I natt fikk jeg denne meldingen fra pappa:
Og nå nettopp fikk jeg denne meldingen:
Hva skal man si? Jeg har fått pappa hekta på SKAM. Pappa, altså. Og vi skal se på sammen i kveld igjen 🙂
bare få det ut
Det er lenge siden jeg har satt meg ned her inne på blogg.no og bare skrevet alt jeg tenker på uten å stoppe, så det skal jeg gjøre nå. Bare få det ut der, liksom. Jeg tenkte i sta “jeg har ingenting å blogge om akkurat nå”, og grunnen til at jeg tenker det er fordi jeg er så dritt lei meg selv, nå som jeg skriver bok i tillegg. En bok om meg. Skulle ønske jeg skrev en bok om for eksempel.. hvem som helst andre, haha. Å ha så mye fokus på seg selv som jeg har akkurat nå, kan umulig være sunt. Når jeg da kommer ut å møter venner vil jeg helst snakke om absolutt alt annet enn meg selv og mitt eget liv. Og likevel, her sitter jeg, og skriver om meg selv.
Jeg sitter alene i leiligheten min. Pappa har dratt, og vi har brukt dagen på ingenting. Jeg sov hos en venninne i natt, og da jeg kom hjem i formiddag var jeg så utslitt at jeg sovnet på sofaen igjen. Da holdt jeg rundt bamsen min, en sånn utrolig deilig bamse jeg kjøpte til meg selv for et par år siden. Mamma bare “denne har du vel fått av en gutt?” siden det var valentines, men jeg kjøpte altså valentinesgave til meg selv, og det ble den bamsen som enda henger ved meg. Jeg tenkte før jeg sovnet “denne bamsen er jeg skikkelig glad i”, og så følte jeg meg dum, glad i en bamse liksom? Det er jo bare en ting.
Jeg og pappa så tre episoder SKAM i sta. Han bare “nå må vel jeg også begynne å se på det her”. Sånn er det. Om vi hadde begynt å se det på fredag, hadde vi sikkert vært igjennom begge sesongene nå. Han likte det, faktisk. Før sa jeg “liksom”, nå har jeg begynt å si “lissom”, etter å ha sett SKAM. Snart begynner jeg vel å si “hooking” også.
Jeg har tatt på meg en sort genser fra acne, jeans fra Gina Tricot og en rød leppestift fra chanel. Krøllene er enda i håret fra i går. Jeg skal møte en jente fra Harstad som jeg egentlig ikke kjenner sånn veldig godt, men vi klikker alltid fint sammen, så jeg gleder meg. Etter det skal jeg på enda et besøk. Først må jeg innom Stephan for å hente noe fra i går som jeg glemte der. Sånn er livet, dere.
Husk på at det bare er en tv-serie, da
Når man egentlig burde ha fikset seg for å dra i bursdag, men istedenfor oppdaterer jeg Skam-bloggen og venter på at William skal svare Noora på melding.. Ja.. Fiktive William altså, han eksisterer ikke. Det gjør ikke Noora heller. Prøver å minne meg selv på det..
Pappa er i Oslo, han sover i sofaen ved siden av meg. Vi skulle jo pusse opp leiligheten vet dere, men vi rakk å vurdere det i 10 minutter før vi begge bare “nei, vi leier inn noen som gjør alt”. Så, jeg leier inn noen. Hvem denne “noen” er, vet jeg ikke enda. Jeg finner vel ut av det. Så vi har vært litt rundt omkring i Oslo, spist med Joakim, jeg shoppet klær til pappa (han ser ut som en hipster nå, det ble bursdagsgaven hans), og slappet av. Helt grei dag.
Nå må jeg gi opp Skam-bloggen og komme meg avsted!
den behagelige stillingen
Hvilken stilling var den behagelige stillingen, igjen?
Kanskje det var mot venstre, kanskje mot høyre, kanskje jeg må ligge på rygg eller kanskje på mage.
Ingenting funker, ingenting er behagelig.
Det er for varmt under dyna. For kaldt om jeg tar den av.
Det er for lyst på soverommet. Gardinene dekker ikke slik som de skal.
Er det din seng som er bedre enn min? Eller kanskje det bare er du.
Du og du.
trenger en pause
Boken, ass. I går skrev jeg 36 (!!!!) sider og nå har jeg for mye materiale, så jeg må plukke bort en del.. Men snart er jeg ferdig. Jeg må bare holde ut. Jeg har låst meg selv inne og forfaller, jeg nekter meg selv å se på filmer eller serier slik at jeg holder oppe fokuset. Men noe må man gjøre for et avbrekk, så idag kjøpte jeg denne:
Tegnebok for voksne! Når jeg trenger en pause så fargelegger jeg bare, det hjelper faktisk veldig. Jeg får et avbrekk, men jeg mister ikke fokuset helt og tenker likevel på skrivingen. Så, om dere lurer på hva jeg gjør i dag? Skriver og fargelegger. Om jeg virker litt fraværende er det derfor, dette er det største jeg gjør i hele mitt liv og det må bare bli perfekt. Om dere følger meg på snap: sophizzleyo, får dere se litt teasere fra boken og tekstene underveis 🙂
Jeg skal møte en venninne snart for middag, og så kommer pappa i kveld. Han og jeg skal pusse opp leiligheten min i helgen. 🙂 Jeg deler bilder underveis!
lite tips til deg som tar snikbilder
I dag skjedde det noe ganske pinlig. Veldig pinlig, faktisk. Gjør dere klare for en klein opplevelse..
Så, jeg sitter på bussen. 31 bussen hjem til meg. Slik ser en buss ut, om dere lurer:
Det er nesten ingen folk på bussen, jeg sitter alene der dørene på midten er. Det kommer seks jenter på sammen, de er kanskje 15-16 år gamle. De kjenner meg igjen, det skjønner jeg fordi de sperrer opp øynene og stirrer, dytter “diskret” til hverandre og hvisker seg imellom, noe sånt som “sophie elise, sophie elise, se, hun sitter der”. De setter seg bak meg, og jeg kan bare føøøøle at de stirrer, men det går fint for jeg er vandt til det og jeg forstår det. Jeg hadde blitt like teit om f.eks Eivind Hellstrøm satt på bussen (jeg elsker han).
Slik ser Hellstrøm ut, om dere lurer. Ikke rart man blir betatt.
Til poenget. Jentegjengen skal kun to stopp, og dørene åpner seg. Fem av de går først, og hun som går bak later som om hun tar en selfie, men egentlig vil hun bare ha bilde av meg som sitter rett bak. Det er veldig åpenbart for hun er ikke med i bildet selv engang, hun har glemt å slå av lyden, hun står rett ved meg og hun ser at jeg ser det. Hun blir åpenbart klein og skal kjappe seg av bussen, men hva skjer? Jo, de fem venninne hennes kommer seg av, men dørene lukker seg og bussen kjører – og igjen står hun, og er stuck med meg på bussen ett stopp til. Hun prøver desperat å trykke på knappen for å komme seg av, men det er for sent. “Kan du åpne bak” roper hun, men bussjåføren driter i det.
Og jeg sitter der og bare…
… (prøver å late som ingenting men vi begge vet at jeg vet).
Jeg satt, hun sto, vi var rett ved siden av hverandre. Kjip, den der.
Moralen i historien er: om man skal ta et snikbilde, skru av lyden på telefonen OG kjapp deg av bussen før du blir stuck der sammen med meg, med venninne dine på utsiden som knekker sammen av latter.
eksistensiell angst
- Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og nå som jeg plutselig ikke har kjent på den følelsen på en ukes tid, virker det så fjernt igjen. Og det er rart å dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite såpass personlige ting om meg, men det var så godt å skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter å ha kjørt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare å sove ordentlig noen netter på rad jeg trengte og så gikk det fint. Nå som jeg leser igjennom innlegget her, så blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og nå er det litt sånn “herregud, slapp nå av, det er jo ekte alt sammen” men da virket det ikke sånn. Jeg kjenner enda på at den følelsen kan komme opp å “ta meg” igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer på sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden:
Jeg føler at jeg har stått på kanten av dette stupet så lenge. At alle små ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde så mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nærmere et slags stup hver eneste dag.
På kanten av stupet i flere år. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke.
“Du vet, alternative universer.” sa du. ” At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. Så her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du på den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje så er karpe diem en rappegruppe bestående av meg og deg. Skjønner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet”. Jeg skjønner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er sånn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg også opp.
På kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke.
Er det en del av å bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er så høye, jeg vet ikke om jeg forstår helt hva hun sier og hva er nå i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, øyne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? Så rart at vi ser sånn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. Så rart at jeg må spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette å leve. Så rart at en tilfeldighet kan gjøre at jeg dør. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg – og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstår og sier “Jeg angster helt ut, jeg. Tenker på så mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting”. Hun svarer “ingenting eksisterer ikke”. Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstår ikke hva jeg tenker på.
På kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart?
Du kan spise en plante som vokser på jorda og bli høy av den. Du blir rusa på noe som vokser på planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for å overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vårt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte? Hm.
På kanten av stupet. Nå hopper jeg.
Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live – hva nå enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forstå det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar følelse, den gjør meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsfølelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og så våkner jeg opp og er en annen… Jeg blir nesten gal. Det føles som om jeg ikke er her. Jeg setter spørsmålstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har følt at jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av denne følelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par år siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for på utsiden synes ikke disse tankene. Men på innsiden.. Der er det rare greier.
Jeg flyver utenfor stupet.
Jeg våkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del på google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde følt på eksistensiell angst hadde det vært til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand.
Hvordan skal jeg komme meg ut av det?
Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjøre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare så slitsomt å føle seg så utilpass, og tilstanden er så altoppslukende når det er som verst. Nå høres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vært det siste året, bare at folk nå vet hva som kan skje på innsiden av meg. Men men… Jeg håper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg.
Det er så merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hår, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med å fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsøker alt mulig av fakta, som elsker å jobbe men går hjem hver dag og angster ut fordi vi er på en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er nå egentlig en tanke?
sniktitt på boken min
Hei dere! Flere som er reduserte etter 17. mai? Oh, my.. Glad det er lenge til neste gang, selv om det er min favorittdag i hele året. Jeg sov litt for lenge, kom meg ganske seint ut av døra, satt med familie først og så med venner. Avsluttet med Stian og Jamina før jeg dro til en venn og slappet av resten av kvelden.
Jeg har skrivedag hos Cappelen for å bli ferdig med boken. Her har dere hodet mitt om dagen: Boken. Thats it. Det er alt jeg tenker på! Man blir helt gal. Her har dere en liten sniktitt, da.. Bare å lagre bildet å zoome inn.
Jeg har fått et eget kontor som jeg sitter på, og her sitter jeg altså på gulvet og skriver. Jeg føler meg litt dum som sitter sånn, viktige mennesker som stresser rundt i gangene med skjorte og slips, og her sitter jeg. Jeg er nervøs.. Men jeg leste igjennom hele greia nå, og jeg tror den blir.. Bra? Jeg er jo lei av å lese det selv, har lest det 150 ganger allerede, men for de som leser den for første gang blir det nok spennende. Jeg får prøve å tenke sånn!
HURRA!
GRATULERER med dagen til verdens beste land! Jeg blir så rørt hver 17. mai, jeg blir en ordentlig patriot på denne dagen. Bare å høre nasjonalsangen gjør meg lykkelig, hehe. Hele dagen handler om kjærlighet, vi er så utrolig heldige.
Nå er jeg hos familien på Ullern, jeg er så sliten etter i går – som forresten gikk veldig bra! Jeg var så nervøs før spillejobben min, men det gikk over all forventning. Takk for en fin kveld Bergen og Metro! Bare litt over en uke igjen til neste spillejobb i en ny by. 🙂
Jeg skal ta en powernap på sofaen, spise kjapt med familien og så dra ut for å feire denne fantastiske dagen med gode mennesker. Om jeg klarer å stå opp fra powernappen, vil det si..
Min første DJ jobb
Hei! Beklager sen oppdatering fra meg, det har gått slag i slag siden jeg kom til Bergen og jeg prøver å holde meg fokusert på det jeg er her for å gjøre.. Min første jobb som DJ, noen sinne. Jeg er ganske nervøs men jeg velger å se på det som en bra ting, under press fokuserer jeg 100%.. Jeg må likevel innrømme at jeg har følt litt på all kritikken og skepsisen som har kommet min vei, jeg forstår det jo, men dette er likevel min aller første gang. Jeg tror alle som har vært DJ, artist eller hva det nå måtte være kan føle på den nervøsiteten, og når man i tillegg har så mange kritiske blikk på seg.. Vel vel. Jeg skal gjøre mitt beste. Jeg har lagt fra meg mobil, jeg har ikke sjekket noe av sosiale medier hele dagen og hører kun på musikken jeg tenker å spille.
Da jeg kom fram dro vi først til Metro som er utestedet jeg skal spille på. Jeg fikk koblet opp macen, kjørt igjennom et par låter og følt litt på lokalet. Det var veldig bra, jeg ble mer sikker på at jeg virkelig vil gjøre dette framover og at jeg vil lære meg å bli så god som jeg kan bli. Jeg ble også glad for at utestedet brukte samme spiller som jeg har øvd på, det er jo den mest vanlige, men man vet jo aldri. Vennene mine som er på gjesteliste via meg får også bord rett ved siden av dj-boksen, noe jeg ble glad for.
Etter “lydsjekk” dro jeg og de som driver stedet for å spise sushi på sumo. Det var godt å snakke, slappe av og pumpe hverandre opp før kvelden.
Nå er jeg på hotellet alene, og har to timer før jeg drar til Metro igjen. Etter planen skal jeg begynne å spille rundt 00:30 – 00:45, og holde på til det stenger. Og gjett hva? Flyet mitt hjem til Oslo går 06:40 i morgen.. Gud være med meg, haha!