skal jeg få barn?

I I hovedstaden har jeg flere venner som er godt over 30 år, til og med over 40, som ikke har barn og heller ikke stresser med å få det. Det er ingen som stusser over det, og det er ikke samme type presset på å stifte en familie. I Harstad derimot har jeg fem venninner som er like gamle som meg som nå har fått barn. Og hver eneste gang jeg kommer hjem til nord får jeg spørsmål som “når har du tenkt å få barn / skaffe en kjæreste du skal bli samboer med / stifte familie?”. Jeg får også høre at jeg ikke vet hva livet handler om før jeg får barn, at livet før man stifter familie er tomt og meningsløst og “du vil vel ikke være over 50 år når barnet ditt er i 20-årene?”. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg ønsker barn overhodet, og jeg vil heller være 60 år gammel når barnet mitt er i barnehagen enn å ha et barn jeg ikke ønsker. Jeg forstår at man så klart elsker barnet sitt når man vel får det, men for meg nå virker det å få barn utelukkende negativt. Jeg tenker mer på alle tingene jeg måtte ha gitt opp, enn alle tingene jeg får. Og slik skal det jo ikke være om man velger å sette et nytt liv til verden! Da får jeg høre at jeg er egoistisk, men det eneste som er like egoistisk som å la være å få barn, er å få barn. Begge deler er fordi man selv ønsker det, fordi man har lyst.

Jeg ble gravid da jeg var 14, og dere aner ikke den mengden av stygge kommentarer, trusler og hetsing jeg har fått oppleve på grunn av det. Jeg hater å snakke om det nå, men jeg har jo allerede blogget om aborten tidligere og skrevet om det i boken, men om det er en ting jeg gjerne ville tatt tilbake å være åpen om så er det akkurat den delen av livet mitt. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi det er så privat. Uansett, nå er det jo der ute, så da kan jeg like gjerne fortsette: jeg husker jeg fikk så mange hat-kommentarer om det og folk prøvde nærmest å få meg til å tro jeg var et grusomt menneske, men tenk om jeg skulle fått et barn da? Jeg visste ingenting om meg selv, om livet eller mine egne følelser på den tiden. Barnet ville ha vokst opp med en ustabil og ulykkelig mor, det kan jeg si 100% sikkert. Jeg er enda på en reise hvor jeg prøver å bli stabil og rolig i meg selv, før jeg kan videreføre mine verdier til noen andre. Jeg kunne ikke ha vært mer glad for avgjørelsen jeg tok da, og både jeg og min daværende kjæreste har gått videre til å få fine liv på hver vår kant, og begge har fått oppfylt våre drømmer. Noe som er fantastisk, og det ville aldri i livet ha skjedd om jeg fikk barn på den tiden. 

Haha, dette skulle ikke bli et “heia abort” innlegg, for jeg synes det er så  lol og uansvarlig når folk bruker det som prevensjon, for meg var det i alle fall en sterk påkjenning psykisk og fysisk og ikke noe jeg kunne ha gått igjennom mange ganger uten problem. Men uansett så er jeg glad for at jeg gjorde det den gang, det finnes alt for mange idioter i denne verden som får barn de ikke kan ta vare på, og jeg ville absolutt ha vært en av dem om jeg ikke hadde mulighet til å bestemme over eget liv den gang.

Jeg forstår og respekterer at folk får barn, det er sikkert utrolig fint, vakkert og unikt når man er klar for det. Det er bare ikke noe for meg akkurat nå, og jeg kan ikke svare på om det noen sinne vil bli det heller. Og det er min sak, enkelt og greit.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg