Alle skulle hatt foreldre som dere.
Og det mener jeg virkelig, for tenk hvilke fantastiske barn dere har!
Det kan kanskje høres feil ut når man leser det med en gang. Men jeg er stolt over dere, fordi dere har gjort meg og lillesøsteren til mennesker dere kan være stolte av. Og det tror jeg er en direkte refleksjon av deres jobb som foreldre.
Lillesøstra mi flyttet alt hun hadde og dro til New Zealand i en alder av 17 år. Hun er politisk aktiv, gjør det bra på skolen, takler alle utfordringer som skjer på andre siden av jorda uten hjelp, hun skriver som en gud og leser mer heavy bøker enn jeg selv kan drømme om å gjøre. Og hva ønsker hun seg hvert år? Bøker. Hun er typen som kan dra på en konsert alene, for hun er der for musikkens del og ikke snapchat-storyen. Hun er typen jeg gleder meg over å ha i familien. Jeg viser instagrammen hennes fram til venner, fordi hun er så jævlig mye kulere enn andre 17 år gamle jenter jeg kjenner. Hun er mitt forbilde.
Og så har vi meg, da. Dere som sitter og leser her, vet jo allerede min greie. Men dere vet kanskje ikke hvor like jeg og søsteren min er. Vi er totalt ulike i utseendet, men så like i humoren. Både jeg og lillesøsteren min er utrolig snille, ydmyke og kjappe i replikken. Vi kan snakke for oss, reagerer kjapt og er flinke i sosiale sammenkomster. Vi har, det jeg selv vil kalle, en skarp humor. Den er smart, rett og slett. Du forstår det om du forstår det. Og om du forsto humoren min, så tror jeg ikke du ville kalt meg så dum som du kanskje gjør.
Poenget er, jeg liker dere, mamma og pappa. Jeg liker at dere snakket med oss hele oppveksten. Jeg liker at dere ikke baksnakket andre foran oss. Jeg liker at dere ikke involverte oss i problemer dere eventuelt måtte ha. Jeg liker at dere ga oss kjeft, men ikke unødvendig. Jeg liker at dere forsto, og at dere husket så godt hvordan man er under ulike perioder av livet.
Jeg liker at dere forklarte meg om global oppvarming under middagsbordet. Jeg liker at jeg fikk kjeft for å ikke resirkulere. Jeg liker at mamma dro meg med for å spionere utenfor en pelsdyrfarm da jeg var åtte år gammel. Jeg liker at jeg senere skrev en sang om det, som mamma sa den gang helt ærlig ikke var verdig for mgp jr, men den var verdig for noe større. Som inspo til hva denne bloggen er, kanskje. Ikke vet jeg, men du hadde rett, mamma.
Jeg liker at vennene mine hadde, og enda har, et hjem nummer to hos dere. Jeg liker deg pappa, for at du forklarte meg at gutter på 19 år kjører ikke rundt på jentegjenger som er 14, med mindre de ikke er helt gode. Du hadde rett, pappa.
Jeg liker familien min, jeg. Og jeg kan bare håpe at jeg og søsteren min blir halvparten av de foreldrene dere er. Men vet dere? Jeg tror ikke vi kommer til å bli foreldre overhodet, for dere lærte oss om global oppvarming og for høy befolkningsvekst. Likevel vil dere ha barnebarn, så der må dere ta litt selvkritikk, mamma og pappa. Det er mulig jeg får et barn en eller annen gang, med en mann som ikke kjøper kjøtt og som behandler meg bra. Fordi det har dere lært meg.
Poenget er. Dere er kule.
Jeg er heldig som har dere <3
