Denne ferien har vært helt perfekt, akkurat slik en ferie skal være om man reiser med sin beste venn. Takk for en behagelig og rolig tur, Joakim! Jeg elsker at vi både har det sinnsykt morsomt men også kan holde kjeft i hverandres selskap. Ekte kjærlighet. Jeg anbefaler forresten Praha på det varmeste! Bra shopping, fin by, god mat og ikke minst billig. Vi har bodd på Alveo Suites som har sykt bra beliggenhet og helt greit i pris. Jeg reiser gjerne tilbake hit!
Nå er jeg på vei mot flyplassen, flyet til Oslo går rundt klokken 20. Shit som jeg gleder meg til å se leiligheten min igjen! Der har jeg ikke vært på snart to uker, og jeg har nesten glemt hvordan den ser ut. Jeg har kun fem dager hjemme i leiligheten resten av måneden, og de skal jeg virkelig NYTE. Da mener jeg sitte i sofaen alene og ikke gjøre noe som helst. Spise brødskiver og lese en bok liksom. Danse rundt naken.
T-skjorten er fra eBay, shortsen husker jeg ikke hvor er fra. Flere av dere har spurt meg om den, og det forstår jeg godt – det er min favoritt! Det har jeg hatt i mange år, helt siden jeg bodde i Harstad. De fleste klærne fra den tiden har jeg solgt, men denne shortsen har jeg aldri helt klart å skille lag med. 🙂
I går startet vi dagen med å dra til Franz Kafka monumentet, han var altså en kjent forfatter som døde for snart 100 år siden. Hans verk ble utgitt nesten mot hans vilje, men er regnet som noe av den viktigste litteraturen i vestlig kultur. Jeg har selv lest boken hans “the metamorphosis” som anbefales! Forøvrig anbefaler jeg å dra til monumentet hans også om du er i Praha, det var et fint sted å ta bilder på, hehe. I området var det også en del shopping, pluss masse restauranter. Vi endte opp på spisestedet som lå helt nærmest monumentet, og bestilte inn alt for mye dessert – eller, for mye for vanlige mennesker kanskje. Vi spiste alt og kunne sikkert fått ned enda mer.
I natt da jeg skulle sove lå jeg i stillheten og hørte på regnet som slo hardt mot vinduet. Etterhvert kom det også lyn. Sist gang jeg slå lynet slo det ned rett ved siden av bilen vår i Russland, bare et par uker tidligere. Været er skummelt. Den sterke vinden, alt regnet, lynet. Uansett hvor mange følgere du har på sosiale medier eller hvor mye penger du har i banken, det spiller ingen rolle når jorden bestemmer. Det spiller ingen rolle hvem du er, lyner det så lyner det. Det er egentlig litt fint og tenke på, vi betyr alle like lite. At vi alle skal dø en dag burde egentlig vært god nok grunn til å være snille mot hverandre. Dessverre er egoet vårt så stort, at døden ikke virker ekte. Den er ekte, og alle du er glad i skal en dag dø. Noen av dem før deg. Jeg har vært full av anger de siste ukene over ting jeg ikke sa og ikke gjorde, før vennen min bestemte seg for å forlate oss, og ta sitt eget liv. Ikke at jeg kunne ha gjort noe annerledes sånn egentlig, men de tankene kommer. De tankene vil jeg aldri gjenoppleve, den intense følelsen av anger og skyld. Og nå er det for sent.
Jeg ligger i sengen og lurer på om jeg burde finne meg en vanlig jobb. Fra morgen til ettermiddag. Noe fast. Jeg vet at det ikke går, jeg klarer ikke legge fra meg alt dette og alle ordene jeg vil formidle, og jeg kan ikke jobbe på en vanlig jobb og klare alt dette i tillegg. Jeg liker å ha makt i ord. Det er godt og det er vondt, det at mange vet hvem jeg er. Fine ord kan lyse opp en grå dag, og rådene deres har ofte hjulpet meg i tunge perioder. Vonde kommentarer blir vanskeligere å takle etterhvert som årene går, man skulle kanskje tro det var motsatt men det føles verre nå enn da jeg var 16. Men jeg liker å provosere, så lenge det kommer noe godt ut av det. Det er uansett bare grusomt å leve et liv hvor man streber etter godkjennelse fra alle, vi er ulike mennesker og det er få av oss som tør å leve ut det man føler på innsiden. Jeg er glad jeg – om ikke annet – tør å føle på det som skjer inni meg. Alle oppturer, og alle nedturer.
Er det ikke hyggelig når man snakker om å gjøre noe – litt spontant og uten mening – men så fullfører man faktisk planen? I livet er det alt for mye snakk om “ja, vi gjør det” men så skjer det aldri noen ting. Min type mennesker = de som faktisk realiserer de meningsløse planene. Det krevde bare noen setninger på chat til hverandre, og så bestilte jeg og Joakim billetter til Praha. Ingen av oss vet noe om denne byen, eller landet Tjekkia for den saks skyld. Vi bare dro, egentlig mest for å ha besøkt et nytt land (jeg har nå vært i 29 land og prøver å komme opp i 100 før jeg dør). Vi gjør ingenting her. Vandrer rundt, shopper og er tilstedeværende, det får jeg aldri nok av.
Jeg er glad jeg har en så god venn som er ærlig med meg og genuint vil mitt aller beste. Uansett hva det måtte innebære. Her vet jeg at likes, og den jeg er sett utenfra ikke betyr noe.
Jeg har vært litt tung i hodet det siste døgnet, som jeg har prøvd å fikse med masse vann og for mye mat. Hodet har sagt natta litt for tidlig og det har blitt mange timer i senga. Men i dag skal vi få sett å tilbringe litt tid sammen utenfor hotellet også. De kommende ukene er det ekstremt mye stress og ting jeg må ta tak i, men enn så lenge er jeg her, og da trenger jeg ikke tenke på det. Nå skal vi sjekke ut litt turist-ting. Dra ned til elven, se på noen monumenter, spise en god lunsj. Jeg anbefaler dere å laste ned appen “four square”, da får dere tips på ting å gjøre i deres nærområde når man er på ferie. Elsker den appen og bruker den alltid på reise 🙂
I går skjedde det noe som var ganske kjipt der og da.. Nå er det heldigvis bare morsomt, hehe. Jeg tok flyet alene fra Oslo – Praha, og lang historie kort, jeg fikk et slags anfall på flyet som mest sannsynlig var en allergisk reaksjon på mat, hele spiserøret mitt hovnet opp, jeg fikk vanskelig for å puste, deretter panikk, ble svimmel, svimte av og måtte så ha på meg en maske med oksygen hele reisen. Det var skikkelig skummelt å ikke få puste samtidig som man sitter på et fly og ikke har sjans til å komme seg av eller få hjelp, annet enn fra flyvertinnene som var der. Jeg følte meg helt alene i verden og måtte gråte litt da jeg satt i setet med masken på, jeg følte meg så utrolig dum og plagsom for alle rundt (dette var midt på natten og den oksygen-tanken bråkte noe jævlig, så ingen rundt meg fikk sove heller) men når jeg ser på bildene i ettertid og bare tenker på hele det tragi-komiske scenarioet må jeg le. Det er så typisk meg og jeg havner på en eller annen måte ALLTID i slike situasjoner.
Meg med masken på, og den svære oksygen-tanken jeg måtte ha ved meg hele reisen. Lyden den lagde var helt lik Darth Vader…. HerreGUD så irriterende jeg følte meg da. Beklager dårlige bilder forresten, det var ikke så lett haha.
Bortsett fra “anfallet” var reisen et eneste kaos. Jeg hadde et kansellert fly, neste fly var forsinket med 5 timer, jeg mistet neste fly, fikk booket nytt, og så var det også forsinket med tre timer. Det ble en helvetes lang reise men jeg kom meg frem til Praha etterhvert, 10 timer senere enn jeg egentlig skulle. Nå er jeg her med min bestevenn Joakim som har ME-light og sover ved siden av meg i sengen, haha.. Vi har ikke gjort så mye enda, spist god lunsj og vandret litt rundt i gatene. Jeg har shoppet! Og så videoblogger vi for dere, så klart 🙂
I går hadde jeg en fantastisk fin dag på Venice Beach sammen med hele produksjonsteamet. Kjolen jeg hadde på meg fikk jeg mange spørsmål om fra forbipasserende på stranden og da regner jeg med dere også kommer til å lure på hvor den er fra – Ebay! HER kan dere lete rundt i lignende kjoler for å se om dere finner samme, men er riktignok et halvt år siden jeg kjøpte den. Nå fant jeg mange andre fine der også som jeg vil bestille! Og striper som går vannrett forstørrer, det vil si at pupper / rumpe etc ser større ut om du har på deg slike klær. Og nå venter jeg bare på alle hat-kommentarene som vil komme om rumpa mi, haha.. Eller, jeg har jo sperret kommentarfelt så jeg slipper det heldigvis, men folk blir veldig provoserte og pleier å MAILE meg for å fortelle at kroppen min burde ha sett annerledes ut. Vel vel, jeg synes jeg er fin og forstår ikke hvordan andres utseende kan provosere så mye 🙂
Ellers håper jeg alle mine venner har hatt en fin dag med feiring av Pride!! Dette er årets fineste dag, og størst av alt er kjærligheten. ♥♥ Jeg skulle egentlig spille på Elsker i dag, men fordi jeg er i LA på jobb kan jeg ikke det likevel. Det er dumt, for jeg hadde gledet meg masse.. Men NESTE ÅR!
Kjendiser ofte snakker ut i media om “den vanskelige perioden” de har klart å ta seg igjennom. Det er aldri noen som snakker om hvordan det er å ha det vanskelig akkurat nå, det kommer alltid i ettertid. Det er fint at folk har det bra og klarer å snu livet sitt om til det bedre, for all del. Men det er jo ikke sånn for alle.
Jeg får meldinger hver eneste dag fra unge mennesker som har lest boken min og sier det er inspirerende å høre hvordan jeg har tatt meg ut av ting som depresjon og tvangstanker, at jeg er så sterk, men de finner ikke den styrken i seg selv. Det at jeg ble mobbet har påvirket meg enormt, også nå i ettertid. Jeg føler meg som en taper hver eneste dag, uavhengig av alt jeg har oppnådd eller tingene jeg har. Jeg føler meg takknemlig for livet mitt, men likevel sliter jeg mye med vonde tanker om meg selv og min egen verdi, og det er utelukkende på grunn av folk som har vært slemme mot meg. Jeg får enda vondt i magen når jeg ser de som har sagt de verste tingene, og jeg merker så store tegn i min egen personlighet på hvordan det har påvirket meg. Jeg har så enormt lyst til å gi slipp på de vonde tankene og følelsene, men det har jeg ikke fått til enda. I det minste skrev jeg en bok og fikk noe ut av det profesjonelt sett, men..
Poenget mitt med å skrive dette er at jeg vet godt hvordan det er, og det er helt normalt å ha preg av hvordan livet ditt har vært. Det er noe man kan bruke til sin fordel på mange måter – jeg har for eksempel blitt veldig empatisk, forståelsesfull og rettferdig på grunn av de opplevelsene jeg har hatt med mobbing og utestenging. Jeg har fått mye kjip bagasje men også mye bra. Uansett, jeg er inne i en litt tung periode nå hvor disse vonde følelsene er litt ekstra store i livet mitt, og jeg ville si det til dere fordi da skjønner dere at man ikke er helt alene om det.
Litt blanda bilder fra i dag. Rumpa mi ser i det minste fin ut, om ikke annet. Klokken er bare 12:00 her, så jeg har enda hele dagen til absolutt ingenting. I morgen reiser jeg til Praha på ferie med bestevenn Joakim!
I går var siste dag med intense opptak, og jeg feiret med å dra på Lemaitre-konsert på kvelden. Det var veldig gøy, og jeg fikk se en litt annen side av Los Angeles enn jeg har gjort tidligere. Jeg har egentlig følt at alle her er på jobbintervju konstant og prøver å bevise seg selv, men i går var det ikke sånn. Jeg har vel bare hengt på feil steder.. Selv om jeg er sliten i dag er jeg glad for at jeg dro, jeg har hengt litt med Ketil fra bandet når han er i Norge og det gjør det jo ekstra gøy å se dem live. De er flinke og jeg er veldig imponert over alt de får til 🙂
Ellers har jeg en litt rar følelse i kroppen. Det er begravelsen til vennen min Henrik om en uke, og jeg har blitt bedt om å holde tale. Det skal jeg så klart gjøre, og det er det største ansvaret jeg har hatt så langt i mitt liv, på mange måter. Jeg gruer meg så klart, men jeg har begynt å skrive nå, og tror den blir veldig fin. Så klart kan man aldri skrive noe bra nok, noe som er nok verdig for et helt liv, men.. Jeg er veldig takknemlig for å bli spurt. Det føles litt surrealistisk, hele greia.
Nå har jeg vært innom fire land på tre dager, hvor alle landene er i vidt forskjellige tidszoner. Man blir surrete i hodet av det kan jeg love dere, i går visste jeg knapt hvem jeg selv var. Nå er jeg i Los Angeles, som er den siste byen jeg skal besøke for å bli ferdig med opptak. Tenk det, nå har jeg laget mitt første program med NRK! Det føles stort, ikke alle får oppleve det. Jeg vet at bloggingen har vært veldig dårlig når vi har holdt på, men jeg er sikker på dere vil like programmet når det først kommer på tv – og da er det verdt det! Nå skal jeg være i Los Angeles tre dager, på samme hotell. Da blir det enklere å holde kontakten med dere. <3
Noen bilder fra i går da vi var ute å spiste. Jeg har det virkelig så hyggelig med crewet her! Jeg setter nok ekstra stor pris på å være i en “gjeng” og et fast arbeidsmiljø, siden jeg ikke hadde så stor omgangskrets på videregående og gikk rett ut i en jobb hvor jeg er mye alene. Det å jobbe sammen om noe og ha et felles prosjekt betyr derfor enormt mye for meg, og jeg gruer meg allerede til det er over. Forhåpentligvis er bare dette starten på en rekke fantastiske muligheter som vil komme min vei. 🙂
Rommet mitt de neste dagene! Vi bor på et kjempefint hotell som heter Line, i Korea Town. LA er veldig stort og nesten uansett hvor man bor må man regne med et par timer i bil hver dag. Jeg liker forresten ikke Los Angeles noe særlig. Det er digg temperatur og bra mat, men jeg hater hvordan de fleste her ser ut til å tenke. Det er om å gjøre å ha de fineste bilene, de dyreste klærne, nevne alle kjendisene man kjenner osv.. Jeg hadde seriøst blitt gal av å bo her. Når folk sier “if you can make it here, you can make it anywhere” så tenker jeg, NEI – her er det jo forventet at man skal klare noe. Det er lagt opp med auditions, managers, kjendisfester og nettverking. Det her heller: if you can make it in Harstad you can make it anywhere, haha.
