En applaus til dere som husker denne kjolen og innlegget som ønsket dere godt nyttår for tre år siden.. Haha! For meg er det vanskelig å glemme. Silikonpuppene var nye, og veldig hovne. De spratt nesten ut av kjolen, og dette var første gang jeg viste de fram på bloggen. Jeg fikk over 500 kommentarer på innlegget og kan påstå at 98% av dem var stygge.
Når jeg føler at ting er litt dritt, kjipt, kjedelig og fælt, vet dere hva jeg gjør da? Jeg sminker meg.
Og ja, jeg er seriøs. De dagene jeg bare vil gråte, da gråter jeg noen timer, og så krøller jeg håret. I de sekundene jeg står der foran speilet, da glemmer jeg bort alt annet negativt. Det er mitt fristed.
Vegas? Nei, Harstad. Fest med Kardashians? Nei, fest med gamle venner. Falske vipper? Alltid.
Om dere synes mine ord blir litt svake, så kan dere lese en sykt fin sak om jeg på aftenposten her. Der har også tre mennesker som betyr mye for meg snakket om meg, som er pappa, Robin og Vegard Nordmann – sistenevnte tok meg “under vingene” og er nok hovedsaken til at jeg har fått så mye eksponering som jeg har. Han fikk meg inn i bloggerene, og promoterte meg som mest. Det var spennende lesning for meg!
Sist uke så vi på gamle videoer av meg, og nå er det Joakim sin tur! Han er veldig “gay as the day is long”, og før han egentlig var klar over det selv utstrålte han det, haha. Som man kan se på videoen under her! Men kan vi ta en liten HALLELUJA for hvor utrolig talentfull Joakim er? Tenk så ung han var da alt dette ble klippet sammen, det er faktisk ikke mange som har passion, motivasjon eller tålmodighet nok til å få til. Og se hvor han er i dag, my baby 🙂 Gleder meg til å fortsette med dette!
Neste uke kommer enda en video som vanlig, vi fortsetter nok med dette til vi dør, haha. Husk å subscribe på youtubekanalen vår ved å trykke på bildet under, eller trykke her. Kommenter også gjerne på youtube hva dere vil ha i neste video!
I går ble nyheten sluppet. Jeg, Sophie Elise på 21 år, er kåret til mektigste kvinne i norske medier.
Så klart måtte hat-kommentarene komme. De gjør jo alltid det. Men vet dere hva? Denne gangen betyr det faktisk ingenting. Jeg er uansett kåret til mektigste kvinne, jeg står uansett på plassen min, så til dere som hater.. Dere kom litt for sent. For denne, den vant jeg.
For det er en grunn til at så mange sitter å snakker om at jeg fikk denne hederlige kåringen.. Fordi det er sant 🙂 Dette er ikke en pris mine blogglesere har gitt meg, dette er ikke “ufortjent”. Dette er flere år med hard jobbing, og det er faen så greit å klappe seg selv på skuldra også – og en liten klapp tvers over ansiktet til de som skulle finne den bitterheten i seg enda. Dere trenger en wakeup call, og dere har ikke fulgt med i timen. Det er en ny tid nå, og man påvirkes fra flere kanter enn kun utdannede journalister eller toppsjefer.
Og jeg synes det er jævlig kult, jeg.
Jeg er så utrolig trist akkurat nå. Jeg skulle egentlig ha vært i Las Vegas nå. Istedenfor sitter jeg på det tomme, mørke jenterommet mitt. I går gikk jeg knapt ut av senga, med unntak av på kvelden da noen venner kom over med vin og mat. Det føles så utrolig meningsløst, alt sammen.
Noen ganger i livet går man igjennom ting som ikke alltid er så lett, og akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg befinner meg, rent psykisk. Tiden vil vise, I guess. Egentlig vil jeg bare jobbe som faen nå, det er det som er best for meg, når jeg må distrahere meg fra alt annet som skjer – men alt av jobb er satt på pause, jeg er på “ferie” fordi jeg skulle ha vært i Las Vegas, så jeg får vel bare vente. Planen nå er vel at jeg og Anne-Sofie skal kysse hverandre på nyttårsaften som vi har gjort nesten hvert eneste år, så ser vi på rakettene og gråter en skvett. Det er det jeg forbinner med nyttårsaften. Se på mennesker rundt meg som jubler og er glade. Jeg ser på Anne-Sofie, vi kysser litt sånn halvveis bare for å ha det gjort, så konkluderer vi med at vi går inn. Og gråter litt. Andre hater julaften, jeg hater nyttårs. Kan jeg ever få en bra nyttårsaften?
Tiden i Harstad skal jeg bruke på meg. Jeg tror aldri at jeg noen sinne har brukt tid på akkurat det. Rart hvordan jeg har tidenes mest selvopptatte jobb uten å vite hvem jeg selv er på bunnen. Jeg vil bare skyve bort alle problemer, låse meg inne på rommet hos mamma og pappa, spise og være trist. For trist, det må jeg få være nå.
Når jeg kommer tilbake til Oslo får vi se hva tiden bringer. Jeg håper det ordner seg. Det må det. Og jeg skal fortelle dere etterhvert, akkurat nå ber jeg om respekt for mitt privatliv, og jeg beklager for at jeg forsvant litt. Jeg er tilbake uansett, og skal prøve å blogge som normalt.
For en stund siden nå..
Nå er jeg stolt dere! Jeg sitter nemlig på flyplassen på vei mot Oslo, og leser et intervju med meg selv i DET NYE. Jeg fikk æren av å bli intervjuet å ha hele 6 sider i magasinet, og jeg er veldig fornøyd med det ferdige resultatet. Magasinet har fått fram meg, flere sider av hvem jeg er som person og jeg er glad for at andre skal få mulighet til å lese denne saken. DET NYE er mitt favorittmagasin på alle mulige måter, så se seg selv der nå, for andre gang, er veldig stort for meg.
Så, kjøp DET NYE denne måneden, å få et fint innblikk i hodet mitt 🙂
reklame
Endelig får jeg dele behind the scenes filmen som ble laget da vi spilte inn reklamefilm for Altibox! Det var virkelig en fantastisk opplevelse å få være med på, og jeg er så takknemlig. Bare etter to dager på sett føler man seg jo som en mini-familie! Ikke minst er jeg veldig stolt over å få representere Altibox, som virkelig er et bra produkt, men også bra mennesker bak. Det er også fint for meg å representere noe som er veldig “meg”, for meg er det ekstremt viktig å ha bra nett, og at man ikke må kjempe mot hele familien for å få tilgang til det man skal se på – som også er konseptet i reklamefilmen, med Altibox trenger man ikke det.
Reklamefilmen begynner å snurre på tv-skjermene i dag, så da er det bare å følge med! Om du enda ikke har fått den med deg, eller ønsker å se den enda en gang, kan du gjøre det her. Etter min mening er disse filmene for Altibox noe av det kuleste som har blitt gjort innen reklamefilmer i Norge, noen sinne. Det er så bra at noen tør å ta det steget, og jeg er stolt av å være del av et konsept som skiller seg såpass mye ut!
#altibox #epicboom
“I harstad kaller vi enhjørning for en hest med pinne i panna”.
Boom, så var jeg borte. Inn i drømmeland, inn i narkose. Det var mine siste ord med cupsize 70B. Idiotiske ord, for aldri i mitt liv har jeg hørt noen kalle en enhjørning for en hest med pinne i panna.
18 år var jeg. Bursdagen min. Damen i resepsjonen på klinikken hadde sagt at fordi jeg hadde bursdag skulle jeg få noe ekstra godt å spise når jeg våknet. Det fikk jeg så klart ikke, jeg fikk tør brødskive med norvegia som jeg ikke ville ha. Og så fikk jeg beskjed om å kjappe meg, for jeg måtte dra fra klinikken. 40 000 kr hadde jeg betalt, og jeg måtte “kjappe meg”.
Jeg hørte på musikk i taxien på vei til hotellet mens jeg dupper fram og tilbake mellom våken og søvn. For tre timer siden hadde jeg vært i narkose. Nå satt jeg i taxi. 18 år gammel, vondt i puppene. Jeg husker til og med sangen jeg hørte på, marijuhana – kid cudi. Herregud. Jeg ba taxisjåføren skru litt opp, men det var jo ikke han som hørte på musikk, det var jo meg. Helt fjern.
De neste dagene var det smertehelvette. Jeg satt i rullestol på flyplassen med mamma som rullet meg fram til gaten. Jeg hadde så vondt, men jeg hadde likevel kjempet meg til å få på extensions. Det hadde jeg aldri orket den dag idag, men da var jeg 18 år. Jeg kastet opp på flyet. Jeg hallisunerte.
Hjem på jenterommet i Harstad stupte jeg ned i rosa sengetrekk og sov. Jeg savner den tiden. Det varme rommet hjemme i Harstad. Ugly Betty på dvd som jeg så om og om igjen. Venninnene mine kom med kake og gaver, fordi jeg hadde jo hatt bursdag. De fikk se de nye puppene mine. Ikke minst var det jo helt sinnsykt å få vise dem til min daværende kjæreste, haha. Jeg tenkte, som jeg tenkte med alt annet om meg selv – at det ikke var så veldig spessielt. Jeg holdt kjeft om det på bloggen. Jeg ville ikke at noen skulle vite, for jeg ville ikke at det skulle bli koblet mot meg som person. Det har jo ikke noe med meg på innsiden å gjøre.
Men jeg skrev det, likevel.
Og lite visste jeg da at mine avgjørelser skulle prege så mange.
Ikke bare har jeg måtte forsvare meg på uttalige familiemiddager, jeg ble også truet med å bli kastet ut av huset av mamma og pappa om jeg tok silikon (dette har vi blitt venner igjen for nå, og de endte jo opp med å støtte meg likevel – de ville vel bare skremme meg fra å ikke gjøre det). Jeg må hver eneste dag svare på mailer fra foreldre til barn som har bestemt seg for å operere seg. Fordi jeg har gjort det.
Så kjære jenter.
Jeg er 21 år.
Jeg er like lost in space som alle andre. Jeg har ikke svar på alt. Jeg har faktisk svar på veldig lite. Ja jeg opererte puppene. Det gjorde vondt. Jeg ble fornøyd. Livet går videre. Det er en stor sak, men det endret ikke meg. Blir jeg tatt mer seriøst? Nei. Er jeg mer elsket? Nei. Er det vondt? Ja. Ser det bra ut? Ja. Fikk jeg bedre selvtilitt? Nei.
Det er alt jeg kan si, og det endrer vel ikke meningen din på noe som helst slags måte. For å være et “godt forbilde” må jeg vel ta ut silikonen, og det kommer ikke til å skje.
Da vil jeg heller si noe til deg, mammaer som sender meg mailer fordi dattra skal ta silikon. Du som er så redd barnet ditt skal være en “sophie elise wannabe”, men likevel velger du nå å sende denne Sophie Elise en mail for råd, som du som forelder ikke klarer å gi.
Du burde heller snakke med barnet ditt, og forstå hvorfor hun tenker som hun gjør, istedenfor å spørre dette grusomme menneske, dette dårlige forbildet, dette forferdelige idealet for dine barn, om råd. Sophie Elise, hun er forjævlig. La oss sperre henne av internett.
Men først, før du gjør noe mot denne Sophie Elise, så foreslår jeg følgende. Logg av pcen, og snakk med barnet ditt. Det hjelper nok mye mer.
Jeg har på en eller annen måte blitt stuck i Harstad.. Jeg skulle egentlig reise hjem til Oslo i ettermiddag, men på grunn av stormen og min ekstreme flyskrekk velger jeg å være her en natt til. I morgen må jeg hjem fordi jeg skal til Las Vegas, men enn så lenge er jeg altså i nord. Nå har jeg ikke vært i oslo på 16 dager, og det føles som.. tre dager. Tiden har gått veldig fort her, og jeg har veldig delte følelser på å dra hjem for å være ærlig, men gleder meg jo til å se R igjen.
Og hva gjør jeg nå? Vel, jeg ligger i min faste, karakteristiske rosa hettegenser og slappe av i senga. Dere som har fulgt meg i hundre år kjenner vel igjen denne, den har alltid vært på. Mamma har ikke hjerte til å kaste den stakkars, den betyr jo så mye for meg, haha. Fikk den sponset en gang, og er nok noe av det beste jeg har fått!
I går var jeg ute for å feire med noen venner, vi tok inn på hotell, drakk, dro på byen, ble fulle, dro på nash, sovnet på nash, dro hjem. Sånn var det. Derfor er det deilig å slappe av nå! Vi snakkes litt senere folkens!
Som dere vet er jeg aldri på nash, og i natt fikk jeg virkelig sett hvorfor.. Jeg satt i sofaen klokken halv 6 på morgenen og snakket om min kjærlighet til Justin Bieber. Og SÅ KLART fant jeg ut, på nash, at det er en god plan å betale 15 000 kr for å få ta en selfie med han når han kommer til Oslo, for “det er jo verdt det ikke sant?!”, som jeg så høylytt sa. Dessverre konkluderte hele nashet med at det var en god plan, og så satte jeg prosessen i gang..
Jeg meldte meg først inn i fanklubben hans, som jeg allerede var medlem av men har glemt passordet, og dette kostet penger. Vel inne der skulle jeg bestille billetter, og hva tror dere fulle meg har klart å gjøre? Bestille billetter.. I FEIL LAND! Jepp, hvem var klar for å ta en selfie med Justin i Sverige? Jo, meg. HELDIGVIS og takk gode gud hadde jeg skrevet FEIL på hvilket type kort jeg hadde da jeg skulle betale, alt annet ble rett, og så trodde jeg at den gikk igjennom.. Jeg oppdaget i dag da jeg åpnet safari på iphonen at den ikke gjorde det. Herregud…
Jeg skal med andre ord ikke ta med meg hverken mobil eller bankkort ut lengre, haha. Det er ikke verdt det..
