Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler vel kanskje et lite behov for å unnskylde meg selv. Ikke ovenfor dere, for du som leser dette lager din egen oppfatning som stemmer overens med hvordan jeg er på innsiden, men ikke hvordan jeg framtrer som person. Jeg er sjenert, og for meg er det et stort problem. At jeg ikke bidrar i samtalene. Jeg hører på hva andre sier og tenker veldig på når det kan være rett å hoppe inn, og hva om jeg sier noe og noen avbryter meg? Eller at de ikke får med seg at jeg sa noe? Eller om jeg sier en spøk som kanskje ikke er så morsom?
Det er vanskelig å sitte i møter som handler om meg selv, men ikke tørre å si noe. Eller en date, det må være det jævligste jeg vet om for jeg aner jo ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det eller når det passer å si det. Etterhvert blir jeg trygg på mennesker, managementet mitt sier jeg jo hva jeg vil til og samme med mennesker jeg omgås mye med. Jeg er også veldig klar over min rolle, om jeg er på tv, blir intervjuet eller når folk spør meg spørsmål, så snakker jeg som en foss fordi da er det liksom ok. Da plager jeg ikke noen. Men ellers føler jeg meg generelt bare irriterende om jeg tar ordet. Det er så slitsomt å hele tiden ha en indre samtale med seg selv, i tillegg til å høre på alle samtalene som er utenfra, fordi jeg rett og slett ikke tør.
Jeg har jo så mye å bidra med, jeg vet jeg har ting å si, men jeg tør liksom ikke. Det betyr ikke at jeg er dum, det er ikke noe galt med meg, jeg er bare sjenert. Man lærer seg på en måte at det er feil, det er jo så mye press på å ta mest mulig plass hele tiden. Men jeg er ikke sånn.
Jeg er ikke dum fordi jeg observerer og ikke kjemper om å ta ordet. Men jeg hater at jeg har akseptert “ok, jeg er sjenert, sånn er det” for da låser jeg meg inne i den boksen uansett og klarer ikke å bryte ut av den.
Jeg skulle på mange måter ønske jeg turte å være en av dem som roper høyest, står på bordene og danser og bare krever all oppmerksomheten, men med en gang noen i min nærhet er på den måten stenger jeg helt av. Jeg kan ha mine øyeblikk hvor jeg tør, men de er svært få. Jeg er nok ikke den aller mest sjenerte som finnes, men det plager meg likevel at jeg alltid tenker over når det er rett å snakke og at jeg ikke tør å si tingene jeg vil si.
