I natt da jeg skulle sove lå jeg i stillheten og hørte på regnet som slo hardt mot vinduet. Etterhvert kom det også lyn. Sist gang jeg slå lynet slo det ned rett ved siden av bilen vår i Russland, bare et par uker tidligere. Været er skummelt. Den sterke vinden, alt regnet, lynet. Uansett hvor mange følgere du har på sosiale medier eller hvor mye penger du har i banken, det spiller ingen rolle når jorden bestemmer. Det spiller ingen rolle hvem du er, lyner det så lyner det. Det er egentlig litt fint og tenke på, vi betyr alle like lite. At vi alle skal dø en dag burde egentlig vært god nok grunn til å være snille mot hverandre. Dessverre er egoet vårt så stort, at døden ikke virker ekte. Den er ekte, og alle du er glad i skal en dag dø. Noen av dem før deg. Jeg har vært full av anger de siste ukene over ting jeg ikke sa og ikke gjorde, før vennen min bestemte seg for å forlate oss, og ta sitt eget liv. Ikke at jeg kunne ha gjort noe annerledes sånn egentlig, men de tankene kommer. De tankene vil jeg aldri gjenoppleve, den intense følelsen av anger og skyld. Og nå er det for sent.

Jeg ligger i sengen og lurer på om jeg burde finne meg en vanlig jobb. Fra morgen til ettermiddag. Noe fast. Jeg vet at det ikke går, jeg klarer ikke legge fra meg alt dette og alle ordene jeg vil formidle, og jeg kan ikke jobbe på en vanlig jobb og klare alt dette i tillegg. Jeg liker å ha makt i ord. Det er godt og det er vondt, det at mange vet hvem jeg er. Fine ord kan lyse opp en grå dag, og rådene deres har ofte hjulpet meg i tunge perioder. Vonde kommentarer blir vanskeligere å takle etterhvert som årene går, man skulle kanskje tro det var motsatt men det føles verre nå enn da jeg var 16. Men jeg liker å provosere, så lenge det kommer noe godt ut av det. Det er uansett bare grusomt å leve et liv hvor man streber etter godkjennelse fra alle, vi er ulike mennesker og det er få av oss som tør å leve ut det man føler på innsiden. Jeg er glad jeg – om ikke annet – tør å føle på det som skjer inni meg. Alle oppturer, og alle nedturer. 

Det er vel både en forbannelse og en glede, å føle alt så dypt.