Meg, og bare meg, i sengen min. Prøve å sove. Jeg ligger på rygg, rett opp og ned som en planke. “Jeg burde ikke ligge slik” tenker jeg. Da får jeg søvnparalyse, som regel. Når jeg ligger rett opp og ned på den måten. Så, jeg løfter et bein. Legger hodet litt på skrå. Ikke nok, jeg legger meg til siden. Jeg får aldri sovne når jeg ligger på siden, men jeg ville ikke ha søvnparalyse. Jeg er ikke så god på å kontrollere dem lengre, og da er det ikke så gøy.
Det er helt stille i leiligheten, nesten ekko. Hjertet begynner å banke raskere, hodet spinner rundt, og en følelse av angst kommer for å ta meg. Angst for hva? Mine egne tanker? For livet?
Jeg setter meg opp i senga, puster dypt. Pust inn dine negative tanker, pust dem ut. Det har jeg hørt. Men det er jo ingen negative tanker. Det er ingenting som skjer. Kroppen bare girer seg opp, den hyperventilerer. Uten grunn.
Jeg får kontroll, sånn ca. Tenk på noe tilfeldig, tenk på hva som helst, sier jeg til meg selv. Hva er egentlige tanke? Samme det, jeg prøver. Jeg tenker tusen tanker samtidig. Jeg prøver å se for meg scenarioer, med mennesker jeg ikke kjenner, på steder jeg aldri har vært. Det pleier å hjelpe på søvnen. Jeg prøver, jeg fokuserer. Jeg ser for meg noen mennesker i en bar. Jeg tror det er en bar, iallfall. Tankene går videre til noe mer alvorlig. NEI, tenk tilbake på de menneskene i baren, sier jeg til meg selv. Da får jeg kanskje sove. Se for deg noe tilfeldig, da kommer søvnen kanskje.
Jeg tenker tanken sånn halvveis. Og så tenker jeg noe helt rart. “Nå skal jeg invitere resten av hjernen min inn i den tanken, og tenke den helt”. Hva faen? En rar følelse sprer seg. Som om jeg er to. En side jeg styrer, en side av hjernen jeg ikke styrer. Invitere den inn, liksom.
Så henger jeg meg opp i det. Ligger og tenker på hva er en tanke, hva er jeg, er jeg den eneste som eksisterer? Finnes det noen andre?
Og er jeg alene om å ikke få sove, fordi jeg rett og slett ikke vet hva en tanke er?
Dette er nok å skyte seg selv i leggen. Dette er nok å kaste stein i glasshus. Dette er nok å bite hånden som mater deg. Dette er nok dobbeltmoral. Men dette er noe som irriterer meg.
Stakkars du, torturerte lille sjel. Du som bobler over av kreativitet. Du som er mørk til sinns. Du som er så dyp. Ikke lat som. Du liker glitter og glam, stå for det.
Jeg blogger også om extensions, vipper og negler. Men jeg skriver ikke “her er mine mørke negler. Mørke som sjelen min.. Jeg tenker mye på det mørket jeg har i meg. Jeg er som fargen sort og jeg vil representere det med neglene mine, jeg vil rømme og jeg vil sveve”. For hva i faen skal nå det bety? Dette er neglene mine. Ferdig snakka. Genseren min er sort fordi jeg liker sort, ikke fordi “sjelen min / mitt kreative sinn” ditt og datt. Jeg er kreativ og jeg har en “sjel”, men den kommer ikke fram via negler og klær. Jeg hater folk som tenker sånn – eller prøve å få det til å se ut som om de tenker sånn.
Ikke prøv å gjør alt til en så dyp greie. Det er helt greit at du liker glitter og glam. Det er helt greit at ikke absolutt alt trenger å ha en dypere mening. Det er helt OK å se på keeping up with the kardashians uten å ha en ironisk distanse til det hele.
Du står der på eventet til BIK BOK, h&m, cubus eller gina tricot. Du, som blogger føler deg så utrolig spesiell og viktig som er invitert til dette eventet, som om du gjør noe som betyr noe. Kjære deg, du er en liten brikke i et kapitalistisk spill hvor BIK BOK, H&M, Cubus og Gina Tricot er mesteren som styrer deg. De presser menneskene som syr klærne dine til beinet, for å så bruke unge jenter med blogg til å markedsføre seg i bytte mot et halvt glass vin og posering mot en fotovegg. Alle som har vært på et event eller to som er laget for bloggere, vet at det er drit kjipt og virkelig det døveste man kan foreta seg. Det har ingenting med mote å gjøre, og det har ingenting med å være dyp å gjøre.
Det er ikke viktig. Det er ikke dypt. Det er overfladisk og det er dritt. Så ikke lat som noe annet. Du fremmer dårlige ting, og det må du stå for.
Eventer som det er lik markedsføring som da det var masse ulike navn på colaflaskene. Folk tok masse bilder og delte dem, og lite skjønte vi alle – nå markedsfører vi cola gratis. Dans dukke, dans. Cola styrer deg.
Jeg hater disse blogg eventene som ikke har noe mål og mening. Bloggerne går på dem for å ha noe å blogge om. Det er skapt en sånn liten symbiose, eller verden, som det ikke er noen virkelighet i. Det er så kontrusert. Og vet du hva?
Det er helt ok. Bortsett fra at disse jentene ikke skjønner hva faen de holder på med eller hva de er en del av.
De er vel opptatt av å være så dype og torturerte i sjelen sin. Stakkars.
Etter skyteepisoden i Orlando har det vært mange tanker, og jeg lurer veldig på hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vil ikke at det skal virke som en “greie” eller en “trend” eller rett tidspunkt, selv om det er nettopp det – rett tidspunkt. Men det er også rett for meg.
Det jeg skal fortelle dere nå ser jeg ikke på som noen stor sak, for det er ikke det. Homofil, heterofil, bifil, lesbisk, jeg bryr meg ikke om hva man nå enn er. Jeg blir helt ærlig ganske irritert når noen bruker det at de er homofile som et slags stempel på hvem de er som person, for det har ikke noe med personlighet å gjøre – det har med hvem du forelsker deg i å gjøre. Å være homofil mener jeg ikke er en del av noens personlighetstrekk, det er en del av hvem de elsker og thats it.
Jeg blir også provosert når noen sier “han virker litt gay”, for hvordan virker man gay? Fortalte han deg at han er forelsket i en gutt? Ja, da virker han homofil. Om ikke, så kan man ikke virke på den ene eller den andre måten. Jeg forstår at enkelte kommer flyvende ut av skapet og det sikkert er en enorm lettelse for mange å endelig komme ut, og derfor kringkaster de kanskje veldig høyt at de er nettopp homofile, men du kan se ut som hvem som helst, være som hvem som helst, og likevel forelske deg i noen av samme kjønn.
Jeg har en venninne, Tinashe, som jeg beundrer veldig mye utifra hvordan hun oppdrar datteren sin India. Når vi snakket om kjærlighet en gang skulle jeg spørre India, som på den tiden var 5 år, om råd slik at hun skulle føle seg inkludet i samtalen. Da sa Tinashe til datteren sin “om du var forelsket i en jente, gutt eller hva som helst, hva ville du gjort om du var usikker på om han, eller hun, likte deg?”. Det er så fint at man ikke stempler med en gang at man skal være forelsket i det ene eller det andre kjønnet, og det bør man gjøre fra START. Jeg skal snakke til mine barn om kjærlighet som en universell greie, og ikke noe som kun beregnes mellom motsatte kjønn.
For helt ærlig? Ingen har noen gang spurt meg om jeg er heterofil, for jeg har kun vært kjæreste med gutter. Jeg har aldri spurt meg selv om jeg er heterofil heller, fordi det er ikke noe jeg har tenkt på – man blir forelsket i den man blir forelsket i, og jeg har vært forelsket i to jenter – men jeg har også vært forelsket i gutter. Jeg fikk sommerfugler i magen, ble nervøs, og ble lei meg når det ikke ble gjengjeldt. Hvorfor snakker jeg ikke om det? Fordi det er ikke vits, på en måte..? Det var forelskelse likt som om jeg er forelsket i en gutt, hadde det funket og jeg ble kjærester med en jente så hadde jeg ikke tenkt noe mer over det enn om jeg er kjæreste med en gutt. Jeg flørter med jenter, har dratt hjem med jenter fra byen, jeg har vært forelsket i jenter, jeg har gjort samme med gutter og det er helt OK. Det her er ikke noe “jeg står fram” opplegg for slik har jeg bare alltid vært, og jeg føler ikke det er noe poeng i å lage en sak ut av det. Det er en ørliten del av den jeg er, for jeg er så utrolig mye mer enn den jeg blir forelsket i. Og da handler det – for meg – om personen, kjemi og timing. Om det er en gutt, jente, mann, kvinne, en trestokk (håper ikke det skjer) eller noe annet, så får det bare være.
For gjett hva? Det er det fineste som finnes, og det er bare kjærlighet. Jeg gleder meg til PRIDE dagene i Oslo og jeg gleder meg til årene som kommer, hvor jeg håper alle kan vise forståelse for hverandre og slutte å slenge ut ting som “du er så gay” eller “hun ser litt lesbisk ut”. Det finnes ikke en sånn greie.
Dette er et utrolig vanskelig innlegg for meg å skrive. Vanligvis løper fingrene mine løpsk over tastaturet og ordene bare triller ut, men akkurat denne opplevelsen sitter så langt inne for meg. Det er så ekkelt. Det er forferdelig, det er ydmykende, nedverdigende og jeg føler meg krenket. Jeg er jo krenket. Jeg har holdt munnen min lukket om det så lenge fordi jeg hadde vel et håp om at alt skulle forsvinne, om jeg ikke snakket om det så eksisterte det ikke. Men etter at saken omsider ble henlagt tenkte jeg at jeg er NØDT til å bruke min stemme og min posisjon til å dra igang en debatt rundt hevnporno og slutshaming. Om jeg kan hjelpe noen, så hjelper det også meg.
Dagen etter vixen blogawards burde vel ha vært en av de fineste dagene i mitt liv. Da fikk jeg landet litt i alt som hadde skjedd, men jeg rakk å nyte suksessen i kun et par timer. Jeg våknet, og det første jeg blir møtt av er en melding fra en venninne. “Du må ringe meg. Viktig”. Hun forklarer kort at det har kommet ut et bilde av meg. Bilde? Hvilket bilde? Hjernen min jobber på høygir, jeg blir kvalm, jeg forstår ikke hva hun snakker om. “Et bilde der jeg er veldig full..?” spør jeg. Jeg aner ikke hva hun snakker om. Men nei, et bilde av meg av seksuell karakter, for å si det sånn. Hun sender meg bildet, jeg zoomer inn og ut, studerer og kan for det første ikke forstå at det er meg, for jeg har aldri tatt et slikt bilde eller godtatt at noen har fotografert meg i en slik setting. Jeg klarer for det andre ikke å forstå hvem som har hjerte til å sende det ut – og spre det rundt. Hvem kan være så jævlig? Jo, en gutt jeg stolte på, var glad i og hadde gjort alt for, men slått opp med da forholdet ikke fungerte. Hevnporno.
I løpet av den dagen får jeg sikkert 20 lignende telefonsamtaler. De påfølgende dagene blir det verre. Og enda verre. Mamma og pappa får høre om det, hele familien min, alle vennene mine.. ALLE har sett det. Det var helt forferdelig. Dette var i Januar, og enda i dag – seks måneder senere – må jeg snakke om det nesten hver dag. Det er så forbanna slitsomt og unødvendig, det er energi jeg kunne ha brukt på kule ting og istedenfor må man ta hånd om dritt som det her.
I en liten periode etterpå følte jeg at jeg bodde i Oslo tingrett. Jeg var der kontinuerlig, jeg hadde lange samtaler med politiet og jeg fikk advokat. Jeg anmeldte, og det er jeg glad for. Men til tross for masse beviser, hvor et av dem er en innrømmelse fra gjerningsmannen skriftlig, så ble saken henlagt. Etter denne perioden mistet jeg evnen min til å være åpen og skrive fritt på bloggen, det har dere kanskje merket. Mye av det på grunn av media som i ettertid ringte meg og sa “om du ikke uttaler deg om denne saken nå, så skriver vi om det uansett og printer bildet”, kun for å få en uttalelse fra meg. Jeg måtte personlig ringe redaktører å gråte over telefonen for at de skulle la være.. Ikke minst ble jeg truet flere ganger av privatpersoner som sa “30 000 kr, eller så sender vi bildet til alt av medier i Norge / legger det ut på denne nettsiden / i dette forumet” osv.
Dette eskalerte kanskje og ble mye større enn det hadde trengt å være fordi jeg er offentlig, men likevel er det ikke bare meg som blir utsatt for såkalt “hevnporno” og det føles ikke mindre ille uansett hvem du er. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet dette verre om jeg var yngre og ikke hadde et så svært support-system rundt meg. Folk tar selvmord over saker som dette, når skal man få en lov som gjør at man føler seg trygg? Ikke minst, når skal slike allerede eksisterende lover faktisk fungere? Jeg leste her om dagen at en gutt hadde blitt dømt for å vise fram bilder av exen sin til noen. Det er bra, men grunnen til at det kom i avisen er fordi det er unntaket og ikke regelen, dessverre.
Det er så viktig i situasjoner som det her å huske på at DU som blir utsatt for hevnporno ikke har gjort noe galt. Det er helt normalt å ha sex, det er ikke noen big deal. Hva så, liksom? Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Men jeg bryr meg om at seksualiteten min ble “tatt fra meg” på en eller annen måte. Det høres kanskje rart ut, men jeg følte at en av de få tingene jeg har som kun er mitt plutselig ble alle sitt. Om så du ligger med 10 ulike menn i uka eller 1 i året, det har ikke noe å si – noen ting vil man ha for seg selv. Det er helt greit å ta bilder av seg selv frivillig også, og selv om jeg har tatt lettkledde bilder før er ikke dette fortjent. Det er ikke greit at en person jeg stolte på og delte et helt liv med har gjort dette mot meg, og det hadde ikke vært greit om han var en random fyr. Dette er kanskje en drøy sammenligning, men om du har sex flere ganger frivillig, og så blir du voldtatt, så er det uansett en voldtekt. Om du tar bilder av deg selv frivillig, men så blir noe tatt og spredt mot din vilje, så er det også et overgrep og det burde det ikke være noen tvil om, uansett hvilken type person man er.
En ting som også sjokkerte meg var at jeg ble framstilt, og snakket til som om jeg var en hore. Hvor blir det av gutten i bildet? Han er jo der, han også, men han fikk man aldri hørt noe om og han seilte videre til tross for at han 1. har tatt et bilde uten tillatelse. 2. har spredt det videre. 3. også er med på bildet, og var fullt klar over det. Men JEG er den som har gjort noe galt? Det er ikke greit! Denne slutshamingen kommer fra både menn og kvinner, som “jaja hun fortjener det”. Skal man da la være å ha en seksualitet eller en kropp? Jeg ELSKER kropp og sex, men det er MIN kropp og MIN seksualitet.
Om du noen gang får et bilde som du forstår ikke er helt heldig for personen involvert – gjør deg selv en karmatjeneste og ikke send det videre. La det være. Be personen som har sendt deg det om å slutte å være så jævla patetisk, og så kan du i det minste leve videre med god samvittighet.
Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og nå som jeg plutselig ikke har kjent på den følelsen på en ukes tid, virker det så fjernt igjen. Og det er rart å dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite såpass personlige ting om meg, men det var så godt å skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter å ha kjørt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare å sove ordentlig noen netter på rad jeg trengte og så gikk det fint. Nå som jeg leser igjennom innlegget her, så blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og nå er det litt sånn “herregud, slapp nå av, det er jo ekte alt sammen” men da virket det ikke sånn. Jeg kjenner enda på at den følelsen kan komme opp å “ta meg” igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer på sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden:
Jeg føler at jeg har stått på kanten av dette stupet så lenge. At alle små ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde så mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nærmere et slags stup hver eneste dag.
På kanten av stupet i flere år. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke.
“Du vet, alternative universer.” sa du. ” At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. Så her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du på den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje så er karpe diem en rappegruppe bestående av meg og deg. Skjønner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet”. Jeg skjønner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er sånn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg også opp.
På kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke.
Er det en del av å bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er så høye, jeg vet ikke om jeg forstår helt hva hun sier og hva er nå i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, øyne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? Så rart at vi ser sånn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. Så rart at jeg må spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette å leve. Så rart at en tilfeldighet kan gjøre at jeg dør. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg – og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstår og sier “Jeg angster helt ut, jeg. Tenker på så mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting”. Hun svarer “ingenting eksisterer ikke”. Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstår ikke hva jeg tenker på.
På kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart?
Du kan spise en plante som vokser på jorda og bli høy av den. Du blir rusa på noe som vokser på planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for å overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vårt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte? Hm.
På kanten av stupet. Nå hopper jeg.
Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live – hva nå enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forstå det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar følelse, den gjør meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsfølelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og så våkner jeg opp og er en annen… Jeg blir nesten gal. Det føles som om jeg ikke er her. Jeg setter spørsmålstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har følt at jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av denne følelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par år siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for på utsiden synes ikke disse tankene. Men på innsiden.. Der er det rare greier.
Jeg flyver utenfor stupet.
Jeg våkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del på google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde følt på eksistensiell angst hadde det vært til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand.
Hvordan skal jeg komme meg ut av det?
Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjøre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare så slitsomt å føle seg så utilpass, og tilstanden er så altoppslukende når det er som verst. Nå høres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vært det siste året, bare at folk nå vet hva som kan skje på innsiden av meg. Men men… Jeg håper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg.
Det er så merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hår, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med å fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsøker alt mulig av fakta, som elsker å jobbe men går hjem hver dag og angster ut fordi vi er på en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er nå egentlig en tanke?
Døden er det eneste som er sikkert i livet, og likevel kommer den som et sjokk på oss. En kompis sa til meg her om dagen, “jeg begynner å bli lei av å bære kister nå”, selv om det vil komme så mange flere i årene som kommer. Det er mange som har dratt fra oss som har vært alt for unge. Var det like vanlig å forlate jorden på denne måten for 100 år siden? Jeg vet ikke. Man sitter igjen som et spørsmålstegn. Hva kunne man gjort? Kunne man i det hele tatt ha gjort noe? Som om en liten handling kunne ha endret alt, man leker med tanken om å reise tilbake i tid, man lever seg sånn inn at man i et lite sekund tror det er virkelighet.
Jeg har hatt det vondt i det siste. Mest fordi jeg har følt sånn på smertene til Anette Marie, som hadde Harald som sin “Joakim”. Slik som ham er for meg, sånn var Harald for Anette. Jeg kan ikke se for meg å miste Joakim, jeg hadde.. Jeg vet ikke. Det er umulig å se for seg, verre enn å dø selv faktisk. Anette er sterk, hun klarer dette og hun skal fullføre det hun og Harald startet. Hun klarer det. Det var så godt å være med henne i dag, at vi kunne le sammen. Slippe alt. Ha litt tårer i øynene et sekund, men le av noe totalt ubetydelig det neste. Takk.
Så, i dag har jeg vært hos henne. Min “storesøster”, som kan irritere meg noe jævlig noen ganger og jeg kan nok irritere henne også. Vi kan diskutere, være uenige, og vi er ulike. Men vi har noe helt spesielt sammen, hvor man kan sitte i sofaen på hver sin kant og ikke snakke i en time, si et ord til hverandre og så være stille igjen. Eller vi kan snakke uten stopp, det er så fint. Hun kjenner meg, og jeg kjenner henne. Hun er hakket mer spirituell enn meg, som ofte klamrer meg fast til det logiske og forklarlige, og derfor fungerer vi fint sammen også. Vi får ulike aspekter av det hele, og vi beriker livene til hverandre med observasjoner fra hverdagen.
Nå skal vi kose oss sammen før jeg drar til Hubidubi. Vi snakkes. <3
Jeg er ikke en person som gråter av glede, og jeg blir sjeldent rørt til tårer. Men når jeg skriver dette innlegget, så gråter jeg. Det er vanskelig å se skjermen, og jeg føler meg litt teit som kan bli så rørt og glad alene på et hotellrom, kun av mine egne tanker.
Joakim. Du er et nydelig menneske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne med å beskrive deg. Jeg vil gi deg all kjærlighet og alle muligheter i verden, du er min aller beste venn og jeg føler jeg ikke viser det nok. Jeg prøver, ved å hver eneste dag fortelle deg hvor viktig du er for meg, ved å alltid anbefale deg til jobber, ved å dra deg med på alt mulig.. Men det er ikke nok. Jeg er så utrolig stolt over deg i dag, som har hatt premiere på Sweatshop. Jeg er så utrolig glad for at du er i livet mitt, du er den som driver meg framover kun ved å være nettopp deg.
I går var vi på premieren av Sweatshop sammen, og du var så fin. Jeg ble full av glede da jeg så navnet ditt komme opp på rulleteksten. Ditt navn, på rulleteksten Joakim! Det var det første navnet som kom opp! Du har skapt noe fantastisk og viktig, tenk det. Og så, når vi hadde sett alle episodene, gikk du foran publikum og skulle takke. Stemmen din sprakk, og du var så rørt, ydmyk og glad. All den jobbingen, Joakim! Og der sto du, med tårer i øynene. Og jeg gråt. Jeg hulket seriøst av stolthet, tårene sprutet og noe slikt har jeg aldri opplevd før. Jeg så på venninna mi som satt ved siden av, hun gråt hun også. Alle som møter deg blir glad i deg, du bringer så utrolig mye lys inn i livet til folk og dette er det SÅ viktig at du vet. Du er helt unik, og jeg tenker hver dag på hvor bra du er.
Joakim, jeg er så utrolig stolt av deg. Takk for alt du gjør for meg, alt du byr på. Takk for at du lager en så viktig serie, takk for at du finnes i livet mitt og takk for at du gjør hvert eneste øyeblikk med deg i livet mitt helt fantastisk. Jeg elsker deg!
For litt over ett år siden trente jeg til mitt dansecrew. Vi var inne i vår fjerde uke med dans, og jeg følte ting gikk til helvete. Vi hadde trent i flere måneder, jeg fikk ikke til å blogge slik jeg ønsket, jeg tjente mindre penger fordi jeg ikke hadde tid, jeg hadde alvorlig acne og gruet meg til å være på tv hver uke, det gikk dårlig på hjemmefronten og alt føltes bare kjipt. Jeg vet ikke om alle disse faktorene i det hele tatt spilte inn i alt som skjedde videre, eller om det uansett kom til å skje. Uansett.. Vi sto på trening. Det var sent på kvelden, det var mørkt i lokalet, jeg hadde feber og presset var høyt. Hjertet mitt banket så fort at det gjorde vondt i brystet, men jeg var ikke sliten. Jeg fikk problemer med å puste. Jeg fikk problemer med å snakke. Panikk. Når jeg snakket, følte jeg at guttene ikke forsto. Hører de hva jeg sier? Gir det jeg sier i det hele tatt noen mening? Har jeg blitt gal? Jeg hørte jo at jeg snakket, jeg hørte jeg sa normale ting. Men på en måte gikk alt på repeat, og alt virket så uvirkelig. Jeg trodde jeg hadde fått en hjerneskade, for jeg klarte ikke å formulere setninger. Men utenfra var jeg rolig, inni meg var det panikk. Jeg måtte bare dra hjem. Jeg småløp, jeg var redd. For hva? Jeg aner ikke. Kom inn i leiligheten, kastet meg i senga, pustet. Jeg kunne høre hjertet mitt i hodet. Tenkte at jeg bare måtte sove, sove det bort. Sove bort at jeg var redd, selv om jeg ikke ante for hva.
Det gikk noen dager før dette skulle skje igjen. Da kom det helt ut av det blå, på starbucks. Jeg var med en av guttene i crewet. Ikke spesielt sliten, alt var helt normalt. Så skjer det igjen. Jeg føler meg utilpass. Redd. Føler jeg ser meg selv utenfra. Føler jeg ikke klarer å snakke. Føler jeg ikke gir noen mening. Er redd verden skal rase foran meg, som om alt er en illusjon. Panikk. Løper hjem. Inn i senga, under dyna. Må sove. Må sove det bort.
Er det for mye fest som gjør det? Burde jeg slutte å drikke alkohol? Ja, det gjør jeg. Isolerer meg. Slutter å dra ut.
Men det forsvinner ikke.
Vi blir ferdig med dansingen, men påfølgende hendelser skjer. Noen ganger en gang per dag. Andre ganger en dag i uka. Når som helst, hvor som helst. Alene, med folk, i folkemengder, på gata, inne, på konsert, på jobb. Hvor som helst – når som helst.
Er det forholdet jeg er i?
Plutselig går det en stund, og alt føles fint. Det blir sommer, og jeg klarer meg. Glemmer at jeg har hatt det slik. Glemmer at jeg er redd. Men redd for hva?
Alkoholen kommer tilbake i livet. Det går fint, alkohol var ikke grunnen. Alt er bra, alt er fint.
Så skjer det igjen, det skulle gå nesten ett år. For noen uker siden venter jeg på bussen rett ved der jeg bor. Det er tidlig på morgenen, solen skinner. Alt er fint, jeg skal på kontoret. Jeg hører på musikk. Og så, blir jeg redd. Er det sangen jeg hører på som trigger noe? Jeg bytter låt. Det hjelper ikke. Skrur av musikken. Det hjelper ikke. Må sette meg ned på bakken, registrerer nesten ikke at bussen kommer. Jeg går som en robot, skjønner ikke hva jeg gjør, jeg bare handler. Sitter på bussen, må samle ansiktet i hendene. Panikk. Redd. For hva da?
Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for å bli drept. Jeg er ikke redd for folk. Er det meg selv jeg er redd for?
Jeg kommer på kontoret. Småsnakker med hun som jobber med å organisere og lage mat. Snakker om barna hennes. Jeg hører at vi snakker, jeg hører at jeg sier ting, men får det ikke med meg. Jeg er redd hun ser at jeg er redd. Går med raske skritt ut av døra. Hjem for å sovne.
Ny dag. Jeg våkner opp og er stressa. Redd for å bli redd igjen. Konstant stressa.
Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har dratt hjem for å ta en “powernap” eller fordi jeg “må gjøre noe hjemme”. Når jeg egentlig er livredd. Jeg var redd for at om jeg åpnet slusa og fortalte “jeg får et anfall nå”, så vil folk tenke at jeg er gal. Eller, at jeg da faktisk blir gal. At jeg kommer til å klikke, slå noen, hyle og rope. Det er best å late som ingenting. Utenfra ser alt normalt ut. Jeg overser det. Det ordner seg.
En dag ligger jeg i taxien på vei hjem. Sier til sjåføren at jeg må bare sove litt her bak, fordi jeg egentlig er livredd og er redd hjertet skal stanse. Verden virker rar, den virker kunstig. Ser jeg på mobilen, er det skummelt. Ser jeg ut vinduet, er det rart. Puster jeg, føles det ubehagelig. Stein i brystet. Gruer meg til å gå ut taxien og inn døra hjemme. Gruer meg til de få skrittene inn mot soverommet, det virker så langt unna. Må bare inn, under dyna, sove. Sola skinner ute, jeg trekker for gardinene. Puster, hører hjertet banke. Prøver å tenke på noe, men alt virker rart. Hjernen jobber på høygir, jeg stresser. Vil gråte. Klarer ikke.
Og nå er det faen meg nok.
“Jeg fikk angstanfall i dag”, sier jeg til en venninne samme kveld. “Jeg fikk det i går også. Og sist uke. Jeg tror i det minste det er angst – hva er egentlig angst? Jeg aner ikke.” For første gang sier jeg det høyt, og for første gang innrømmer jeg ovenfor meg selv hva dette kanskje kan være. “Men kjære deg, hvorfor har du ikke sagt noe før?” sier hun.
Jeg vet ikke. Det er vel noe man ikke vil at folk skal vite. Det er vel ikke noe man ønsker å si høyt. Vi snakker lenge, og hun forsikrer meg om at det ikke er farlig. Man får angst for angsten, angst for seg selv. Men det er ikke farlig.
“Når jeg er med deg, så føler jeg meg ikke rar. Jeg er ikke redd for å være redd”.
Noen sånne har jeg i livet mitt nå. Med folk hvor jeg ikke er redd for å bli redd. Der jeg er trygg. Safe-place. Private-space. Bare oss, ikke noen verden utenfor. Jeg glemmer hvem jeg er, hva folk tenker og hva som skjer blant andre. Det er oss, og det er fint. Det er skummelt, det er “farlig” og det er nytt, men det er det tryggeste jeg har.
Og nå vet jeg i det minste hva det er. Det er ikke farlig. Og det går fint. Og jeg har det fint, for med en gang jeg sa det høyt – så ble det så jævlig mye bedre. Hundre ganger bedre. Jeg er ikke lengre redd for å være redd. Og det går så mye bedre.
Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Det var vel bare godt å være litt personlig igjen, og så er det noe viktig med å si ting høyt. Så nå sier jeg det. Om så jeg må ha null eller hundre slike anfall, så er jeg trygg – fordi jeg er åpen om det, og fordi jeg har de beste folkene i livet mitt.
I gangen min hjemme i leiligheten vil jeg ha et stort bilde av meg selv. At det er det første man ser når man kommer inn døra, liksom. Jeg har snakket med en fotograf som jeg liker, han har et veldig mørkt og samtidig sensuelt utrykk i bildene sine, og jeg tror vi kan få til noe fint. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes så godt på bildet, mer at det skal være bare kropp. Kanskje bakfra? Dette er noen av bildene jeg har sendt over som inspirasjon til fotografen..
Jeg føler meg ikke komfortabel med å stå naken rett foran, men bak går det fint. Jeg føler det er litt mindre.. personlig? Det er heller ingen andre enn de som kommer hjem til meg som skal få se bildet, og det er det ikke mange som får. Jeg kommer heller ikke til å legge ut bildet her på bloggen i sin helhet, kanskje en sensurert versjon eller utsnitt av det.
Jeg er ung nå, og jeg har en kropp jeg er komfortabel med. Den er min kropp, liksom. Jeg har noe ganske nærme en “idealkropp” for mange, og jeg er klar over det selv. For meg eksisterer det ikke lengre en idealkropp for jeg vil aldri se ut som en annen uansett, og det er helt okei.
Jeg tenker ikke dag ut og dag inn ” jeg er så fantastisk” men jeg ser ikke noe poeng i å klage heller. Jeg har ikke noe å være misfornøyd med. Og det har kun med min egen selvutvikling å gjøre, jeg kunne sett ut som dette for 2 år siden og tenkt at jeg var helt forferdelig – uansett hvordan jeg så ut. Jeg har jo alltid vært fin, og jeg så det ikke før selv. Nå bryr jeg meg ikke så mye lengre, og det skal jeg feire, haha. Med et bilde i gangen.
Jeg tar sjeldent solarium, men de gangene jeg gjør det så hater jeg virkelig livet. Ikke fordi det er så voldsomt ubehagelig å ligge i en liten blikkboks som lyser fra alle kanter, ikke fordi jeg har problemer med å lukke øynene og mest sannsynlig vil ende opp med grå stær etterhvert og ikke fordi brun og blid seriøst må få seg en ny dj – om jeg hører “man in the mirror” en eneste gang til i løpet av en falsk tur til varmere strøk, kommer det til å klikke for meg. Jeg gidder ikke å ha den sangen på hjernen en hel dag til.
Nei, det finnes nemlig en million andre grunner til å hate brun og blid som ligger i Markveien 35. Brun og blid som ligger ved storgata, majorstuen eller gud vet hvor er absolutt ikke bedre, men det er altså den i Markveien jeg bruker og derfor vil jeg gjerne gi litt ekstra hat til den jævelskapen i dag.
Det er rett og slett fordi jeg må bevitne så syke ting hver eneste gang jeg er på brun og blid. Her er hva jeg har opplevd så langt i 2016 på solarium:
1. I dag var det noen som slo opp i solsengen ved siden av min. Ikke nok med at man slår opp på brun og blid, klokken var i tillegg 10:00 på morgenen. Litt av et liv..? Gutt og jente. Gutt ville slå opp med jente, jente ville ikke, hun gråt, gutt kjeftet, jente slo gutt i ansiktet. Gutt ble sint, men slo ikke tilbake, men han sa han hadde lyst. Jente ropte på et annet språk, før de gikk tilbake til norsk. Gutt dro, jente hylte og skreik ved siden av. Kan ikke folk slå opp hjemme? Eller i en park? Eller et annet sted? Må dere dra til brun og blid for å slå opp?
2. For litt siden la jeg meg nesten på en brukt sprøyte. Kan dere ikke kaste den i søpla, da? Må dere sette heroin på brun og blid? Er ikke det litt vanskelig også?
3. For å ikke snakke om alle gangene jeg har hørt folk ha sex på brun og blid. Jeg forstår jo at det er en billig måte å gjøre det på, 100 kr på solautomaten og dere har 20 minutter til disposisjon. Men er det ikke billigere å være hjemme? Finnes det virkelig ikke andre steder å ha høylytt sex på, da? Må folk knulle på brun og blid?
4. Jeg havner nesten alltid i en eller annen slags krangel på brun og blid. Det er vel de blå lysene som får fram djevelen i meg, ikke vet jeg. For litt siden var det noen som kjente meg igjen og ropte høylytt seg imellom “det er hu bloggærn, sophie elise, unnskyld men er du sophie elise” uten noen som helst slags form for ydmykhet, roping og skriking. En guttegjeng. Jeg vil jo være høflig, men meg + brun og blid = bitch, så jeg måtte bare svare “ja, og jeg synes dere burde passe holdningen deres for det er ikke hyggelig å snakke sånn”, hvor han da presterte å kalle meg for hore og jeg sa.. “vel, jeg forstår at det er hardt å være 17 år og ukysset men vær så snill og ikke ta det utover meg”. Noe bedre kom jeg altså ikke på. Hvorfor kommer jeg ikke på bedre punchlines på brun og blid? Ikke nok med at jeg havner i diskusjoner der, må jeg i tillegg være dårlig på det?
Om ikke kreft er en motivasjon for å holde seg unna solarium (noe det er), så burde vel dette holde for min del.
