Jeg fant et minnekort fra i fjor hjemme hos mamma og pappa nå. Der lå det blant annet en hel haug av bilder fra da jeg reiste jorden rundt i fjor! Det har jeg fortalt deres vært lite om, grunnet at jeg spilte inn et tv-program som ikke kommer før til høsten. Jeg fikk oppleve et nytt land hver dag.. På bildene under ser dere Thailand og Kirgisistan! Sistenevnte var virkelig helt sinnsykt, både naturen og kulturen som var noe helt annet enn jeg hadde forventet meg (det er det landet som er mest kjent for konekidnapping). Om du ikke vet hva det er, google it! Det er helt sjuuukt.
Jeg hadde en lang periode uten motivasjon til blogging fordi jeg aldri fikk helt til med bilder. Uansett hvor dyrt kamera jeg kjøpte eller hvor mye jeg lærte om innstillinger ble det aldri bra nok. Etter at jeg kjøpte Lightroom for et par måneder siden har jeg fått en helt ny forståelse for etterbehandling av bilder, og jeg elsker å sette meg ned med en fersk bunke bilder å fikse på. Når folk sender meg meldinger å spør “hvordan har du redigert det bildet” ligger det som regel ganske lang tid bak, og ethvert bilde er ulikt. Et godt tips er å starte med presets, som man kan kjøpe om man har lightroom. Det er altså ikke bare å legge bildet i en app og putte på et filter.
Jeg er tilbake i nydelige nord-norge! Det var flaks at jeg skulle hit akkurat nå, perfekt å være her når jeg må ordne med pass, forsikringer og alt (som pappa stiller opp på, takk Gud). Men grunnen til at jeg er her er litt mindre hyggelig.. Av private årsaker må jeg gjennomgå en operasjon på torsdag. Det er altså ikke en kosmetisk operasjon om noen skulle tro det – I wish haha – det er bare noe kjedelige greier i magen som dere vet jeg har slitt med. Operasjonen skulle egentlig være i morgen men ble flyttet på, noe som var uheldig for da må jeg flytte på andre planer. Sånn er livet.
I dag har jeg ordnet meg ny macbook og ny mobil, vært hos politiet og vært i banken. Det eneste jeg mangler å kjøpe nå er kamera, men det jeg bruker (Leica Q) finnes ikke i Harstad så jeg får vente til lørdag. Det er mitt gamle som har tatt bildene over (canon 6d). Nå skal jeg spise taco med familien og se på frustrerte fruer som jeg har begynt med fra start, lol.
Forresten tusen takk til alle som sender meg fine meldinger og spesielt angående boken. Det er en forfedelig trist situasjon men jeg lover å gi den ut, om så jeg må starte helt på nytt og det blir noe totalt annet. Det tar kanskje bare litt lengre tid, men det er jo mitt “livs verk”. Tenk at jeg enda får fine meldinger fra folk som har lest Forbilde.. Så lenge etter den kom ut. At den kan være aktuell for så mange som sliter med ensomhet og følelsen av å ikke passe inn er så hjertevarmende og trist på samme tid.
Jeg og Charlotte hadde tre fine dager i Paris. Jeg fikk vist henne spisestedene jeg elsker, vi vandret rundt å så på de lokale, spiste masse digg, bodde på et fint hotell og viktigst av alt – jeg fikk sjekket ut skolen der slik at jeg vet litt bedre om jeg ønsker å ta exphil i utlandet, og hvordan opplegget blir (mer om det senere). Jeg elsker Paris, den byen har alt. Romantikk, nydelige bygninger, shopping og fantastisk mat. Alt var helt perfekt, frem til de siste timene..
Det blir vanskelig for meg å forklare i detaljer, alt virker som en fjern drøm allerede nå. Kun en halvtime før vi skulle dra til flyplassen ble jeg ranet på hotellet og en godt voksen mann forsvant med både ryggsekken min fra Louis Vuitton, kameraet mitt, macbooken min, mobil og pass. Videre fulgte noen øyeblikk med sjokk og jeg satt meg bare ned på gulet for å gråte, helt handlingslammet før Charlotte nærmest dro meg på spring ut i gatene og etter den aktuelle mannen. Vi løp på kryss og tvers i gatene og jeg ropte og gråt om hverandre, men vi forsto raskt at vi ikke kom til å nå han igjen.. Vi fulgte han på “find my Iphone” og det så ut til at han satt i et kjøretøy. Nok en gang satt jeg meg ned for å rope / gråte, men Charlotte var pro-aktiv og kastet seg ut i veien for å haike på den første bilen som kom..
Den første bilen hun forsøkte å haike på stoppet med en gang, og ut hoppet tre menn med våpen. Jeg forsto ingenting og var helt sikker på at vi kom til å dø, de ropte “get in the car” og jeg var helt forberedt på å bli solgt som slaver slik som i “taken”, haha. Charlotte hoppet villig inn og jeg lurte på om hun hadde blitt klin gæren, men hun hadde bare fått med seg hva som virkelig var på gang. Det viste seg at det var sivil-politiet! SNAKK om flaks i uflaks, den aller første bilen var den beste som kunne ha kommet. Det endte i en vill jakt rundt i Paris etter den aktuelle mannen og vi fikk oppleve litt av hvert.. Men vesken min kom aldri til rette, til tross for at vi nå har både adressen til mannen og bilde av han fra overvåkningskamera inne på hotellet.
Det tristeste med alt dette er ikke alt det materialistiske – det får jeg igjen på reiseforsikring. Det verste er boken min. Hele boken som jeg har jobbet på i ett år lå på macbooken min som nå er forsvunnet. Det klarer jeg neste ikke å tenke på uten å bli fysisk dårlig.. Jeg er så lei meg over det at jeg rett og slett ikke kan tenke på det nå 🙁
Politiet i Paris gjorde en helt fantastisk jobb, i likeså med læreren fra gateway college som ble med oss til politistasjonen og videre til flyplassen som tolk siden jeg måtte prøve å få reist uten pass. Dette kunne ha skjedd i enhver storby rundt i hele verden, men midt i alt er jeg glad for all hjelpen vi fikk i byen på tampen både fra lærere, politi og alle som jobbet på hotellet.
Et bilde fra Charlotte sin blogg, utenfor Ralph Lauren sin restaurant. Mitt minnekort ble stjålet men hun har heldigvis bilder jeg kan få.
Siden det er Charlotte sin første gang i Paris måtte jeg så klart ta henne med til Eifeltårnet! Obligatorisk når man er her for første gang. Jeg har sett det en del ganger før men blir like fascinert, det er et magisk og.. rart bygg? Hva er det egentlig, eller hva var det i utgangspunktet? Mennesker er så rare som reiser land og strand for å se på en stolpe i bakken. Om dette tårnet hadde vært i Harstad hadde jeg jo ikke brydd meg (der har vi forøvrig et tv-tårn som blinker og lyser på vinteren, sterk konkurranse?) Jeg har skikkelig lyst til å spise på en av resturantene som ligger i tårnet, men det er så dyrt at jeg får nøye meg med å beundre fra avstand enn så lenge.
Sko fra nelly, bukser Vila, genser Samsøe Samsøe og jakke fra SheIn (det er Charlotte sin).
Måtte bare vise dere et nærbilde av veska til Charlotte, som hun har kjøpt på Mango. Den er så fin, ønsker meg selv!
vi spiste lunsj på hotel costes, jeg elsker det stedet – alle folkene som spiser der er så pene. Ikke at det betyr all verden men people watching er alltid gøy. Det ryktes forresten at servitørene der jobber som luksusprostituerte, aner ikke om det er sant men har hørt det flere ganger. Vi klarte faktisk å flaue oss ut der i et tappert forsøk på å ta et snilbilde av en person.. Som så klart oppdaget det. Det var ment som et kompliment, hehe.. Før pleide jeg å bli veldig sur da folk tok snikbilder av meg, nå gjør det egentlig ikke så mye. Tror egentlig ikke jeg ble så veldig sur tidligere heller for å være ærlig, mest om jeg ble fanget fra en stygg vinkel og bildet ble delt over alt for å vise hvordan jeg “egentlig så ut”. Tenk at det var slik jeg vokste opp mot slutten av tenårene mine! Folk pleide å ta bilde av meg på skolen for å sende til gossip-blogger for å vise at jeg hadde synlige extensions eller dobbelhake liksom. Well well!
Jeg har forresten fått sett debatten på NRK nå, som jeg ikke turte først. Det kom et tilbud om å delta for min del, men jeg er jo i Paris.. Litt lei meg for det, siden jeg vet jeg kunne ha kommet med mye bra og et litt annet syn på mye av det. Jeg kan argumentere både for og imot plastisk kirurgi, jeg forstår begge sider og det virker det ikke som så mange gjør. Eller point being, veldig mange i debatten er ekstreme i sitt ståsted og jeg er så sikker på at det ikke hjelper. La oss si at du velger å ikke operere deg etter å ha sett Kristin Gjelsvik kjefte på TV.. Hva skjer så? Hvordan går man videre og bygger opp en trygghet i seg selv, som i bunn og grunn var det hovedsaklige problemet? Jeg savner verktøyene, for det meste jeg får høre er problemer.
Nå skal vi på museum og så ostesmaking på kvelden. Deeeeet har jeg aldri vært på før – det blir interessant. Elsker jo ost, haha.
Jeg er i Paris – igjen! Denne gangen har jeg med meg Charlotte på en liten girls-weekend, vi har en jobb i morgen (som jeg skal fortelle mer om da), men i mellomtiden er det bare avslapping. Med trykk på avslapping.. Haha. Vi begge har samboer og er i stabile forhold i Oslo og er vandt til å legge oss klokken 22 senest liksom. Så nå ligger vi nesten i koma her.. Ingen party! Men vi har et fint hotell med utsikt til Eifeltårnet, badekar og en liten balkong som vi skal benytte oss av siden vi har null energi.
Vi spiste på Lávenue som er standard i Paris. Det er et fint sted hvor Kardashians pleier å henge mye, og sist gang jeg spiste her var selveste Lana del Rey der. Dere kan tro jeg ble starstruck.. Så, om du vil se kjendiser eller “bli sett” er det bare å dukke opp her! Har hørt at man burde reservere bord men jeg har aldri vært der og det er fullt. Prisen er helt grei og man får svære porsjoner – med god mat. Jeg spiste tofu curry og jeg må bare si, fy faen som jeg hater tofu. Det er ganske elendig med tanke på at jeg ikke spiser kjøtt og tofu ofte erstatter det på restauranter.. Men æsj. Det finnes så mye bedre vegetarmat!
Takk til alle som har fortalt meg at melk er avhengighetsskapende og alle som kjefta på meg fordi man “enkelt kan google seg til sånn info selv”. OKI DOKI. Men da vet jeg i alle fall hvorfor jeg er manisk opptatt
Jeg har sikkert fått 50 meldinger fra folk i dag som forteller om hvor mye de gråt av dagens episode. Altså, jeg strigråt av å se den og jeg kan begynne å gråte bare jeg tenker på den.. Jeg skal ikke røpe så mye mer, men du kan jo sjekke den ut på TV2 SUMO eller på livsstil i kveld klokken 22:00. Gleder meg til å høre hva dere synes!
Og tenk, nå er det bare to uker igjen så er hele serien over. WOW.. Det har gått så fort! Fra å sitte i et lite møterom hos TV2 å se på en powerpoint presentasjon om meg selv (ja, det var slik det startet) til å nå være et av de mest sette programmene på sumo ever! Klyp meg i armen.
Jeg sluttet å drikke melk i ett år, og nå er jeg totalt på kjøret igjen. Jeg fikk kviser av cottage cheese og da byttet jeg det ut med.. melk. Litt som å slutte å snuse for å begynne å røyke eller motsatt. Ikke bra for meg, ikke bra for dyrene, jeg vet. OG MAN FÅR SÅ MYE KVISER. Jeg drikker seriøst en pakke om dagen og har dårlig samvittighet, vondt i magen, kviser som ligner på solsystemet over kinnet og likevel klarer jeg ikke å stoppe. Noen som vet om melk er seriøst avhengighetsskapende?
Uansett. Et gjennomgående tema dagen igjennom for meg og min samboer har vært “hva skal vi spise til middag”. Jeg har fått beskjed av treneren min om å øke inntaket på kalorifronten, og det gjør visstnok ingenting om jeg går opp i fettprosent for det er enklere å regulere etterpå. Vi spiste middag ute tidligere i dag men man må jo ha middag på kvelden også? Hehe. Det beste med å ha kjæreste er å ha noen å spise med <3 Hva spiste vi til middag? Potet.
Meg i mitt nydelige kjøkkenet! Herregud, den renoveringen jeg har gjort i denne leiligheten er et rent mirakel. Og den har steget med 1,6 millioner siden jeg kjøpte den! Jeg har på meg en jakke som du finner her.
Siden jeg reiser bort i morgen med Charlotte skal jeg og Kasper bare kose oss i kveld. Haha, så teit å si egentlig for det gjør vi jo hver dag.. 💕
I dag begynte jeg å reflektere over hva slags type venn jeg er. Det var egentlig ganske tunge tanker å ha – fordi jeg innså at jeg ikke er en sånn person som er dårlig til å ta vare på venner. Jeg tenker mye på hvordan vennene mine har det, men er jeg den første til å sende melding for å sjekke om alt er som det skal? Dessverre ikke.
Min oppfatning av en venn er at vi ikke må møtes hele tiden eller snakke hele tiden, men om vi først gjør det skal alt være som før. Om det bare var så enkelt, men slik er det ikke for alle. Når man havner i en tung periode blir man ofte egoistisk, og ser kun seg selv og sine egne smerter. Ikke for å være slem så klart, men fordi man ikke har overskudd til annet. Og slik har det vært for meg en stund – da blir man en slik type person som bare er sammen med kjæresten sin, og “glemmer” venner. Det er ikke det at jeg glemmer dem, for jeg tenker på dem hele tiden. Men det er ikke like enkelt å sjonglere.. Noen ganger kan jeg sitte hjemme å tenke “faen, kanskje jeg burde dra ut selv om jeg vet jeg er sliten” eller “kanskje jeg burde dra i den middagen selv om jeg aller helst vil være alene”. Kan noen kjenne seg igjen? Jeg får energi av å være alene, men man trenger så klart venner i livet sitt.
Noen minner fra mine mer crazy days. Når jeg ser de bildene skjønner jeg at vi alle har blitt.. Voksne. Det gikk fort.
Jeg har vanskelig for å holde på vennskap om vi ikke møtes “naturlig”. Om jeg jobber med noen på et prosjekt eller vi har gått på skole sammen er det kjempeenkelt å være venner og jeg kan gi mitt ALT til de menneskene. I den perioden. Men når alt går over er det som om man sklir ifra hverandre litt naturlig, og så finner man kanskje tilbake igjen..? Dette kommer sikkert til å høres forferdelig ut, men jeg “rullerer” litt på venner. I en periode kan jeg være med et par venner, og så er jeg med et par andre.. Kanskje fordi jeg ikke klarer å ha mange venner på en gang. Mulig fordi jeg aldri var i en større gjeng da jeg vokste opp og er vandt til å ha 3-4 venner maks å forholde meg til. AHH, who knows..
Mål for 2018: bli en bedre og mer tilgjengelig venn. Starter med vennetur til Paris i morgen.
– Når folk har kallenavn på ting. Kallenavn på mennesker og dyr går fint så lenge det er innenfor rimelighetens grenser, det kan til en viss grad være hyggelig å ha kallenavn på noen man er glad i.. Men ting? La oss si at jeg kalte leiligheten for palasset eller bilen min for klumpen – konsekvent, hele tiden. Nektet å si noe annet. “Nei skal bare ut å ta klumpen på en liten kjøretur jeg”. SPYR.
– Folk som legger ut bilde av seg selv der de poserer og er veldig fashion, for å så skrive noe sånt som “her tenker jeg på pizza” som caption. Hvorfor? Du tenkte garantert ikke på pizza, du tenkte på å se hot ut.
– Folk som åpenbart er veldig opptatte av hvordan de ser ut, fysikken sin og trener hver dag, men skeier ut.. en gang i blant. Og da skal det filmes og dokumenteres, en hver liten minimal bit av den maten skal legges ut på insta story der man sitter og poserer samtidig som man spiser en ørliten bit pizza og smiler inn i kamera. Jeg synes det er mye kulere å spise sunt å være stolt av det, istedenfor å bevise ovenfor folk og verden at man er snill fordi man spiser dritt noen ganger og bare er “menneskelig”.
– Likestillingsdebatten og den totale avsporingen. Dont get me wrong for det er i utgangspunktet positivt og jeg anser meg selv som en forkjemper for kvinners rettigheter. Men, jeg leste en artikkel om “free the nipple” i sta hvor det seriøst sto skrevet “i verdens mest likestilte land hender det enda at jeg blir klådd på når jeg er på byen”. Ok….? Er det seriøst bare jeg som ikke blir nevneverdig krenka eller lei meg om noen klår på meg når man er fulle og danser? Ja, det kan være irriterende og upassende, jeg ser helst at det ikke skjer siden jeg har kjæreste og ikke er interessert, MEN! Det har INGENTING med likestilling å gjøre, slik jeg ser det. Det finnes både kjipe jenter og gutter, jeg har ikke telling på hvor mange jenter jeg har sett kaste seg over gutter på fest å være totalt upassende og irriterende. Meg selv inkludert da jeg vokste opp og begynte å lære meg sosiale koder på fylla! Herregud så mange jeg sikkert har klint med som ikke ønska å bli klina med. Det provoserer meg vel bare at man skal grine over at noen har prøvd seg og ikke helt forstår hva som er sjarmerende og ikke. Det gir meg “himle-med-øynene-faktor” over hele greia når det er SÅ MANGE som fortjener hjelp og å få deres historie hørt. Før noen sier “du aner ikke hva du snakker om” så jo, det gjør jeg. Jeg har opplevd seksuelt misbruk og vet hvordan det føles å være maktesløs og liten i en forferdelig situasjon. Et klaps på rumpa når man danser er ikke det.
– Kim Richards i Real Housewives of Beverly Hills. Måten hun er på, måten hun diskuterer på, hvor slem hun er mot søsteren sin.. Ja, jeg er veldig inne i den serien nå. Irriterer meg over Brandi. Nå ser jeg på sesong 5 og reunion der er det mest provoserende jeg har sett på lenge, utelukkende på grunn av de to.
– Når folk lager akustiske versjoner av rap-låter og synger veldig dramatisk og rolig. Hvorfor lage en “trist” versjon av Post Malone hvor en jente med bred rekkevidde i stemmen synger for full hals.. PLAGSOMT.
Hei, sånn her poserer jeg på bilder en vanlig tirsdags kveld fordi jeg ikke orker eller ser noe poeng i å fikse meg. Normalt, men da burde jeg ha vett og forstand til å posere som et normalt menneske. Det har jeg altså ikke.
Man lurer kanskje på om bloggere kjøper sin egen sminke og annet dilldall. Jeg gjør, siden jeg er et sånt enkelt påvirkelig menneske som dras mot fine innpakninger og søte selgere. Da jeg var på Brow Rehab tidligere i dag dro jeg med meg samtidlige masker som jeg prøver nå, siden jeg er syk og alt. Når jeg først er syk så gjør jeg det ordentlig.
Jeg har skrevet på bok nummer to. Er jo egentlig ferdig men nå har jeg fått inn en “mentor” på tampen og da ønsker jeg å gjøre siste justeringer. Det er befriende å skrive når man kommer inn i en flyt, og den kan komme plutselig. I natt måtte jeg stå opp da jeg egentlig skulle sove fordi jeg kom på en fin, rød tråd til et kapitel. Da vet man at man har valgt rett yrke.. Skriving gir meg så mye.
Samboeren min begynner også å bli syk, og helt ærlig det takler jeg dårlig. Så, slik at han skulle slippe å lage mat endte ansvaret på meg og da blir det.. Yoghurt.
.. Ok før jeg rakk å fullføre dette innlegget var han på kjøkkenet for å lage middag. For en drømmemann!
Det blir vegetarburger, denne blander man ut med vann så blir det mer hjemmelaget. Vi kjøper på Kiwi.
Jeg har to nydelige malerier fra Bjarne Melgaard stående i gangen fordi jeg enda ikke har fått hengt de opp. Tenker det ene skal være i gangen og det andre på kjøkkenet. Jeg elsker kunsten hans og er så glad jeg nå har litt av det hjemme.
Jeg løper rundt i treningstights, som vanlig.
.. men gleder meg til det begynner å bli finere vær og man gidder å ha på seg flotte klær! Som disse skoene. Du finner dem her til 40% rabatt! Normale i størrelsen, men litt stramme rundt ankelen..
Og nå sitter jeg å blar i Dajana sin bok. Jeg ønsker å lære meg å lage winged liner og det har jeg aldri fått til, men tror jeg skal klare det nå. Og så er det skikkelig stort for meg å være i boken, her går hun også igjennom step-by-step på hvordan hun legger sminken min. Det burde jeg egentlig sette meg inn i selv haha, så slipper jeg å dra til henne alltid. Boken hennes selges over alt, og anbefales for deg som vil lære mer om sminke med enkle teknikker – eller bare ha en fin bok i hyllen din. Dette ble vel strengt tatt reklame for en venn.. LOL til de reglene.
Nå blir det mat, litt sykdoms-kos og soving. Kanskje vi ser ferdig filmen “Truman Show” som vi begynte på i går, jeg har sett den en million ganger. Jeg føler meg som en pensjonist.
