Jeg ligger i senga mi og scroller som vanlig igjennom VG når en artikkel om rosabloggere og vår påvirkningskraft dukker opp. Så klart trykker jeg inn, hver gang jeg ser meg selv eller noen av mine bloggkollegaer må jeg jo nesten sjekke hva som er på gang. Jeg leste igjennom hele artikkelen og ble overassket over at jeg faktisk var intervjuet der, det hadde jeg helt glemt. Det intervjuet, som mange andre, gikk på autopilot med de samme gamle spørsmålene “hvordan er det å være et forbilde / tror du at du er et forbilde / hva tenker du om det”. Da er det lett å glemme bort at jeg ble intervjuet, det er også lett å sone litt ut under selve intervjuet også. Jeg bare sitter der, liksom. Jeg håper vel på at det skal komme et spørsmål jeg ikke har hørt før, men nei det samme gamle om å være et forbilde. Jeg har hørt det så mange ganger før, så svarene bare kommer ut av munnen min uten at jeg i det hele tatt reflekterer over hva jeg sier. Jeg har sagt det samme i alle de år, for man blir jo lei, ikke sant. Nesten som de spørsmålene man alltid får på familiemiddag om hvordan det går på skole eller jobb, man bare svarer det samme hele tiden. “Joda, det går fint” eller i mitt tilfelle svarer jeg “ja, jeg er et forbilde, for leserne mine sier jo at jeg er det”. 

Likt som så mye annet i livet mitt, “fordi leserne mine sier jo det”. Hvor jeg bør reise på ferie, hva jeg bør gjøre der, hva jeg bør spise og hvor jeg bør gå. Det er mye mulig mine lesere, altså du som leser dette nå, blir påvirket av meg. Men jeg blir påvirket like mye tilbake, på godt og vondt. Jeg kan gråte av empati for dere om jeg får en trist mail, rive meg i håret av at jeg ikke får gjort nok. At jeg ønsker å invitere alle hjem til meg, så kan vi sitte i stua mi, drikke vin og snakke om livet. Hver og en av dere kan fortelle meg om deres kjærlighetssorg, familieproblemer og venninnekrangler. Jeg kan ikke gi de rette rådene, men jeg vil høre fordi dere hører så mye på meg. Jeg kan gråte av glede fordi jeg får en rørende kommentar fra en leser som jeg har hjulpet kun ved å skrive om livet mitt. Det påvirker meg i alle retninger, det gir meg gode og det gir meg dårlige dager. 

Igår satt jeg i telefonen med Tcmn (ja vi bloggere har kontakt..), og hun spurte meg om litt forskjellige ting hun har hørt, fordi hun vet vel selv hvordan det er – å føle seg alene midt i en ryktestorm. Rykter sprer seg når man er et “forbilde”. Å få telefoner fra foreldrene mine som lurer på hvordan det går, på grunn av rykter i kommentarfeltet. Jeg har stengt meg inne, jeg har vært redd for å gå ut. Jeg har blitt slått ned, lugget i håret og kastet drinker på. Jeg har fått telefoner fra jenter midt på natten som forteller meg at de skal ha sex med kjæresten min, og så legger de på. Jeg har hemmelig nummer og aner ikke hvordan det er mulig at de har fått tak i det, men det har skjedd ikke bare en gang, men flere ganger enn jeg kan telle. Det er en vanlig helgeprosedyre for meg, det der.  Jeg har hatt jenter som har stått utenfor vinduet mitt og roper fæle greier som hvor “jævla stygg hun der Sophie Elise er”. Jeg har blogget som normalt dagen etter, for hva skal man gjøre? Man kan ikke gi opp. Jeg har så mange ganger kastet klær i en koffert, reist til Harstad, tatt telefonen i flymodus og mer eller mindre sovet i en uke i strekk. Men jeg tillater meg ikke det lengre, jeg gir ikke opp lengre.

Jeg sto midt inne i den verste krisa jeg har opplevd i sommer. Jeg var på palmesus og vekslet mellom å sitte i et hjørne å gråte, ringe advokaten min, løpe ut, danse litt, ta bilder og hilse på mennesker som sa “æh, du er egentlig ganske bitch i virkeligheten”, løpe hjem tidligere fra konserter og få telefoner fra journalister som hadde hørt ditt og datt som var så virkelighetsfjernt. Da hadde mennesker jeg kjenner tipset aviser om private hendelser i mitt liv, for hva da? Tjene noen kroner? Få oppmerksomhet? Ikke vet jeg. Det var den verste sommeren i hele mitt liv, ikke fordi det stormet så mye rundt meg, men fordi jeg fikk en ordentlig wake-up-call. Hvem kan man stole på? Faktisk kun seg selv. Enhver ferie og enhver festival ble til et sant helvete og jeg slappet ikke av et sekund. Jeg var kanskje litt kort, og jeg smilte kanskje ikke så mye. Ikke fordi jeg er en bitch, men fordi jeg ville hyle, skrike og skyve alle bort. Jeg følte meg så alene i verden, og jeg hadde virkelig blitt fucket over av folk jeg brydde meg om. Å møte mange mennesker som kun kjenner en overfladisk side av meg for å stå der å småsnakke virket så meningsløst. Alt virket meningsløst. 

Jeg vet ikke jeg, livet har så mange sider og det er som regel lettere å bare blogge om restylane og botox enn virkelige greier fordi jeg vil ikke selge mine innerste, personlige, mørkeste deler av sjelen min for noen ekstra kroner eller ekstra klikk. Jeg føler avisene alt for ofte omtaler bloggere som en ventil som kun spyr ut overfladisk piss som påvirker jenter negativt, når sannheten er at vi alle sliter. Men man vil kanskje ikke at hele verden skal vite det.