“Men.. Hvor mange spiser du?”

Jeg var 16 år og hadde akkurat lagt ut et bilde av dagens frokost – noe jeg ofte gjorde. På den tiden hadde vi ikke snapchat og vi hadde heller ikke instagram, så ethvert lite steg ble dokumentert på nettopp denne bloggen. Det forsvant ikke etter 10 sekunder. Det ble i et arkiv hvor man kunne lese, studere og føle på det.

“Hvor lang tid bruker du på å spise? Eller.. Hvor lenge venter du på neste måltid?”

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg knipset, la ut. Delte og skrev. Om hva jeg spiste, hvor ofte, hvor mye. Og for hvert innlegg var spørsmålene fra leserne de samme. Noen 10 år gamle, andre på min alder, og noen eldre.

“Men, spiser du brødskive eller spiser du knekkebrød og isåfall hvor mye da?”

Og jeg svarte. Hva har det å si, tenkte jeg. Om de lar seg påvirke, så er de svake. Ikke sånn som meg, som bare scroller igjennom internett uten å bli påvirket, tenkte jeg. 

Samtidig leste jeg selv blogger, jeg var ivrig og slukte alt. Jeg observerte bare, tenkte jeg. Lot meg ikke påvirke, følte jeg.  Min favoritt, Kissie – en svensk blogger – opererte seg. La inn silikon. 

“Men.. Hvor dyrt er det?” kommenterte jeg.

Hun blogget mer. La ut bilde av puppene, før og etter.

“Men, hvor vondt var det og ville du ha sagt at smertene er verdt det?” lurte jeg.

Jeg og noen venninner hadde jentekveld. De snakket om kalorier, slanking, oppskrifter og hvor langt de løp på tredemølla. 

Jeg satt i senga, lot meg ikke påvirke. Tenkte ikke på brødskiver og kaloriinntak. Tenkte ikke på kroppen min på den måten. 

“Jeg er så tjukk” sa den ene venninna mi.

“Hallo, da har du ikke sett meg!” sa den andre.

“Hvor mye spiser du hver dag, Sophie?” spurte den tredje.

Jeg trakk på skuldrene. Vi leste de samme bloggene, de samme magasinene. Men jeg var ikke der, og jeg tenkte ikke på det. “Lett for deg å si, som er naturlig tynn”. Jeg vet ikke, jeg har ikke oversikt, for jeg lar meg ikke påvirke.

Samme dag leste jeg blogg igjen. Kissie opererte nesa. Hun blogget om den før, etter og under. Hva hun ville fikse på, hva hun mente var rett og galt. 

“Nesa mi er så stor” tenkte jeg. Men jeg lar meg ikke påvirke, nei. Leserne mine lar seg heller ikke påvirke, nei. Jeg har bare fått en stor blogg, tenkte jeg. Det er ikke noen som gjør som jeg gjør. Det er ingen som tenker på det. 

Fortsatte å blogge. Om trening, knekkebrød og situps. Hva jeg veide, hva jeg gjorde, brydde meg ikke, størrelser på klær, brydde meg ikke, kropp mot kamera, brydde meg ikke. 

Vi vet alle hvor jeg havnet etterhvert. Og jeg vil ikke peke fingre, jeg aner ikke hvem det er sin feil at jeg havnet der jeg gjorde. Poenget er – man vet ikke. 

Spol et par år frem i tid, og “sunn fornuft” plakaten ble lagt frem som et forslag til oss bloggere. En rekke punkter vi ble oppfordret om å følge, slik at unge jenter og gutter ikke skal føle seg trigget til det ene og det andre av å lese blogg. En størrelse. En oversikt over kalorier. Og jeg trakk på skuldrene og tenkte “det er bare en blogg, jeg lar meg ikke påvirke. Ingen skal bestemme over hva jeg skriver om” så jeg sa nei. Lukket pcen, snudde det bort. Ingen skal bestemme over meg – for det er ikke min feil at jeg har en stor blogg. 

“Hvor mye koster en neseoperasjon. Hva må jeg si til foreldrene mine for å få lov til å ta silikon. Hvor ofte tar du restylane. Hva heter legen du opererte deg hos”. Disse meldingene får jeg hver eneste dag. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal si. 

Spol et par måneder frem i tid. Jeg sitter barnevakt for en jente på 9 år. Vi sitter i sofaen og ser på tv, da hun spør meg “hvor mye er det normalt å veie når man er 9 år?” og jeg trekker på skuldrene, for som sant er så vet jeg ikke. “Hvor mye veide du da du var 9 år?” spør hun, og ser på meg. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke vet. “For du veide jo 43 da du var 19, og jeg veier 43 kg nå”, sier hun og ser bort. 

Jeg skrev på bloggen at jeg veide 43 år da jeg var 19, og her kommer det altså tilbake for å ta meg i form av en 9-åring som jeg skal være en rollemodell for. Det kommer inn fra sidelinjen når vi ser på Disney Channel, det tar tak i meg og slår luften ut av meg. Jeg prøvde meg på å si at vi er ulike, hun og jeg. Jeg er annerledes bygd, jeg var ikke glad i meg selv og tok ikke vare på meg slik som jeg burde ha gjort. Men det er allerede for sent, og skaden har blitt gjort. Hun hadde ikke tenkt på at hun veide 43 kg, om ikke jeg hadde påpekt hva jeg veide.

Det er mitt ansvar når jeg har blogg å tenke på slike ting. Det er vårt alles ansvar, på instagram, på snapchat og på blogg – men ikke minst i sosiale sammenhenger å tenke på slike ting. Du vet aldri hva venninnen din, kusinen din, hun du sitter barnevakt for eller naboen din tenker og føler på, selv om du selv ikke tenker på de samme tingene.

Det skulle altså en 9 år gammel jente til for at jeg ville prøve på nytt. Jeg kontaktet de som står bak “sunn fornuft” plakaten, og tok et møte. Jeg ville lære mer, for jeg var så redd for å trå feil. Redd, fordi jeg enda sliter. Redd, fordi jeg enda er syk på min måte. Det er blogger jeg merker jeg må holde meg unna fordi de skriver om egne plastiske operasjoner, om prosessen og om smerter etterpå – til og med å lese om smertene er en trigger for meg, uansett hvor rart det høres ut. Og det kan mine – tilsynelatende uskyldige – påpekninger om hva jeg spiser og veier være for andre. Det er rart, for jeg må holde meg unna blogger men jeg klarer fint å se på The Kardashians for eksempel, fordi selv om jeg vet inni meg, så blir det ikke proppet inn i ansiktet mitt med oppskrifter og kalorier og operajsoner hit og dit. Det er prosessen, det å lese om det, det nøye planlagte og tall jeg henger meg opp i. Og jeg har lært at det er det samme for dem med spiseforstyrrelser.

Jeg ønsker ikke å være et slikt forbilde for leserne mine. Man stopper heldigvis ikke å vokse i lærdom når man er 16 år, jeg er nok enda ikke ferdig eller klar. Man kan hele tiden gjøre klokere valg, og skrive en bedre blogg. Jeg må også bare si at det er ikke til å legge skjul på at jeg elsker foto, og jeg synes kvinnekroppen er vakker, så jeg kommer ikke til å droppe “den typen bilder” av meg på bloggen men jeg kommer heller til å tenke over mengden, og hvordan jeg snakker, skriver om og framstiller en kropp mer enn det jeg har gjort så langt. Så er jeg ikke perfekt, jeg kommer sikkert til å snuble litt i blant, men jeg vil fra nå av skrive bloggen min med “sunn fornuft” plakaten i bakhodet og prøve å være den beste jeg kan være som forbilde for dere. 

Mange lar seg påvirke av det de leser i en blogg, og jeg ønsker ikke at flere unge skal få et anstregt forhold til kropp og mat på grunn av meg. Jeg håper at dette kan være et steg i riktig retning, og jeg håper dere heier på meg. Jeg har snublet mye tidligere, og jeg har enda et semi-anstrengt forhold til min egen kropp og plastisk kirurgi, men det jobber jeg med og holder for meg selv og så vil jeg heller bruke denne plattformen til å inspisere dere til å være kule, og ikke havne der jeg havnet. Jeg føler meg derfor veldig kvalifisert til å snakke for unge jenter, for jeg har absolutt vært – og er enda – et offer for vår tid med sosiale medier.

Nå er jeg med på Sunn Fornuft plakaten – og glad er jeg for det. Jeg vil også si et stort unnskyld til alle som har vært på min blogg og følt at de ikke er gode nok – jeg vet hvordan det er. Dere ER gode nok. Dere ER smarte. Dere ER kule, og jeg digger dere.