Jeg har helt siden jeg traff puberteten for ti år siden holdt en veldig stabil vekt. Jeg har alltid vært “hun lille” og jeg har alltid vært slank, hele kroppsbygningen min har vært generelt sett ganske mini. Da jeg var yngre drakk jeg masse proteinshakes for å gå opp i vekt, jeg hatet mine tynne bein. Men som sagt, puberteten kom og jeg traff en stabil linje som jeg lå på. Jeg har aldri sett trent ut (naturlig nok, for jeg trente jo ikke..), og jeg har alltid spist masse, flere ganger om dagen og store mengder for det har ikke påvirket meg på utsiden uansett.
Igår kveld lå jeg å så igjennom bloggarkivet mitt, det pleier jeg å gjøre når lesere forteller meg “åh jeg har lest bloggen din i alle de år”. Da må jeg jo bla litt tilbake å se hva folk faktisk har lest på. Når jeg kom til August, September og Oktober i fjor stopper det litt opp. Dette var en periode hvor jeg var som en zombie. Jeg levde, og jeg var vel en slags illusjon av lykkelig. Det var å stå opp 07:00 hver morgen, sminke å fikse seg i over en time, løpe fra sted til sted på jobb hele dagen (jeg klarte ikke si nei til noe eller noen) og når natta kom ble det fest. Jeg kunne gå flere dager uten å spise, fordi jeg ikke tenkte på det. Man er trist på innsiden, og man vil ikke ha mat. Slik var det for meg. Jeg har alltid elsket mat, men da fantes det ikke i mitt hode. Jeg tror det meste jeg gikk uten å spise var tre dager, og da ble jeg sånn “shit.. nå MÅ jeg jo spise”. Jeg var innlagt på sykehus to ganger i september fordi kroppen min ikke hadde det noe bra. Det sier vel sitt.
For ett år siden så jeg slik ut. Helt tom i blikket, og på mitt tynneste så langt i mitt voksne liv.
Jeg tror de fleste går igjennom en slik “rotløs eksistens” noen ganger i løpet av livet. Man flyter bare, og man har ingen system. Jeg jobbet hardt som faen men livet ellers var bare totalt zonet ut. Jeg har mange fantastiske minner fra denne tiden, men når jeg ser tilbake så virker det så rart. En gang sov jeg heller ikke på to netter, og så sov jeg i to døgn – og så var jeg våken i to døgn igjen, etc. Jeg og Robin hadde jo også et veldig merkelig forhold på denne tiden. Vi bodde sammen men plutselig kunne han bli “borte” i et pra dager i strekk, det samme gjaldt jo meg, og vi surret bare rundt hverandre og festet liksom. Merkelig det der..
August 2014:
Jeg husker denne dagen, da hadde jeg vært hos Marna (komikerfrue) for å fikse neglene mine. Hun sa til meg at nå, nå måtte jeg ikke bli tynnere.
Nå idag har jeg et mye sunnere forhold til alt. Jeg lever et rolig liv i forhold til hva jeg kunne ha gjort med mine bekjentskaper og mine muligheter, men jeg elsker å sove, og jeg vil ta vare på meg selv. Jeg går tur hver dag, jeg spiser mye og variert, jeg drikker masse vann og jeg fester ikke som før. Jeg har sikkert gått opp 10 kg fra denne perioden, og jeg sminker meg ikke hver dag og jeg ordner heller ikke håret slik som før. Men vet dere? Den dag idag elsker jeg meg selv så mye mer. Jeg og Robin har liksom gått igjennom denne utviklingen sammen. Vi har vokst opp sammen på bare et år. Fra å være alt og ingenting, til å bli alt sammen – vi to.
Meg nå:
Jeg sover, jeg spiser og jeg trener. Jeg er sunn, frisk og glad! Jeg er uthvilt, jeg gjør det jeg vil gjøre, og jeg lever et godt liv. Dager er enda tunge, og livet kan enda føles dritt. Jeg kan hate meg selv. Men jeg eksisterer i det minste, jeg puster og jeg ser lyst mot alt. Det er så mye bedre å leve med opp og ned, enn å bare leve i en middelvei hvor du ikke eksisterer. Hva var siste halvdel av 2014? Ikke vet jeg. Hva er 2015?
Starten.