hvordan går det med datingen?

“Men dater du noen for tiden? Hva ser du etter hos en kjæreste? Har du noen i kikkerten?”. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg kunne ha kommet på med en kur for kreft og slike spørsmål ville virkelig ha blitt stilt oftest i intervjuer. Som om det ikke betyr noe hva man oppnår eller hva man gjør, det viktigste er likevel om man har noen man er forelsket i og ligger med på en regelmessig basis. 

Hver gang svarer jeg det samme. “Jeg vil ikke ha noen”. Da får jeg spørsmål som “meeeen… jooo men…hva ser du etter, sånn OM du skulle hatt kjæreste?” Det er på en måte ikke akseptert å trives med å være alene, og jeg er 21 år! 

Jeg innser at det er NÅ jeg kan være litt hensynsløs. Det er nå jeg har min “yolo” som de andre vennene mine hadde på videregående. Da jeg var usikker, følte meg fæl og prioriterte alt annet enn å ha det gøy. Eller, jeg hadde det jo gøy – men ikke slik som det her.

Siden jeg skrev et innlegg om en type av kjærlighetssorg så ville jeg virkelig skrive dette også. For det er ikke så sort/hvitt og det finnes flere nyanser av et liv. Har dette året vært helt forferdelig på mange måter? Ja. Har jeg grått mye? Ja. Har jeg følt meg som en idiot? Ja. Men har jeg følt at det er helt OK? Jepp. 

Jeg blir spurt “hvordan går det med datingen, er du singel, hvem har du i kikkerten” som om det skulle være den største selvfølge i verden at jeg går rundt å leter etter noen å ha i livet mitt. Jeg gjør ikke det. Jeg blir nesten litt stresset av å tenke på det, for jeg har det så utrolig hyggelig ved å ikke måtte ta hensyn til noen. Når noen spør “hva ser du etter hos en kjæreste?” så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ser etter noen, det er OK å være bare meg, å ha det gøy, å gjøre akkurat hva jeg vil. Det er som om det å være singel skal representere å ha et tomrom i livet sitt, og akkurat når man har kjærlighetssorg kan det føles sånn. Men det er helt fantastisk å være alene også – det er et like fullverdig liv! Jeg hater at man alltid må jage etter noe, når ting kan være ganske bra som de er, så får alt bare komme som det kommer.  

Jeg var lenge hun som satt alene på natten og ventet på at kjæresten skulle komme hjem mens han var ute og knullet en annen, liksom. Og så var det trist en stund, og jeg følte at jeg måtte få noen for å kompensere eller gjøre opp for at det forrige forholdet hadde vært så vanskelig. MEN.. NÅ! Det er så latterlig deilig å være ferdig med det, å være ferdig med behovet for å ha noen. Det kan fort hende at jeg blir sammen med noen om en stund, men da vet jeg at det er fordi jeg virkelig vil ha det mennesket og ikke fordi jeg vil ha en kjæreste. Det er en så stor forskjell. 

Meg + meg = mer enn OK <3 

Foto: Klaudia Lech / Vg 

#nomakeup

Hjemme hos mamma og pappa kan jeg sove ut så lenge jeg vil, og akkurat i dag ble det helt fram til nå nettopp. Likevel får jeg et snev av dårlig samvittighet skylt over meg, jeg er ikke så glad i å “kaste bort” dagen på den måten. Men ingenting skjer jo likevel, så hva er det å kaste bort? Jeg har som sagt nettopp våknet, så her får dere en sminkefri og trøtt selfie. 🙂

Irriterte meg veldig at jeg ikke har klippet av det båndet fra telenor arena enda.. Det må jeg også gjøre! 

I natt lå jeg i sengen og så filmen “Room” og seriøst – jeg gråt så mye at jeg nesten ble flau. Her snakker vi at jeg måtte sette meg opp i sengen og hulke høylytt liksom. Det var en fantastisk fin og sterk film som jeg kommer til å tenke på lenge, med den uten tvil beste barneskuespilleren jeg har sett i hele mitt liv. Jeg ble liggende å se på intervjuer av han etterpå, og ble nesten litt forelsket i en 9 år gammel gutt. SE DEN!

Nå skal jeg komme meg opp av sengen her og hente en venninnne på skolen. Laaaazy days!

 

 

KONGENS NEI = SOPHIE SIER JA


Jeg har akkurat kommet hjem fra et hyggelig kinobesøk med Harstad-jentene, og jeg var veldig spent på hvordan det kom til å bli ettersom vi tross alt skulle se en historisk film. Det pleier jo å være for spesielt interesserte, og jeg kan kun snakke på vegne av meg selv (som er spessielt interessert), men jeg digget den skikkelig. Jeg ble enda mer glad i kongefamilien og monarkiet enn jeg allerede er, haha.. Og som den patrioten jeg er satt jeg med en tåre i øyekroken da filmen gikk mot slutt.  I tillegg hadde den de kuleste krig-scenene jeg har sett i hele mitt liv, uten å overdrive. Så jeg sier JA til kongens NEI, hehe. 

Nå blir det NRK og Nobel med hele familien! 

waist trainer & rumors

//annonselenke

Akkurat nå sitter jeg i sengen med waist traineren på, jeg måtte jo bestille en ny ettersom jeg ikke passet den forrige. Jeg tror enda jeg veier 15 kg mindre enn det jeg gjør og har ikke helt lært meg å kjøpe klær i rett størrelse, men men. Jeg synes faktisk det er behagelig å ha den på og jeg tror hverken jeg blir tynnere eller smalere, det er ikke noe jeg ønsker uansett.. Man får kastet “dårlig forbilde” og “du må trene om du skal bli tynnere” med en gang man har på seg en slik, men det handler jo ikke om det, det handler om å forbedre holdningen sin. Min er elendig og jeg har masse ryggproblemer fordi jeg sitter så bøyd hele tiden, så forhåpentligvis hjelper dette. 


 

(annonselenke) Genser HER / waisttrainer fra Ebay 

 

Nå som jeg er i Harstad blir det mye tid til å gjøre . . absolutt ingenting! I dag har jeg kjørt rundt sammen med min venninne Lotte, og litt senere skal vi på kino for å se “kongens nei”. Jeg er veldig fan av nyere krigshistorie, så jeg gleder meg masse til å se den. Blir nok et filmhøydepunkt for meg i år – HÅPER jeg, for forventningene er virkelig på palss. 

Å LEVE


 

Å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk

men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det 
 


Dikt av Arne Ruset 


(annonselenke) kjole HER / bilder Håkon Jørgensen

 

Justin må hate jobben sin

Invitert /Sponset

I går var det tid for min fjerde konsert med Justin Bieber på scenen. Jeg har sett han alle gangene han har vært i hovedstaden, å fra å gi meg en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt noen sinne på operataket, til en helt OK på telenor arena et par år tilbake og sist da vannet søltes på scenen, så må jeg innrømme at jeg ikke hadde så store forhåpninger. Men hvem vet – han skulle jo tross alt “gjøre opp for” at han stakk fra scenen sist? Folk gjør feil, og han er bare menneskelig – som han selv påpeker gang på gang. Men han er et menneske som ikke ser ut til å ha det så jævlig fett i livet, for å si det sånn.

Foto: Mattis Sandblad / VG. 

Jeg kan på ingen måte uttale meg om hvordan Justin er som person når han er privat. Jeg kjenner han ikke, har knapt utvekslet et ord med ham og jeg tviler ikke på at han er grei nok. Det er heller absolutt ingen tvil om at han er talentfull og når han plukker opp gitaren og synger blir jeg nesten forelsket – i tillegg er jeg skikkelig fan av den nyere musikken (spesielt albumet journals) og i hvilken retning han beveger seg som artist. MEN! Det vi så i går, i Telenor Arena var Justin på jobb. Husk på at dette er en kveld han tjener vilt mye penger på, og likevel velger han å for det første synge playback på en god 50% av låtene, noe som er rart for han synger jo så fint når det er live – og det vet han jo også! Men det er bare latskap. Når det er playback gidder han ikke engang å late som om han synger, han henvender seg ikke en eneste gang til publikum sett bort fra et par innøvde linjer om å være “bare et menneske”, han subber rundt på scenen og ser ut til å kjede seg. Og det tviler jeg ikke på at han gjør, for dette har han gjort så mange ganger før.


 

Foto: Mattis Sandblad / VG. 

Men folk går til kjipe jobber hver eneste dag og tjener dårlig, hva med å dra på smilebåndet litt? Bare litt? Så kan han være så sint og likegyldig han bare vil når han er på privaten. Og om du er sliten, så drar du ikke ut og fester på kvelden rett etterpå, for det hadde han energi til. Men å smile til publikum som har brukt masse penger og tid på å se han, det ble for mye gitt.

LIKEVEL er jeg glad for at jeg dro, for sceneshowet er veldig kult, jeg fikk frysninger av å se norske Mona svinge seg rundt på scenen, og djen til Bieber gjør jo så godt han kan med å dra opp stemningen siden Justin ikke gidder – og han klarer det så vidt. Takk til Onepiece for at jeg fikk være i losjen med dere å spise god mat, drikke og møte kule folk. Det ble jeg skikkelig glad for! Vi alle hadde det hyggelig sammen, og da er det på en måte litt greit at hovedpersonen selv ikke har det. 

Ingenting kan måle seg!

//annonselenke

Jeg her helt elendig til å overrasske folk og kan nesten ikke kjøpe bursdagsgaver lengre ettersom jeg alltid røper hva jeg har funnet på før det faktisk gjelder, hehe. Derfor er jeg nesten stolt av å si at jeg faktisk befinner meg i hjembyen Harstad nå! Hele familien trodde jeg skulle til New York, men slik var det altså ikke, jeg skulle hjem. De ble så glade! I tillegg har mamma og pappa flyttet, og jeg liker det nye huset veldig godt. Når sant skal sies, så kan ingenting måle seg med naturen i nord som man har rett utenfor sin egen stue, i mitt tilfelle. Og den friske luften.. ALTSÅ! Den setter man pris på etter noen år i hovedstaden. Jeg føler meg heldig som har et sted jeg kan reise hjem til som ikke er i Oslo, bare for å trekke meg unna alt. Å reise hjem til en annen by er en helt spesiell og fin følelse. 🙂 

(annonselenker)Jakke HER / veske Chanel / bukse HER / sko HER 

 

Utsikten! Og nei, det bor cirka ingen andre der, hehe. Mamma og pappa har alltid vært utenfor sentrum, men enda lengre nå enn før.


Jeg skal være her helt til Torsdag, og hva skal dagene bestå av? Stikkord: søvn, mat og familie. Ikke stort mer altså:) 

SØVNPARALYSE

Nå har jeg begynt å få de forbanna søvnparalysene igjen.. Jeg har fortalt dere før at jeg har drevet med half astral projections (les mer om det her) etter å ha hatt en periode med masse søvnparalyser, og jeg tror det på en eller annen måte gjør at jeg er lettere utsatt for å få søvnparalyser den dag i dag. 

Søvnparalysene mine fungerer slik: jeg holder på å våkne / sovne, og så blir jeg lam i hele kroppen og klarer ikke å åpne øynene helt. Jeg kan likevel innbille meg og på ekte føle at jeg for eksempel ruller ut av senga for å våkne opp ordentlig, jeg kan også føle at jeg slår meg selv i ansiktet eller biter meg selv i leppa for å våkne, selv om ingen av disse tingene skjer på ekte. I går under søvnparalyse følte jeg at jeg rullet ut av senga og ned på gulvet, at det gjorde vondt, at det var kaldt på gulvet, og at det prikket i hele kroppen min. Jeg rullet videre ut på kjøkkenet hvor jeg oppdaget at vaskehjelpen hadde malt kjøkkenet, noe jeg tenkte var veldig snilt ettersom jeg trengte det, men kanskje litt unødvendig også. Rullet tilbake på soverommet, klatret opp i sengen (det var veldig krevende) og fortsette å ligge der uten evne til å klare å bevege meg helt eller åpne øynene, og tviler da også veldig på om jeg faktisk rullet ned på gulvet i sta eller ikke. Faller veldig inn og ut, og klarer heller ikke å forstå om jeg faktisk er på soverommet mitt eller hvor jeg er. Så kom jeg på at noen blogglesere hadde bedt meg om å bare fortsette å sove, så jeg tenkte for meg selv “det er jo bare 15 minutter til alarmen min ringer, det klarer jeg” og så var jeg i 15 minutter med helvete, haha.. DET ER SÅ SLITSOMT! Det skjer hver eneste natt! Og jeg VET at jeg ikke ruller rundt og ut av senga og i det hele tatt, men det føles virkelig sånn og det er så vondt. Jeg gruer meg til hver eneste gang jeg skal legge meg, og jeg vil ikke ha det sånn her, for jeg er konstant sliten.

Håper det går over snart:( 


Bilde: VG. 

 

det eneste stedet hvor jeg kan vise hvem jeg virkelig er

Jeg sitter hjemme i stua, har akkurat spist middag og tenkte jeg skulle ta meg en liten powernap før konsert med Justin Bieber i kveld. Haha, jeg må sove powernap hver eneste dag fordi jeg sover så dårlig om natten, det er tidskrevende men jeg kommer meg ikke igjennom dagen hvis ikke. Ellers har jeg vært på en photoshoot i dag for bokhandelen Tanum, det var “grei skuring” eller hva man nå skal si. En normal photoshoot og bildene ble søte. Bildene kommer til å være synlig i bokhandler rundt om kring i hele landet fram mot jul. 

Ellers var det trivelig å møte mange av dere i Hønefoss i går! Når dere legger ut bilde med meg på instagram må dere legge meg til i bildet, ikke bare tag meg for da får jeg ikke sett det forresten. 🙂 Jeg synes det er så hyggelig å ta vare på, jeg lagrer alle bildene i en mappe, og der har jeg bilder som går flere år tilbake av meg og lesere. Noen ganger når jeg møter dere så holder jeg en hånd rundt og kan kjenne hvor nervøse dere blir, men ikke vær det for jeg er like nervøs så da står vi der og er nervøse hele gjengen, haha. Egentlig er det jo bare hyggelig, men jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å bli nervøs. Og bra er vel kanskje det, for da setter jeg like stor pris på hvert eneste møte, uansett hvor mange år som går.

I <3 U 4 av sikkert 400 selfies fra i går. Jeg smiler aldri på bilder, men dere får det fram!

Og ellers, så har jeg tenkt litt på noe.. Jeg tenker egentlig at jeg skal holde jobb litt utenfor bloggen. Jeg synes ikke det er så spennende å dele “nå er jeg på photoshoot / intervju / på tv”, om dere skjønner? Jeg kan godt informere om når jeg skal steder, men jeg vil helst dokumentere det mer nøye på snapchat. Her på bloggen vil jeg skrive om tanker, følelser og livet på et annet plan, som er mer spennende å lese enn om annen jobb. Blogg er den ene jobben min, DJ, forfatter og sånt er noe annet. Og bloggen handler jo – som sagt – om følelser. Litt hverdag, men mest følelser, og det er bloggen som er viktigst for meg. Hvor jeg er og hva jeg spiser kan jo dokumenteres på andre plattformer, men bloggen er det eneste stedet hvor jeg kan vise hvem jeg virkelig er. Håper det er okei!

Nå skal jeg se på Aber Bergen, og som sagt – ta en nap.