Hva er den største forskjellen på å bo i en stor og liten by? Siden du kommer fra Harstad. Jeg skal nemlig flytte fra et lite sted til Oslo snart, og er nervøs.
Det meste er ganske ulikt synes jeg, men først og fremst føler jeg meg mer fri i hovedstaden, alt er mulig her. Du har aldri en kjedelig dag om du ikke ønsker det. Jeg føler meg ikke så begrenset i Oslo og jeg får være den jeg vil, kan gå med de klærne jeg vil å bruke så mye eller lite sminke som jeg vil. Det var et problem da jeg bodde i Harstad, jeg skilte meg ut og fikk en del dritt pga det. Men det er typisk for små byer.. Jeg synes du skal glede deg! Oslo er en fantastisk by. Jeg elsker riktignok Harstad også, det er byen min, men kjærligheten der er mer nostalgisk.
Hva er din favorittblogg?
Isabelles.nu uten tvil! Hun er svensk, ligner litt på meg (haha I wish i det minste), hun er nydelig, har fine klær, tar fine bilder og virker jordnær og kul. De seneste årene har jeg vært så heldig å få henne som venn også, og hun er nok den eneste jeg kun har møtt et par ganger men som jeg likevel kan sitte å savne, haha. Dere burde sjekke ut bloggen hennes! I love it.
Spørsmål: Hvorfor sa du først at du ikke hadde tatt fillers siden 2015, og nå plutselig sier du at du har tatt fett? Du er så sykt dobbeltmoralsk.
Etter at jeg skrev på bloggen at jeg hadde fett i leppene, og ikke fillers (selv om jeg riktignok har fillers i leppene fortsatt, restene er nok der enda. Noe av det har også samlet seg over leppene, om man nå skal snakke detaljer), så fikk jeg en haug med kritikk for at jeg tidligere har sagt at jeg ikke har tatt fillers siden 2015. Jeg løy riktignok ikke, jeg har ikke tatt fillers siden 2015, og fett er heller ikke en “permanent forandring”. Det er vanskelig å si hvor mye fillers jeg har igjen, og det samme med fett egentlig. Eneste måten å finne ut av det på er å sprøyte inn et stoff i leppene som fjerner restylane, og så sjekke hvor mye det er. Dette har jeg ingen planer om.
Jeg føler ikke det er så farlig egentlig.. Jeg unnlot å skrive at jeg hadde fett i leppene, for å skjerme foreldrene mine fra noe jeg ikke hadde fortalt dem enda. Selv om man har mange følgere tenker jeg ofte først og fremst på de rundt meg, og hvordan jeg skal fortelle dem om ting. Dette var i en periode hvor jeg hadde fått så mye kritikk for plastisk kirurgi, og jeg ønsket ikke mer av det, samtidig fikk jeg også kritikk om jeg unnlot å svare på spørsmål om f.eks fillers. Så da svarte jeg, men unnlot å fortelle ?alt?. Ikke at jeg forstår hvorfor det egentlig utgjør noen forskjell..? Hva har det å si om jeg har fillers eller fett, den ene er jo like drøy eller umoralsk som den andre, ingen av delene er permanent og resultatet er jo typ det samme.
Hvorfor løy du i utgangspunktet om at du hadde operert rumpa?
Rumpa fortalte jeg ikke til NOEN. Altså, ikke en sjel bortsett fra han fyren jeg datet på det tidspunktet, venninna mi som jeg reiste sammen med til Istanbul, og et par andre nære venner. Ikke nærmeste familie, ikke noen av de jeg jobbet med og heller ikke følgerne mine visste om operasjonen. Jeg var ikke flau over å ha gjort det, men jeg visste hvordan det ville bli tatt imot. Jeg var den første jeg kjente som hadde gjort noe sånt, og jeg ante ikke hvordan folk kom til å forholde seg til hele greia. Dessuten orket jeg ikke å dokumentere ?her drar jeg får å operere? på bloggen, og ville heller ta to uker litt fri. Det var i grunn ganske deilig..
Så, jeg måtte bare finne ut av hvordan jeg gradvis kunne fortelle det til folk. Til slutt visste de fleste rundt meg om det, og om følgere sendte meg melding privat å spurte svarte jeg der på alle spørsmål de måtte ha. Det gjorde jeg ikke i starten, da ble det for personlig siden mange jeg kjente ikke visste. TIl slutt hadde det gått så lang tid, og jeg begynte å bli redd for hvordan man skulle si noe sånt. Var det noe poeng? Ville det virke som noe jeg skrev om plutselig for å få oppmerksomhet? Det gikk to år, og jeg tenkte at det var like greit om det gikk forbi uten noen offentlig kunngjøring. Den avgjørelsen står jeg for den dag i dag. Det ble snakket om i serien min, ikke på mitt initiativ, men da tenkte jeg at det var “på tide” og “like greit” å si det selv. Svart på hvitt.
Hvorfor tror du at du er bedre enn andre bloggere?
WOOOW det tror jeg ikke i det hele tatt, haha. Bare fordi man er uenige med noen betyr det ikke at man tenker man er BEDRE enn dem. Jeg er uenig i at man skal krangle over internett, for om man faktisk hadde et problem med hverandre, kan man ikke bare snakke som normale mennesker siden vi er voksne? Om man da likevel velger å krangle på internett, så handler det om to ting: fremme seg selv som et bedre menneske, og å få klikk som igjen betyr penger. Akkurat det synes jeg er kynisk. Jeg forstår at det er leit for de involverte, men.. Man velger på en måte at det skal være leit. Men det gjør meg ikke bedre enn noen, og hvem vet hva jeg hadde gjort selv i samme situasjon.
Er du fornøyd med kameraet ditt? (Leica Q). Tenker siden du først sa at du var fornøyd, og så ikke fornøyd.
Jeg er happy med kameraet, men ble litt skuffet først siden det tross alt koster 40 000 kr. Da forventet jeg meg et slags mirakel, men nå som jeg har lært meg å redigere bildene er jeg fornøyd. Så, etterarbeid har alt å si! Nå som jeg har blitt flink med redigering kunne jeg riktignok vært like fornøyd med et dårligere kamera.
Du skrev nylig i ett innlegg at det for din del ikke er “sunt eller bra og scrolle mye på instagram eller lese blogg” fordi du selv blir påvirket. Du sa også nylig i et intervju med VGTV at du håper at “hvis folk blir påvirket av tingene jeg gjør, at de blir påvirket av de bra tingene jeg gjør”. Hvorfor tar du ingen ansvar når det kommer til å påvirke andre? I følge deg må jo alle andre tenke selv. Hvis du i en alder av 23 år fortsatt blir påvirket, hvordan kan du virkelig tro at dine langt yngre lesere bare kan tenke selv og kun bli påvirket av de bra tingene du gjør?
Jeg mente at det ikke er sunt eller bra for meg å scrolle igjennom instagram eller visse blogger av en litt annen grunn enn du tror. Jeg blir ikke påvirket i den grad at om jeg ser noen pene mennesker tenker jeg ?åh, nå hater jeg meg selv?, eller “jeg burde se sånn ut”. Derimot siden jeg har angst og skulle ønske jeg klarte å være mer sosial, delta på ting, pushe meg selv, så kan jeg føle enda mer på det om jeg ser at ?alle andre? klarer det. Samme om det er bekjente på instagram eller blogger som jeg ikke kjenner – med blogger kan det stikke fordi vi deler jobb, og jeg kan sammenligne meg på den måten.
Jeg leser et par blogger som inspirerer meg på den RETTE måten. Dette er også mennesker som gjør ting, er med venner, er pene og trener og spiser sunt og what not, typiske ting man kunne blitt påvirket av. Men så har de noe annet ved seg også. God humor, et fint vesen, kule meninger eller et engasjement som gjør at jeg blir glad av å lese bloggen, eller i det minste inspirert. Om så er de gode på sminke eller er pene, det kan inspirere meg også uten at jeg blir trist. Det er jo det jeg håper folk får ut av meg også – at de blir inspirert av det gode, for det er jo fullt mulig. Jeg har jo mange venninner jeg er uenige med, men vi klarer jo å være venner basert på andre ting. Om du skjønner hva jeg mener? At følgerne mine ikke skal svartmale meg totalt pga de tingene jeg gjør feil, og om de vil lese så er det jo mye bra de kan hente ut her også. Det var poenget mitt.
Spørsmål kan stilles til meg i innboks på instagram, eller på facebook! Alle forblir anonyme.
