Vinterdepresjon. Jeg og noen venninner snakket om det tidligere i dag, da samtlige av de hadde følt seg langt nede i vinter, men nå som sommeren kommer føles det meste greit igjen. Man føler seg plutselig menneskelig igjen. Ja, når solen skinner og vi har t-skjortevær i Oslo slik som nå, kan det smitte over på humøret. Det er litt enklere å gå til trikken, liksom. Jeg skulle bare ønske jeg følte det på samme måte, at været hadde en påvirkning. For meg er det samme greie om det er storm og vinter, eller strålende sommer og sol. Inni meg er det samme værforhold, og da jeg gikk hjem og stoppet opp, så på den nydelige solen som skinte spurte jeg meg selv.. “Har jeg bare bestemt meg for å ha det vanskelig, kan jeg ikke bare skjerpe meg?” og nesten ba om å våkne opp i morgen å føle som “alle andre”. Et heiarop på innsiden for at solen endelig kommer, og da blir alt bedre. 

Jeg har hatt en fin dag, for all del. Det er fint å treffe venninner man ikke ser så ofte, og de inspirer meg mye med deres væremåte og pågangsmot, både personlig og karrieremessig. Og ja, det er deilig at våren begynner å komme, for som sagt – enklere å gå til trikken. Og uteserveringer er hyggelig, jeg liker spesielt den på Sudøst selv om jeg mener selve maten er en terningkast 4. 

Jeg spiste vegansk pad thai, som jeg alltid spiser der. Jeg merker at jeg vender meg mer og mer mot den veganske siden, det har bare tatt litt tid. Fisk ønsker jeg ikke å spise lengre (med mindre jeg er hos mamma og pappa), melk og yoghurt er også kuttet ut. Da mangler vel stort sett bare egg, og diverse matlagningsprodukter. Jeg skal innrømme at jeg ser på mat som en del av min identitet, det er “vanskelig nok” å være vegetarianer. Ikke fordi jeg har mangel på ting å spise, tvert imot, men fordi jeg ikke ønsker å gjøre meg vanskelig på middag hos folk. Hvor teit det enn høres ut for de som allerede er på andre siden av gjerdet og er full-on veganer, så er det liksom det som har holdt meg igjen. Og den tidligere avhengigheten til melk, da.