Woooow jeg har virkelig en periode nå for tiden hvor jeg drømmer de sykeste ting. . Jeg har så mye å fortelle til verden når jeg våkner, haha! Akkurat nå sitter jeg i et lite sjokk, fordi i natt opplevde jeg det nærmeste jeg kan ha kommet “gud”. Er noen veldig god på drømmetyding og kan hjelpe meg med dette? Jeg var i et mørkt rom, og ble forklart av min “veileder” (eventuelt gud) at jeg var ett med universet, altså bare et mørke og ingenting, men at jeg har valgt en materiell kropp(?) men samtidig er jeg overalt hele tiden. At jeg som menneske hadde en oppgave om å skape harmoni på jorden, men at det finnes en ondskap i universet, noe som er mørkt, mørket vil at ting skal være kaotisk og setter demoner i mennesker slik at vi ikke kan opprette harmoni, men heller bryr oss mest om oss selv. Jeg fikk vite at mennesket har glemt vår plass i universet, men han kom til de som var klar for det, for å forklare hvordan det egentlig var. Og derfor hadde han kommet til meg, da. Og så ble jeg fortalt at jeg er på feil vei, og at jeg har glemt bort hva jeg egentlig vil ha fra livet mitt. Det var mye annet på gang men jeg kjeder dere sikkert med informasjonen, jeg ble bare veldig satt ut av å faktisk få råd i en drøm som jeg har lyst til å følge, alt annet jeg drømmer om er jo bare tull til vanlig.
Visste dere at fordi vi bruker over 20 år av livet vårt på å sove er det noen forskere som mener drømmer bør regnes som en alternativ virkelighet? Hilsen nerden.
Uansett, i dag fikk jeg luftet min nye lue for første gang! Den er fra NLY. Sammen med treningsklærne så klart, det er jo ikke mye annet jeg bruker om dagen.. Kjedelig, men jeg får begynne å variere hodeplagg litt, guttene trener jo i hatt eller caps, så jeg tenkte hvorfor ikke? Ikke at jeg forstår hvordan de klarer fordi man blir jo svett som en idiot. Jeg trener alltid i buksen fra Vila, og skoene er fra OIL. (adlinks).
Ha en fin strååålende dag, vi blogges etter trening!
Jeg får ofte kommentarer fra triste jenter som vil ha hjelp. Hjelp fra meg. Hjelp fra Sophie Elise på 1.59 som ligger i sofaen og plukker seg i nesa og lurer på hvordan i helvette livet har blitt som det har blitt, og lurer på hvor jeg er om 1 måned, om 1 år eller om 10 år. Meg, som ikke aner hvordan jeg har kommet meg igjennom tingene jeg har kommet meg igjennom, som noen ganger lurer på “hvorfor har jeg vært så lei meg” eler “hvordan kom jeg meg ut av det” selv om jeg ikke har noe svar – fordi jeg skulle ønske jeg hadde en kur. En medisin for hjertet, for sjelen eller noen gode ord som kunne trøste. Men jeg er helt blank – jeg har bare levd meg igjennom dag etter dag, noen ganger har alt vært dritt, andre ganger har alt vært topp, og nå for tiden er alt jevnt over ganske fint og jeg er glad. Og derfor skal jeg liksom ha en oppskrift på hvordan det ble slik. Jeg har ikke peiling, altså.
Om jeg skal kunne fungere som en slags rådgiver eller forbilde, må man nesten ha gått igjennom noe kjipt. Og de kjipe tingene i livet mitt var jeg flinkere til å fokusere på før, da tok all negativiteten veldig mye plass. Jeg kunne jo hatt det kjipt akkurat nå også, om jeg virkelig ville. Jeg kunne ha tenkt på alle gangene jeg har vært en idiot å funnet meg å bli tråkket på, fordi jeg heller vil ha det trygt og bli behandlet urettferdig, enn å skulle stå alene en stund og etterhvert få det bra. Jeg kunne ha tenkt på at jeg fikk kjeft i dag over telefonen fra en samarbeidspartner fordi jeg er syk. Jeg hater å få kjeft, og jeg hater å være syk. Hater å føle at jeg ikke presterer – så det kunne jeg ha tenkt på, istedenfor å fokusere på hvor flink jeg er som faktisk gjør alt jeg gjør, og at det kommer en ny dag i morgen med en ny sjangse. Jeg kunne ha tenkt på hun der venninna som stjal masse fra meg, både penger og energi, men som likevel har det i hjertet sitt å snakke stygt om meg til andre. Jeg kunne ha valgt å fokusere på alle de nettene jeg har våknet opp alene i panikk og tørket tårer før jeg går på trening, eller alle bildene jeg har fått på mail eller at jeg nok en gang i mitt liv ikke tør å si ifra om hva som egentlig er rett og hva jeg egentlig vil. Jeg kunne ha fokusert på at jeg er feig og at jeg heller vil at noen skal lyve meg opp i ansiktet enn å faktisk si ifra – fordi jeg hater å gjøre andre utilpass. Men vet dere hva? Jeg vil ikke fokusere på det, jeg vil heller bare prøve å bli bedre for hver dag og ikke minst gi meg selv litt perspektiv.
En facebookvenn skrev en status som virkelig inspirerte meg til å skrive noen ord til dere – det handler om hvordan vi mennesker forholder oss til dager. Mandag er som regel ganske dritt. Man har en lang uke i vente, man tenker på alt man skal få gjort, all tiden man ikke har, og at man enda er dårlig etter lørdag. Tirsdag er nesten enda verre. På onsdag får man litt livsgnist igjen, snart helg, man kan klare det, bare hold ut! Torsdag varer i en evighet. Fredag er det endelig helg og man er lykkelig, slapper av, kanskje man fester. Lørdag er en fest. Søndag er rolig, man gruer seg til mandag.
Men hva er en mandag for et lite barn i Syria som nettopp har mistet foreldrene sine? Hva er en tirsdag for mannen som ikke aner hvordan han skal forsørge familien? Hva er en onsdag for gutten som blir misshandlet hjemme og gruer seg til å gå hjem fra skolen? Hva er en torsdag for hun som planlegger å ta sitt eget liv? Hva er en fredag for tiggeren på Karl Johan, som dag etter dag sitter der og ser beina som streser forbi? Hva er en Lørdag for han som nettopp våknet opp etter en bilulykke og forstår at han alle de andre som var i samme bil, nå er døde? Hva er en søndag for foreldrene som har mistet et barn?
Og hva betyr denne dagen for meg? Om du kan tenke slik som jeg gjør, at dette er “nok en lang torsdag, men heldigvis snart helg” så er du virkelig heldig og bør sette pris på det. Man har det ikke så ille, likevel.
Hei dere! Nå kommer jeg med en oppdatering rett fra senga, for jeg var visst litt rask med å skryte av meg selv igår.. Gårdagens forkjølelse ble iløpet av natten tatt til et nytt nivå, så jeg har virkelig vært slapp idag. Da er det bare å lytte til kroppen og avlyse alt man hadde på planen, heldigvis er formen litt bedre i skrivende stund og imorgen er jeg igang med trening og jobb igjen – da skal jeg mest sannsynlig til Stockholm på en dagstur, håper virkelig jeg klarer det! Når jeg røper hva det handler om kommer flere av dere til å bli sååå missunnelige, dette hadde jeg aldri i mitt liv trodd at jeg kom til å få oppleve. Gleder meg til alt er 100% bekreftet, og jeg kan fortelle dere den gledelige nyheten! Hint; baby you light up my world like nobody else. .
Jeg kom meg en liten tur ut av leiligheten i sta, jeg fikk en melding fra mamma igår hvor hun skrev “Har du lest Se&hør? Jan Thomas gir deg terningkast igjen” og jeg fikk (som vanlig) litt panikk og dro på tre forskjellige butikker for å finne bladet. Det var ikke å finne noe steder, men lillesøsteren min sendte meg likevel et bilde. .
Terningkast 5 på antrekket jeg brukte til vårlanseringen! Jeg sier meg godt fornøyd med den. Sist gang fikk jeg terningkast 6, så da satser jeg på ikke noe dårligere framover! Men jeg lurer litt på hvor de henter infoen sin fra? Topp fra NLY, skjørt fra Jeane Blush? Ingen av disse stemte, og det var ikke engang et skjørt, men jeg får prøve å ikke henge meg opp i detaljer og heller bare være glad for terningkastet – noe jeg absolutt er! 🙂
Er det forresten 4.desember allerede? Ah, denne måneden går alltid så fort. Over halve uken har gått allerede, og imorgen er det helg igjen. Deilig! Hvordan har dere det idag? Jeg ligger enda her i sengen, og kommer nok til å gjøre det resten av kvelden. Dagene mine er som regel slik : stå opp, danse, henge med guttene, komme hjem og sove. Kanskje jeg må slutte å skrive om det? Det må være kjedelig å lese om, men det er jo det jeg gjør haha. Jeg skulle ønske jeg var litt mer spennende som back in the days men samtidig vil jeg ikke lage et bilde av hverdagen min som ikke stemmer. Det er sånn her det ser ut akkurat nå.
Skal få ut en litt mer personlig bloggpost ikveld etter ønske fra dere, og så skal jeg tenne litt lys her hjemme – og kanskje pynte litt til jul? Klem!
Hei dere! Jeg kom akkurat hjem fra trening, denne gangen var det ekstra tøft ettersom jeg holder på å bli syk – men jeg kom meg opp, dro på trening og gjorde virkelig mitt beste uansett, og det er jeg stolt over. Jeg pleier vanligvis å gi opp med en gang formen streiker, eller tenke “stakkars meg, nå vil jeg ligge inne” så at motivasonen er såpass stor at ikke feber og intens hodepine stopper meg, er jeg glad for. I dag klarte jeg forresten et par bevegelser jeg aldri i livet hadde trodd jeg kom til å klare, enkelte deler av koreografien går så kjapt og det er tusen ting å tenke på samtidig – men jeg skal klare det. Nå vil jeg bare øve, øve, øve hver eneste dag slik at koreografien sitter som et skudd på premieredagen!
Nå sitter jeg hjemme og kaster i meg dagens andre middag, mens jeg studerer vannblemmene jeg har under hver storetå. Å være aktiv dreper meg litt, men gud så deilig å føle at man blir bedre for hver gang! Jeg har så godt av dette, både kroppen og sjelen 🙂
Det var et par av dere lesere som ønsket et innlegg om “min aller første gang”, så det skal dere så klart få! Her har dere et par, fikk inspirasjon av Andrea Badendyck til de forskjellige stikkordene her ♥
Min første forelske..
Var faktisk Mathias, altså exen min.Min første ordentlige forelskelse, da altså. Ble stormende forelsket i han etter å ha hoppet på trampolinen sammen som 12åringer, og den småforelsksen der varte altså fram til nå i sommer. Ganske fint å tenke på! Dere vet jo egentlig ganske mye om den historien allerede, men jeg var altså forelsket i samme gutt ( i hemmelighet) i 7 år. Mathias var forresten en liten drittunge på ungdomsskolen og gud så mye rart jeg har gjort opp igjennom årene for å imponere han. Der har jeg virkelig brukt mye energi, men turte aldri å si ifra eller gjøre noe ordentlig med det, før jeg altså ble 17 år og vi endte opp sammen. Så moralen i den historien er vel at man bare må tørre å satse om man virkelig vil ha noen. Det verste man kan få er jo et nei, og det blir ialflall ikke noe om man ikke prøver!
Meg med bob forann, Mathias med fingeren bak, Anne-Sofie (som dere sikkert kjenner igjen) har mørkt hår og rosa cardigan. Noen av dere kjenner kanskje også igjen Caroline som sitter til venstre?
Første gang jeg fikk mensen..
Jeg var faktisk ganske sent ute i forhold til de andre venninnene mine, som fikk mensen allerede på barneskolen. Jeg fikk det ikke før ungdomsskolen og var 13 år gammel. Selv om jeg var litt senere ute med mensen var jeg altså ikke sent ute med festing, noe som er helt sinnsykt å tenke på for jeg var faktisk brisen første gang jeg fikk mensen, det var nok første gang jeg var brisen også om jeg ikke husker helt feil. Litt av en kombinasjon også, haha! Jeg var hos en veninnne på en liten fest da jeg skulle gå på toalettet, og oppdaget da at jeg hadde fått mensen. Jeg fikk panikk (og ble veeeldig stolt, haha) men latet som om dette var en helt normal greie for meg og spurte venninna mi om hun hadde noen bind til overs. Det hadde hun, men jeg hadde jo ikke litt peilig på hvordan man skulle bruke et bind og satt sikkert på toalettet i femten minutter og prøvde å forstå meg på den greia der – et bind som var beregnet for vanlig truse, jeg hadde så klart en liten snoopy-string. Jeg turte ikke å si det til mamma og stjal et par bind fra venninna mi. Husker godt hvordan jeg satt der på toalettet med masse blod, bind her og der OG brisen for første gang.
Holy.. Her var jeg 16 år.
Første gang jeg var full.. Jeg har heldigvis ikke vært ortdentlig full så mange ganger, men første gang var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme – eller for å være helt ærlig så husker jeg bare brøkdeler av den kvelden, men det lille jeg husker forsvinner nok aldri helt fra hodet mitt. Det var sommeren jeg skulle begynne i tiende klasse, og Charlotte (som var med meg i Marokko) skulle ha en fest hjemme hos henne, noe hun ofte hadde på den tiden. Jeg startet på vors et annet sted, og i kjent nordnorsk stil var det altså heimbrent vi skulle drikke. Jeg ble så full at jeg etterhvert lå og rullet rundt i greset ute, dro på esso og spydde INNE der, spydde i midten av en rundkjøring i sentrum, og så satt jeg plutselig bak på scooteren til en gutt jeg nesten ikke kjenner. Vel framme hos Charlotte kom jeg veltende inn med håret til alle kanter, og det første jeg gjorde var altså å sette meg på fanget til en gutt jeg lenge hadde ment var sååå kjekk, og klinte med han. Jeg ramlet ned trappa og beit meg selv så hardt i fingeren at jeg blødde som en foss, og SÅ kom pappa for å hente meg. Han måtte stoppe flere ganger slik at jeg kunne kaste opp ut av bilen, jeg syntes det hele var fryktelig morsomt og følte meg veeeeeldig voksen og kul. Herregud tenker jeg bare nå… nevnte jeg at jeg var på gang med en annen gutt, altså ikke han jeg klinte med på festen? Jepp. Sånn var altså det.
Meg og lille Charlotte i vår gale periode.
Mitt første kyss..
Var faktisk en veldig fin opplevelse! Jeg var betatt av en gutt jeg hadde møtt på leirskolen, og etter å ha snakket litt på MSN møttes vi på et ungdomsdiscotek da jeg var 11-12 år gammel. Det var sent på kvelden, litt vinter ute, og jeg, han jeg var betatt av og to andre venner gikk litt rundt omkring ute på lekeplassen. Vi alle satt på toppen av en sklie og så på stjernehimmelen, da det plutselig kom et stjerneskudd. Vi alle nevnte hva vi ønsket oss (jeg sa noe merkelig som ny mobil for å virke tøff), mens han gutten jeg var forelsket i ville ikke si hva han ønsket seg. Jeg maste litt, og til slutt kom det fram at det var et kyss fra meg. Så ble det altså et lite smask under stjernehimmelen! Der var jeg virkelig veldig heldig, et romantisk første kyss.
<>DDette var veldig gøy å skrive om! Håper dere likte innlegget Kanskje dere har flere ønsker til denne typen innlegg?
I formiddag hadde jeg en laaang telefonsamtale med pappa, som for øvrig er et av de smarteste menneskene jeg kjenner. Pappa jobber i en vanlig jobb som økonomiansvarlig, men spiller i tillegg i band og trener hver eneste dag (han driver med triathlon). Han har i tillegg til å sjonglere alt dette vært der som en klippe for meg igjennom absolutt alt, og bruker den tiden har har på å hjelpe meg med hva jeg enn måtte trenge og gjør min hverdag hundre ganger lettere – jeg aner helt seriøst ikke hva jeg skulle ha gjort uten. Men uansett, jeg ringte pappa fordi jeg har hatt problemer med å helt forstå hvordan jeg skal klare å sjonglere hverdagen min nå med dans flere timer per dag, filming til bloggerne, diverse annen presse, min normale blogging og sosialt liv på siden av det. Vi hadde en lang snakk om prioriteringer, og jeg kom fram til at det jeg aller helst vil er å blogge som vanlig om hverdagen min og prioritere dans i tillegg, så vi kom sammen fram til at i et par måneder skal jeg ikke ha bloggen som “jobb”. Det vil si, ikke noe annonseinnlegg (selv om jeg liker å gjøre det også), ikke noe “kjøp denne selvbruneren fordi ditt og datt”. Jeg skriver aldri noe jeg ikke mener, men jobbinnlegg er likevel noe som henger over meg som noe jeg “må” få gjort – det innlegget skal være ute den datoen og på det klokkeslettet, må passe på at linkene er rett.. det er ikke det jeg vil tenke på når jeg kommer hjem etter en lang dag. Jeg vil blogge slik som før – og gud så godt det skal være å gjøre nettopp det for en ubestemt periode! Det kommer til å bli helt fantastisk herlig å kun skrive om helt hverdagslige ting, slik som jeg gjorde før. Det å komme fram til den avgjørelsen sammen (selv om jeg ikke kommer til å tjene noe særlig penger) var noe av det beste jeg har gjort. Det er mye viktigere å ha ha det bra med seg selv enn å ha mye penger, mener jeg. Og nå ser jeg virkelig fram til innlegg om. . ja, ikke så mye egentlig? Akkurat det jeg selv ønsker.
Som dere ser over her, har jeg nettopp plukket opp litt nytt treningsutstyr, jeg kunne ikke fortsette dansingen i treningstights – til hip hop kreves det nesten en litt slappere bukse, da ser bevegelsene mye bedre ut også (synes iallfall jeg). Nå nærmer premieren av “mitt dansecrew” seg og jeg blir mer og mer nervøs for hver dag som går haha:) Men heldigvis er vi straks ferdig med koregrafien, og jeg føler meg så trygg på guttene nå, noe som gjør meg litt roligere. Ser fram til vi får satt sammen antrekket vårt for første sending også, mye lys og kule effekter, det liker jeg! Heldigvis ikke lettkledd, jeg hadde nok ikke følt meg komfortabel med å danse slik forann hele norge.. Noen som kan gjette hvilken sang vi skal danse til første uke, forresten? Vi fikk utdelt en artist, og måtte velge sang der etter. . Det var jeg som fikk velge artist, hun er veldig kjent og litt bad-ass.
Ellers har jeg også fått de vitaminene for hest som jeg nevnte, som skal gjøre at håret vokser raskere.. er spent på resultatet av disse. Det smakte overaskende godt, så skal ikke være noe problem å få dette ned hver dag, selv om jeg er litt usikker på doseringen – det står jo naturligvis bare beskrevet for hest på baksiden, haha. Jeg får ta veldig lite, så blir det ikke for mye (eller kan man få for mye vitamin b?).
Dere som har fulgt bloggen min i flere år har gang etter gang lest lange og personlige innlegg om tankene som bobler opp på innsiden av det lille hodet mitt. Og jeg har så fryktelig lyst til å dele med dere igjen. Jeg har så mye jeg vil si, men samtidig ingenting, fordi jeg har desverre begynt å “redigere” meg selv, jeg veier ordene mine litt for nøye og jeg føler at personligheten min forsvinner i frykt for å bli missforstått, eller i frykt for at jeg skal støte noen, selv om det aldri er meningen. Jeg har så lyst til å skrive fra meg, slik som gamle-sophie på jenterommet i Harstad. Uten bekymringer sånn egentlig, men likevel så fryktelig mye å være lei seg over, som jeg følte da.
Fordi jeg er så lykkelig, og jeg trodde jeg hadde vært lykkelig for – glad i en dag og så lei seg den neste er ikke å være lykkelig, men nå har jeg en ro som jeg ikke hadde før, og med den roen kommer noe jeg aldri har hatt kapasitet til å opparbeide tidligere. Nemlig selvrespekt. For det har jeg hatt absolutt null og niks av tidligere. Jeg føler ikke lengre for å godta at jeg sliter meg selv ut. Jeg føler ikke for å godta at mennesker kan gjøre meg så sliten og lei at jeg bruker mer energi på å please andre som gjør ingenting for meg. Jeg er lei av å føle meg lite verdt, fordi andre mennesker drar meg ned. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal formulere meg for å få dette fram, fordi jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva som er på gang i hodet mitt nå heller, men det er iallfall noe som skjer som jeg liker veldig godt. Og ikke minst, så skremmer det meg, fordi jeg er klar over at NÅ er virkelig tiden inne for å stå opp for meg selv. Nå er tiden inne for å gjøre endringer. Nå er tiden inne for å kjempe på. For å klare ting jeg ønsker, for å tro på meg selv, for å slutte å dra meg selv ned. Det må skje nå, og det er skummelt, men også veldig på tide.
Jeg er enda opptatt av utseendet, hår, sminke, klær og hele den pakken der. Det er enda viktig for meg, men nå er det enda mer viktig for meg å utstråle selvtilitt og at jeg er glad, enn “wow hun har store pupper / fint hår / fin sminke”. Det virker ganske meningsløst i forhold. Jeg vil mye heller sitte uten sminke og le, tulle og ha det morsomt, enn å sitte stivpyntet og tenke på om løsvippene sitter på plass. Jeg blir egentlig litt trist når jeg tenker på alle gangene jeg har følt at jeg må bruke kroppen eller utseendet mitt for å få oppmerksomhet, fordi jeg har vært så usikker på meg selv og ikke følt at meg som person er god nok til å bare spille på det. At jeg manglet noe. Selvrespekten da, mener jeg. Og så angrer jeg på at jeg skriver dette fordi jeg elsker seksualitet og skulle ønske jeg var en liten Rihanna som kunne komme inn i et rom å bare “jeg er en bad bitch you know what im sayyyin” og så sekundet etter være litt stygg men utstråle den der jævla selvtilitten som gjør at uansett hårfrisyre er du jævlig sexy uansett. Men så er jeg lille meg som uansett hva utstråler en slags usikkerhet, og det er jeg ganske lei av.
Jeg missunner ikke lengre jenter med den såkalte “drømmekroppen”. Jeg missunner ikke jenter med det perfekte håret eller den fine sminken og den dyre veska. Jeg misunner jenter som raper høyt i offentlighet og så ler av seg selv etterpå, jeg missunner jenter som roper høyt når andre ikke behandler dem rett, jeg missunner jenter som respekterer seg selv såpass at de ikke trenger å vise kroppen sin ved enhver anledning de får, de trenger ikke fordi der så utrolig nydelige uansett. Jeg har så lyst til å være sånn, helt på ekte. Jeg håper jeg er på vei.
Og så tenker jeg på at jeg er et lite menneske på en liten planet i et svært verdensrom og så virker ting plutselig veldig meningsløst og jeg tenker bare – fuck it, vær glad nå din lille tulling. Du klarer det her.
