Døden er det eneste som er sikkert i livet, og likevel kommer den som et sjokk på oss. En kompis sa til meg her om dagen, “jeg begynner å bli lei av å bære kister nå”, selv om det vil komme så mange flere i årene som kommer. Det er mange som har dratt fra oss som har vært alt for unge. Var det like vanlig å forlate jorden på denne måten for 100 år siden? Jeg vet ikke. Man sitter igjen som et spørsmålstegn. Hva kunne man gjort? Kunne man i det hele tatt ha gjort noe? Som om en liten handling kunne ha endret alt, man leker med tanken om å reise tilbake i tid, man lever seg sånn inn at man i et lite sekund tror det er virkelighet.
Jeg har hatt det vondt i det siste. Mest fordi jeg har følt sånn på smertene til Anette Marie, som hadde Harald som sin “Joakim”. Slik som ham er for meg, sånn var Harald for Anette. Jeg kan ikke se for meg å miste Joakim, jeg hadde.. Jeg vet ikke. Det er umulig å se for seg, verre enn å dø selv faktisk. Anette er sterk, hun klarer dette og hun skal fullføre det hun og Harald startet. Hun klarer det. Det var så godt å være med henne i dag, at vi kunne le sammen. Slippe alt. Ha litt tårer i øynene et sekund, men le av noe totalt ubetydelig det neste. Takk.
Så, i dag har jeg vært hos henne. Min “storesøster”, som kan irritere meg noe jævlig noen ganger og jeg kan nok irritere henne også. Vi kan diskutere, være uenige, og vi er ulike. Men vi har noe helt spesielt sammen, hvor man kan sitte i sofaen på hver sin kant og ikke snakke i en time, si et ord til hverandre og så være stille igjen. Eller vi kan snakke uten stopp, det er så fint. Hun kjenner meg, og jeg kjenner henne. Hun er hakket mer spirituell enn meg, som ofte klamrer meg fast til det logiske og forklarlige, og derfor fungerer vi fint sammen også. Vi får ulike aspekter av det hele, og vi beriker livene til hverandre med observasjoner fra hverdagen.
Nå skal vi kose oss sammen før jeg drar til Hubidubi. Vi snakkes. <3