg jobbet med og heller ikke følgerne mine visste om operasjonen. Jeg var ikke flau over å ha gjort det, men jeg visste hvordan det ville bli tatt imot. Jeg var den første jeg kjente som hadde gjort noe sånt, og jeg ante ikke hvordan folk kom til å forholde seg til hele greia. Dessuten orket jeg ikke å dokumentere ?her drar jeg får å operere? på bloggen, og ville heller ta to uker litt fri. Det var i grunn ganske deilig..
Så, jeg måtte bare finne ut av hvordan jeg gradvis kunne fortelle det til folk. Til slutt visste de fleste rundt meg om det, og om følgere sendte meg melding privat å spurte svarte jeg der på alle spørsmål de måtte ha. Det gjorde jeg ikke i starten, da ble det for personlig siden mange jeg kjente ikke visste. TIl slutt hadde det gått så lang tid, og jeg begynte å bli redd for hvordan man skulle si noe sånt. Var det noe poeng? Ville det virke som noe jeg skrev om plutselig for å få oppmerksomhet? Det gikk to år, og jeg tenkte at det var like greit om det gikk forbi uten noen offentlig kunngjøring. Den avgjørelsen står jeg for den dag i dag. Det ble snakket om i serien min, ikke på mitt initiativ, men da tenkte jeg at det var “på tide” og “like greit” å si det selv. Svart på hvitt.
Hvorfor tror du at du er bedre enn andre bloggere? WOOOW det tror jeg ikke i det hele tatt, haha. Bare fordi man er uenige med noen betyr det ikke at man tenker man er BEDRE enn dem. Jeg er uenig i at man skal krangle over internett, for om man faktisk hadde et problem med hverandre, kan man ikke bare snakke som normale mennesker siden vi er voksne? Om man da likevel velger å krangle på internett, så handler det om to ting: fremme seg selv som et bedre menneske, og å få klikk som igjen betyr penger. Akkurat det synes jeg er kynisk. Jeg forstår at det er leit for de involverte, men.. Man velger på en måte at det skal være leit. Men det gjør meg ikke bedre enn noen, og hvem vet hva jeg hadde gjort selv i samme situasjon.
Er du fornøyd med kameraet ditt? (Leica Q). Tenker siden du først sa at du var fornøyd, og så ikke fornøyd. Jeg er happy med kameraet, men ble litt skuffet først siden det tross alt koster 40 000 kr. Da forventet jeg meg et slags mirakel, men nå som jeg har lært meg å redigere bildene er jeg fornøyd. Så, etterarbeid har alt å si! Nå som jeg har blitt flink med redigering kunne jeg riktignok vært like fornøyd med et dårligere kamera.
Du skrev nylig i ett innlegg at det for din del ikke er “sunt eller bra og scrolle mye på instagram eller lese blogg” fordi du selv blir påvirket. Du sa også nylig i et intervju med VGTV at du håper at “hvis folk blir påvirket av tingene jeg gjør, at de blir påvirket av de bra tingene jeg gjør”. Hvorfor tar du ingen ansvar når det kommer til å påvirke andre? I følge deg må jo alle andre tenke selv. Hvis du i en alder av 23 år fortsatt blir påvirket, hvordan kan du virkelig tro at dine langt yngre lesere bare kan tenke selv og kun bli påvirket av de bra tingene du gjør?
Jeg mente at det ikke er sunt eller bra for meg å scrolle igjennom instagram eller visse blogger av en litt annen grunn enn du tror. Jeg blir ikke påvirket i den grad at om jeg ser noen pene mennesker tenker jeg ?åh, nå hater jeg meg selv?, eller “jeg burde se sånn ut”. Derimot siden jeg har angst og skulle ønske jeg klarte å være mer sosial, delta på ting, pushe meg selv, så kan jeg føle enda mer på det om jeg ser at ?alle andre? klarer det. Samme om det er bekjente på instagram eller blogger som jeg ikke kjenner – med blogger kan det stikke fordi vi deler jobb, og jeg kan sammenligne meg på den måten.
Jeg leser et par blogger som inspirerer meg på den RETTE måten. Dette er også mennesker som gjør ting, er med venner, er pene og trener og spiser sunt og what not, typiske ting man kunne blitt påvirket av. Men så har de noe annet ved seg også. God humor, et fint vesen, kule meninger eller et engasjement som gjør at jeg blir glad av å lese bloggen, eller i det minste inspirert. Om så er de gode på sminke eller er pene, det kan inspirere meg også uten at jeg blir trist. Det er jo det jeg håper folk får ut av meg også – at de blir inspirert av det gode, for det er jo fullt mulig. Jeg har jo mange venninner jeg er uenige med, men vi klarer jo å være venner basert på andre ting. Om du skjønner hva jeg mener? At følgerne mine ikke skal svartmale meg totalt pga de tingene jeg gjør feil, og om de vil lese så er det jo mye bra de kan hente ut her også. Det var poenget mitt.
Spørsmål kan stilles til meg i innboks på instagram, eller på facebook! Alle forblir anonyme.
