Hva ville du ha gjort om du plutselig hadde flere millioner på konto?
Den tanken slår meg fra tid til annen, og det er jo faktisk ikke umulig for noen av oss. Jeg hører ofte folk si “om jeg vinner i lotte / når jeg vinner i lotto” og jeg selv har brukt den setningen flere ganger. For litt siden slo det meg at jeg må jo faktisk spille for å kunne vinne, for da er i det minste sjansen der! Hvem vet hva som kan skje? Noen vinner jo, og det kan jo bli nettopp DU! For å delta i helgens lotto kan du trykke her – helt trygt, og med en solid premie. Førstepremiepotten er på 14 millioner, så da får man gjort en del!
Jeg skal selv spille nå, og til helgen får jeg se om det blir meg – eller kanskje en av mine lesere? Veldig spennende ihvertfall! Og om det blir akkurat jeg som stikker av med premien, så har jeg et par ting som står på ønskelisten min..
Betale ned litt ekstra på lånet av leiligheten min!
Gi mamma og pappa en andel.
En chanel.. Hehe.
Kjøpe et areal med regnskog!
En rolex-klokke! Det er også noe jeg vil ha før jeg dør. Noe som skal gå i arv til mine barn..
Jeg ville reist ned til Hellas (for eksempel) for å hjelpe til der flyktningene blir tatt imot, og gjerne finansiert reisen for et par leger også.
En parykk fa Tokyo Stylez! Jeg står faktisk på venteliste hos han, og det hadde jo vært greit med de ekstra pengene ettersom en parykk fra han kan koste opp mot 60 000 kr.. Han har blandt annet laget parykkene til Kylie Jenner! Forresten, dere må føge han på instagram @tokyostylez. Det er helt utrolig å se hva han får til!
Jeg ville dratt på en skikkelig fin ferie, Bora Bora høres jo ikke så alt for ille ut? Og så ville jeg tatt med meg hele familien min + Robin sin familie..
Jeg ville kjøpt en bil.. Jeg aner ikke hvilken, men ROSA må den jo så klart være!
Listen er lang, jeg kunne sikkert ha ramset opp i evigheter.. Vi får heller bare krysse fingrene mot helgen! Delta her, du også!
Jeg er en hypokonder i så stor grad at du neppe har sett maken. Jeg er syk til det motsatte har bevist, og noen ganger føler jeg “dette er en fin dag å bli påkjørt av en bil å ligge på sykehus i 1 måned” og så klarer jeg akkurat å stoppe den tvangstanken i siste liten. Jeg elsker å være litt småsyk i teorien, men ikke så mye når det faktisk skjer. Men dere kan tenke dere da legen min for en måned siden fortalte meg at jeg har litt lavt blodtrykk. Han sa det mitt i en setning og fortsatte like etterpå med å snakke om noe annet. “Du mangler ikke noe, du er i fin form, litt lavt blodtrykk men det er ikke noe å tenke på, du har ikke lengre urinveisinnfeksjon” og jeg bare “VENT NÅ LITT – LAVT BLODTRYKK? SKAL JEG DØ? MÅ JEG BLI INNLAGT?”. Og etter det har jeg altså snakket om det lave blodtrykket mitt hver eneste dag, haha. Jævlig slitsom type, jeg vet.
Tenkte det kunne være greit for dere å vite, og så er det også greit å vite at jeg kan nåes på email om noen vil si “stakkars deg” neste gang jeg er litt forkjølet! Ellers ligger jeg ute i sola og steker. Jeg har ikke blitt brun, så jeg burde vel gi opp snart. Fregner har jeg derimot fått! (og potensiell hudkreft, om man tenker slik som jeg gjør).
Jeg har lenge hatt lyst på en Chanel, og et av målene mine for 2015 var å få kjøpt meg en slik veske – tragisk nok, haha.. Jeg lover jeg har viktigere mål i livet også, om det skulle være noen tvil! Men jeg har kun to vesker og begge er litt dyrere, på akkurat vesker investerer jeg heller noen ekstra kroner og har noen jeg vil ha hele livet så derfor føles ikke chanel som et helt urimelig valg likevel. Så vi var i Puerto Banus idag, fram og tilbake ettersom jeg hadde hørt fra noen at de hadde chanel, fra andre ikke. Men nope, de hadde ikke.. Så da sparer jeg meg heller til en annen reise!
Det var uansett veldig trivelig å gå rundt langs havnen, se på alle båtene og spise deilig mat. I tillegg er jo solnedgangen i Puerto Banus et vakkert syn! Og for første gang siden jeg var et barn savnet jeg faktisk mamma og pappa skikkelig. Da jeg var liten fikk jeg alltid en sinnsyk hjemlengsel, bare det å sove borte en natt kunne bli et problem og nå satt jeg litt med den følelsen. Heldigvis har jeg jo Robin, da. Så får jeg heller se fram til å komme hjem mot jul!
Nå skal vi se på film her “hjemme” i huset! Jeg er så trøtt at jeg vil sove men får ikke lov av Robin 🙁 Vi har det forresten alltid så morsomt når vi kjører bil, jeg føler det er noe man burde ha fått filmet og klippet sammen. Veldig mye sang og dans for å si det sånn. Hmm.. Skal se hva jeg får gjort!
Jeg har akkurat spist frokost / lunsj og er alene for første gang på over en uke. Mamma og pappa dro hjem til Norge i natt, og familien til Robin blir i skrivende stund kjørt til flyplassen av han. Så, jeg er alene! Selv om jeg har sett fram til å bare ha kjærestetid igjen, så føles det faktisk litt tomt akkurat nå. Jeg kommer til å savne å høre de “voksne” sitte ute å skravle på verandaen etter at vi har lagt oss, jeg kommer til å savne å ha en pappa som kan kjøre over alt slik at vi kan drikke alkohol (hehe).. Og nå ser jeg ikke foreldrene mine mer før til jul!
Jeg spiste forresten noe av det godeste jeg har smakt igår. Sushi med sprøstekt løk! Den tradisjonen skal jeg føre med meg videre hjem, for herregud så deilig det var.. Så der har dere et lite tips. Min stakkars lille lunsj med noen få babybell og yoghurt virket plutselig ikke så deilig likevel, hehe. Vel vel, nå sjekker jeg værmeldingene her, det er for øyeblikket litt overskyet men skal klarne opp om ca en time, så da benytter jeg tiden til å få svart på litt mail. Planene ellers for dagen er å dra på stranden, sole, bade og kjøre vannscooter 🙂
Omsider er vi hjemme etter en lang dag på Nikki Beach!
Jeg har alltid lurt på hva en heldag på Nikki Beach kan koste, og ettersom de fleste jeg kjenner som har vært her har blitt påspandert har jeg ikke fått noe klart svar. Jeg er en fan av å betale for meg sjæl (som Ida Wulff sa), og kan dermed fortelle dere hva dere må punge ut med. Altså, vi var der i 7 timer, var to personer som drakk LITT og tre som spiste LITT, i tillegg hadde vi en solseng som ikke lå helt ved bassengkanten – altså litt billigere.. Og jeg tror dagen kostet oss rundt 6000 kr, om ikke enda mer. Det var faktisk ikke så sjokkerende, prisen lå på det samme sist gang vi var på beach club for noen dager siden også.. Det er ikke billig med andre ord, men servicen var i det minste bra men det skulle jo egentlig bare mangle når man nærmest kaster penger i do, haha. Men det er greit å ha opplevd det! Robin mener vi skal tilbake på søndag og jeg sier bare HELL NO. Vi skal ikke dra dit når det er event der, med masse folk å begynne å kjøpe vodka for 2000 kr per flaske. Når man da har fått en liten promille å skal begynne å tøffe seg kan det virkelig gå ille, haha.
Vi så forresten på menyen at man kunne kjøpe sushi for.. wait for it.. 10 000 kr. I tillegg kunne man kjøpe en flaske champagne for 230 000 kr. Om jeg hadde hatt alle pengene i verden ville jeg uansett aldri ha lagt en sånn tullerusk sum på noe så kortvarig! Men hva gjør ikke gutter for å få seg et ligg, liksom.. “Ey jeg har kjøpt sushi til deg for 10 000 kr” da kan man vel knapt si nei, haha.
Vel, nå er det som sagt siste kvelden med familien her så jeg må ut å være litt sosial! 🙂
Ps: blogg.no ødelegger kvaliteten på bildene, noe som er veldig synd.. Fine bilder og god kvalitet er viktig for meg på bloggen! Ps 2: Veldig kult å få en offentlig uttalelse fra AUF-lederen som gir meg skryt! Deeet hadde aldri folk trodd om rosabloggern deres, vettu.
Hei dere! Jeg våknet for en stund siden og har akkurat gjort meg klar for en dag på Nikki Beach med Robin og Felix! Familiene våre reiser hjem imorgen så da er det bare meg og kjæresten den siste uka, så vi får bruke denne dagen på noe ordentlig gøy. Jeg ser for meg god mat, drinker og musikk for oss “barna”, så kan de voksne gjøre noe de vil. Jeg har aldri vært på Nikki Beach men jeg har jo hørt masse om det, så det skal bli kult å se om det lever opp til forventningene!
Vi høres senere ikveld med bilder osv. Glad i dere, og takk for så mange fine kommentarer / mailer de siste dagene! Det varmer hjertet mitt.
Jeg har helt siden jeg traff puberteten for ti år siden holdt en veldig stabil vekt. Jeg har alltid vært “hun lille” og jeg har alltid vært slank, hele kroppsbygningen min har vært generelt sett ganske mini. Da jeg var yngre drakk jeg masse proteinshakes for å gå opp i vekt, jeg hatet mine tynne bein. Men som sagt, puberteten kom og jeg traff en stabil linje som jeg lå på. Jeg har aldri sett trent ut (naturlig nok, for jeg trente jo ikke..), og jeg har alltid spist masse, flere ganger om dagen og store mengder for det har ikke påvirket meg på utsiden uansett.
Igår kveld lå jeg å så igjennom bloggarkivet mitt, det pleier jeg å gjøre når lesere forteller meg “åh jeg har lest bloggen din i alle de år”. Da må jeg jo bla litt tilbake å se hva folk faktisk har lest på. Når jeg kom til August, September og Oktober i fjor stopper det litt opp. Dette var en periode hvor jeg var som en zombie. Jeg levde, og jeg var vel en slags illusjon av lykkelig. Det var å stå opp 07:00 hver morgen, sminke å fikse seg i over en time, løpe fra sted til sted på jobb hele dagen (jeg klarte ikke si nei til noe eller noen) og når natta kom ble det fest. Jeg kunne gå flere dager uten å spise, fordi jeg ikke tenkte på det. Man er trist på innsiden, og man vil ikke ha mat. Slik var det for meg. Jeg har alltid elsket mat, men da fantes det ikke i mitt hode. Jeg tror det meste jeg gikk uten å spise var tre dager, og da ble jeg sånn “shit.. nå MÅ jeg jo spise”. Jeg var innlagt på sykehus to ganger i september fordi kroppen min ikke hadde det noe bra. Det sier vel sitt.
For ett år siden så jeg slik ut. Helt tom i blikket, og på mitt tynneste så langt i mitt voksne liv.
Jeg tror de fleste går igjennom en slik “rotløs eksistens” noen ganger i løpet av livet. Man flyter bare, og man har ingen system. Jeg jobbet hardt som faen men livet ellers var bare totalt zonet ut. Jeg har mange fantastiske minner fra denne tiden, men når jeg ser tilbake så virker det så rart. En gang sov jeg heller ikke på to netter, og så sov jeg i to døgn – og så var jeg våken i to døgn igjen, etc. Jeg og Robin hadde jo også et veldig merkelig forhold på denne tiden. Vi bodde sammen men plutselig kunne han bli “borte” i et pra dager i strekk, det samme gjaldt jo meg, og vi surret bare rundt hverandre og festet liksom. Merkelig det der..
August 2014:
Jeg husker denne dagen, da hadde jeg vært hos Marna (komikerfrue) for å fikse neglene mine. Hun sa til meg at nå, nå måtte jeg ikke bli tynnere.
Nå idag har jeg et mye sunnere forhold til alt. Jeg lever et rolig liv i forhold til hva jeg kunne ha gjort med mine bekjentskaper og mine muligheter, men jeg elsker å sove, og jeg vil ta vare på meg selv. Jeg går tur hver dag, jeg spiser mye og variert, jeg drikker masse vann og jeg fester ikke som før. Jeg har sikkert gått opp 10 kg fra denne perioden, og jeg sminker meg ikke hver dag og jeg ordner heller ikke håret slik som før. Men vet dere? Den dag idag elsker jeg meg selv så mye mer. Jeg og Robin har liksom gått igjennom denne utviklingen sammen. Vi har vokst opp sammen på bare et år. Fra å være alt og ingenting, til å bli alt sammen – vi to.
Meg nå:
Jeg sover, jeg spiser og jeg trener. Jeg er sunn, frisk og glad! Jeg er uthvilt, jeg gjør det jeg vil gjøre, og jeg lever et godt liv. Dager er enda tunge, og livet kan enda føles dritt. Jeg kan hate meg selv. Men jeg eksisterer i det minste, jeg puster og jeg ser lyst mot alt. Det er så mye bedre å leve med opp og ned, enn å bare leve i en middelvei hvor du ikke eksisterer. Hva var siste halvdel av 2014? Ikke vet jeg. Hva er 2015?
I går var jeg, Robin og lillebroren til Robin, Felix, På Ocean Club Marbella. Å dra på en beach-club er noe man bare “må” gjøre når man er i Marbella, og med god grunn! Vi er jo her på lavsesong, så det var ikke så alt for mye party og liv der, men en utrolig deilig atmosfære. Store solsenger, svært basseng, herlige temperaturer og fantastisk musikk. i tillegg spiste vi mat som var noe av det bedre jeg har spist på denne reisen 🙂
Vi bestilte inn en stor vodka og både jeg og Robin fikk vel cirka 5 glass for mye i oss etterhvert, så da R kastet meg i bassenget (med nye extensions.. jenter kjenner den kampen) var det på tide å dra hjem, haha. Da hadde vi allerede rukket å twerke (vi var de eneste som danset), diskutere, snakke om alt som eksisterer å snakke om, pluss legge ut masse rare ting på snapchat. Vi må med andre ord dra tilbake dit! Det kan fort bli ganske dyrt, men det er veldig verdt det.. En helt annen opplevelse enn å ligge ved bassenget her ved huset.
For å avslutte dette innlegget legger jeg ved denne goooodbiten av en låt. Fantastisk å nyte i sommervarmen, men også hjemme i kalde Norge!
Dere vet de drømmene man har som er så intense at man dagen etter går rundt med mange rare tanker i hodet som overskygger virkeligheten litt? Du kan våkne opp en tirsdag morgen å tro du er bestevenn med Justin Bieber, kun på grunn av nattens illusjoner. Det er så merkelig, dagen derpå etter en sterk drøm går man rundt i en slags halvveis-virkelighet som er alt for påvirket av eventyret man har vært på. Eventyret kun du vet om, men som oppfattes så virkelig.
Jeg elsker et sjokoladepålegg jeg alltid kjøper i utlandet, Choco duo. Robin sier de har det i Sverige, jeg tror han lyver for å få meg til å flytte til hjemlandet hans. Om jeg kunne gifte meg med noe spiselig så ville det ha vært choco duo, så ille er faktisk min lidenskap!
Faktisk elsker jeg det så mye at jeg inatt drømte at jeg ga opp fest og alkohol for alltid, og satt hjemme hver eneste lørdag for å spise Choco Duo rett fra boksen. Jeg inviterte på vennekvelder hjemme hos meg hvor vi satt med hver vår boks og spiste liter på pilter med sjokoladepålegg. Jeg drømte at jeg kjøpte nye bokser, jeg drømte at jeg spiste de opp, jeg hadde det på brødskive, loff, rett fra boksen.. Ingenting var umulig, og det var ubegrenset tilgang til Choco Duo.
Så da jeg våknet fra denne drømmen klokken 05:00 inatt hadde jeg ikke annet valg enn å gå på kjøkkenet å spise. Jeg satt faktisk i en halvtime på kjøkkenet og bare nøøøøyt..
NAM NAM!!!
Og idag blir jeg faen ikke mett. Jeg spiser og spiser, men sulten blir aldri borte. Sulten på sjokoladepålegg. Og her var altså et helt innlegg dedikert til dette fantastiske pålegget også.
Etter at jeg la ut flyktningsinnlegget mitt har jeg blitt fortalt veldig mye grusomt. Jeg har blitt diskutert hit og dit, fått trusler på mail fra mine egne landsmenn som liksom er så fantastiske og så mye snillere enn “alle andre”.
Fine eksempler på hva jeg har fått høre de siste dagene:
Blandt annet fra en med et profilbilde på facebook som ser slik ut, som jeg ser veldig mange velger å la representere seg selv.
Jeg la faktisk ut en av disse meldingene jeg hadde fått på fin fanpage på facebook uten å dekke over navnet. Da kan du tro jeg fikk høre fra han som hadde skrevet meldingen, han skulle anmelde meg, jeg var en mobber (selv om han ønsket meg halshugd og hadde valgt å dele dette i full offentlighet). Mennesker er syke.
Spør deg selv – hva tror du? Tror du 8000 syrere kommer til å padle tilbake der de kommer fra for at du i din kjellerleilighet sitter å kommenterer på facebook at du skal kjempe for landet ditt? Den eneste som vil ha krig her, er du. De flykter fra krig. Tror du at statsministeren vår kommer til å rope “herregud, se hva han der Ola Nordmann postet på facebook! Steng alle grenser!”. Altså, hva tror du?
Jeg føler et ubehag på å bevege meg ute i Oslo nå. Ikke på grunn av våre nye landsmenn. Jeg bor på østkanten og går ute midt på natten og så klart en risiko finnes for å bli voldtatt, men den finnes også når jeg er på solli plass hvor venninne etter venninne blir dopet ned av nordmenn på byen. Det er farlige mennesker over alt, og farlige mennesker kommer i alle former og fasonger, hudtoner og religioner. Jeg er vokst opp i lille Harstad, skjermet fra alt som er fremmed. På ungdomsskolen og videregående var absolutt alle i klassen min norske. Jeg flyttet til Oslo, Oslo øst og bor i byen med et ekstremt bikiniskille. Jeg tar 31-bussen og kommer kjørende fra Frogner (vestkanten) til jernbanetorget, da byttes reisefølget mitt ut fra hvitt til alle regnbuens farger og så kjører vi videre hjem. Jeg går av sammen med alle andre, som også bor der, som også kaller østkanten sitt hjem. Aldri i mitt liv at jeg, som egentlig ikke har gjort annet for norge enn å betale skattepenger, skal stå med høyt hode å fortelle “dette er vårt, ikke deres”.
Jeg er veldig stolt av Norge, og jeg er stolt over hvor mange som nå viser åpenhet for noe nytt. Jeg har homofile venner som står med åpne armer og ønsker å bryte barrierer, selv om homofili ikke er så veldig akseptert i alle kulturer, heller ikke for alle de som nå skal bo her. Vi må bryte barrierer, og ting blir ikke bedre om vi står her med fremmedfrykt i øynene og skattepenger i hodet.
