I dag skjedde det noe ganske pinlig. Veldig pinlig, faktisk. Gjør dere klare for en klein opplevelse..
Så, jeg sitter på bussen. 31 bussen hjem til meg. Slik ser en buss ut, om dere lurer:
Det er nesten ingen folk på bussen, jeg sitter alene der dørene på midten er. Det kommer seks jenter på sammen, de er kanskje 15-16 år gamle. De kjenner meg igjen, det skjønner jeg fordi de sperrer opp øynene og stirrer, dytter “diskret” til hverandre og hvisker seg imellom, noe sånt som “sophie elise, sophie elise, se, hun sitter der”. De setter seg bak meg, og jeg kan bare føøøøle at de stirrer, men det går fint for jeg er vandt til det og jeg forstår det. Jeg hadde blitt like teit om f.eks Eivind Hellstrøm satt på bussen (jeg elsker han).
Slik ser Hellstrøm ut, om dere lurer. Ikke rart man blir betatt.
Til poenget. Jentegjengen skal kun to stopp, og dørene åpner seg. Fem av de går først, og hun som går bak later som om hun tar en selfie, men egentlig vil hun bare ha bilde av meg som sitter rett bak. Det er veldig åpenbart for hun er ikke med i bildet selv engang, hun har glemt å slå av lyden, hun står rett ved meg og hun ser at jeg ser det. Hun blir åpenbart klein og skal kjappe seg av bussen, men hva skjer? Jo, de fem venninne hennes kommer seg av, men dørene lukker seg og bussen kjører – og igjen står hun, og er stuck med meg på bussen ett stopp til. Hun prøver desperat å trykke på knappen for å komme seg av, men det er for sent. “Kan du åpne bak” roper hun, men bussjåføren driter i det.
Og jeg sitter der og bare…
… (prøver å late som ingenting men vi begge vet at jeg vet).
Jeg satt, hun sto, vi var rett ved siden av hverandre. Kjip, den der.
Moralen i historien er: om man skal ta et snikbilde, skru av lyden på telefonen OG kjapp deg av bussen før du blir stuck der sammen med meg, med venninne dine på utsiden som knekker sammen av latter.