Det er så mange spekulasjoner rundt om kring hele tiden, i forum, i kommentarfelt og i media om at bloggere er KUN business. Det er ikke ekte lengre. Jeg kan kun svare på vegne av meg selv, for jeg vet ikke hvordan andre opererer med sin blogg, men jeg startet bloggen som 16 år gammel i senga i Harstad. Jeg tror ikke jeg var smart nok til å tenke på den tiden, “dette er min 5 års plan i markedsstrategi for sophieelise.blogg.no” – jeg skulle jo nesten ønske jeg var såpass smart, hvem vet hvor jeg kunne ha vært nå da? Men nei, det ble aldri slik. Og det har heller aldri blitt sånn, for min del. 

Mange har mennesker rundt dem som jobber med bloggen. Da mener jeg en hel gjeng av folk som styrer med overskrifter, facebooksider og konkurranser. Jeg har ingen som jobber med innholdet her, MEN jeg har manager, presseansvarlig og advokat som jobber med meg som person RUNDT – men ingen skal få bestemme over bloggen. De er der i “kriser” og når jeg trenger hjelp og støtte ellers. Etterhvert som tiden gikk og jeg ble et “kjent fjes” utenfor bloggen, med tv og diverse, så begynte telefonen å ringe. Hele tiden. Jeg er mye lettere å vippe av timen enn en manager som jobber med andre kjente profiler, så det var et rett og ikke minst viktig steg for meg å ta om jeg skulle fortsette å gjøre hovedjobben min så godt som mulig.. Altså bloggen. Uten så mye bakgrunnsstøy som tidligere. 

Sannheten er, jeg vet ikke hva som kommer til å stå her om en dag, om en uke eller om ett år. Bloggen utvikler seg med meg som person fra dag til dag, og jeg vil beholde “dagbokfølelsen” over det hele, og planlegger det derfor heller ikke. Det eneste jeg stresser litt over om man tenker blogg og framtid, er det med en eventuell kjæreste. Jeg ønsker ikke å ha en kjæreste på bloggen lengre. Jeg vil heller ikke ha en kjæreste som ønsker å være på bloggen, og jeg er livredd for om jeg begynner å date noen, så vil de kanskje ikke gi meg en fair sjanse fordi de tror hele deres liv også kommer til å være brettet utover her. Jeg vil ikke det. Jeg vil møte noen, og at de skal kunne være trygg på meg. Jeg vil ha et liv utenom, og det livet skal helst være kjærlighet. Får jeg kjæreste, så skriver jeg det, men jeg trenger ikke si hvem / hvordan / hvorfor. Akkurat det tenker jeg mye på.. Men nå er jeg veldig singel så det er ikke engang en situasjon. Jeg får ta det som det kommer. 

Jeg mister lysten til å lese en blogg når jeg vet at alt er planlagt. Det føles mindre ekte, mer som en jobb og jeg leser ikke en blogg for å se en upersonlig side av virkeligheten. Da kan jeg kjøpe meg et magasin, hvor ting er planlagt og polert. Så klart velger man hvilke deler av seg selv man skal fokusere på, men jeg gjennomskuer det så godt når alt ser ut til å være en del av en større markedsplan. 

Jeg hater de som skriver innlegg om “dere skulle visst hvordan bloggverdenen fungerer”, belys meg – hvordan fungerer det? Er det ikke forskjellig fra person til person, altså blogg til blogg? For meg handler det om at jeg har tanker i hodet, skriver dem ned, ferdig. En gang i blant er det annonseinnlegg, slik at jeg har mulighet til å drive med dette på fulltid, men det er alltid annonseinnlegg jeg har valgt med omhu. Men jeg vet jo at noen har kjærester / mennesker de omgås med som rett og slett er eksperter på og jobber med klikk inn på blogg. Jeg vet at noen har 150 innlegg i utkast som er skrevet på forhånd.. Jeg har null, haha. Det er egentlig jævlig stress å ta alt på sparket, men jeg liker å styre ting selv og jeg liker å ta det spontant. Det er vel kanskje derfor jeg trives så godt hos nettavisen som bloggportal fordi man ikke får unødvendig press, altså vi har ikke møter og henger rundt hverandre hele tiden, de lar meg drive med min greie uten å blande seg. Thats what I want.  Jeg vil ikke ha en blogg som handler om at jeg går på eventer med andre bloggere. Det er så jævlig forbanna kjedelig. 

Så, disse “klikkhorene”. Jeg har ingenting i mot at folk skriver slike åndssvake overskrifter for å få lesere, spesielt de som spiller mye på sitt eget forhold eller sin egen mentale helse for å få klikk. Jeg forstår dem. Jeg forstår også at dette ikke er gode skribenter og jeg ønsker ikke å lese bloggene deres – derfor gjør jeg ikke det. Irriterer en blogg deg? Ikke klikk inn. Enkelt som det. Om jeg føler jeg vet “alt” om en blogger, så vil jeg ikke lese mer. Eller iallfall om jeg føler det blir en slags ekstremvariant av virkeligheten for å få oppmerksomhet. Jeg er all for å provosere og skape engasjement som betyr noe, men personlige skandaler er ikke det. Det hjelper ingen. Jeg bryr meg ikke om folk leser det, for det er fint at det finnes ulike bloggere der ute og jeg vil først og fremst fokusere på min egen. Men se for deg om en hel blogg handler om krangling, sex og tull.. Så er jo det livene deres. Mitt liv har også krangel, sex og tull i seg. Jeg ønsker bare ikke ha det på bloggen, fordi.. hvem bryr seg? Jeg gjør iallfall ikke det. Og hva skal man si på vennekvelder da “åja ja du og kjæresten liker doggystyle det vet vi jo allerede leste det på bloggen”. Skjønneruhvajegmener?

En blogg er en blogg, en spade er en spade, jeg er Sophie Elise og nå blogget jeg visst litt, jeg også.