Jeg sliter mye med ekstremt dårlig samvittighet over alt mulig. Sånn har jeg alltid vært, og kommer sikkert til å være sånn. Jeg bekymrer meg noe enormt på vegne av andre mennesker, og det kan til tider være veldig slitsomt å bære sorgene til så mange på sine egne skuldre. Det er en ting jeg tenker på utrolig ofte, og det er fattigdom i Norge. Når jeg sier fattige i Norge tenker jeg ikke nødvendigvis på de som sitter og tigger langs Karl Johan (selv om det også er grusomt), men jeg tenker i hovedsak på barn og ungdom hvor foreldrene enten er arbeidsløse, går på trygd, er enslige eller er relativt nylig innvandret til Norge og uten jobb. Disse kan selvsagt også klare seg bra, men i mange tilfeller har ungdom og barn det ganske kjipt fordi de ikke kan delta i samfunnet på lik linje som mange andre. De har primærbehovene dekt men i Norge er ikke det nok desverre. De leser kanskje blogger som for eksempel min, hvor jeg går på cafe flere ganger i uken, shopper mye og gjør hva jeg vil, mens de ikke har råd til å være med på klassetur, kino eller å få nye klær.
Jeg tenker på foreldrene som føler de ikke kan gi barna hva de vil,jeg tenker på barna som konstant må finne på unnskyldninger på hvorfor de ikke blir med på ting, barna som ikke alltid får feiret jul.. Det er mange som ikke har internett og tv hjemme heller, slik at de ikke kan delta i de samtalene som vi anser som “vanlige”. Mange har ikke iphone eller råd til lunsj i kantina flere ganger i uken. Samtidig må de se at alle rundt seg gjør dette, og de føler seg lite verdt. Så kommer de hjem til foreldre som prøver men ikke klarer, foreldre som ofte blir deperimerte og alt føles bare dritt. Det er SLIKE ting jeg vil engasjere meg i , men jeg lurer bare på. . . Hvordan?
Jeg kunne godt kommet med en preken nå om at det er bare å gjøre det bra på skolen, men det er ikke alltid så enkelt. Plutselig mister jobben du har jobbet hardt med hele ditt liv for å få, plutselig får du kreft og kan ikke jobbe, plutselig dør mannen din, faren din eller et annet familiemedlem og man sitter igjen med deres gjeld og ingen utvei. Det er ikke en selvfølge at livet går bra selv om du går på skole, og enkelte situasjoner kan komme ut av det blå. Da jeg var yngre hadde vi det litt trangere økonomisk ettersom mamma var syk og ikke jobbet, og pappa sin tidligere arbeidsplass ble lagt ned og han var imellom jobber. Jeg vet mamma og pappa hadde som prio 1 å gi meg og lillesøsteren et normalt liv, og kuttet tilbake til seg selv. Men jeg merket det jo likevel.
Åh, det er så mye jeg tenker på, så mye jeg har dårlig samvittighet for. Men jeg kan ikke være lei meg for at jeg har det bra og for at jeg kan kjøpe dyre ting, og noen dager synes jeg det er helt okei å bruke mye penger på cafebesøk, klær, dingser og ting jeg egentlig ikke trenger. Men dere skulle bare ha vært inne i hodet mitt alle de nettene jeg har vondt i meg på grunn av «vanlige» mennesker i Norge som har noen bekymringer for mange, mens jeg ligger her med en stor blogg og skriver om smoothie når jeg egentlig kunne gjort en forskjell for folk. Jeg har jo kontakt en familie som sleit endel, og gitt dem muligheter de ikke ville få ellers, men er det nok? Nei. Jeg vil så veldig gjerne men jeg aner ikke hvordan, jeg kan nå ut til så mange men lurer på om noen egentlig hører.
Bare vit at jeg vet skikkelig godt hvordan det er, og at livet mitt har ikke alltid vært slik det er nå og jeg tar det ikke for gitt at det alltid kommer til å være sånn heller. Vi mennesker er like viktige uavhengig av hva vi har.
