Her om dagen fikk jeg en forespørsel om jeg kunne blitt intervjuet i et kjent, norsk magasin som skulle skrive om “levende barbier”. Da begynte jeg å tenke. . Ser jeg ut som en levende barbie, og skal man ta det som et kompliment eller ikke? Fordi jeg vet at når folk kaller meg barbie, så mener de det ikke positivt. Det er i alle fall det inntrykket jeg har fått, det er et skjellsord. Når folk kaller meg det, så er det som om de tror jeg prøver å leve opp ti et sykt ideal som ikke finnes, at jeg er besatt med å se “perfekt” ut og at alt jeg tenker på er extensions og sminke. Om jeg skal være helt ærlig, så blir jeg sykt glad når folk sier jeg ser ut som en barbie fordi jeg synes den stilen er nydelig. Men bare fordi jeg ser ut på denne måten, betyr det at jeg faller inn i en eller anne kategori? Om man ser ganske “normal” ut, skal jeg da si “å herregud, se på hun der da, hun prøver så jævlig hardt å være normal”. Nei. Fordi slik som jeg ser ut, det er slik JEG er. Det er ikke slik barbie er, men meg – Sophie Elise Isachsen. Meg.
Jeg elsker blondt hår, store pupper, brun hud, store lepper, fine klær, rosa og små søte chihuahuaer. Jeg har på løsvipper hver dag, krøller håret hver dag, bruker 15 cm hæler så og si hver dag og jeg har en blogg som er veldig rosa. Det er meg, det er en side av meg. En av veldig, veldig mange sider. Jeg kan sikkert skrive side opp og side ned om hvorfor jeg ikke bør bli satt i den typiske “barbie-båsen”, men det har jeg gjort så mange ganger at har dere ikke skjønt det til nå så kommer dere ikke til å skjønne det uansett. Helt ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye. Tror folk at jeg er en idiot så får de gjerne tro det. Fint, jeg vet hvem jeg er, og de kan gjerne dømme meg på forhånd men da er det de som går glipp av noe.
Jeg vet at det finnes jenter som ser ut som barbie (eller prøver, i alle fall. . ) flere rosabloggere som har kalt seg noe med “life of barbie” og dere skjønner tegninga, de spiller på det at de er dumme for å få oppmerksomhet. Det setter jenter som meg i et dårlig lys, men hva skal man gjøre med det? Jeg kunne godt ha farget håret og gjemt meg bort i mengden, ikke sett ut slik jeg vil for å bli “godtatt”. Aner dere hvor mange ganger jeg har blitt kastet drinker på, lugget i håret eller skubbet inn i en vegg før noen roper ut “jævla bimbo, hore barbie”? Det har skjedd så mange ganger at jeg ikke har tellingen en gang, og jeg har ALDRI blitt lei meg. Aldri. Fordi jeg er så utrolig stolt over meg selv fordi jeg tør, fordi jeg tør å skille meg ut, fordi jeg tør å se ut som jeg gjør og fordi jeg tør å blogge om slike ting som dette. Så sykt stolt over meg selv på grunn av det, at ingen slike kommentarer kan få meg ned.
Jeg er ikke barbie og stolt av det. Jeg er Sophie Elise Isachsen – og så jævlig stolt også.