Jeg og Charlotte hadde tre fine dager i Paris. Jeg fikk vist henne spisestedene jeg elsker, vi vandret rundt å så på de lokale, spiste masse digg, bodde på et fint hotell og viktigst av alt – jeg fikk sjekket ut skolen der slik at jeg vet litt bedre om jeg ønsker å ta exphil i utlandet, og hvordan opplegget blir (mer om det senere). Jeg elsker Paris, den byen har alt. Romantikk, nydelige bygninger, shopping og fantastisk mat. Alt var helt perfekt, frem til de siste timene..
Det blir vanskelig for meg å forklare i detaljer, alt virker som en fjern drøm allerede nå. Kun en halvtime før vi skulle dra til flyplassen ble jeg ranet på hotellet og en godt voksen mann forsvant med både ryggsekken min fra Louis Vuitton, kameraet mitt, macbooken min, mobil og pass. Videre fulgte noen øyeblikk med sjokk og jeg satt meg bare ned på gulet for å gråte, helt handlingslammet før Charlotte nærmest dro meg på spring ut i gatene og etter den aktuelle mannen. Vi løp på kryss og tvers i gatene og jeg ropte og gråt om hverandre, men vi forsto raskt at vi ikke kom til å nå han igjen.. Vi fulgte han på “find my Iphone” og det så ut til at han satt i et kjøretøy. Nok en gang satt jeg meg ned for å rope / gråte, men Charlotte var pro-aktiv og kastet seg ut i veien for å haike på den første bilen som kom..
Den første bilen hun forsøkte å haike på stoppet med en gang, og ut hoppet tre menn med våpen. Jeg forsto ingenting og var helt sikker på at vi kom til å dø, de ropte “get in the car” og jeg var helt forberedt på å bli solgt som slaver slik som i “taken”, haha. Charlotte hoppet villig inn og jeg lurte på om hun hadde blitt klin gæren, men hun hadde bare fått med seg hva som virkelig var på gang. Det viste seg at det var sivil-politiet! SNAKK om flaks i uflaks, den aller første bilen var den beste som kunne ha kommet. Det endte i en vill jakt rundt i Paris etter den aktuelle mannen og vi fikk oppleve litt av hvert.. Men vesken min kom aldri til rette, til tross for at vi nå har både adressen til mannen og bilde av han fra overvåkningskamera inne på hotellet.
Det tristeste med alt dette er ikke alt det materialistiske – det får jeg igjen på reiseforsikring. Det verste er boken min. Hele boken som jeg har jobbet på i ett år lå på macbooken min som nå er forsvunnet. Det klarer jeg neste ikke å tenke på uten å bli fysisk dårlig.. Jeg er så lei meg over det at jeg rett og slett ikke kan tenke på det nå 🙁
Politiet i Paris gjorde en helt fantastisk jobb, i likeså med læreren fra gateway college som ble med oss til politistasjonen og videre til flyplassen som tolk siden jeg måtte prøve å få reist uten pass. Dette kunne ha skjedd i enhver storby rundt i hele verden, men midt i alt er jeg glad for all hjelpen vi fikk i byen på tampen både fra lærere, politi og alle som jobbet på hotellet.
Et bilde fra Charlotte sin blogg, utenfor Ralph Lauren sin restaurant. Mitt minnekort ble stjålet men hun har heldigvis bilder jeg kan få.
