I livet mitt er jeg i konstant endring. Jeg, som absolutt alle andre på denne planeten, regner jeg med. En ting som derimot har holdt fast i meg siden jeg var veldig ung, er min intense og nesten altoppslukende fobi mot ark. Den delen skulle jeg ønske jeg slapp. Jeg har skrevet om det før, men jeg tror ikke folk forstår hvor ille det faktisk er og jeg føler meg helt alene om ha denne fobien. Og ja, det er faktisk en reell greie..

For meg er det slik: Dopapir går greit. Det er mykt, og har en annen konsistens og er ikke det jeg er redd for i det hele tatt. Jeg kan ikke lese pocketbøker for det er skummelt, men jeg kan lese bøker i hard cover OM jeg er veldig forsiktig når jeg blar i boken. Å ta i vanlige ark som a4, a3 eller hva det nå måtte være er helt umulig for meg. Jeg kan begynne å hyperventilere, jeg blir nervøs og redd om noen holder i ark eller papir nærme meg, og å skrive en signatur er også såpass vanskelig at managementet mitt har fått fullmakt til å signere for meg om det skulle være noe, for jeg klarer ikke selv. Jeg føler meg barnslig og teit som har en slik fobi, men WHAT TO DO?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Det verste er riktignok lyden av ark. Om noen slår en bunke ark mot hverandre for å samle dem sammen hyler jeg, og må holde meg for ørene. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvem gjør det, jeg får panikk. 

Jeg har faktisk prøvd å behandle dette med psykolog men det var jo klin umulig, for det første tok ikke psykologen det seriøst og satt selvfølgelig med en bunke med ark og papir under hele timen vår (face your fear, eh?) og så nesten på meg som jeg var en eller annen tulling med for mye penger som bare trengte å bruke psykolog for et eller annet, og dro “ark-fobi” ut av løse luften for å ha noe å snakke om. Mye mulig jeg valgte feil psykolog, haha.. Men dere skjønner greia, det er så slitsomt.

Jeg har ingen traumer når det kommer til ark som jeg kan huske, og jeg er heller ikke særlig redd for papirkuttet, det er bare konsistensen og lyden av ark som gjør meg redd. Om du ikke tror på meg, så kan du lese om lidelsen HER, som visstnok bare et fåtall av mennesker i verden har. 

Nei ass, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette. Om noen har tips så skrik gjerne ut! Jeg bytter gjerne min ark-fobi mot edderkopp-fobi hvilken som helst dag, haha.. 

Følelsen har grepet meg så mange ganger i løpet av livet. Stress. For hva da? Jeg har sikkert vært stresset siden jeg gikk i barnehagen, og jeg tror ikke engang det er en overdrivelse. Da var jeg stresset for å begynne på barneskolen. Så ble jeg stresset for ungdomsskolen. Og så livet videre. Vi mennesker lever nettopp slik, vi forbereder oss konstant på det som skal skje, selv om det er ute av vår makt å gjøre noe med det. Stress for hva som kommer, og hva som har vært. Men aldri stress for hva som skjer i øyeblikket. Alt ordner seg jo, på en eller annen måte, det vet jeg jo. Men likevel kommer det sakte men sikkert og tar overhånd, flere ganger per dag. Høy puls. Kaos i tankene. Før jeg har rukket å fullføre en tanke, er jeg over på neste. Neste blogginnlegg. Neste mail. Neste avtale. Hva skal jeg gjøre i Oktober? “Hvor er du om fem år?”. Vel, hva med hvem jeg er akkurat nå? Den personen driter man jo i. Den man er i øyeblikket eksisterer sjeldent. Er det ikke rart å tenke på?

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Slik ville jeg ikke ha det nå. Så jeg la bort pcen. Meldinger tikket inn. Jeg fikk kjeft på mail. Men for en gangs skyld tenkte jeg, nå er jeg faktisk på ferie. Jeg ordner det på søndag, tenkte jeg. Nå har dagen kommet, og jeg skal ta tak i alt. Men de siste dagene.. De har vært fine. Sol og bekymringsfrie dager i Barcelona. Jeg elsker den byen. Hundre powernaps om dagen. Våkne, og bruke lang tid på å åpne øynene. Strekke seg i senga. Slumre litt til. Ingenting man skal gjøre, og ingen man må møte.

Å bare sitte i vinduskarmen og se på verden som passerte forbi var fint. Tenk at alle menneske man ser der ute, de har et liv. De er på vei til noe, fra noe. Men om de lever i noe akkurat nå, det er jeg ikke så sikker på. De ser jo bare på mobilen sin, alle som en. Zombier. Hvor mye husker du av det du har lest på mobilen din i løpet av en dag? Jeg har scrollet i dag, jeg også. Jeg husker ikke et eneste ett av instragrambildene jeg passerte forbi. Det er en trist tanke.

En annen ting jeg har tenkt på er at jeg hver eneste dag på våkne opp og velge mitt eget humør. Det virker kanskje rart, men slik er det. For noen som har slitt såpass psykisk, er man vel alltid i faresonen for å havne tilbake der man var. Noen dager våkner jeg opp, og det første jeg kjenner på er sorg. Da må jeg alltid konsentrere meg, og velge å ikke føle det slik. Det er så klart noe annet om man har opplevd noe forferdelig eller traumatisk, men jeg har jo ikke det. Jeg har bare en grunleggende følelselse av sorg og misnøye i meg, som jeg hver dag må velge bort. Det er egentlig enkelt, men det har tatt tid å komme dit. Et par dager klarer jeg ikke, men det er fordi jeg ikke ønsker å klare. Det er på en måte mer behagelig å grave seg selv ned, enn å prøve å løfte seg selv opp. Man skal ta følelsene sine på alvor, men du bestemmer også over dem selv, til en viss grad. 

Det har uansett vært en fantastisk ferie. Det er en fantastisk ferie. Samtaler om følelser. Å få høre “jeg snakker ikke med noen andre slik som jeg snakker med deg” er det fineste komplimentet jeg kan få. Jeg tror mennesker har flere lag. Du blir kjent, og er på nivå en. Så jobber du deg innover. Med meg går man mer fra nivå 1 til 4. Jeg hopper over alle de lagene med smalltalk. Jeg er ikke interessert i å høre på om du mener været er stygt eller at du liker å bo i byen men kanskje vil flytte på landet om noen år for å oppdra barn. Det sier alle. Det er ikke deg. Jeg er mer sånn “Hei, hyggelig å møte deg, hva er du mest redd for?”. Det er kanskje skremmende for noen, men fint når man kommer over den barrieren.

Jeg håper dere får en fin søndag. Søndager er en deilig dag for de fleste, men for bloggere er det den verste. Det er da man jobber mest. Jeg har gruet meg litt til denne dagen for da var det ut av bobla og inn i den andre bobla som kalles jobb og alt man gjør for å få hverdagen til å gå rundt. Gå rundt til neste dag og til dagen etter der igjen. 

Men en ting er sikkert. Jeg har fått skrivegleden tilbake. Den trodde jeg var borte for godt. Men den er her igjen. Takk.

Første, og nå snart andre dag i Barcelona er overstått. Det var flere av dere som stilte spørsmålstegn ved at jeg skrev jeg er her alene, men likevel henger med folk på Snapchat. Det er det som er så fint med livet, at det faktisk er mulig å bli kjent med nye mennesker selv om man starter alene på et fremmed sted. Jeg ble kjent med et nederlandsk fotballag i går, og endte opp med å henge med dem hele kvelden og litt i morges. Først syntes jeg de var utrolig plagsomme og ville kun være i fred, men etterhvert innså jeg at det var mindre stress å bare la de holde på enn å avvise hele tiden. Men jeg er glad for det nå, for det var kjempehyggelig etterhvert. 🙂

I går fikk jeg forresten tilbud om å ha betalt sex med en mann og kjæresten hans. Jeg har fått slike tilbud før men aldri fra et par, og aldri sånn åpenlyst midt på dagen. Begge to var pene, hyggelige og fra Canada, og heller ikke særlig mye eldre enn meg. Helt ut fra ingen plass sa mannen “how much for you to sit on my girlfriends face?” Haha.. Jeg bare “øh.. I would do it for free but..”. Det kom sikkert litt feil frem for jeg ville ikke ha gjort det gratis heller, men i alle fall ikke for betalt. Jeg gjorde det så klart ikke, og så møtte jeg de igjen ved bassenget i dag og da overså begge to meg. Vel vel.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Ellers har jeg en venn fra Harstad her akkurat nå, med trykk på VENN. Vi har sovet til og fra hele dagen og er slitne etter i går, og våknet faktisk akkurat så det her kan bli en spennende natt rent søvnmessig.. 

God 17. mai, kjære leser. Jeg skriver fra en hotellseng i Barcelona. Jeg sjekket inn på W for litt siden, og tenker egentlig “jeg burde komme meg opp fra denne senga nå som jeg først er på ferie”, men nei. Jeg burde jo ingenting. Jeg er her alene. Ingen som spør meg om noe, drar i meg, ingen jeg må forholde meg til. Nå får jeg riktignok besøk om kun et par timer, men frem til da.. total stillhet. Alle burde prøve å reise på ferie alene en gang. Og da mener jeg ikke en jobbreise som inkluderer hotellovernatting i en fremmed by, men en faktisk ferie. Det trenger man, uansett hvor sosial og frempå man kanskje er ellers i livet. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vet ikke hva som vil skje i dagene som kommer. Ingenting? Veldig mye? Sove mye eller lite? Spise ingenting eller en hel haug? Drikke? Være edru? Trene? Men nei, hodet mitt er ikke i fremtiden enda. Jeg kjenner innover, trekker pusten. Noe har skjedd, pusten går igjennom lungene, helt ned i magen og fyller meg opp nå. Tidligere stoppet all luft øverst i halsen og ga meg aldri ro.  For et par dager siden var hodet mitt veldig klart. Jeg så, eller følte, for første gang på en stund at gode ting kom min vei. At noe fint var i ferd med å skje. At forventninger, tilfeldigheter og alt rundt bygges opp og skaper noe. Man finner ikke noe ved å flykte, men akkurat nå flykter jeg ikke – jeg tar imot. I Oslo ville jeg ha flyktet. Der ville det vært sosialt samvær og smalltalk om mote og kunst som ikke betyr noe.

Dere spør hvordan jeg har det. Jeg svarer at jeg ikke vet. Men det jeg vet er, at jeg ikke lengre er ensom. Jeg kan noen ganger, i små øyeblikk, gripe fatt i roen som jeg vet finnes der inni meg et sted. Følelsen av å bare være tilstede, trygg i den man er i situasjonen akkurat der og da. Den følelsen. Jeg har den, men sjeldent. Den vil komme oftere, men det er opp til meg. Og det er nok dens fravær som har gjort meg så frakoblet meg selv, og frakoblet fra alle andre – derav ensomheten. Det er nok derfor man kan føle seg ensom i et fult rom, for man er ikke sammen med seg selv engang. Gir det mening? Kanskje ikke for deg, men for meg gjør det.

(annonselenke) Bikinien min finner du HER. 

Alt jeg ønsker for meg selv nå er å føle på den indre roen. Den jeg vet er der et sted. Den ble kanskje tatt i fra meg da noen såret meg veldig, eller kanskje den forsvant da karrieren begynte å gå i en voldsom fart. Men jeg har stått stille, og det er det folk ikke ser. 

I sta oppdager jeg at jeg har glemt kameraet i Oslo. Vanligvis ville jeg ha flippet over og blitt forbanna, men det hjelper ingen og i alle fall ikke meg selv. Jeg har iPhone 7, og den får duge enn så lenge. Jeg blogger nok mer senere i dag. Jeg hadde egentlig tenkt å ta bloggfri underveis i ferien, men så ville jeg skrive likevel. Og da gjør jeg det. Ha en fin 17. mai, jeg håper dere alle har noen å feire med, og ikke minst har det bra med dere selv. Og husk? Festen skjer ikke på telefonen, legg den ned (og legg bort bloggen min) snakk med de rundt deg. 

// Annonse

Jeg har opplevd flere ganger enn jeg kan telle at lesere som har kommet bort til meg har begynt å gråte, for å så unnskylde seg til meg. “Du synes sikkert jeg er veldig irriterende” pleier jeg å få høre, men nei – jeg forstår det så godt. Ikke fordi jeg tror jeg personlig er verdens kuleste menneske, men fordi jeg vet hvordan det er å være ekte fan av noen. Slik har jeg det med Miley Cyrus. Om jeg noen gang hadde fått møte henne.. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort? Grått? Kastet opp? Haha, jeg hadde garantert hatt en enorm reaksjon.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg føler det som jeg gjør for henne fordi jeg for det første elsker musikken hennes, men jeg føler også vi har vokst opp “sammen”. Det er bare to år mellom oss, og vi har hatt de samme stadiene i livet samtidig. Da hun var Hannah Montana var jeg også ung og uskyldig, men med en stor drøm. Så utviklet hun seg og ble mer sikker i seg selv, samtidig som bloggen min tok av å bli større. Så ble vi begge rebeller samtidig – men for en god sak. At man bruker kroppen sin og provokasjon for å få fokus på en god sak, og vi brenner for det samme. Mot mobbing, homofiles rettigheter, dyrevern og miljøvern for å nevne noe. Nå i det siste har hun roet seg litt ned igjen, og det har jeg også. Begynt å lande i seg selv, slappe litt mer av, kanskje? Jeg kjenner meg i alle fall igjen i der hun ser ut til å være nå. Og da jeg leste at hun skulle slippe ny låt hoppet jeg opp fra sofaen og ringte vennene mine som er like fan av henne som meg, haha. <3 Hun har nå gått tilbake til der hun var før i musikken, noe jeg elsker!

Denne låten er så fin, og så ekte. Miley Cyrus – Malibu! Videoen er forresten helt nydelig. Du finner den på spotify HER, jeg har så klart lagt den inn i min liste også.

En stor drøm for meg er å få møte henne, og nå ser det ut til at det faktisk kommer til å skje senere i år. Jeg krysser virkelig alt jeg har! 

// Sponset

Hei dere, og god formiddag! Jeg sitter på Brow Rehab etter en brynstime, og skal slå ihjel 15 minutter før jeg må løpe til et møte. Etter det går det slag i slag et par timer, jeg vil bare få unnagjort alt jeg må gjøre slik at jeg kan ta kvelden fri uten masse som surrer i bakhodet, for en gangs skyld. Jeg har lyst til å dra på Sudöst som tydeligvis har blitt et stamsted for meg, og så hjem å slappe av.. Kanskje se på Cosmos for femte gang, haha. I går var virkelig en stressdag fra helvete selv om kvelden var fin, jeg må bli flinkere til å ta vare på kveldene på den måten og bare slippe alt som har med jobb å gjøre. Være litt mer i “nuet” som man sier. 

Jeg og sjefen på Brow Rehab snakket om det i sta, at man noen ganger kan angre så jævlig på yrket man har valgt og bransjen man er i, fordi man aldri bare kan la jobb være på jobb. Det følger etter en hele tiden. Men så er det jo verdt det også, for det meste. Når man har fine mennesker rundt seg som får en til å slappe av er det i alle fall det. ♥ ♥

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Nå må jeg løpe! Vi snakkes litt etterpå!  

// Annonse

I dag er det søndag og det har vært en kjempehektisk uke. Så da passer det vel best med en hyggelig avslutning på uken med en give away! 2XU er jo favoritten til veldig mange som trener, også for hobbymosjonister som meg 😉 Som en kanskje ikke så liten hemmelighet liker jeg best at kompresjonstights strammer og former på de rette stedene – digg! Tightsene gir jo også bedre prestasjoner, men jeg kommer nok ikke til å løpe maraton, crossfit eller en form for toppidrett med det første så jeg får nøye meg med å se litt bedre ut på trening 😉 Det må vel være lov…

Delta nederst i blogginnlegget og vinn en av 2XU-nyhetene avbildet under!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Digger spesielt denne! Mid-Rise med printet som kalles Black/Prism! Elsker mønsteret og den er ekstra høy i livet (se under). 

Se så høy og fin i livet! Digger det, ingen bar hud eller rompesprekker på avveie når man trener styrke 😉

Sitter som støpt på – love it! Meld deg på konkurransen under så kan du vinne valgfri tights fra 2XU! 

PS! Du kan doble vinnersjansene dine ved å også delta i instagramkonkurransen min med samme premie HER!

I I hovedstaden har jeg flere venner som er godt over 30 år, til og med over 40, som ikke har barn og heller ikke stresser med å få det. Det er ingen som stusser over det, og det er ikke samme type presset på å stifte en familie. I Harstad derimot har jeg fem venninner som er like gamle som meg som nå har fått barn. Og hver eneste gang jeg kommer hjem til nord får jeg spørsmål som “når har du tenkt å få barn / skaffe en kjæreste du skal bli samboer med / stifte familie?”. Jeg får også høre at jeg ikke vet hva livet handler om før jeg får barn, at livet før man stifter familie er tomt og meningsløst og “du vil vel ikke være over 50 år når barnet ditt er i 20-årene?”. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg ønsker barn overhodet, og jeg vil heller være 60 år gammel når barnet mitt er i barnehagen enn å ha et barn jeg ikke ønsker. Jeg forstår at man så klart elsker barnet sitt når man vel får det, men for meg nå virker det å få barn utelukkende negativt. Jeg tenker mer på alle tingene jeg måtte ha gitt opp, enn alle tingene jeg får. Og slik skal det jo ikke være om man velger å sette et nytt liv til verden! Da får jeg høre at jeg er egoistisk, men det eneste som er like egoistisk som å la være å få barn, er å få barn. Begge deler er fordi man selv ønsker det, fordi man har lyst.

Jeg ble gravid da jeg var 14, og dere aner ikke den mengden av stygge kommentarer, trusler og hetsing jeg har fått oppleve på grunn av det. Jeg hater å snakke om det nå, men jeg har jo allerede blogget om aborten tidligere og skrevet om det i boken, men om det er en ting jeg gjerne ville tatt tilbake å være åpen om så er det akkurat den delen av livet mitt. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi det er så privat. Uansett, nå er det jo der ute, så da kan jeg like gjerne fortsette: jeg husker jeg fikk så mange hat-kommentarer om det og folk prøvde nærmest å få meg til å tro jeg var et grusomt menneske, men tenk om jeg skulle fått et barn da? Jeg visste ingenting om meg selv, om livet eller mine egne følelser på den tiden. Barnet ville ha vokst opp med en ustabil og ulykkelig mor, det kan jeg si 100% sikkert. Jeg er enda på en reise hvor jeg prøver å bli stabil og rolig i meg selv, før jeg kan videreføre mine verdier til noen andre. Jeg kunne ikke ha vært mer glad for avgjørelsen jeg tok da, og både jeg og min daværende kjæreste har gått videre til å få fine liv på hver vår kant, og begge har fått oppfylt våre drømmer. Noe som er fantastisk, og det ville aldri i livet ha skjedd om jeg fikk barn på den tiden. 

Haha, dette skulle ikke bli et “heia abort” innlegg, for jeg synes det er så  lol og uansvarlig når folk bruker det som prevensjon, for meg var det i alle fall en sterk påkjenning psykisk og fysisk og ikke noe jeg kunne ha gått igjennom mange ganger uten problem. Men uansett så er jeg glad for at jeg gjorde det den gang, det finnes alt for mange idioter i denne verden som får barn de ikke kan ta vare på, og jeg ville absolutt ha vært en av dem om jeg ikke hadde mulighet til å bestemme over eget liv den gang.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg forstår og respekterer at folk får barn, det er sikkert utrolig fint, vakkert og unikt når man er klar for det. Det er bare ikke noe for meg akkurat nå, og jeg kan ikke svare på om det noen sinne vil bli det heller. Og det er min sak, enkelt og greit.

I dag dro jeg og Anne-Sofie på Oslo vegetarfestival! Vi startet med å kjøpe veganske vafler og titte litt rundt, før vi endte opp på foredraget “hvordan velge en grønnere hverdag”. Selve foredraget var helt OK, kanskje ikke den mest engasjerende foredragsholderen i verden og det ble mest bare en oppramsing av ting vi begge visste fra før av, men det var fint å se så mange folk der. Etterpå gikk vi og surret litt rundt i de forskjellige bodene og smakte på forskjellig mat, møtte mange blogglesere, Anne-Sofie ble medlem av framtiden i våre hender (hun kunne sikkert blitt medlem av alt mulig, søta) og måtte ha en million pauser fordi jeg hadde valgt helt feil sko for anledningen..

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg møtte også Thomas Kuni, en utrolig inspirerende og søt mann som jeg har vært på vegansk kokkekurs hos tidligere!

Dagens andre lunsj – veganske vårruller og vegansk “kylling” spyd. 

Til sist testet vi ut VR-briller hvor man fikk se hvordan det er å være inne i en industrigård og så til slutt slakteri. Det var ganske brutalt å se på.. Jeg måtte ta av meg brillene før filmen var ferdig, selv om jeg har sett alt dette før og til og med vært på en gård for kylling i virkeligheten. Det ble nesten verre å se det med disse brillene, da jeg var med på det i virkeligheten følte jeg meg så distansert, det ble “for mye” å takle men nå tok jeg virkelig inn over meg informasjonen.

Jeg er glad jeg ikke spiser kjøtt, og ikke minst glad for å se at flere og flere er interesserte i vegetarisk kosthold! ♥♥ 

// Annonselenke

Hva syntes dere om Eurovison igår? Jeg og to venninner så sendingen sammen, og vi alle heiet på Portugal. Tenk at de vant! Altså, jeg tror aldri jeg har heiet på noen som faktisk vinner før. Jeg vet mange ikke var helt fornøyde med årets vinner, men slik er det vel hvert eneste år. Vi er ikke fornøyde med mindre Norge vinner, ey? Som forøvrig også gjorde en god jobb, de var min favoritt nummer to. Jeg digget i alle fall vinneren, både han og låten var helt nydelig og den havnet rett i spotify-lista mi. Og for et vakkert og ydmykt menneske han så ut til å være, han er sikkert irriterende og rar, men grei å se på tv liksom haha. Sangen var som dratt rett ut fra en eventyrfilm, og talen han holdt da han vant var også den beste talen jeg har sett så langt i Eurovision. Ikke at jeg har sett sååå mange, men..

Akkurat nå derimot slapper jeg av i kjent stil. Er det søndag så er det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

(annonselenker) Truse HER / BH HER 

Jeg skal jobbe litt med mailen og diverse et par timer før jeg stikker på besøk i kveld! 🙂 3 dager igjen til Barcelona, woho!