Jeg og en venninne hadde en interessant samtale. Hun er så redd for å bli såret på grunn av tidligere erfaringer med kjærlighet at hun ikke tør å gå inn i noe nytt og er derfor redd for å ende opp alene. Jeg ble sittende uten å kunne gi en ordentlig respons, for hva skal man egentlig svare? Jeg har alltid vært en jente som bare kaster meg inn i kjærligheten og relasjoner. Det er så mye å tape om man ikke våger, spesielt på den fronten – og enten man liker det eller ei, så vil det forholdet vare for evig, eller så blir noen såret. Til og med om det skulle vare for evig kommer det ikke til å gå knirkefritt, for det er alltid utfordringer. Jeg er i verdens beste forhold og dere er sikkert dritt lei av at jeg maser om det, men jeg har dager og vi har perioder hvor ting er vanskelig og jeg river meg selv i håret og ikke aner hvordan man skal komme seg videre når man først har tatt de første stegene inn i det kjipe. Men veien imellom der er så spennende og lærerik, og jeg elsker å være forelsket. Jeg liker nesten å bli såret også, å krangle og rope, kaste ting og storme ut av rommet. Det er lidenskap, og jeg lever for den. Hvordan kan man leve et liv uten?
Det er jo tidens dårligste råd å gi. «Jeg er annerledes, og du går glipp av mye», ja hallo til årets venn Sophie Elise.
Jeg måtte grave i min egen hjerne. Har jeg noen gang følt på det, den følelsen av å ha blitt såret så dypt at jeg ikke aner hvordan du skal klare å åpne deg opp for noen? Nei. Men jeg har gjort noe som muligens er verre, nemlig å straffe min nåværende kjæreste for ting andre har gjort feil. Fordi det enda henger igjen – kanskje det ikke har vært rett å overlappe den ene kjæresten etter den andre helt fra jeg var fjorten, og plutselig står jeg der med han jeg faktisk ønsker å være med, den eneste jeg kan dele alt med, og straffer han for ting som har skjedd for flere år siden. Feil som har blitt gjort av andre, ord han ikke har sagt, og en usikkerhet han aldri har utsatt meg for. Den kommer tilbake og drar ikke bare meg, men oss begge inn i en verden jeg ikke kan stå inne for – det er ikke meg som snakker, vil jeg si. Det er fortiden.
Et lite eksempel kan være at Kasper snakket om å reise bort, og så ble det ikke noe av. Det gikk noen uker og så nevnte han at han tenkte å reise bort likevel og jeg flippet helt ut fordi jeg trodde han skulle bli hjemme. Jeg fant opp en masse unnskyldninger for hvorfor jeg flippet ut også, fordi jeg klarte ikke å innrømme ovenfor hverken meg selv eller han at jeg egentlig fikk et slags flashback fra eksen min. Som dere vet kunne han plutselig være borte, enten fordi han hadde slått opp uten at jeg visste det eller fordi han dro på en reise jeg ikke ante noe om før jeg så det på mystory. Det var følelser jeg feide under teppet da, som kommer i en helvetes fart nå i 2018, og helt uten noen reell grunn. Men mine følelser er jo ekte, de burde bare vært håndtert for lenge siden.
Jeg merker det ble utrolig vanskelig å komme med en konklusjon på dette, men vi har alle våre utfordringer. Det virker kanskje så enkelt for meg, fordi jeg bare kaster meg i det. Går på den daten, flytter inn, drar på spontane reiser, og alt man ser på overflaten. Men jeg har enormt vanskelig for å faktisk åpne hjertet mitt, og når jeg først gjør det viser det seg at det er en kamp også, om å ikke la fortidens spøkelser slippe inn. Så, til alle dere som er i samme situasjon som venninnen min, vær så snill å bruk den tiden på å jobbe deg igjennom fortiden. Bli så ferdig som du kan bli med det som plager deg, slik at du er helt klar når neste mann kommer inn i livet ditt. For det gjør han jo. Men det er ikke sikkert du er så heldig som meg og har verdens mest tålmodige kjæreste som hjelper meg igjennom alt.
Du er så åpen og reflektert! Det er godt å lese andres tanker om dette. Du er jo absolutt ikke alene, faktisk tror jeg dessverre at det store flertallet er slik. Men ingen tør si det.. jeg var i et 8 år langt forhold med notorisk utroskap, fysisk, psykisk og seksuelle overgrep/vold. Dette, spesielt frykten og sjalusien rundt utroskap får min nåværende samboer dessverre kjenne mye på. For slike lange erfaringer har lett for å bli en del av personligheten /valg vi tar. Heldigvis går det an å endres 🙂
Hvorfor tok du silikon ?
Skikkelig kulings innlegg synes jeg sophie Elise hilsen Kristian Magnus 😀♥️
Hei. Følger ikke så mye med på bloggen din, men følger deg på face. Da det er noen interesting titter jeg innom. Må bare si at du er jo en kjempesøt jente. Stå på med det du driver med. Mange som liker det, inklusiv meg. Og du er en veldig pen Dame.
Mvh Roger.
You?re one lazy blogger
Så bra du skrev om akkurat dette! Husker at du la ut på instastory for ikke så lenge siden om at du kanskje skulle lage en podcast (eller video, husker ikke) som omhandlet forhold og psykiske lidelser. Det håper jeg virkelig at du gjør! Det tror jeg MANGE setter pris på.
Jeg kjenner meg så godt igjen i hva venninna di føler og hva du skriver om at du lar det gå utover nåværende forhold. Man må jobbe med seg selv for å lege tidligere sår, men det blir absolutt verdt det. Når jeg endelig klarte å åpne hjertet mitt igjen følte jeg meg mer verdsatt etter 6 måneder i ett nytt forhold enn i ett forhold som varte i nesten 7 år.
Takk for at du tar opp vanskelige temaer som mange sliter med og takk for at du tar oss med inn i din hverdag, både gode og dårlige dager <3
Så flott tema og ta opp. Jeg kjenner meg veldig igjen i det venninnen din sier. Jeg har riktig nok aldri vært i et forhold, men jeg er livredd for å gå inn i et fordi jeg er så redd for å bli såra.. Sånn bør det jo ikke være
Fysøren, dette innlegget her kjenner jeg meg så utrolig godt igjen i. Det er så jævelig å tre inn i den lille verden sin som ikke så mange forstår, og beskylde den man elsker høyere enn himmelen for alt og ingen ting – som bare er blitt skapt i det mørke. Elsker hvordan du har utviklet deg den siste tiden, jeg tror dette forholdet har hjulpet deg mye, kanskje ikke til å være deg selv mer, men å finne den egentlige Sophie!
Love u, keep going
Akkurat nå, en lørdags kveld rundt midnatt midt i sommerferien der gamle spøkelser herjer som verst, var dette veldig godt å lese for ei som har fått hjertet sitt skikkelig krøstet. Jeg ønsker av alt i verden å komme meg videre, men frykten for at jeg igjen skal bli såret på samme måte er så sterk at jeg ikke tør.. Dessverre (eller heldigvis..?) er frykten for å ende opp alene, enda større. Så jeg gir ikke opp helt enda. Jeg vet egentlig at det jeg trenger er tid til å bygge meg selv opp igjen ordentlig før jeg kaster meg ut i noe mer. For når drømmemannen plutselig dukker opp, så vil jeg være sterk nok til å stå i det. Jeg tror heller ikke egentlig at det finnes en prins der ute som skal komme å redde meg. Det er det kun jeg som kan gjøre. Slike blogginnlegg betyr mye for sånne som meg som føler seg helt alene med disse følelsene. Takk<3
Hei!
Jeg er i samme situasjon men er i et forhold. Mitt tideligere forhold var det mye utroskap noe som jeg er livredd skal skje i mitt nåværende forhold. Jeg aner ikke hvordan jeg skal ?fikse? meg selv. Han gjør det ikke lett ved å stirre på alle damer når jeg er tilstede, eller snakker med ?løse? jenter på snap som kan fort sende sex video (av dem selv). Lett å si slå opp men det er ikke så enkelt. Jeg får dårlig selvfølelse og selvtillit, og blir sykt usikker hvis han er ute eller driver mye på mobilen, sitter oppe langt på natt å er bare på mobilen.
Har du kanskje noen råd til meg?
Det er helt forståelig at det blir sånn. Det er ikke bra eller moro for hans del å oppleve det, så det er nok noe å jobbe med. Jeg selv har kun vært i ett seriøst forhold fordi jeg har vært veldig påpasselig med hvem jeg skulle bli sammen med. Jeg ville ikke bli såret eller satse på noe som ikke var verdt det. Jeg er en god menneskekjenner og fant en så utrolig flott gutt. Men likevel har jeg opplevd det samme som deg.
Og det er ikke fordi jeg har hatt en tidligere kjæreste – for det var jo min første det her. Men fordi min far var utro mot mamma når jeg var liten. Han løy og fortalte meg at mamma var den som var utro. Vi snakker om da jeg var kun 5 år gammel. Jeg skjønte jo nesten ikke hva det ville si engang. Men han var så overbevist at mamma var det, at han gikk likesågodt å gjorde det selv. Og fortalte oss hvor slem mamma var. Når mamma er den mest oppegående og stabile personen i livet mitt som jeg vet aldri kunne gjort noe sånt.
Jeg syns det er det verste du kan gjøre i et seriøst forhold. Derfor ble jeg helt satt ut av hva du skrev på et tidligere innlegg at «det er ikke utroskap så lenge partneren vet om det».
Det forteller meg at du har utviklet et litt spesielt syn på hva er seriøst forhold faktisk er. Det er et svik uten like, og det burde jo du også vite du som har opplevd det før og fortalt om det. Det er så game changer at det går ikke ann! Om du er i et seriøst forhold med en som claimer han elsker deg så er han IKKE utro mot deg! Det er mangel på respekt og kjærlighet. Det sier veldig mye om selverdien til en person om man aksepterer utroskap. Det er helt jævlig og når jeg har sett hva det har gjort med folk rundt meg så er det faen meg det verste jeg vet. Min bestevenn fikk verdens dårligste start på kjærlighetslivet. Kjæresten hennes var utro MED en «god» venn av hun. Broren min opplevde det samme og jeg har sett hvor mye det knuser en person. Det er helt jævlig! Min nåværende kjæreste har opplevd det også. Jeg tenkte at jeg faen ikke skulle oppleve det så jeg tok meg god tid til å finne en god gutt. Vi er nå snart vært sammen i 5 år. Men jeg har mått jobbe intenst med meg selv for å ikke relatere han og vårt forhold til hvordan pappa var og hva han gjorde. Og virkelig føle på trygghet. Og kunne stole på noen. Man må ha klare retningslinjer og grenser og være enige om hva som er greit og ikke. Respekt er så viktig, har du ikke det så er det fucked.
Utrolig godt å se deg sette ord på følelsene mine❤️ Veldig bra skrevet Sophie, vel ærlig og åpent og en stor hjelp for mange!
Det er forståelig at det kan bli slik. Det er ikke alltid man klarer å forstå de følelsene som dukker opp der og da, men at de må bearbeides senere når man har fått hodet over vannet igjen. I situasjoner som din så kan parterapi være et godt hjelpemiddel for begge parter i det nye forholdet. Da får man luftet tanker og følelser i trygge omgivelser, og kan få nytt perspektiv og forståelse. Parterapi er virkelig noe man bør gjøre lenge før det oppstår store problemer eller utfordringer. Da er man bedre rustet den dagen det virkelig oppstår vanskelige situasjoner ol.
Jeg kjenner meg igjen i hva du skriver om, bare på en annen måte. Jeg fikk min første ordentlige kjæreste for litt over tre år siden. Den mest omtenksomme og snilleste gutten jeg noensinne har møtt. Han komplimenterte meg, og tok ekstremt godt vare på meg fra dag én. Denne godheten og de fine ordene han sa til meg hadde helt motsatt effekt. Jeg trakk meg unna. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte på denne måten, og ble helt fortvilet over min egen atferd. Hvorfor greide jeg ikke å ta imot hans kjærlighet? Etter en stund gikk det opp for meg at jeg ikke har bearbeidet hendelser som har skjedd i fortiden. Jeg har en far som har vært svært fraværende hele oppveksten min. Han var der, men på samme tid var han der ikke. Jeg tror vi knapt forvekslet tre ord til hverandre på de nitten årene vi bodde sammen. Med andre ord var vårt far-datter forhold ikke-eksisterende. Etter en lang samtale med min mor forstod jeg hvor mye denne turbulente relasjonen, med mangel på kjærlighet fra sin egen pappa har satt sine spor i meg. Våre forhold, vennskap og relasjoner påvirker oss så mye mer enn vi noen ganger kommer til å forstå. I mitt tilfelle var disse tankene låst inne i ubevisstheten min, helt til den dag de ble tvunget frem, og og klasket meg i ansiktet. Som Sophie skriver, er det viktig å ta tak i disse vonde følelsene og jobbe seg gjennom dem. Da jeg forstod hva problemet var, åpnet jeg meg opp for kjæresten. Det gjorde vondt, og jeg følte meg aldeles hjelpeløs og paranoid. Det ble heldigvis tatt godt i mot, og med mye arbeid fra min side har jeg endelig klart å forstå – til tross for at en person svikter deg, betyr det ikke at alle kommer til å gjøre det. Dette er jo noe jeg alltid har visst, men jeg har ikke klart og virkelig tro på det før nå.
Wow! Du satte nettopp ord på en følelse jeg aldri selv har tenkt over, men som jeg i likhet med deg også sitter inne med! Du er så utrolig reflektert og denne teksten viser nettopp det. Takk for fin lesning !!
skamøst
Du har inspirert meg i mange år og nå har jeg bestemt meg for å blogge selv! Elsker innlegg som dette og håper jeg etterhvert blir tøff nok til å skrive dype, personlige innlegg som deg for det er det jeg liker best å lese selv! 🙂
Kjenner meg så igjen i det du skriver om her…. Prøver veldig hardt å ta meg sammen for å oppføre meg “rimelig” mot han som jeg er sammen med nå som er så tålmodig og snill med meg.
Det som skiller dæ ut framfør de andre bloggeran e at du har en åpenhet og en unik skrivestil! Du gjør mæ stolt! 😍 takk førr at du e den du e💕 #flottinlegg
Jeg leser blogger sporadisk, men du har jo vært i gamet en stund, og når jeg først begynner så leser jeg myyyeee. Jeg syns det virker som du har et ufattelig dårlig selvbilde og syns det er så trist. Samtidig syns jeg det er fantastisk at du er der, i det offentlig rom, og sier akkurat det. At du er så ærlig. At du har psykiske problemer og sier det. Jeg har lenge vippet mellom å synes at var en idiot eller et geni. Med det mener jeg at jeg mistenker du har brukt det du vet selger for å komme dit du er. Du hadde en drøm, og du brukte alt for å komme dit. De siste årene derimot slår du meg som utrolig reflektert og ærlig. Kanskje vinner du ingen priser for å være verdens beste forbilde, for alle, men du vinner så mange flere ved å være deg selv. Du når de menneskene som er deg seg lik og hjelper DE. Ikke alle, men akkurat de. Og det holder. Vi er alle forskjellig, vi trenger forskjellig ting. Jeg syns det er dumt du ikke føler du “ser bra nok” ut, for det gjør du. Det gjør vi alle. “Bra nok for hva?” liksom.. Og du ER et forbilde for mange. Du er åpenbart langt fra dum. Fortsett.. fortsett med det du gjør og det du er! Jeg får bare mer og mer respekt for deg, og tror utrolig mange vokser på din ærlighet!
Fantastisk innlegg! Treffer meg! Takk!
Jeg er helt lik som deg i forhold til situasjonen du prater om, kjærlighetslivet og «fortiden».
Kaster meg ut i det, men så plutselig kommer det masse følelser for noe som jeg tidligere «svelget kameler for».
Jeg tror likevel at fortiden ikke nødvendigvis bearbeides ordentlig, før du treffer den du vil være med og samtidig er bevisst på det som skjer rundt deg – og inni deg. Selvfølgelig er det kjipt at det skal gå utover den man er glad i, men dere kommer til å bli enda bedre kjent og finne ut av fortiden din når dere går veien sammen 🙂
Du er klok og har hodet med deg, så tviler ikke på at du lærer og blir et enda bedre menneske på veien dit. <3 Jeg har lært masse om meg selv de siste årene som jeg ikke visste «fantes», og det er fascinerende i seg selv.
Klemmer fra meg
Kjempefint innlegg, så herlig når du åpner deg! Lurte litt på hvordan dere løste det med at du dro med deg problemer i tidligere forhold i ditt nåværende. Feks med den reisen, hvordan håndterte dere dette? Fortalte du om hvordan ting tidligere hadde vært og hvorfor du reagerte som du gjorde? Om ja, hvordan tok han det?
Jeg er så enig i det du beskriver. Jeg ble sammen med en gutt rett etter jeg hadde en eks kjæreste som var utro, løy, stjal å rakka ned på meg. Det var fantastisk fint å bli behandla med respekt, kjærlighet og omsorg igjen. Meg å Thomas har vert sammen i 4 år til høsten. Det som er at jeg hadde ikke fått snudd meg engang før vi ble sammen. Jeg sa jeg trengte space.. han gidde meg space. Han gidde meg alt jeg ville ha i ett forhold. Pluss han var morsom å fikk meg til å le.. men i fjor var rene marerittet for vårt forhold. Personlig hadde jeg en dyp angst å depresjon periode, som gjorde jeg tvilte på meg selv samt hadde mye vonde minner fra det forrige forholdet som dukket opp. Noe som gjorde at jeg var litt frekk med min fantastiske kjæreste, noe jeg gjerne skulle tatt tilbake. Men det kan jeg ikke:/ jeg vil bare være sammen med Thomas. Han er seriøst det fineste mennesker jeg vet om, og jeg forstår av å til ikke hvorfor han holder ut med meg… jeg er heldig:) Min kjæreste er og på gutte tur.. suger litt men du har jo familien rundt deg:)