Jeg er en hypokonder i så stor grad at du neppe har sett maken. Jeg er syk til det motsatte har bevist, og noen ganger føler jeg “dette er en fin dag å bli påkjørt av en bil å ligge på sykehus i 1 måned” og så klarer jeg akkurat å stoppe den tvangstanken i siste liten. Jeg elsker å være litt småsyk i teorien, men ikke så mye når det faktisk skjer. Men dere kan tenke dere da legen min for en måned siden fortalte meg at jeg har litt lavt blodtrykk. Han sa det mitt i en setning og fortsatte like etterpå med å snakke om noe annet. “Du mangler ikke noe, du er i fin form, litt lavt blodtrykk men det er ikke noe å tenke på, du har ikke lengre urinveisinnfeksjon” og jeg bare “VENT NÅ LITT – LAVT BLODTRYKK? SKAL JEG DØ? MÅ JEG BLI INNLAGT?”. Og etter det har jeg altså snakket om det lave blodtrykket mitt hver eneste dag, haha. Jævlig slitsom type, jeg vet.
Tenkte det kunne være greit for dere å vite, og så er det også greit å vite at jeg kan nåes på email om noen vil si “stakkars deg” neste gang jeg er litt forkjølet! Ellers ligger jeg ute i sola og steker. Jeg har ikke blitt brun, så jeg burde vel gi opp snart. Fregner har jeg derimot fått! (og potensiell hudkreft, om man tenker slik som jeg gjør).
Jeg har lenge hatt lyst på en Chanel, og et av målene mine for 2015 var å få kjøpt meg en slik veske – tragisk nok, haha.. Jeg lover jeg har viktigere mål i livet også, om det skulle være noen tvil! Men jeg har kun to vesker og begge er litt dyrere, på akkurat vesker investerer jeg heller noen ekstra kroner og har noen jeg vil ha hele livet så derfor føles ikke chanel som et helt urimelig valg likevel. Så vi var i Puerto Banus idag, fram og tilbake ettersom jeg hadde hørt fra noen at de hadde chanel, fra andre ikke. Men nope, de hadde ikke.. Så da sparer jeg meg heller til en annen reise!
Det var uansett veldig trivelig å gå rundt langs havnen, se på alle båtene og spise deilig mat. I tillegg er jo solnedgangen i Puerto Banus et vakkert syn! Og for første gang siden jeg var et barn savnet jeg faktisk mamma og pappa skikkelig. Da jeg var liten fikk jeg alltid en sinnsyk hjemlengsel, bare det å sove borte en natt kunne bli et problem og nå satt jeg litt med den følelsen. Heldigvis har jeg jo Robin, da. Så får jeg heller se fram til å komme hjem mot jul!
Nå skal vi se på film her “hjemme” i huset! Jeg er så trøtt at jeg vil sove men får ikke lov av Robin 🙁 Vi har det forresten alltid så morsomt når vi kjører bil, jeg føler det er noe man burde ha fått filmet og klippet sammen. Veldig mye sang og dans for å si det sånn. Hmm.. Skal se hva jeg får gjort!
Jeg har akkurat spist frokost / lunsj og er alene for første gang på over en uke. Mamma og pappa dro hjem til Norge i natt, og familien til Robin blir i skrivende stund kjørt til flyplassen av han. Så, jeg er alene! Selv om jeg har sett fram til å bare ha kjærestetid igjen, så føles det faktisk litt tomt akkurat nå. Jeg kommer til å savne å høre de “voksne” sitte ute å skravle på verandaen etter at vi har lagt oss, jeg kommer til å savne å ha en pappa som kan kjøre over alt slik at vi kan drikke alkohol (hehe).. Og nå ser jeg ikke foreldrene mine mer før til jul!
Jeg spiste forresten noe av det godeste jeg har smakt igår. Sushi med sprøstekt løk! Den tradisjonen skal jeg føre med meg videre hjem, for herregud så deilig det var.. Så der har dere et lite tips. Min stakkars lille lunsj med noen få babybell og yoghurt virket plutselig ikke så deilig likevel, hehe. Vel vel, nå sjekker jeg værmeldingene her, det er for øyeblikket litt overskyet men skal klarne opp om ca en time, så da benytter jeg tiden til å få svart på litt mail. Planene ellers for dagen er å dra på stranden, sole, bade og kjøre vannscooter 🙂
Omsider er vi hjemme etter en lang dag på Nikki Beach!
Jeg har alltid lurt på hva en heldag på Nikki Beach kan koste, og ettersom de fleste jeg kjenner som har vært her har blitt påspandert har jeg ikke fått noe klart svar. Jeg er en fan av å betale for meg sjæl (som Ida Wulff sa), og kan dermed fortelle dere hva dere må punge ut med. Altså, vi var der i 7 timer, var to personer som drakk LITT og tre som spiste LITT, i tillegg hadde vi en solseng som ikke lå helt ved bassengkanten – altså litt billigere.. Og jeg tror dagen kostet oss rundt 6000 kr, om ikke enda mer. Det var faktisk ikke så sjokkerende, prisen lå på det samme sist gang vi var på beach club for noen dager siden også.. Det er ikke billig med andre ord, men servicen var i det minste bra men det skulle jo egentlig bare mangle når man nærmest kaster penger i do, haha. Men det er greit å ha opplevd det! Robin mener vi skal tilbake på søndag og jeg sier bare HELL NO. Vi skal ikke dra dit når det er event der, med masse folk å begynne å kjøpe vodka for 2000 kr per flaske. Når man da har fått en liten promille å skal begynne å tøffe seg kan det virkelig gå ille, haha.
Vi så forresten på menyen at man kunne kjøpe sushi for.. wait for it.. 10 000 kr. I tillegg kunne man kjøpe en flaske champagne for 230 000 kr. Om jeg hadde hatt alle pengene i verden ville jeg uansett aldri ha lagt en sånn tullerusk sum på noe så kortvarig! Men hva gjør ikke gutter for å få seg et ligg, liksom.. “Ey jeg har kjøpt sushi til deg for 10 000 kr” da kan man vel knapt si nei, haha.
Vel, nå er det som sagt siste kvelden med familien her så jeg må ut å være litt sosial! 🙂
Ps: blogg.no ødelegger kvaliteten på bildene, noe som er veldig synd.. Fine bilder og god kvalitet er viktig for meg på bloggen! Ps 2: Veldig kult å få en offentlig uttalelse fra AUF-lederen som gir meg skryt! Deeet hadde aldri folk trodd om rosabloggern deres, vettu.
Hei dere! Jeg våknet for en stund siden og har akkurat gjort meg klar for en dag på Nikki Beach med Robin og Felix! Familiene våre reiser hjem imorgen så da er det bare meg og kjæresten den siste uka, så vi får bruke denne dagen på noe ordentlig gøy. Jeg ser for meg god mat, drinker og musikk for oss “barna”, så kan de voksne gjøre noe de vil. Jeg har aldri vært på Nikki Beach men jeg har jo hørt masse om det, så det skal bli kult å se om det lever opp til forventningene!
Vi høres senere ikveld med bilder osv. Glad i dere, og takk for så mange fine kommentarer / mailer de siste dagene! Det varmer hjertet mitt.
Jeg har helt siden jeg traff puberteten for ti år siden holdt en veldig stabil vekt. Jeg har alltid vært “hun lille” og jeg har alltid vært slank, hele kroppsbygningen min har vært generelt sett ganske mini. Da jeg var yngre drakk jeg masse proteinshakes for å gå opp i vekt, jeg hatet mine tynne bein. Men som sagt, puberteten kom og jeg traff en stabil linje som jeg lå på. Jeg har aldri sett trent ut (naturlig nok, for jeg trente jo ikke..), og jeg har alltid spist masse, flere ganger om dagen og store mengder for det har ikke påvirket meg på utsiden uansett.
Igår kveld lå jeg å så igjennom bloggarkivet mitt, det pleier jeg å gjøre når lesere forteller meg “åh jeg har lest bloggen din i alle de år”. Da må jeg jo bla litt tilbake å se hva folk faktisk har lest på. Når jeg kom til August, September og Oktober i fjor stopper det litt opp. Dette var en periode hvor jeg var som en zombie. Jeg levde, og jeg var vel en slags illusjon av lykkelig. Det var å stå opp 07:00 hver morgen, sminke å fikse seg i over en time, løpe fra sted til sted på jobb hele dagen (jeg klarte ikke si nei til noe eller noen) og når natta kom ble det fest. Jeg kunne gå flere dager uten å spise, fordi jeg ikke tenkte på det. Man er trist på innsiden, og man vil ikke ha mat. Slik var det for meg. Jeg har alltid elsket mat, men da fantes det ikke i mitt hode. Jeg tror det meste jeg gikk uten å spise var tre dager, og da ble jeg sånn “shit.. nå MÅ jeg jo spise”. Jeg var innlagt på sykehus to ganger i september fordi kroppen min ikke hadde det noe bra. Det sier vel sitt.
For ett år siden så jeg slik ut. Helt tom i blikket, og på mitt tynneste så langt i mitt voksne liv.
Jeg tror de fleste går igjennom en slik “rotløs eksistens” noen ganger i løpet av livet. Man flyter bare, og man har ingen system. Jeg jobbet hardt som faen men livet ellers var bare totalt zonet ut. Jeg har mange fantastiske minner fra denne tiden, men når jeg ser tilbake så virker det så rart. En gang sov jeg heller ikke på to netter, og så sov jeg i to døgn – og så var jeg våken i to døgn igjen, etc. Jeg og Robin hadde jo også et veldig merkelig forhold på denne tiden. Vi bodde sammen men plutselig kunne han bli “borte” i et pra dager i strekk, det samme gjaldt jo meg, og vi surret bare rundt hverandre og festet liksom. Merkelig det der..
August 2014:
Jeg husker denne dagen, da hadde jeg vært hos Marna (komikerfrue) for å fikse neglene mine. Hun sa til meg at nå, nå måtte jeg ikke bli tynnere.
Nå idag har jeg et mye sunnere forhold til alt. Jeg lever et rolig liv i forhold til hva jeg kunne ha gjort med mine bekjentskaper og mine muligheter, men jeg elsker å sove, og jeg vil ta vare på meg selv. Jeg går tur hver dag, jeg spiser mye og variert, jeg drikker masse vann og jeg fester ikke som før. Jeg har sikkert gått opp 10 kg fra denne perioden, og jeg sminker meg ikke hver dag og jeg ordner heller ikke håret slik som før. Men vet dere? Den dag idag elsker jeg meg selv så mye mer. Jeg og Robin har liksom gått igjennom denne utviklingen sammen. Vi har vokst opp sammen på bare et år. Fra å være alt og ingenting, til å bli alt sammen – vi to.
Meg nå:
Jeg sover, jeg spiser og jeg trener. Jeg er sunn, frisk og glad! Jeg er uthvilt, jeg gjør det jeg vil gjøre, og jeg lever et godt liv. Dager er enda tunge, og livet kan enda føles dritt. Jeg kan hate meg selv. Men jeg eksisterer i det minste, jeg puster og jeg ser lyst mot alt. Det er så mye bedre å leve med opp og ned, enn å bare leve i en middelvei hvor du ikke eksisterer. Hva var siste halvdel av 2014? Ikke vet jeg. Hva er 2015?
I går var jeg, Robin og lillebroren til Robin, Felix, På Ocean Club Marbella. Å dra på en beach-club er noe man bare “må” gjøre når man er i Marbella, og med god grunn! Vi er jo her på lavsesong, så det var ikke så alt for mye party og liv der, men en utrolig deilig atmosfære. Store solsenger, svært basseng, herlige temperaturer og fantastisk musikk. i tillegg spiste vi mat som var noe av det bedre jeg har spist på denne reisen 🙂
Vi bestilte inn en stor vodka og både jeg og Robin fikk vel cirka 5 glass for mye i oss etterhvert, så da R kastet meg i bassenget (med nye extensions.. jenter kjenner den kampen) var det på tide å dra hjem, haha. Da hadde vi allerede rukket å twerke (vi var de eneste som danset), diskutere, snakke om alt som eksisterer å snakke om, pluss legge ut masse rare ting på snapchat. Vi må med andre ord dra tilbake dit! Det kan fort bli ganske dyrt, men det er veldig verdt det.. En helt annen opplevelse enn å ligge ved bassenget her ved huset.
For å avslutte dette innlegget legger jeg ved denne goooodbiten av en låt. Fantastisk å nyte i sommervarmen, men også hjemme i kalde Norge!
Dere vet de drømmene man har som er så intense at man dagen etter går rundt med mange rare tanker i hodet som overskygger virkeligheten litt? Du kan våkne opp en tirsdag morgen å tro du er bestevenn med Justin Bieber, kun på grunn av nattens illusjoner. Det er så merkelig, dagen derpå etter en sterk drøm går man rundt i en slags halvveis-virkelighet som er alt for påvirket av eventyret man har vært på. Eventyret kun du vet om, men som oppfattes så virkelig.
Jeg elsker et sjokoladepålegg jeg alltid kjøper i utlandet, Choco duo. Robin sier de har det i Sverige, jeg tror han lyver for å få meg til å flytte til hjemlandet hans. Om jeg kunne gifte meg med noe spiselig så ville det ha vært choco duo, så ille er faktisk min lidenskap!
Faktisk elsker jeg det så mye at jeg inatt drømte at jeg ga opp fest og alkohol for alltid, og satt hjemme hver eneste lørdag for å spise Choco Duo rett fra boksen. Jeg inviterte på vennekvelder hjemme hos meg hvor vi satt med hver vår boks og spiste liter på pilter med sjokoladepålegg. Jeg drømte at jeg kjøpte nye bokser, jeg drømte at jeg spiste de opp, jeg hadde det på brødskive, loff, rett fra boksen.. Ingenting var umulig, og det var ubegrenset tilgang til Choco Duo.
Så da jeg våknet fra denne drømmen klokken 05:00 inatt hadde jeg ikke annet valg enn å gå på kjøkkenet å spise. Jeg satt faktisk i en halvtime på kjøkkenet og bare nøøøøyt..
NAM NAM!!!
Og idag blir jeg faen ikke mett. Jeg spiser og spiser, men sulten blir aldri borte. Sulten på sjokoladepålegg. Og her var altså et helt innlegg dedikert til dette fantastiske pålegget også.
Etter at jeg la ut flyktningsinnlegget mitt har jeg blitt fortalt veldig mye grusomt. Jeg har blitt diskutert hit og dit, fått trusler på mail fra mine egne landsmenn som liksom er så fantastiske og så mye snillere enn “alle andre”.
Fine eksempler på hva jeg har fått høre de siste dagene:
Blandt annet fra en med et profilbilde på facebook som ser slik ut, som jeg ser veldig mange velger å la representere seg selv.
Jeg la faktisk ut en av disse meldingene jeg hadde fått på fin fanpage på facebook uten å dekke over navnet. Da kan du tro jeg fikk høre fra han som hadde skrevet meldingen, han skulle anmelde meg, jeg var en mobber (selv om han ønsket meg halshugd og hadde valgt å dele dette i full offentlighet). Mennesker er syke.
Spør deg selv – hva tror du? Tror du 8000 syrere kommer til å padle tilbake der de kommer fra for at du i din kjellerleilighet sitter å kommenterer på facebook at du skal kjempe for landet ditt? Den eneste som vil ha krig her, er du. De flykter fra krig. Tror du at statsministeren vår kommer til å rope “herregud, se hva han der Ola Nordmann postet på facebook! Steng alle grenser!”. Altså, hva tror du?
Jeg føler et ubehag på å bevege meg ute i Oslo nå. Ikke på grunn av våre nye landsmenn. Jeg bor på østkanten og går ute midt på natten og så klart en risiko finnes for å bli voldtatt, men den finnes også når jeg er på solli plass hvor venninne etter venninne blir dopet ned av nordmenn på byen. Det er farlige mennesker over alt, og farlige mennesker kommer i alle former og fasonger, hudtoner og religioner. Jeg er vokst opp i lille Harstad, skjermet fra alt som er fremmed. På ungdomsskolen og videregående var absolutt alle i klassen min norske. Jeg flyttet til Oslo, Oslo øst og bor i byen med et ekstremt bikiniskille. Jeg tar 31-bussen og kommer kjørende fra Frogner (vestkanten) til jernbanetorget, da byttes reisefølget mitt ut fra hvitt til alle regnbuens farger og så kjører vi videre hjem. Jeg går av sammen med alle andre, som også bor der, som også kaller østkanten sitt hjem. Aldri i mitt liv at jeg, som egentlig ikke har gjort annet for norge enn å betale skattepenger, skal stå med høyt hode å fortelle “dette er vårt, ikke deres”.
Jeg er veldig stolt av Norge, og jeg er stolt over hvor mange som nå viser åpenhet for noe nytt. Jeg har homofile venner som står med åpne armer og ønsker å bryte barrierer, selv om homofili ikke er så veldig akseptert i alle kulturer, heller ikke for alle de som nå skal bo her. Vi må bryte barrierer, og ting blir ikke bedre om vi står her med fremmedfrykt i øynene og skattepenger i hodet.
Jeg ligger i senga mi og scroller som vanlig igjennom VG når en artikkel om rosabloggere og vår påvirkningskraft dukker opp. Så klart trykker jeg inn, hver gang jeg ser meg selv eller noen av mine bloggkollegaer må jeg jo nesten sjekke hva som er på gang. Jeg leste igjennom hele artikkelen og ble overassket over at jeg faktisk var intervjuet der, det hadde jeg helt glemt. Det intervjuet, som mange andre, gikk på autopilot med de samme gamle spørsmålene “hvordan er det å være et forbilde / tror du at du er et forbilde / hva tenker du om det”. Da er det lett å glemme bort at jeg ble intervjuet, det er også lett å sone litt ut under selve intervjuet også. Jeg bare sitter der, liksom. Jeg håper vel på at det skal komme et spørsmål jeg ikke har hørt før, men nei det samme gamle om å være et forbilde. Jeg har hørt det så mange ganger før, så svarene bare kommer ut av munnen min uten at jeg i det hele tatt reflekterer over hva jeg sier. Jeg har sagt det samme i alle de år, for man blir jo lei, ikke sant. Nesten som de spørsmålene man alltid får på familiemiddag om hvordan det går på skole eller jobb, man bare svarer det samme hele tiden. “Joda, det går fint” eller i mitt tilfelle svarer jeg “ja, jeg er et forbilde, for leserne mine sier jo at jeg er det”.
Likt som så mye annet i livet mitt, “fordi leserne mine sier jo det”. Hvor jeg bør reise på ferie, hva jeg bør gjøre der, hva jeg bør spise og hvor jeg bør gå. Det er mye mulig mine lesere, altså du som leser dette nå, blir påvirket av meg. Men jeg blir påvirket like mye tilbake, på godt og vondt. Jeg kan gråte av empati for dere om jeg får en trist mail, rive meg i håret av at jeg ikke får gjort nok. At jeg ønsker å invitere alle hjem til meg, så kan vi sitte i stua mi, drikke vin og snakke om livet. Hver og en av dere kan fortelle meg om deres kjærlighetssorg, familieproblemer og venninnekrangler. Jeg kan ikke gi de rette rådene, men jeg vil høre fordi dere hører så mye på meg. Jeg kan gråte av glede fordi jeg får en rørende kommentar fra en leser som jeg har hjulpet kun ved å skrive om livet mitt. Det påvirker meg i alle retninger, det gir meg gode og det gir meg dårlige dager.
Igår satt jeg i telefonen med Tcmn (ja vi bloggere har kontakt..), og hun spurte meg om litt forskjellige ting hun har hørt, fordi hun vet vel selv hvordan det er – å føle seg alene midt i en ryktestorm. Rykter sprer seg når man er et “forbilde”. Å få telefoner fra foreldrene mine som lurer på hvordan det går, på grunn av rykter i kommentarfeltet. Jeg har stengt meg inne, jeg har vært redd for å gå ut. Jeg har blitt slått ned, lugget i håret og kastet drinker på. Jeg har fått telefoner fra jenter midt på natten som forteller meg at de skal ha sex med kjæresten min, og så legger de på. Jeg har hemmelig nummer og aner ikke hvordan det er mulig at de har fått tak i det, men det har skjedd ikke bare en gang, men flere ganger enn jeg kan telle. Det er en vanlig helgeprosedyre for meg, det der. Jeg har hatt jenter som har stått utenfor vinduet mitt og roper fæle greier som hvor “jævla stygg hun der Sophie Elise er”. Jeg har blogget som normalt dagen etter, for hva skal man gjøre? Man kan ikke gi opp. Jeg har så mange ganger kastet klær i en koffert, reist til Harstad, tatt telefonen i flymodus og mer eller mindre sovet i en uke i strekk. Men jeg tillater meg ikke det lengre, jeg gir ikke opp lengre.
Jeg sto midt inne i den verste krisa jeg har opplevd i sommer. Jeg var på palmesus og vekslet mellom å sitte i et hjørne å gråte, ringe advokaten min, løpe ut, danse litt, ta bilder og hilse på mennesker som sa “æh, du er egentlig ganske bitch i virkeligheten”, løpe hjem tidligere fra konserter og få telefoner fra journalister som hadde hørt ditt og datt som var så virkelighetsfjernt. Da hadde mennesker jeg kjenner tipset aviser om private hendelser i mitt liv, for hva da? Tjene noen kroner? Få oppmerksomhet? Ikke vet jeg. Det var den verste sommeren i hele mitt liv, ikke fordi det stormet så mye rundt meg, men fordi jeg fikk en ordentlig wake-up-call. Hvem kan man stole på? Faktisk kun seg selv. Enhver ferie og enhver festival ble til et sant helvete og jeg slappet ikke av et sekund. Jeg var kanskje litt kort, og jeg smilte kanskje ikke så mye. Ikke fordi jeg er en bitch, men fordi jeg ville hyle, skrike og skyve alle bort. Jeg følte meg så alene i verden, og jeg hadde virkelig blitt fucket over av folk jeg brydde meg om. Å møte mange mennesker som kun kjenner en overfladisk side av meg for å stå der å småsnakke virket så meningsløst. Alt virket meningsløst.
Jeg vet ikke jeg, livet har så mange sider og det er som regel lettere å bare blogge om restylane og botox enn virkelige greier fordi jeg vil ikke selge mine innerste, personlige, mørkeste deler av sjelen min for noen ekstra kroner eller ekstra klikk. Jeg føler avisene alt for ofte omtaler bloggere som en ventil som kun spyr ut overfladisk piss som påvirker jenter negativt, når sannheten er at vi alle sliter. Men man vil kanskje ikke at hele verden skal vite det.
