Vet dere hva mitt aller høyeste ønske nå for tiden er? Å studere.
Det høres kanskje rart ut for de som sitter i den situasjonen selv, men jeg er så sjalu på de som har eksamen, de som går til en klasse og de som fordyper seg i emner de interesserer seg for. Herregud, så heldige de er. Det er så gøy å lære. Jeg har lyst til å lære mer, få mer input som faktisk betyr noe. Jeg merker at hjernen min trenger det, for jo mer jeg fordummer meg selv, jo mer surrete blir jeg, jo mer deprimert blir jeg og jo mer restløs blir jeg. Jeg prøver jo å innhente meg informasjon der jeg kan, jeg leser mye, ser mye dokumentarer og søker opp informasjon om emner jeg interesserer meg for. Men samtidig er jeg så låst til det segmentet som handler om hva jeg har gjort idag, hva jeg har spist, hva jeg har på meg.. Meg, meg, meg. Jeg er jo ikke så spennende. Det synes iallfall jeg.
Jeg blir deprimert av å bare snakke om klær, hår og sminke hele dagen. Deppa. Rett og slett helt nede i kjelleren. Jeg føler meg dum.
Jeg tror jeg glemmer alt jeg faktisk er sjukt god på, som er markedsføring på sosiale medier. Men, hva så? Jeg vet at folk studerer for å lære seg mer om det, men er jeg egentlig så interessert i det, da?
Jeg er lei av å sitte i samtaler å føle meg som en idiot. For ikke er jeg interessert i å snakke om hvem andre ligger med, hva slags drama andre har og lignende, men jeg er heller ikke interessert i å konstant snakke om meg selv og mine eventuelle kunnskaper innenfor markedsføring, jeg er ikke interessert i å snakke om sminke.. Jeg er interessert i å snakke om ting jeg ikke aner noe om. Så, jeg blir mer og mer sjenert også. Kanskje mer og mer sint. Jeg føler meg som et skall, låst et sted mellom forventningene om hva jeg skal være og at jeg ikke aner hvem jeg er selv, til tross for flere år med ekstrem eksponering av meg selv. Hva gjør bloggen med meg, egentlig?
Takk gode gud for at jeg sitter på et kontor hver dag for der møter jeg spennende mennesker som alltid lærer meg et eller annet, og takk gud for at jeg via de i Anti blir dratt inn i prosjekter som utfordrer meg. Å sitte bak en skjerm slik jeg gjør nå er ikke særlig spennende lengre. Jeg sitter her i en stor t-skjorte med vått hår, vondt i magen, er litt kvalm, hamrer på tastene. Vil ta en powernap. Kan ikke. Vil studere. Har ikke tid.
Eller, er den tanken om å bare legge bort alt, få et normalt liv og bli glemt den som skremmer meg?
For helt ærlig, man kan jo bare gi faen og gjøre det man har lyst til. Men jeg tør ikke.
Og det mener jeg virkelig, for tenk hvilke fantastiske barn dere har!
Det kan kanskje høres feil ut når man leser det med en gang. Men jeg er stolt over dere, fordi dere har gjort meg og lillesøsteren til mennesker dere kan være stolte av. Og det tror jeg er en direkte refleksjon av deres jobb som foreldre.
Lillesøstra mi flyttet alt hun hadde og dro til New Zealand i en alder av 17 år. Hun er politisk aktiv, gjør det bra på skolen, takler alle utfordringer som skjer på andre siden av jorda uten hjelp, hun skriver som en gud og leser mer heavy bøker enn jeg selv kan drømme om å gjøre. Og hva ønsker hun seg hvert år? Bøker. Hun er typen som kan dra på en konsert alene, for hun er der for musikkens del og ikke snapchat-storyen. Hun er typen jeg gleder meg over å ha i familien. Jeg viser instagrammen hennes fram til venner, fordi hun er så jævlig mye kulere enn andre 17 år gamle jenter jeg kjenner. Hun er mitt forbilde.
Og så har vi meg, da. Dere som sitter og leser her, vet jo allerede min greie. Men dere vet kanskje ikke hvor like jeg og søsteren min er. Vi er totalt ulike i utseendet, men så like i humoren. Både jeg og lillesøsteren min er utrolig snille, ydmyke og kjappe i replikken. Vi kan snakke for oss, reagerer kjapt og er flinke i sosiale sammenkomster. Vi har, det jeg selv vil kalle, en skarp humor. Den er smart, rett og slett. Du forstår det om du forstår det. Og om du forsto humoren min, så tror jeg ikke du ville kalt meg så dum som du kanskje gjør.
Poenget er, jeg liker dere, mamma og pappa. Jeg liker at dere snakket med oss hele oppveksten. Jeg liker at dere ikke baksnakket andre foran oss. Jeg liker at dere ikke involverte oss i problemer dere eventuelt måtte ha. Jeg liker at dere ga oss kjeft, men ikke unødvendig. Jeg liker at dere forsto, og at dere husket så godt hvordan man er under ulike perioder av livet.
Jeg liker at dere forklarte meg om global oppvarming under middagsbordet. Jeg liker at jeg fikk kjeft for å ikke resirkulere. Jeg liker at mamma dro meg med for å spionere utenfor en pelsdyrfarm da jeg var åtte år gammel. Jeg liker at jeg senere skrev en sang om det, som mamma sa den gang helt ærlig ikke var verdig for mgp jr, men den var verdig for noe større. Som inspo til hva denne bloggen er, kanskje. Ikke vet jeg, men du hadde rett, mamma.
Jeg liker at vennene mine hadde, og enda har, et hjem nummer to hos dere. Jeg liker deg pappa, for at du forklarte meg at gutter på 19 år kjører ikke rundt på jentegjenger som er 14, med mindre de ikke er helt gode. Du hadde rett, pappa.
Jeg liker familien min, jeg. Og jeg kan bare håpe at jeg og søsteren min blir halvparten av de foreldrene dere er. Men vet dere? Jeg tror ikke vi kommer til å bli foreldre overhodet, for dere lærte oss om global oppvarming og for høy befolkningsvekst. Likevel vil dere ha barnebarn, så der må dere ta litt selvkritikk, mamma og pappa. Det er mulig jeg får et barn en eller annen gang, med en mann som ikke kjøper kjøtt og som behandler meg bra. Fordi det har dere lært meg.
Som regel når jeg er på butikken, så gjør jeg som alle andre. Jeg stresser. Kaster det jeg trenger i handlekurven, irriterer meg over folk, stesser med å pakke tingene i handleposene så fort som mulig. Meg og mitt, de og deres, jeg gir faen. Mat, mat, mat. Spise, kaste, forbruke. Deres matvaner er deres liv, la meg nå få ha maten min for meg selv. Hvem bryr seg?
Jeg driter i det jeg ikke skal ha, og jeg driter litt generelt i alt. Jeg ser ikke. Men idag så jeg.
Har dere noen gang sett en kylling før, på ekte? Det har jeg. Jeg har holdt en, de er veldig søte. Små, uskyldige. Glad i mamamen sin, glad i å leke. De er ganske små, skjønner dere.
Mens i butikken, så er de slik som dette. Og dette er bare lår???? Så kan man jo tenke seg alle hyllene bak der, på lille bunnpris, som er fulle av akkurat det samme. Hver dag. Hele tiden.
Vet dere hvor gammel denne kyllingen var? De slaktes som regel etter 31 dager. En kylling som er en måned gammel, er altså så svær. Det finnes ikke normalt.
Bare tenk litt på det, du. Og disse kyllingene vi ser under her? Det er hanner. De blir drept etter en dag, for de er ubrukelige. Resten blir overforet, og så drept når de er like svære som de vi ser i butikken.
Om du driter i dyrevelferd, som jeg på en måte kan forstå fordi det blir så fjernt og det er jo “bare” dyr. For meg er det en uforståelig tankegang, men flere tenker slik og det må vel være for en grunn og den kan jeg vel prøve å akseptere. Men, de aller fleste bryr seg om seg selv. Tenk på hva du får i deg, når du spiser noe som har fått så mye unaturlig dritt sprøytet i seg.
Bare tenk litt på det, du. Og det er alt jeg ber deg om å gjøre. Tenke litt på det. Jeg ber deg ikke om å kutte ut noe fullstendig eller legge om livet ditt. Jeg ber deg bare om å tenke litt. Om vi alle gjør det, omså bare tenker en gang i uka, så er vi et steg lengre enn igår. Og sammen kan vi gå jævlig langt.
Og siden dette tross alt ikke skjer i Norge (lol), så kan dere jo sjekke ut denne dokumentaren på youtube, eller denne som faktisk er laget av kjøttindustrien selv og er så positivt som de klarer å framstille det. Dere kan også lese her,her. Det er Norge, vett! Og jeg vet det finnes untak. Jeg er selv vokst opp med dyr, og jeg har selv plukket egg fra høner som har det bra. Jeg har sett alt det, men merk dere – untaket fra regelen. Om du skal ha slike egg, og slikt kjøtt, så må du oppsøke det. Ikke rive med deg kylling på tilbud fra bunnpris.
Dette er et innlegg veldig mange har etterspurt, og det er SÅ gøy! Jeg er nå pescetarianer på fjerde året, og kjører veganske uker litt nå og da – den synes jeg er litt vanskelig fordi jeg rett og slett ikke er så god på å lage mat, men jeg kommer meg for hver dag som går! Her tenkte jeg å komme med noen enkle tips og triks for å innføre et vegetarisk kosthold mer i hverdagen. Bra for deg, og bra for miljøet!
1. En fin regel kan være å ikke kjøpe kjøtt selv. Det er mange som ikke er vegetarianere, men som bare ikke har kjøtt hjemme og ikke bestiller det på resturant. Men får man det servert, så kan man spise. Det hjelper mer enn man tror!
2. Meld deg inn i gruppa veggispreik på facebook! Her har jeg fått mange tips og triks om oppskrifter, bøker, blitt kjent med andre vegetarianere.. I tillegg deles det ofte interessante artikler i gruppa.
4. På nesten alle helsekostbutikker, meny og nå også kiwi selges det vegetarisk “kjøtt”, pølser, nuggets, burgere, falafel, snitzel.. Ja, det meste egentlig, og alt smaker veldig godt så lenge du krydrer det rett. Jeg har alltid et godt utvalg av dette hjemme, og kan derfor spise akkurat det samme som alle andre gjør. Jeg er ikke så stor fan av bønner som kjøtterstatning, det ligner ikke og jeg elsker kjøtt så jeg må ha noe som ligner.
Jeg er riktignok veeeeldig dårlig på å handle mat, haha. Det her er for noen måneder siden men jeg har blitt så mye bedre! Spiser ikke fiskesuppe fra fjordland nå as, jeg lager sjæl. Men det grønne dere ser i bakgrunnen der, er vegetarfillet og falafel.
5. Ikke tenk på alt du fjerner fra kostholdet – tenk på alt du legger til. Nå åpner en helt ny verden seg med mange spennende retter og smaker!
6. Du kan ellers se filmen cowspiracy eller food inc, men om du vil ha noe litt “hardere” så kan du se earthlings. Den finnes i full lengde på nettet, de andre tror jeg finnes på netflix.
7. Å spise kjøtt er noe av det verste man kan gjøre for miljøet. Faktisk er kjøttindustrien den som forurenser mest av absolutt alle! Jeg synes det er litt rart når folk sier “men jeg bidrar jo, for jeg tar sykkelen til jobb og bryr meg så mye om miljøet” men så spiser de kjøtt flere ganger per dag..
Det er en kald desemberdag 2012. Når jeg tenker tilbake på denne dagen, får jeg alltid opp en episode av greys anatomy i hodet. Jeg hater greys anatomy. Men, denne dagen, var greys anatomy på hjernen min. En episode om et flykræsj. Jeg prøvde å følge med, de viste episoden i venterommet. Jeg skulle ta silikon, legge meg under kniven. Og når jeg tenker tilbake nå, så tenker jeg på greys anatomy, en låt av kid cudi – marijuhana som jeg hørte i taxien, og en tørr brødskive med norvegia. Jeg tenker på pcen jeg mistet i gulvet, jeg tenker på at jeg satt i rullestol på gardermoen og jeg tenker på at jeg hadde så vondt i ettertid at jeg kastet opp av smerter på flyet hjem.
Dagene etter lå jeg inne. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke lyve, men jeg ville ikke at det skulle bli en sak heller. Jeg var riktignok 18 år, og jeg var ikke så veldig utviklet på konsekvenstenking – jeg har forresten enda mye å lære – men bikinisesongen nærmet seg og jeg forsto folk ville se noe. Så, jeg valgte å åpne meg, tre måneder etter operasjonen. Noe jeg kanskje ikke burde ha gjort, for den dag i dag må jeg enda svare på spørsmål om de forbanna puppene mine i hvert intervju. Det er tre år siden nå, og jeg får enda samme spørsmål hver gang. Man blir lei, tro meg. Det er jo så uinteressant, i det minste for meg. Pupper, liksom. Fett og proteser.
Åtte måneder etter valgte jeg å operere nesa mi. Når jeg tenker på denne dagen husker jeg gåturen min igjennom slottsparken for å komme til klinikken. Det var egentlig ganske harmonisk, høsten hadde kommet, slottsparken var fin og jeg hørte på fin musikk på vei mot å bli slått i ansiktet med masse rart og narkose. Og så kontrastene. Og jeg husker mitt eget hyl da jeg våknet fra operasjonen. Denne gangen valgte jeg å være åpen om det, fordi.. Man ville jo ha sett det uansett. Jeg var bandasjert i hele ansiktet og så ut som en pokemon. Jeg vet ikke om de sterke smertestillende, min egen dårlige dømmekraft eller det faktum at jeg var 18 år som gjorde at jeg valgte å åpne meg. Var det oppmerksomhet? Ja. Men jeg skulle ønske jeg kunne tatt alt tilbake.
Jeg er for ærlighet. Men det er en ting å være ærlig, noe annet er å bruke plastisk kirurgi som en måte å få oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min egen del, ja. Men jeg kunne ha holdt kjeft. Jeg kunne ha svart i en kort setning om noen spurte, ikke dedikere det til en haug av lesere. Det er tanker man burde ta med en psykolog, ikke en fanskare av jenter som er lett påvirkelige. Mener jeg. Men det er tre år siden nå, og som 18 år gammel var jeg ikke moden nok til å hverken fikse på utseendet mitt (ser jeg i ettertid) eller til å kunne ta avgjørelser om hva som burde være på nett og ikke.
Det eneste jeg kan si er, at selv om mange i bloggnorge legger seg under kniven, så er det ikke normalt. Jeg kan forstå at man gjør det, men jeg kan ikke forstå at jenter på min egen alder og oppover bruker dette for å få oppmerksomhet. Da er du i mitt hode et ganske grunt menneske. Da er du i mitt hode ikke en person jeg har mye til felles med, for du er 20 + og klarer ikke skape overskrifter over noe annet enn ditt eget utseende. Dere som leser, grunnen til at så mange bloggere legger seg under kniven er faktisk enkel. Økonomi og press. Man får høre stygge ting om seg selv hver dag, og man har penger nok til å fikse på det. Man slipper å ta lån, og mange slipper å merke at pengene forsvinner engang. Og det verste av alt? Dere, leserne som provoserer seg over det, er de som gjør det mulig. Dere synes det er spennende, og klikker inn. Provoserende, og klikker inn. Gir mer penger til neste operasjon. VG skriver om det = mer penger til neste fiksing.
Det eneste jeg vet er at jeg er 21 år, og jeg sitter her enda den dag i dag og må svare på spørsmål om ting jeg finner helt totalt uinteressant og som jeg på ingen måte ønsker å fronte. Jeg er FERDIG. Jeg har mine komplekser, men de er mine, private komplekser som ingen har godt av å høre noe om. Jeg kan snakke med venninner eller en psykolog, mens jenter som sliter fra før av og kanskje elsker meg, trenger ikke å høre det.
Hør på meg, nå. Vær så snill og hør på meg. DU som leser dette kan være med å utgjøre en forskjell. DU som leser dette kan slutte å gi mennesker som bruker påvirkningskraften sin så forferdelig feil, en form for makt. DU! Du har makten! Det er bare å ikke klikke inn. Distanser deg. De er ikke verdt pengene, oppmerksomheten eller overskriftene.
Og hør på meg igjen – jeg har aldri slitt så mye med min egen selvtilitt som fra da jeg var 18-20 år gammel. Selv med store pupper og en litt mindre nese. ALDRI. Det fikset ikke på en dritt. Ikke et sekund ble det bedre for meg. Det var en forferdelig psykisk smell, og jeg måtte jobbe med meg selv fra innsiden. Det er ingen rask løsning på det, men du trenger rett mennesker rundt deg, gode hobbyer, en lidenskap og kjærlighet. Så funker det.
Og dere skal vite at jeg har en ENORM respekt for dere lesere. Hver dag leser jeg mailer fra dere, lange som korte om dere hverdagshistorier, og jeg vet at alle sliter. Kanskje du der ute sitter med kjærlighetssorg? Foreldre som skal skilles, foreldre som er slemme mot deg? Null venner? Anoreksia? Selvskading? Kanskje du er ensom? Eller, kanskje du har det helt perfekt? Uansett hva, så er ikke plastisk kirurgi en løsning på psykiske problemer. Så vær så snill – vi snakker så mye om junkfood, la oss snakke om brainfood. Fyll hjernen din med kunnskap, med en hobby som gir deg noe, med lærdom og fine mennesker. Det kommer til å gi deg så uendelig mye mer. Og alt annet? Blokk det ute. Du har makten til det.
Kanskje er du på maldivene, i huset til Justin Bieber eller i publikumshavet av en konsert. Kanskje er du på stranden og ser flyktningstrømmene komme, kanskje er du halvveis inn i rumpa til Kylie Jenner eller kanskje du er ved barndomshjemmet ditt.
Det kunne ha vært et enkelt svar. For fysisk, så er du jo her. Du er i sofaen ved siden av meg. Du og jeg. Meg og deg. Vi to. Jeg ser hva du har på deg, hvordan du puster og jeg kjenner hvordan du lukter. Jeg liker hvordan du er. Jeg liker deg. Jeg ser på deg. Du er jo rett her. I en grå sofa. Er den grå? Jeg vet ikke. Jeg ser bare deg. Sofaen kunne ha vært svart, hvit, rød eller grå. Du er så jævlig mye viktigere uansett.
Du og meg. Meg og deg. Vi to. Den grå sofaen din som kanskje er rød, men jeg gir meg faen for du er så deilig.
Oss to. En sofa. Og den forbanna mobilen din.
Hvor er du akkurat nå?
Er du på tinder? Er du halvveis inni neste date, er du på jakt etter flere likes? Oppdaterer du deg på verdens nytt, når det sitter et helt ekte menneske ved siden av deg med en historie? Et menneske som har gitt deg tiden sin, et menneske som kunne ha gjort noe annet – og så er du i en skjerm? Jeg vil be deg om å slutte. Du sier du hører, og jeg tror på deg sånn halvveis. Du forteller meg en ting, men hele du tilsier noe annet.
Hvor er du akkurat nå?
Er moren din død? Har du fått sparken fra jobben? Går bestekompisen din igjennom en skilsmisse? For omså, så er det greit. Da er det godkjent at du er halvveis her, at du ikke er med meg. For akkurat nå, så forsvinner jeg også. Jeg skal til å si noe morsomt, men jeg stopper meg selv. Kanskje du ikke hører på, for du er bare halvveis med meg. Jeg vil ikke at poenget mitt i en morsom historie skal drukne bort i lyden av den evige scrollingen din.
Hvor er jeg akkurat nå?
Månen lyser stort utenfor. Den er ganske fantastisk, den månen. Det er ingen vind der oppe som endrer på fotavtrykkene som en gang ble lagt der, de som har gått der har fotsporene der lengre enn mitt liv varer. Du er ikke månen, mine spor holder seg ikke på deg. Jeg vil ut i verdensrommet, og jeg vil kysse deg. Jeg vil kjenne deg, jeg vil være nær deg. Og du?
Da jeg skulle fylle 13 år ønsket jeg meg twintips i bursdagsgave. Hvorfor? Jeg hatet å stå på ski, jeg hatet kulde og jeg hatet å miste kontrollen. Jeg skulket skidagene på skolen og jeg ville aldri ha blitt med familien på en skitur i marken med kwikklunsj i sekken. Hvorfor ønsket jeg meg twintips til jul? På grunn av en gutt.
Så der var jeg da, i byens alpinanlegg og pinte meg igjennom evige timer i bakken for å imponere en gutt. En gutt som ikke brydde seg om at jeg var der, og hadde han likt meg så hadde han gjort det uansett om jeg kunne kjøre twin tips eller ei.
Samme år begynte jeg å fylle bhen min med puter. Hvorfor? Jeg hadde ikke former, jeg hadde ikke engang fått mensen og jeg trengte ikke bh. Den var med hello kitty på. Jeg kjøpte ekstra puter, og la dem fint på plass. Hvorfor gjorde jeg dette? På grunn av en gutt.
Så der gikk jeg rundt, med en alt for stor bh med alt for mange puter å holde styr på. Bare for å imponere en gutt. Han likte en jente som hadde fått pupper. En jente som hadde fått hofter. Det hadde ikke jeg.
Samme år farget jeg håret blondt. Hvorfor? Jeg trivdes egentlig med mitt mørke hår, jeg hadde ikke penger til å farge etterveksten ofte og jeg mistet i tillegg halvparten av håret jeg hadde på hodet fra før av. Hvorfor farget jeg håret blondt? På grunn av en gutt.
Så der gikk jeg da, med mitt blond-gule hår som hadde fått kjemisk klipp, hår som røytet og en selvfølelse som begynte å blekne. Gutten la enda ikke merke til meg. Det ville han ikke ha gjort om så jeg hadde blondt eller brunt eller rødt eller gult hår.
I livet mitt har det vært flere slike hendelser. Hårfarger, klær, musikksmak, vennekretser, politiske partier og ståsted. Det har endret seg med vinden, eller rettere sagt – etter hvilke gutter som ikke likte meg. Det han likte, skulle jeg bli. Og selvtilitten ble bare lavere og lavere.
Det er ikke mye jeg angrer på i livet mitt, for alt har ført meg dit jeg er idag. Men om jeg kunne skru tilbake klokken, så ville jeg ikke ha brukt endeløse timer i alpinanlegget, jeg ville ikke ha stappet bhen min og jeg ville ikke ha farget håret blondt i en alder av 13. Jeg hadde gjort ting jeg synes var morsomme og meningsfulle for min egen del, da hadde nok ungdomstiden min vært hakket morsommere.
Så til deg som leser dette. Du kommer til å bli avvist av noen du er forelsket i. En eller annen gang skjer det, om ikke flere. Det er ikke fordi du ikke har samme interesser som han, det har ikke noe med utseendet ditt å gjøre og det er heller ikke rykter han har hørt om deg. Det bare er sånn. Noen liker man, andre liker man ikke. Så bruk tiden du har nå på å gjøre ting som gjør DEG glad, ting som betyr noe for DEG. Man legger mønster for seg selv veldig tidlig, for meg ble det en vane å bare innrette meg veldig i forhold. Og det min venn, er feil.
En gutt du møter da du er 13 betyr ikke så mye uansett, men hvordan du former deg selv som menneske – det betyr så jævlig mye.
Langt blondt hår hadde du. Ditt var naturlig, i motsetning til mitt. Jakken din var beige, slik som min. Vi hadde til og med samme veske med oss. Forskjellen var vel at jeg hadde telefonen i lomma, og du stirret ned i skjermen din.
Så synd for deg at du ikke så opp. Du løftet ikke blikket en eneste gang, du la ikke merke til hvem som satt ved siden av deg. Jeg dultet til og med nært deg da jeg satt meg ned, du tok for mye plass og jeg holdte på å ramle av setet. Du flyttet deg inn. Kroppen din var vendt på skrå mot vinduet, blikket ditt var festet ned.
På mobilen din.
Jeg ble nysgjerrig, jeg. Hva ser du på som er så viktig? Hva tar opp all oppmerksomheten din? Ikke bare var det en nydelig himmel ute. Det var også et søtt barn som lekte med moren sin på setet tvers over oss. Det var en mann som sang i setet på skrå.
Hva ser du på?
Du så på bloggen min, du. Du leste et innlegg.
Og der satt jeg, rett ved siden av deg.
Tenk om du bare hadde løftet blikket. Tenk alt man går glipp av ved å se ned. Bloggen min er kul, men ikke så jævla bra at virkeligheten ikke bør prioriteres. For jeg satt jo tross alt rett ved siden av deg. Vi kunne heller hatt en samtale, jeg og du.
Se opp, folkens. Neste gang kan det være din store kjærlighet, Justin Bieber, statsministeren, Sophie Elise, en fin himmel, en søt katt, en morsom fugl eller hva det nå måtte være.
Man husker sjeldent noe man har sett på mobilen uansett.
Det er lenge siden nå. Selv om det er flere år siden, så husker jeg det så utrolig godt. Jeg tror aldri man helt slipper minnene av den følelsen. Selv om det blir fjernt, som en bakrus som slipper taket, som en hodepine som er dempet av ibux. Men den er der. Følelsen ligger gjemt, den kan komme å ta deg på ditt svakeste øyeblikk.
“Jeg kan gjøre hva som helst. Jeg kan slette instagrammen min, jeg kan slette facebooken min, jeg trenger aldri å gå ut, jeg trenger ikke å ha venner, så lenge jeg får være med deg”. Som om det ville ha hjulpet uansett. Du vet at ordene du sier ikke betyr noe. Du kunne ha ofret så mye mer, i teorien. Kanskje du sier “jeg kan flytte ut i en hytte i skogen, jeg bryr meg ikke, så lenge jeg får være med deg”. Du mener det der og da, men egentlig så mener du det ikke. Og det er ikke instagram eller facebook eller en hytte i skogen som er problemet. Det er meg.
Jeg ser hvordan du skal si ordene. Jeg ser hvordan det er hardt for deg også. “Sophie, jeg gidder ikke mer” sier du. Jeg har sagt alt jeg kan si. Ikke engang om jeg mister meg selv, ikke engang om jeg gir opp alt for deg, du vil ikke da heller. Jeg vil holde deg nede med makt, tvinge deg til å være sammen med deg, og når du prøver å gå hyler jeg og ber deg på mine knær om å ikke forlate meg. Jeg prøver å holde deg igjen, men du er større, du er sterkere. Og hva forventet jeg skulle skje? At du kom til å bli fysisk holdt igjen, og så kom du magisk til å elske meg igjen? Jeg vet ikke.
Du gidder ikke mer.
Det høres så lite viktig ut. Jeg er lite viktig.
Jeg klarte ikke å holde deg igjen. Du gikk. Jeg ville ha deg, du ville ikke ha meg. Livet fortsatte. Tilsynelatende fortsatte det vel, iallfall. Jeg husker så godt tomheten etterpå.
Det er flere år siden nå, og det er ingen romantiske følelser igjen der. Men er det en ting jeg faen aldri glemmer, så er det smerten av å si ting som at man kan gjøre alt – alt betyr ingenting, når det er du som er problemet.
For første gang i mitt liv er jeg 100% singel. Jeg skal si noe så teit og noe så paradise hotel som 110%, haha. Jeg har ingen jeg snakker noe spesielt med, ingen jeg tenker mer på enn andre.. ingenting. Det er ikke engang noen flørtende meldinger eller snapchats.
Når det går bra på jobb, føler jeg meg forelsket. Forelsket i meg sjæl, kanskje?
Ikke vet jeg, men jeg føler at jeg har begynt å sakte men sikkert klatre meg opp en stige mot god selvtilitt, og ha tro på mine egne prestasjoner. Et forhold skal være et pluss. Husk på det.
Når jeg står opp om morgenen er jeg glad. Under lunsjen er jeg glad. På vei hjem er jeg glad. Når jeg kommer hjem på kveldene er jeg glad. Jeg lager mat, sitter i sofaen med min nye samboer Ariel, koser meg og tenker på dagen som har vært. Når jeg legger meg savner jeg ingen å ligge i skje med, og om jeg skulle savne kroppsontrakt strekker jeg bare litt på en arm og kjenner at Ariel ligger der. Det fungerer mer enn bra nok. I natt lå vi forresten i skje, også. Venner funker til det ganske mye.
Jeg har energi igjen.
Aller mest føler jeg meg vel klar for noe nytt, noe som gir meg noe.. På et dypt nivå. Om det er jobb, en mann eller hva det nå måtte være aner jeg ikke, men jeg stresser ikke med det.
Og nå, når jeg møter en mann er jeg veldig obs på “faresignalene”, jeg har lært så mye og vet absolutt hva jeg ikke vil ha i livet mitt. Om han tar alt, og ikke minst mitt selskap som en selvfølge, er det også no-go. Om noe i magen min sier at dette gidder jeg ikke, da gidder jeg faktisk ikke. Da slutter jeg bare. Om jeg merker at jeg bruker 10 timer på å svare på en melding fordi jeg rett og slett glemmer den av, da er det ikke noe poeng. Om jeg ikke gidder å møte noen fordi jeg er sliten, da er det ikke noe poeng. Jeg skal ikke gjøre noe halvhjertet.
Ellers har jeg mye vennetid, og setter pris på folkene jeg har i livet mitt som bidrar til noe bra. Kreative mennesker, mennesker med en historie og mennesker med ambisjoner. Det inspirer meg og vil at jeg skal bli bedre. Jeg har sett så mye rart det siste året, og jeg har vært involvert i så mye dritt som jeg aldri hadde satt meg selv i. Så nå er jeg vel egentlig bare klar for noe bra.
Og det beste av alt?
Jeg er ikke sint heller. Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke likegyldig heller.
Jeg er bare glad. Glad for å være meg. Jeg setter pris på den jeg er. Helt på ekte.
Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt
