Det er så mange spekulasjoner rundt om kring hele tiden, i forum, i kommentarfelt og i media om at bloggere er KUN business. Det er ikke ekte lengre. Jeg kan kun svare på vegne av meg selv, for jeg vet ikke hvordan andre opererer med sin blogg, men jeg startet bloggen som 16 år gammel i senga i Harstad. Jeg tror ikke jeg var smart nok til å tenke på den tiden, “dette er min 5 års plan i markedsstrategi for sophieelise.blogg.no” – jeg skulle jo nesten ønske jeg var såpass smart, hvem vet hvor jeg kunne ha vært nå da? Men nei, det ble aldri slik. Og det har heller aldri blitt sånn, for min del. 

Mange har mennesker rundt dem som jobber med bloggen. Da mener jeg en hel gjeng av folk som styrer med overskrifter, facebooksider og konkurranser. Jeg har ingen som jobber med innholdet her, MEN jeg har manager, presseansvarlig og advokat som jobber med meg som person RUNDT – men ingen skal få bestemme over bloggen. De er der i “kriser” og når jeg trenger hjelp og støtte ellers. Etterhvert som tiden gikk og jeg ble et “kjent fjes” utenfor bloggen, med tv og diverse, så begynte telefonen å ringe. Hele tiden. Jeg er mye lettere å vippe av timen enn en manager som jobber med andre kjente profiler, så det var et rett og ikke minst viktig steg for meg å ta om jeg skulle fortsette å gjøre hovedjobben min så godt som mulig.. Altså bloggen. Uten så mye bakgrunnsstøy som tidligere. 

Sannheten er, jeg vet ikke hva som kommer til å stå her om en dag, om en uke eller om ett år. Bloggen utvikler seg med meg som person fra dag til dag, og jeg vil beholde “dagbokfølelsen” over det hele, og planlegger det derfor heller ikke. Det eneste jeg stresser litt over om man tenker blogg og framtid, er det med en eventuell kjæreste. Jeg ønsker ikke å ha en kjæreste på bloggen lengre. Jeg vil heller ikke ha en kjæreste som ønsker å være på bloggen, og jeg er livredd for om jeg begynner å date noen, så vil de kanskje ikke gi meg en fair sjanse fordi de tror hele deres liv også kommer til å være brettet utover her. Jeg vil ikke det. Jeg vil møte noen, og at de skal kunne være trygg på meg. Jeg vil ha et liv utenom, og det livet skal helst være kjærlighet. Får jeg kjæreste, så skriver jeg det, men jeg trenger ikke si hvem / hvordan / hvorfor. Akkurat det tenker jeg mye på.. Men nå er jeg veldig singel så det er ikke engang en situasjon. Jeg får ta det som det kommer. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg mister lysten til å lese en blogg når jeg vet at alt er planlagt. Det føles mindre ekte, mer som en jobb og jeg leser ikke en blogg for å se en upersonlig side av virkeligheten. Da kan jeg kjøpe meg et magasin, hvor ting er planlagt og polert. Så klart velger man hvilke deler av seg selv man skal fokusere på, men jeg gjennomskuer det så godt når alt ser ut til å være en del av en større markedsplan. 

Jeg hater de som skriver innlegg om “dere skulle visst hvordan bloggverdenen fungerer”, belys meg – hvordan fungerer det? Er det ikke forskjellig fra person til person, altså blogg til blogg? For meg handler det om at jeg har tanker i hodet, skriver dem ned, ferdig. En gang i blant er det annonseinnlegg, slik at jeg har mulighet til å drive med dette på fulltid, men det er alltid annonseinnlegg jeg har valgt med omhu. Men jeg vet jo at noen har kjærester / mennesker de omgås med som rett og slett er eksperter på og jobber med klikk inn på blogg. Jeg vet at noen har 150 innlegg i utkast som er skrevet på forhånd.. Jeg har null, haha. Det er egentlig jævlig stress å ta alt på sparket, men jeg liker å styre ting selv og jeg liker å ta det spontant. Det er vel kanskje derfor jeg trives så godt hos nettavisen som bloggportal fordi man ikke får unødvendig press, altså vi har ikke møter og henger rundt hverandre hele tiden, de lar meg drive med min greie uten å blande seg. Thats what I want.  Jeg vil ikke ha en blogg som handler om at jeg går på eventer med andre bloggere. Det er så jævlig forbanna kjedelig. 

Så, disse “klikkhorene”. Jeg har ingenting i mot at folk skriver slike åndssvake overskrifter for å få lesere, spesielt de som spiller mye på sitt eget forhold eller sin egen mentale helse for å få klikk. Jeg forstår dem. Jeg forstår også at dette ikke er gode skribenter og jeg ønsker ikke å lese bloggene deres – derfor gjør jeg ikke det. Irriterer en blogg deg? Ikke klikk inn. Enkelt som det. Om jeg føler jeg vet “alt” om en blogger, så vil jeg ikke lese mer. Eller iallfall om jeg føler det blir en slags ekstremvariant av virkeligheten for å få oppmerksomhet. Jeg er all for å provosere og skape engasjement som betyr noe, men personlige skandaler er ikke det. Det hjelper ingen. Jeg bryr meg ikke om folk leser det, for det er fint at det finnes ulike bloggere der ute og jeg vil først og fremst fokusere på min egen. Men se for deg om en hel blogg handler om krangling, sex og tull.. Så er jo det livene deres. Mitt liv har også krangel, sex og tull i seg. Jeg ønsker bare ikke ha det på bloggen, fordi.. hvem bryr seg? Jeg gjør iallfall ikke det. Og hva skal man si på vennekvelder da “åja ja du og kjæresten liker doggystyle det vet vi jo allerede leste det på bloggen”. Skjønneruhvajegmener?

En blogg er en blogg, en spade er en spade, jeg er Sophie Elise og nå blogget jeg visst litt, jeg også. 

Rundt jul ble jeg intervjuet av VG. Vi snakket om det siste året og den såkalte forandringen som hadde skjedd med meg. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen, ikke en dritt har endret seg – følte jeg. Jeg ville gråte, for ting hadde kanskje endret seg karrieremessig, men på privaten var alt det samme. Det var det ingen som så, men det var så utrolig tydelig for meg.De samme problemene, de samme spørsmålene. De samme tingene som holdt meg våken om natten, de samme tårene. De samme desperate telefonsamtalene til venninner.  Jeg fikk en åpenbaring, uansett hvor teit det høres ut. Jeg kan ikke tenke det samme ett år fra nå. Jeg kan ikke føle meg like lite verdt eller respektert. Da får jeg panikk.

Jeg har tenkt så ofte om venninner når jeg har sett dem finne seg i alt mulig, “hun er så dum, hun er så naiv. Ser hun ikke det alle andre ser? Hvorfor går hun bare ikke? Hvorfor ser hun ikke sin egen verdi?”. Det siste året har jeg vært den jenta. Når man først er midt i det ser man det ikke sel, uansett hvor mye vett andre prøver å riste i deg. Det er så rart. Man blir så fanget i en vond sirkel, og nesten avhengig av det dårlige også.  For det er jo så bra når det først er bra. Det er det ingen som ser, og ingen som vet. Venninner kunne komme med råd alt de ville, men det hjalp ikke uansett. De hadde rett og jeg visste det så godt, men jeg brydde meg ikke. Jeg måtte finne ut av det selv.

Magefølelsen har alltid rett. Du føler den kanskje fra start, kanskje etter en uke eller kanskje etter ett år. Men den stemmer alltid 100%. Jeg brydde meg ikke om den. Jeg hørte ikke på hodet mitt, ikke på magen min, ikke på noen ting annet enn.. Min egen stahet. Et eget ønske om at jeg ikke tok feil. Et lite håp. Jeg ville ikke innrømme det, jeg ville ikke “tape”. 

Jeg har opplevd et så enormt svik, og alt føles helt forferdelig. Ting jeg har vært med på igjennom tidene kan ikke sammenligne seg med hvordan det har føltes den siste uka. Jeg har vært i sjokk, vanntro og konstant kvalm. Det har ikke noe med rettsaken å gjøre, som de fleste vet om nå. Det er en kjip situasjon, men en så liten dråpe i et svært bilde som har vært et kaos av både fine og fæle farger. I går fikk jeg enda en åpenbaring. Jeg hadde kjempet imot følelsene mine, taklet dem, kjempet imot, taklet dem. Jeg prøvde å tenke “gjort er gjort, det har skjedd” men det føles så utrolig jævlig når man selv ikke har gjort noe galt, på noen som helst måte. Men nå tenker jeg bare.. Dette måtte jeg igjennom. Jeg har fått så utrolig mange erfaringer, som jeg etterhvert kan bringe videre til dere. Jeg har lyst til å opplyse, slik at dere ikke gjør de samme grusomme feilene som jeg har gjort. Men det får jeg ta når jeg er klar. Jeg vet at det kan hjelpe mange av dere, og jeg hadde trengt å høre det fra et “forbilde” da jeg var yngre. 

Beklager for mye syt og klag, men det er godt å skrive av seg litt. Bloggen er og har alltid vært et sted hvor jeg kan åpne meg. Og takk gud for at jeg holder på å skrive bok for tiden, når alt det jævlige har skjedd den siste tiden så har jeg hatt en sår trøst i at det blir en bra bok i det minste, haha. 

Det som ikke dreper deg føles helt jævlig, og så blir du sterkere. Dit skal jeg. 

Det er mange av dere som har spurt hvordan jeg takler kjærlighetssorgen så bra som jeg gjør. Jeg prøver å være ute med venner, jobbe, stå opp tidlig og ha normale rutiner på ting. Jeg prøver å være sterk, ta en dag av gangen å kjempe på. Likevel går sorgen veldig utover meg fysisk. Jeg har lyst til å rope, skrike og slå, men jeg føler ikke energien er der. Det har vært minimalt med både søvn og mat, jeg har hatt en klump i magen hele tiden.. Og jeg er veldig apatisk. Jeg skyver smertene til side, men de ligger likevel gjemt dypt ett sted i meg.

I natt klikket det bare helt. Jeg fikk en beskjed som gjorde at jeg følte meg så utrolig såret, skuffet og sjokkert. Selv om jeg innerst inne har visst alt hele tiden, har jeg ikke ønsket å innse det. Alt, alle følelser jeg har holdt inne i løpet av det siste året kom brasende ut på en gang. Jeg tenkte for meg selv at enten så klikker jeg helt nå og får et nervøst sammenbrudd, eller så pakker jeg bort følelsene så kommer det nervøse sammenbruddet senere. Det ville ikke bare gå over.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Klokken 02 i natt pakket jeg veska og dro til en mann jeg aldri har møtt før. Jeg hadde ringt en venninne og sagt at nå er jeg så desperat at jeg faktisk gjør hva som helst, jeg vil jobbe med disse følelsene, jeg vil ta tak i dem. Hun sendte melding til en kompis som jobber med tankens kraft. En mann som visstnok kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han sa jeg kunne komme, jeg satt meg i en taxi på vei til en fremmed. 

Vel hjemme hos han fikk han meg til å kjenne på smertene. Vi fokuserte på kun den. Jeg sa ordene jeg tenkte på, det mest negative jeg kunne finne på, hva som hadde såret mest. Han endret tankegangen min, og han fikk meg til å ta tak i meg selv. Det er vanskelig å beskrive en så merkelig opplevelse, når man møter noen som på et sekund får deg til å innrømme dine mørkeste hemmeligheter, din største skam, det såreste du vet om. Jeg ga slipp. Jeg gråt, følte på det, fokuserte på kun smerten. Til slutt var det ikke negativt lengre. Smerten er der enda, åh gud som smerten er der. Den presser på innsiden av brystet, den gjør det vanskelig å fokusere. Men nå vet jeg hva jeg skal gjøre.

Dette var noe jeg måtte igjennom. Jeg lærer av dette. Jeg fortjener å ha det bra, og det har jeg innsett selv. Smerten kommer til å være der, den kommer til å ville sluke meg ned i sitt sorte hull. Men hva skal jeg gjøre da? Slippe den inn. Det gjør vondt fordi man prøver å overdøve følelsene. Kjærlighetssorgen kommer ikke til å bite deg eller gjøre deg mer vondt. Det er bare en følelse. Tidligere når jeg har “klikket helt” som jeg kaller det, da har jeg vært ute av kontroll. Følelsene har tatt kontroll over meg, jeg har ikke tatt kontroll over dem. Jeg har ikke anerkjent hva de er, og hva de betyr. Nå klarer jeg det. 

Sett deg ned, helt alene. Pust ned i magen. Tenk på hva du føler, føl på det på ordentlig. Føl på det så lenge du kan, fokuser. Fokuser så hardt du klarer. Tenk på hvor urettferdig det er, hvor dritt det er, hvor lite du fortjener det. Fokuser på følelsen. Tenk på det mest negative du kommer på. Slik fortsetter du.. Og vet du hva? Til slutt føler du det ikke lengre. Det hjalp meg å sove, det hjalp meg å spise. Det hjalp meg til å ikke ha konstant høy puls. Nå når smertene kommer, så sier jeg “bring it”. Jeg skal sette av tid, jeg skal føle på den jævla smerten. Og så overlever jeg faen meg det også.

Med vennlig hilsen en jente som har fått hjertet sitt knust. Men det skal ikke få knuse meg. 

Nå er det stor ståhei fordi jeg har “reklamert” for botox og gitt leserne mine 20% rabatt. Jeg ante ikke at dette var ulovlig ettersom jeg aldri har hørt eller fått noen rettningslinjer på det. Men det er min feil, det skal så klart ikke skje igjen og innlegget er slettet. Jeg ønsker så klart å gjøre jobben min riktig, og jeg følger rettningslinjene rundt dette. Jeg tar irettesettelsen alvorlig og sletter det aktuelle innlegget, så klart. Jeg håper ikke jeg har såret noen eller tråkket noen på tærne. 

Det var ikke et betalt innlegg, det var ikke sponset, og det var absolutt ikke mening å prakke kroppspress på noen. Faktisk skrev jeg i innlegget “om du har naturlige lepper som du er fornøyd med, IKKE ta fillers “bare for at”, eller for å teste det ut”. Jeg vet at mange jenter ønsker å fylle på leppene sine, og jeg ville heller at mine følgere skulle velge en seriøs klinikk istedenfor å ødelegge leppene sine, slik jeg gjorde først. Det kan fort bli en evig vond sirkel man ikke ønsker å havne i, og den kan være vanskelig å bryte ut av. Jeg ønsker ikke å fremme fillers som noe man må / burde ha, eller en nødvendighet for å føle seg vel. Fillers hjelper deg ikke på veien til godt selvbilde, det vet jeg alt om. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg forstår at det var dumt av meg, og tar fullt ansvar for at jeg ikke tenkte meg godt nok om. 

Jeg legger meg nå, jeg. Håper alle har det fint, og fokuserer på litt viktigere ting.. <3 Skulle ønske jeg kunne gitt enhver og en av dere en klem før leggetid. Dere er mine venninner igjennom en tøff periode nå. Takk! 

bilde her.  

Det er nesten en liten kunst å gi faen.

Ikke tolk det feil. Det er viktig å engasjere seg for noe, det er viktig å ta tak i ting, og det er viktig å stå opp for det man mener. Synes jeg. Men, så er det å gi slipp på tingene som ikke betyr noe, tingene som ikke er så viktige, ikke overtenke alt og bare gi litt faen. Det er vanskelig, men så utrolig viktig for å være lykkelig for min del. 

Da jeg var yngre, så overanalyserte jeg absolutt alt. Jeg tok ikke et eneste valg i hverdagen uten å tenke på hva som kunne skje, og da endte det som regel opp med at jeg gjorde absolutt ingenting. Det gjorde igjen at jeg ble mer innesluttet, sjenert, nervøs og usikker på meg selv som person, fordi jeg ble fanget i mitt eget hode og alt tankespinnet mitt istedenfor å bare gjøre. For hva har det egentlig å si?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I morges da jeg våknet scrollet jeg med trøtte øyne igjennom facebook. Da kom jeg over denne her.

Det er kult å bli anerkjent av såpass spennende mennesker som jeg selv vet hvem er, MEN for meg var greia mer sånn her.. Jeg satt på vixen, provosert over å lese om puppene mine hit og dit i sammenheng med at jeg var nominert. Ja, snakk om puppene mine om man nå for guds skyld ønsker det, men ikke bland det inn med annet jeg har oppnådd som om de skulle ha en sammenheng. Som om det gjør det noe mer overasskende at jeg er flink i jobben min. Vi kommer til kategorien “folkets favoritt”, og det blir klart at jeg vinner. I et millisekund, istedenfor å nyte det, så tenker jeg på de forbanna brystvortene mine som synes igjennom t-skjorta. Jeg ser for meg overskriftene “Sophie Elise vant – droppet bh” og jeg blir sint. Jeg tenker bare nei, den her gleden skal de ikke få ta fra meg, HVORFOR skal jeg få bli snakket om så nedlatende? Igjen, om det var en mann – sexsymbol er ikke negativt ladet om det er Johnny Depp, det vet vi. Men er det en kvinne, så er det en kjip greie. Jeg følte vel bare for å ta makten over min egen kropp tilbake, vise at jeg bestemmer, at det ikke er en så stor sak og at vi faktisk kan tulle litt med det. Det er kanskje veldig unorsk av meg, det var kanskje provoserende, men jeg er GLAD jeg gjorde det. Jeg føler folk må slutte å bry seg så jævlig, det er ikke rart mennesker blir deprimerte når man konstant skal gå rundt å passe inn, gjøre alle glade og ikke tråkke noen på tærne. Jenter spesielt.

Jeg vet at brystvorter, kløft, rumpe og alt annet tull kommer til å bli snakket om igjen, og igjen, og igjen. Men jeg vil heller at det skal bli snakket om på en “gi faen” måte, enn “omg, nå viste hun mye bein på en premierefest”, selv om de overskriftene også vil komme i framtiden. Jeg er en veldig impulsiv person, og jeg er så glad for at jeg vet å ikke bry meg når jeg ikke trenger å bry meg. Jeg gjorde det ikke for å øke kroppspress. Jeg gjorde det fordi jeg ville, fordi det ikke er så farlig og fordi jeg kunne. Fordi om en mann hadde gjort det ville det ikke betydd noe. Fordi jeg ikke vil det skal bety noe om jeg gjør det. 

foto: her 

Vi jenter tenker så mye. Vi er pliktoppfyllende, stressa, deprimerte og gjort om til objekter. Vi tar antidepressiva som aldri før, vi har konstant dårlig samvittighet og vi sliter med selvtilitten. Om man da en dag kan slippe bekymringer, omså for bare et sekund og sier “fuck that, her er nippelen min og jeg bryr meg ikke” så er det DEILIG. Det føles SÅ bra! Og det trenger ikke å være en nippel, haha. Det kan være å kvitte seg med mennesker du ikke trenger, det kan være å droppe den festen eller sosiale sammenkomsten fordi du ikke gidder, det kan være å ha på deg hva du vil uten å tenke på å bli kalt hore, det kan være å heve stemmen i en debatt. Alt. Bare man gir litt faen. For det kommer til å gå bra. 

Ja, det stemmer at jeg tok en liten #freethenipple på scenen under vixen blogawards. Jeg ble provosert av å lese alle nedlatende kommentarer om at brystvortene mine syntes, for hva gjør vel det? Ingenting. Det ble også framstilt i media som “droppet bh – vant likevel” som om de to skulle ha noen sammenheng. Det føltes så jævlig bra å bare kunne være litt “crazy” og gjøre hva man ville på den scenen. Jeg angrer iallfall ikke! Bildet under er hentet fra 730.no som også så generøst la ut bildet uten sensur. Det ligger også en video på tv2, som dere kan se her. 

Dette er ikke noe jeg gjorde for oppmerksomhet rundt meg som person – dette gjorde jeg for oppmerksomhet rundt et tema jeg mener er viktig. Dette er noe jeg gjorde fordi jeg er lei av det evige fokuset på kroppen til kvinnene som møter opp på prisutdelninger, og ellers i arbeidslivet. Mens mannen? Han får være. “Hun viste kløft / hun hadde rumpa bar / hun droppet bh” som om det skulle ha noe å si for hva man presterer ellers. Som om det skulle gjøre det overraskende at jeg fikk en pris. 

Jeg har enda til gode å lese om en manns kropp eller antrekk på store hendelser som vixen, spellemannsprisen, nobels fredspris eller hva det nå måtte være. Men kvinner leser man om, hele tiden. Jeg prøvde vel bare å gjøre en tydeligvis “stor greie” til litt mindre farlig, litt mindre stor greie og litt mer avslappet. Om jeg klarte det? Nei. For vi har enda en så jævlig lang vei å gå. Og om det ikke hjalp, så hadde jeg det morsomt i alle fall! 

For meg har det vært veldig deprimerende å tenke på at jeg skal komme hjem til en tom leilighet. Ikke bare har exen min flyttet ut (det er forresten første gang jeg omtaler han som ex på bloggen, noe som føles ekkelt), alle tingene hans er også borte. Men “heldigvis” går en venninne av meg igjennom nesten det samme, og derfor bestemte vi oss like gjerne for å flytte sammen en liten stund. Ariel er en god venninne som jeg møtte første gang da vi begge var gjester på talkshowet “ettermiddagen” på tv2, og etter det har vi holdt kontakten. Nå er vi altså samboere, og det føles godt. Jeg la meg etter henne igår, og hun var så søt der hun lå i senga med dotten på hodet i en dyp søvn. Jeg får en ro av at hun er her. 

Nå skal vi passe på hverandre, trene masse, spise bra og ha jentetid. Det var faktisk en lettelse for meg at noen går igjennom det samme, nesten alle andre venninner har seriøse forhold og jeg er glad på deres vegne men jeg har samtidig lyst til å slå dem i ansiktet, haha. Jeg vet jo selv hvordan det er, man sitter der med venninner som har kjærlighetssorg, man trøster dem, men samtidig er man litt letta i kroppen for at man selv har en kjæreste å komme hjem til. Så kysser man kjæresten eksta hardt når man kommer hjem og tenker “takk gud for at vi enda er sammen”. Nå har jeg jo ikke det lengre, og da er det greit å ha en venninne som sikkert blir like skuffa av å våkne opp sammen med meg i stedenfor kjæresten, som jeg kommer til å bli av å våkne opp med henne, haha.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Neida, akkurat nå tenker jeg at jeg ikke kunne klart meg uten henne. Det er så godt å ha noen å tilbringe tiden med <3

Jeg og Robin er ikke kjærester eller samboere lengre. Dette er så klart vondt for meg, det er aldri gøy når livet tar vendinger som dette. Men slik er det, og jeg føler dere burde få vite det. 

Det er ikke noen veldig dramatisk årsak til bruddet, vi har bare kommet til et punkt hvor det er best å avslutte forholdet for vår begges skyld. Men hvem vet hva som skjer i framtiden? Det er vanskelig å si, men vi trenger å vokse litt på hver vår kant.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For meg er det veldig ubehagelig og sårende å få lese kommentarer om anklagelser hit og dit. Vi er begge mennesker, og så klart har det skjedd ting i vår relasjon men også i våre liv separat som ikke har vært helt picture perfect. Noen feil større enn andre.. Men om du ser deg rundt, på mennesker du kjenner, eller kanskje i ditt eget liv, så gjør alle feil. Noen er offentlige og da kommer det ut mye større, og eskalerer til de grader av snakk. Men vi er begge unge, og det eneste man kan gjøre er å ta ansvar for sine handlinger, vokse på det, og forhåpentligvis bli et bedre menneske på veien. R har heller ingen plattform hvor han får snakket for seg på samme måte som jeg gjør, og det er derfor lett for mange å ta mitt “parti”. Men det er ingen krig, og vi har en grei tone og snakker sammen enda. Det er ingen harde følelser mellom oss, og derfor er det ikke nødvendig at dere skal føle behov for å forsvare meg eller anklage noen. Jeg er den som kjenner R best av alle mennesker i verden, han har hatt et liv ingen vet noe om og har opplevd ting som heller ingen vet. Han har slitt med sine ting og har sine utfordringer i hverdagen, det er veldig lett å dra konklusjoner om at han er en “happy go lucky partysvenske”, men det er mye mer til et menneske enn som så. Det er også veldig lett for mennesker å dra konklusjoner om at jeg er en “hjernedød barbie”, men som dere har lært på denne bloggen er det mer som så til et menneske. Det er jo tross alt en grunn, og en veldig god grunn, til at jeg har vært sammen med han så lenge. 

Når det er sagt er det aldri hyggelig med et brudd, og jeg håper på respekt ovenfor mitt og ikke minst hans privatliv. Vi må nå gå hver vår vei, så kanskje de veiene krysser hverandre når man er mer klar for det. Jeg ser tilbake på tiden vår med et smil, og mange gode minner er med meg videre – og mange erfaringer. Og minnene kan uansett ingen ta fra meg, de vil jeg huske for alltid.

  At det går fint med jobb og blogg, at jeg har klart å blogge selv om ting har vært så kjipt. 
  Når leserne mine sender meg lange meldinger. Tenk at noen tar seg tid til å skrive ned hvor mye de liker meg? Det gjør meg SÅ glad!

  Når sengen har rene sengetrekk! Så utrolig deilig å legge seg da, umulig å legge seg sint da.. nesten. 
Å være i Harstad, og ikke minst at mine kjære Fetisha og Joakim kommer hit på fredag.  Skrive bok, være med venner.. Det er perfekt. 
  Managementet mitt! De er sinnsykt flinke, og jeg føler endelig at jeg har noen som passer på meg. Nå skal jeg sikte høyt.
 At jeg klarer å trene hver eneste dag, omså bare litt hjemme. Jeg ser resultater, og det er ikke noe mer motiverende enn det!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

 At jeg har lært at jeg klarer meg, uansett hva. Og at alt jeg har opplevd den siste tiden bare gjør meg sterkere. Nå må jeg begynne å elske meg selv uten å ha behov for bekreftelse fra andre.. 
  At så mange shopper extensionskolleksjonen min!
 Charlie, min lille baby!

 At jeg ikke gjør stort annet akkurat nå enn å bare sitte ved pcen, skrive, kommunisere, slappe av. Det er så deilig å ta seg tid til å gjøre sånt! Dette er min faste plass i huset.. 

Det er viktig å ha litt good vibes, og huske på hvorfor livet er bra.. Spessielt i tider som nå, hvor jeg har gått igjennom store endringer. Jeg skal fortelle dere alt, jeg må vel bare finne rett ord. Det har vært en fæl og ydmykende periode for meg, men guess what? Det gjør meg så mye sterkere. 

Jeg blir ofte spurt om det er noe jeg har angret på å ha postet på denne bloggen. Faktisk så er det kun et eneste innlegg jeg kan påstå at jeg angrer på.. Et innlegg som det nå har gått snart 4 år siden jeg postet. Det følger enda etter meg, på en måte.. Jeg blir enda spurt om det i intervjuer, og hadde jeg visst den gang hvor lenge jeg måtte snakke om det, så hadde jeg aldri skrevet de linjene jeg gjorde da.

photo: Krister Sørbø  

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg tok abort da jeg var 14 år gammel. Det er så lenge siden, det føles så fjernt. Jeg angrer ikke på avgjørelsen jeg tok, for hva om jeg hadde et barn nå? Jeg hadde aldri tilført noe bra til det barnet, jeg ante ikke noe om livet selv, og jeg lærer enda. Hvordan skulle jeg kunne ha lært det barnet noe om moral eller viktighetene for å klare seg, når jeg selv var en drittunge som knapt hadde smurt på en brødskive? Ja, man lærer seg kanskje, men jeg var ikke villig til det, umoden som jeg var.. Og er man umoden, så burde man ikke få et barn, synes jeg. Det er alt for mange triste skjebner i verden, og jeg ville ikke stå ansvarlig for et annet liv på det tidspunktet.

Jeg slet ikke med tapet av “barnet” i ettertid, for der var jeg så sikker. Det jeg slet med, var hele prosessen rundt.

For det første gikk jeg på p-piller, noe jeg trodde var så godt som 100% sikkert. Det var det ikke. Den dag i dag hater jeg p-piller, ikke bare gjorde de meg deprimert og ganske psykisk ustabil, jeg ble ikke engang beskyttet fra den ene tingen de skulle beskytte meg fra. 

For det andre lå jeg på fødeavdelingen da jeg skulle ta abort. Dere kan tenke dere å være 14 år, alene, vandre rundt i gangene og se babyer hele tiden. Lykkelige familier. Og så meg da, som var sikker på at jeg var det mest grusomme mennesket på jord.

I tillegg ble jeg møtt med utrolig mye ydmykelse og skam, og ubehagelige konfrontasjoner for meg i ettertid. Jeg gjorde rett valg, det er jeg sikker på. Men det er lett å gjøre en ung jente forvirret, og det er lett å bryte ned selvfølelsen til noen på den måten. Tiden i ettertid ble derfor for meg veldig hard, når det egentlig kunne ha gått fint.

Jeg hater argumentet “er du ikke gammel nok til å få barn, så er du ikke gammel nok til å ha sex”. Jeg er enda ikke klar for å få barn men føler absolutt jeg er klar for å ha sex, det er en relativt viktig del av et forhold, synes jeg. For meg er det en koselig, fin, til tider romantisk og ikke minst naturlig greie, som jeg synes man skal få nyte selv om man ikke er klar for å få familie. Da jeg var 14 år, var jeg nok ikke helt klar for å ha sex – men det handlet bare om at jeg ikke kjente min egen kropp. En lærer sa til meg “kan du ikke stimulere deg selv, så er du ikke klar for å ha sex”. Det var sikkert jævlig ubehagelig for den læreren å si, men jeg er glad for at det ble sagt. Det er så viktig å huske på.

Så, jeg VET at noen av mine lesere kommer til å havne i samme situasjon som meg, eller er i samme situasjon. Vær sterke, for det suger og er ikke noe man ønsker å havne i. Men du er ikke et grusomt menneske! Og til den norske stat, vær så snill å ikke ha abort og fødeavdeling på samme sted, det kan skape traumer og var definitivt psykisk tungt for meg. For det tredje, ikke tenk at p-piller er 100% sikkert, det beste er faktisk dobbel beskyttelse.Ikke ta meg feil, for abort skal IKKE bruke som prevansjonsmiddel.. Men man burde sjekke ut andre muligheter, og eventuelt dobbel beskyttelse.  

Så, det var en liten snakk fra meg, som ikke er så behagelig for meg å ta.. Men noen må vel gjøre det.