Vet dere hva mitt aller høyeste ønske nå for tiden er? Å studere.
Det høres kanskje rart ut for de som sitter i den situasjonen selv, men jeg er så sjalu på de som har eksamen, de som går til en klasse og de som fordyper seg i emner de interesserer seg for. Herregud, så heldige de er. Det er så gøy å lære. Jeg har lyst til å lære mer, få mer input som faktisk betyr noe. Jeg merker at hjernen min trenger det, for jo mer jeg fordummer meg selv, jo mer surrete blir jeg, jo mer deprimert blir jeg og jo mer restløs blir jeg. Jeg prøver jo å innhente meg informasjon der jeg kan, jeg leser mye, ser mye dokumentarer og søker opp informasjon om emner jeg interesserer meg for. Men samtidig er jeg så låst til det segmentet som handler om hva jeg har gjort idag, hva jeg har spist, hva jeg har på meg.. Meg, meg, meg. Jeg er jo ikke så spennende. Det synes iallfall jeg.
Jeg blir deprimert av å bare snakke om klær, hår og sminke hele dagen. Deppa. Rett og slett helt nede i kjelleren. Jeg føler meg dum.
Jeg tror jeg glemmer alt jeg faktisk er sjukt god på, som er markedsføring på sosiale medier. Men, hva så? Jeg vet at folk studerer for å lære seg mer om det, men er jeg egentlig så interessert i det, da?
Jeg er lei av å sitte i samtaler å føle meg som en idiot. For ikke er jeg interessert i å snakke om hvem andre ligger med, hva slags drama andre har og lignende, men jeg er heller ikke interessert i å konstant snakke om meg selv og mine eventuelle kunnskaper innenfor markedsføring, jeg er ikke interessert i å snakke om sminke.. Jeg er interessert i å snakke om ting jeg ikke aner noe om. Så, jeg blir mer og mer sjenert også. Kanskje mer og mer sint. Jeg føler meg som et skall, låst et sted mellom forventningene om hva jeg skal være og at jeg ikke aner hvem jeg er selv, til tross for flere år med ekstrem eksponering av meg selv. Hva gjør bloggen med meg, egentlig?
Takk gode gud for at jeg sitter på et kontor hver dag for der møter jeg spennende mennesker som alltid lærer meg et eller annet, og takk gud for at jeg via de i Anti blir dratt inn i prosjekter som utfordrer meg. Å sitte bak en skjerm slik jeg gjør nå er ikke særlig spennende lengre. Jeg sitter her i en stor t-skjorte med vått hår, vondt i magen, er litt kvalm, hamrer på tastene. Vil ta en powernap. Kan ikke. Vil studere. Har ikke tid.
Eller, er den tanken om å bare legge bort alt, få et normalt liv og bli glemt den som skremmer meg?
For helt ærlig, man kan jo bare gi faen og gjøre det man har lyst til. Men jeg tør ikke.
