Jeg er egentlig aldri nervøs når jeg skal kaste meg inn i et prosjekt. Jeg tror 20-årene er for å lære seg å gi litt faen i hva andre mener, og om folk ler av deg så får det bare være. Å ha respekt for de man er glad i, men evnen til å vise fingeren mot de som drar deg ned er en gave. Jeg har aldri hatt tanker som “hva om dette ikke går” når det kommer til karriere. Det er derfor jeg har gjort, og gjør, så mye forskjellig, for det er ikke så farlig om det ikke skulle gå. Den tanken finnes ikke engang i hodet mitt, jeg kjenner mine grenser. Men, nå har jeg faktisk litt never. På en god måte! For ett år siden begynte jeg på et prosjekt som har blitt formet litt underveis, og i dag tok vi litt bilder i anledning nettopp dette. Nervene kommer av at det er nytt og personlig på en annen måte enn jeg er vandt til, jeg har full kontroll og samtidig er det.. æh, skikkelig sårbart. For første gang kan jeg ligge våken om natten og kjenne sommerfuglene i magen i fult kaos, på grunn av jobb. Det er nok nødvendig, før eller siden.
J
Jeg er ikke opptatt av å lage noe som skal tilfredstille et bredt publikum, jeg er en outsider av natur og har egentlig aldri passet inn. Likevel har det sett ut til å funke, de fleste føler nok på å være annerledes og ensomme i perioder. Og når folk spør meg “hva er din strategi” har jeg ingen. Jeg har bare levd, lært, erfart og nå er jeg altså i 20-årene, og lærer meg å gi mer faen. Hoppe i ting. Ta det ekstra steget. Da trenger man å bli pushet utenfor komfortzonen sin, og det var jeg redd ikke ville skje.
Klesmerke kommer jeg aldri til å lage, for de som har spurt. Uansett hva jeg har begitt meg ut på er det noe jeg har interesse og lidenskap for, og klær er ikke en av dem. Ikke til den grad at det kunne blitt en jobb, for da må jeg virkelig brenne for det. Jeg er interessert i mennesker, følelser, det som faktisk er ekte på innsiden av oss, det uendelige om du vil, at folk skal sitte igjen å tenke “sånn har jeg også hatt det” eller “nå forstår jeg”. Alle mine prosjekter har bært preg av det, en søken om noe større. Likt som dette! Jeg liker å skrive av meg på denne måten forresten, da får jeg reflektert rundt ting samtidig som jeg trykker på tastene.
Jeg gleder meg til å dele både dette, men også fremtidige år med dere. Hvem vet hva 30-årene er for? Tenk at mange av dere har fulgt meg siden jeg var 16!
