Jeg sitter tissetrengt og utålmodig i rushtrafikken på vei ut av Oslo. Tissetrengt fordi jeg drakk fire caprisone (der klarer man aldri å bare drikke en!) før jeg gikk ut døren, og utålmodig fordi jeg må tisse og fordi jeg håper jeg rekker det før jobben min i kveld starter, hehe. Og nå ble jeg jammen meg bilsyk også.
Jeg og to fra managementet mitt kjører til Hønefoss fordi jeg ? som sagt ? skal være på Kuben kjøpesenter for et live intervju på scenen, jeg skal plukke ut noen av mine høstfavoritter fra butikkene og jeg skal ha en meet & greet med selfies. Jeg liker å være på jobber som dette for da får jeg satt litt ansikt på alle som leser bloggen min, og det er alltids en fin erfaring! Vi starter på scenen 18:30, så vær der i god tid.
Den ene manageren min har snakket i telefonen siden vi dro fra Oslo for 40 minutter siden, og vi to andre sitter helt stille og ser ut på veien. Sånn går altså dagene! Men vi blogges mer etter Hønefoss, da! Vel tilbake i Oslo blir det konsert for å se Lido samemn med noen venner. Jeg er stor fan, så dette ser jeg fram til!
“Men han er sikkert bare opptatt med jobben eller noe. Eller kanskje med venner. Eller så ble mobilen hans tom for batteri fem dager på rad. Eller så er han forkjølet. Han liker meg jo egentlig”. Jeg har alltid fnyst av jenter som kom med slike unnskyldninger, for det er jo så åpenbart at han egentlig ikke er interessert – og så ble jeg jammen en av dem selv.
Men han liker meg jo.Eller, gjør han?
Jeg har spurt meg selv det samme spørsmålet. Det er en forferdelig følelse å investere så mye tid og følelser inn i et menneske når du ikke er sikker på hvor den andre parten står. Men det er egentlig et ganske enkelt svar, et svar som gjør ganske vondt, men som venninner dessverre ikke forteller hverandre så ofte. Dette gjelder forøvrig begge kjønn og kan gå alle veier. Han liker deg, men han liker deg ikke nok.
Det kjipe er at så mange av oss blir fanget i en evig spiral hvor man prøver å finne ut hvorfor. Man klarer ikke å forstå hvordan han kan si så mange fine ting, hvordan han kan være så åpen og tilstede når man faktisk er sammen, hvordan alt kan føles så rett.. Men samtidig kan han ikke gi deg det du vil ha – et forhold.
Unnskyldningene kan være mange, og ikke minst gode. Det kan hende det ikke passer inn i livet hans akkurat nå, kanskje han har opplevd noe som har fått han til å slutte å tro på forhold, kanskje det forrige forholdet ødela hans evne til å stole på folk, kanskje han er redd for å binde seg.. Men grunnene betyr ingenting, fakta gjør det. Om noen sier de ikke vil være i et forhold med deg, så mener de det. Han bryr seg sikkert om deg, og han liker sikkert å tilbringe tid sammen med deg, og han liker deg kanskje.. men bare ikke nok. Det er ikke innenfor din kontroll, og grunnene betyr som sagt ikke noe.
Jeg vet hvor sykt vanskelig det er å komme ut av en slik situasjon. Jeg brukte et helt år på det. Man har jo brukt så mye tid, så mange tårer og så mye penger på nye klær og kvelder ute og man har kanskje mistet litt kontakt med venner – og da nekter man til slutt å akseptere ting hvor va de er. Man hører de tingene man vil høre og nekter å legge merke til alle varsellampene for du har så lyst til at det skal bety noe, og du klarer ikke å akseptere at han ikke gjengjelder følelsene. Du håper at noe skal endre seg, at han skal våkne opp en dag å innse at det er deg han vil ha. Man nekter å gi opp rett og slett.
“Men han er jo min store kjærlighet!” kan man innbille seg. Du kan tro at grunnen til at det gjør så vondt, er nettopp fordi det er ekte kjærlighet og du lar han gå. Men det er det ikke. Grunnen til at det gjorde så vondt for meg – var fordi jeg nektet å tro på at jeg som er relativt oppegående, smart og har en god intuisjon kunne falle så dypt inn i et “forhold” hvor det er så ujevn maktbalanse. Hvorfor trakk jeg meg ikke unna i starten? Hvorfor lot jeg meg selv bruke så mye tid på dette når det likevel aldri kom til å funke?
Men han tok faktisk utnyttelse av deg. Han lot deg fortsette å investere mye i forholdet selv om han visste dere ikke var på samme side. Han gjorde det trygt for deg å være svak med han, og du følte deg forstått. Men gjett hva? Det er jo fordi det er så digg når noen er forelsket i deg. Det er en selvtillitsboost som går på bekostning av samvittigheten. Og man liker det. Jeg har også latt folk tro det kan bli noe med meg, når det ikke kan det, fordi det er jo så godt med oppmerksomhet og selskap. Så ender noen opp med å bli såret på slutten.
Når man føler man har gitt slipp på verdiene sine, og dømmekraften sin, så gjør det vondt. Og man nekter å tro på at man kan ha vært så dum, så man prøver å finne en annen grunn, en forklaring, en som fjerner det at man har vært svak.
Om man bare innser en ting – han liker deg ikke, og det er OK. Noen ganger liker folk deg som du ikke liker, og sånn er det bare. Man bestemmer ikke over kjærlighet, og med en gang man innser det og faktisk godtar at det aldri kommer til å bli noe så går det faktisk greit. Tro det eller ei. Man vil heller innse det, og så ha det litt kjipt i noen måneder, enn å ha det kjipt i flere år og gå rundt å lure seg selv. Just dont.
Jeg sliter mye med ekstremt dårlig samvittighet over alt mulig. Sånn har jeg alltid vært, og kommer sikkert til å være sånn. Jeg bekymrer meg noe enormt på vegne av andre mennesker, og det kan til tider være veldig slitsomt å bære sorgene til så mange på sine egne skuldre. Det er en ting jeg tenker på utrolig ofte, og det er fattigdom i Norge. Når jeg sier fattige i Norge tenker jeg ikke nødvendigvis på de som sitter og tigger langs Karl Johan (selv om det også er grusomt), men jeg tenker i hovedsak på barn og ungdom hvor foreldrene enten er arbeidsløse, går på trygd, er enslige eller er relativt nylig innvandret til Norge og uten jobb. Disse kan selvsagt også klare seg bra, men i mange tilfeller har ungdom og barn det ganske kjipt fordi de ikke kan delta i samfunnet på lik linje som mange andre. De har primærbehovene dekt men i Norge er ikke det nok desverre. De leser kanskje blogger som for eksempel min, hvor jeg går på cafe flere ganger i uken, shopper mye og gjør hva jeg vil, mens de ikke har råd til å være med på klassetur, kino eller å få nye klær.
Jeg tenker på foreldrene som føler de ikke kan gi barna hva de vil,jeg tenker på barna som konstant må finne på unnskyldninger på hvorfor de ikke blir med på ting, barna som ikke alltid får feiret jul.. Det er mange som ikke har internett og tv hjemme heller, slik at de ikke kan delta i de samtalene som vi anser som “vanlige”. Mange har ikke iphone eller råd til lunsj i kantina flere ganger i uken. Samtidig må de se at alle rundt seg gjør dette, og de føler seg lite verdt. Så kommer de hjem til foreldre som prøver men ikke klarer, foreldre som ofte blir deperimerte og alt føles bare dritt. Det er SLIKE ting jeg vil engasjere meg i , men jeg lurer bare på. . . Hvordan?
Jeg kunne godt kommet med en preken nå om at det er bare å gjøre det bra på skolen, men det er ikke alltid så enkelt. Plutselig mister jobben du har jobbet hardt med hele ditt liv for å få, plutselig får du kreft og kan ikke jobbe, plutselig dør mannen din, faren din eller et annet familiemedlem og man sitter igjen med deres gjeld og ingen utvei. Det er ikke en selvfølge at livet går bra selv om du går på skole, og enkelte situasjoner kan komme ut av det blå. Da jeg var yngre hadde vi det litt trangere økonomisk ettersom mamma var syk og ikke jobbet, og pappa sin tidligere arbeidsplass ble lagt ned og han var imellom jobber. Jeg vet mamma og pappa hadde som prio 1 å gi meg og lillesøsteren et normalt liv, og kuttet tilbake til seg selv. Men jeg merket det jo likevel.
Åh, det er så mye jeg tenker på, så mye jeg har dårlig samvittighet for. Men jeg kan ikke være lei meg for at jeg har det bra og for at jeg kan kjøpe dyre ting, og noen dager synes jeg det er helt okei å bruke mye penger på cafebesøk, klær, dingser og ting jeg egentlig ikke trenger. Men dere skulle bare ha vært inne i hodet mitt alle de nettene jeg har vondt i meg på grunn av «vanlige» mennesker i Norge som har noen bekymringer for mange, mens jeg ligger her med en stor blogg og skriver om smoothie når jeg egentlig kunne gjort en forskjell for folk. Jeg har jo kontakt en familie som sleit endel, og gitt dem muligheter de ikke ville få ellers, men er det nok? Nei. Jeg vil så veldig gjerne men jeg aner ikke hvordan, jeg kan nå ut til så mange men lurer på om noen egentlig hører.
Bare vit at jeg vet skikkelig godt hvordan det er, og at livet mitt har ikke alltid vært slik det er nå og jeg tar det ikke for gitt at det alltid kommer til å være sånn heller. Vi mennesker er like viktige uavhengig av hva vi har.
Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger etter i går! Og som forventet startet denne tirsdagen fint, og jeg sitter som et spørsmålstegn og lurer på hvordan i all verden man kan føle seg så langt nede som man gjør under angstanfall, når neste dag alltid er bra for min del. Det virker så fjernt med en gang man kommer ut av det. Jeg lå våken i natt og googlet “jeg tviler på min egen eksistens” så det sier vel sitt, haha. I dag googlet jeg “best lipstick to wear for hours”. Prioriteringene endrer seg.
Forøvrig skal jeg sjekke om jeg har lavt stoffskifte. Noen av dere tipset om at det kanskje kunne være greia, og det virker sånn når man googler symptomer. Men så er jo jeg hypokonder av en annen dimensjon og tror jeg har ALT av sykdommer. Jeg har liksom booket en full bodyscan hos legen for å vite alt som feiler meg nå, eller potensielt kan feile meg i framtiden. Deeeeet er teit.
Forresten wait traineren jeg bestilte passet jeg ikke. Haha.. Jeg passet denne størrelsen for to måneder siden og nå burde jeg vel hatt to størrelser større. Penger ut av vinduet meeeen men! “Det er dyrt å se billig ut” sa noen til meg i dag. Sant, sant.
Haha, den bare presset alt ned til en liten baby-mage<3
Nå skal jeg ut å knipse noen bilder til bloggen, så prøver jeg meg faktisk på et liveshow på facebooksiden min når jeg kommer inn igjen. Vi ses der!
Jeg mener, hjertet mitt har dunket så fort og hardt i hele dag, det føles ut som om jeg har løpt maraton selv om jeg har vært i lite bevegelse hele dagen. Jeg kan kjenne min egen puls langt opp i halsen og jeg trekker pusten dypt, jeg prøver å presse lungene så hardt jeg kan ned mot magen, jeg vil roe ned mitt eget hjerte men det går ikke. Dunk, dunk, dunk.
Det er nesten litt imponerende at hjertet mitt ikke har stoppet for lenge siden.
Første gang jeg følte på denne følelsen av at ingenting eksisterer – den eksistensielle angsten – da tenkte jeg for meg selv at om det fortsetter på denne måten, om jeg kommer til å føle det slik hver dag for resten av mitt liv, da kommer jeg ikke til å klare å leve som normalt. Da burde jeg bli lagt inn. Den første tiden våknet jeg opp hver eneste morgen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. Jeg var ikke deprimert, men jeg følte bare at ingenting var virkelig og det var så slitsomt. Hjertet dunket, jeg var redd, jeg følte jeg tom, kald, kvalm og svimmel og som en alien midt blant alle mennesker. Ja, det høres sykt ut. Man føler seg rett og slett gal, og det er nesten ikke til å leve med.
Heldigvis gikk det over, og jeg tenkte “hvordan kunne jeg noen gang ha følt det sånn?”. Og så kom det tilbake. Og så gikk det over. Og så kom det tilbake igjen. Nå har jeg lært meg at det kommer cirka en gang i måneden, kanskje litt mer, avhengig av hva jeg har å gjøre. Hver gang det kommer er jeg overbevist om at det aldri vil forsvinne, men jeg vet jo at det gjør det. Nå kommer det alltid i små drypp, smakebiter som forteller meg at “åh nei du, her kommer den eksistensielle angsten krypende og tar deg om et par dager”, for jeg kan føle at den ligger og lurer der inne i kroppen min et sted. Så begynner jeg å føle meg helt yr og tom i hodet, nesten litt lett og luftig, men den tomheten er det verste.
I dag har jeg vært redd på bussen. Jeg har vært redd da jeg var hjemme. Jeg har vært redd da jeg gikk ute. Jeg er redd akkurat nå. Og hva jeg er redd for aner jeg ikke.
Hver gang jeg har eksistensiell angst så starter det med en drøm. Jeg drømmer den samme drømmen hver gang, og da vet jeg morgenen etter at jeg våkner med eksistensiell angst. Jeg vil gråte når jeg skriver dette for det føles så “endelig”, som et slags punktum, som et “ja, sånn her er livet ditt, deal med det”. Jeg husker da jeg pleide å ha en spesiell type drøm og så våknet jeg alltid opp med urinveisinnfeksjon. Jeg hadde byttet meg til det hver dag om jeg kunne, for dette er så fælt. Jeg blir kvalm når jeg tenker på eksistensiell-angst-drømmen.
Jeg hater å klage. Det jeg liker best i hele verden er å jobbe, og selv om jeg har så høy puls at den kunne stått ut igjennom taket og jeg føler meg kald og tom, så jobber jeg virkelig hardt profesjonelt sett. Jeg møter opp, er snill, høflig, gjør det jeg skal og litt til. Jeg elsker å jobbe. Men jeg vet at jeg sikkert blir oppfattet useriøst når jeg skriver ting som dette, ting jeg ikke helt forstår selv. Fordi det er færre sponsorer og annonsører som vil jobbe med meg når jeg skriver sånt. Alle vil samarbeide med typer som fotballfrue eller Tone Damli som er glade og perfekte, og her sitter jeg med angst og er en merkelig skrue fra nord-norge som ikke er perfekt. Det selger ikke like bra, regner jeg med.
Men vet dere hva? Det er SÅ JÆVLA VERDT DET. Fordi folk sliter. Jeg har angst. Hallo. Det er en mini, ørliten del av det som definerer meg som menneske, og da er det faktisk verdt å tjene et par kroner mindre i måneden. Ja, livet kan være helt fantastisk. Men det kan faen meg være noe dritt også.
Vi er alle velsignet med en utrolig flaks som bor og er født i Norge. Jeg kjenner mange av dere som leser, som er sykt kule, smarte og oppegående mennesker. Jeg digger dere, og vi er alle heldige som i det hele tatt har mulighet til å ha en pc eller mobil å lese blogg på, for å nevne noe. Men man kan likevel hate livet sitt, bare litt, noen ganger. Og akkurat i dag så er jeg litt trist og sliten av at akkurat jeg måtte få eksistensiell angst. Kunne jeg ikke bare ha sluppet det?
Nå skal jeg sove. Jeg er veldig glad i dere. Takk som faen for at jeg har dere, jeg lærer så mye hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for støtten dere gir meg, og jeg håper slike innlegg som dette kanskje, muligens, kan hjelpe noen. <3
Nooooen er i det crazy hjørnet! Haha. Jeg har kjøpt den dyreste nøkkelringen jeg noen gang kommer til å eie, nemlig denne søte lille robot-katten fra Prada. Jeg kommer til å veksle mellom å henge den på nøklene mine og litt vesker nå og da. Jeg elsker den, og gleder meg skikkelig til den kommer i posten! Jeg bestilte den på net-a-porter og når man bestiller via den nettsiden tar det aldri over en uke før man får varene sine, og om man tar express snakker vi bare to-tre dager. Jeg er alltid veldig fornøyd! Og nei, det er ikke sponset, for øvrig er ingenting i dette innlegget sponset, jeg kjøper tingene mine selv.
Vinterens jakke er i post! Den finner du her. (annonselenke)
Dette er mine favorittbukser i hele verden, uten overdrivelse. Jeg har brukt Dr Denim i så mange år, og ingen andre bukser med high waist kan måle seg. I tillegg er de ikke så dyre, og man kan ha dem i flere år. Mitt siste par har jeg brukt flere ganger i uken i nesten to år, og nå begynte de å bli litt småslitne så da var det på tide med nye. De koster 399 kr HER. (annonselenke) Buksene er ganske “stretchy” i størrelsen, så kjøp heller noen du tror kan være for små enn for store.
Nå skal jeg spise middag med noen venner, og så legge meg tidlig.. Vi snakkes i morgen, klem!!:)
Jeg har så mye sminke hjemme, men alt er spredt litt hit og dit, i ulike sminkemapper, i hyller.. Ja, u name it. Jeg har for å være helt ærlig ganske liten oversikt over hva jeg eier, så i dag prøvde jeg å samle alle leppestiftene mine på ett sted slik at jeg vet hva jeg eventuelt trenger mer av – eller hva jeg ikke trenger å kjøpe på impuls neste gang jeg er på taxfree. Min samling av leppeprodukter ser slik ut:
“Dette var da ikke så ille” tenkte jeg for meg selv, men herregud – det er jo mye mer enn hva jeg trenger. Mye vil ha mer, som de sier.. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg bare driter i al det her når det finnes mange som har så mye mindre. Dette er muligens en rar sammenligning, men jeg husker så godt hvordan det var å sitte på jenterommet og nesten ikke ha noe sminke / kule klær / råd til å dra ut i helgene og nå ser jeg på alt det her og tenker “jeg vil ha mer”. Det er jo ikke en spesielt hyggelig utvikling..
Jeg interesserer meg jo veldig for sminke, så jeg “unnskylder” det på den måten. Jeg digger å prøve nye looks! Favoritten min på YouTube for å lære meg med sminke er Carli Bybel forresten, hun er så søt. Så om dere vil følge de samme tipsene som jeg gjør, there you have it!
Uansett.. Det blir ikke mer sminke på meg for en stund. Absolutt ikke, hehe.
HØNEFOSS! Jeg kommer til Kuben kjøpesenter under nattåpent 22. september fra klokken 18:30, og som jeg gleder meg til å møte dere! For ja, det blir nemlig mulighet for å hilse på meg, snakke og ta selfies for de som ønsker det. Jeg skal vise noen av mine favoritter fra butikkene, og det blir et live intervju fra scenen som jeg også ser veldig fram til. 🙂
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler vel kanskje et lite behov for å unnskylde meg selv. Ikke ovenfor dere, for du som leser dette lager din egen oppfatning som stemmer overens med hvordan jeg er på innsiden, men ikke hvordan jeg framtrer som person. Jeg er sjenert, og for meg er det et stort problem. At jeg ikke bidrar i samtalene. Jeg hører på hva andre sier og tenker veldig på når det kan være rett å hoppe inn, og hva om jeg sier noe og noen avbryter meg? Eller at de ikke får med seg at jeg sa noe? Eller om jeg sier en spøk som kanskje ikke er så morsom?
Det er vanskelig å sitte i møter som handler om meg selv, men ikke tørre å si noe. Eller en date, det må være det jævligste jeg vet om for jeg aner jo ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det eller når det passer å si det. Etterhvert blir jeg trygg på mennesker, managementet mitt sier jeg jo hva jeg vil til og samme med mennesker jeg omgås mye med. Jeg er også veldig klar over min rolle, om jeg er på tv, blir intervjuet eller når folk spør meg spørsmål, så snakker jeg som en foss fordi da er det liksom ok. Da plager jeg ikke noen. Men ellers føler jeg meg generelt bare irriterende om jeg tar ordet. Det er så slitsomt å hele tiden ha en indre samtale med seg selv, i tillegg til å høre på alle samtalene som er utenfra, fordi jeg rett og slett ikke tør.
Jeg har jo så mye å bidra med, jeg vet jeg har ting å si, men jeg tør liksom ikke. Det betyr ikke at jeg er dum, det er ikke noe galt med meg, jeg er bare sjenert. Man lærer seg på en måte at det er feil, det er jo så mye press på å ta mest mulig plass hele tiden. Men jeg er ikke sånn.
Jeg er ikke dum fordi jeg observerer og ikke kjemper om å ta ordet. Men jeg hater at jeg har akseptert “ok, jeg er sjenert, sånn er det” for da låser jeg meg inne i den boksen uansett og klarer ikke å bryte ut av den.
Jeg skulle på mange måter ønske jeg turte å være en av dem som roper høyest, står på bordene og danser og bare krever all oppmerksomheten, men med en gang noen i min nærhet er på den måten stenger jeg helt av. Jeg kan ha mine øyeblikk hvor jeg tør, men de er svært få. Jeg er nok ikke den aller mest sjenerte som finnes, men det plager meg likevel at jeg alltid tenker over når det er rett å snakke og at jeg ikke tør å si tingene jeg vil si.
