ta følelser på alvor

Følelsen har grepet meg så mange ganger i løpet av livet. Stress. For hva da? Jeg har sikkert vært stresset siden jeg gikk i barnehagen, og jeg tror ikke engang det er en overdrivelse. Da var jeg stresset for å begynne på barneskolen. Så ble jeg stresset for ungdomsskolen. Og så livet videre. Vi mennesker lever nettopp slik, vi forbereder oss konstant på det som skal skje, selv om det er ute av vår makt å gjøre noe med det. Stress for hva som kommer, og hva som har vært. Men aldri stress for hva som skjer i øyeblikket. Alt ordner seg jo, på en eller annen måte, det vet jeg jo. Men likevel kommer det sakte men sikkert og tar overhånd, flere ganger per dag. Høy puls. Kaos i tankene. Før jeg har rukket å fullføre en tanke, er jeg over på neste. Neste blogginnlegg. Neste mail. Neste avtale. Hva skal jeg gjøre i Oktober? “Hvor er du om fem år?”. Vel, hva med hvem jeg er akkurat nå? Den personen driter man jo i. Den man er i øyeblikket eksisterer sjeldent. Er det ikke rart å tenke på?

Slik ville jeg ikke ha det nå. Så jeg la bort pcen. Meldinger tikket inn. Jeg fikk kjeft på mail. Men for en gangs skyld tenkte jeg, nå er jeg faktisk på ferie. Jeg ordner det på søndag, tenkte jeg. Nå har dagen kommet, og jeg skal ta tak i alt. Men de siste dagene.. De har vært fine. Sol og bekymringsfrie dager i Barcelona. Jeg elsker den byen. Hundre powernaps om dagen. Våkne, og bruke lang tid på å åpne øynene. Strekke seg i senga. Slumre litt til. Ingenting man skal gjøre, og ingen man må møte.

Å bare sitte i vinduskarmen og se på verden som passerte forbi var fint. Tenk at alle menneske man ser der ute, de har et liv. De er på vei til noe, fra noe. Men om de lever i noe akkurat nå, det er jeg ikke så sikker på. De ser jo bare på mobilen sin, alle som en. Zombier. Hvor mye husker du av det du har lest på mobilen din i løpet av en dag? Jeg har scrollet i dag, jeg også. Jeg husker ikke et eneste ett av instragrambildene jeg passerte forbi. Det er en trist tanke.

En annen ting jeg har tenkt på er at jeg hver eneste dag på våkne opp og velge mitt eget humør. Det virker kanskje rart, men slik er det. For noen som har slitt såpass psykisk, er man vel alltid i faresonen for å havne tilbake der man var. Noen dager våkner jeg opp, og det første jeg kjenner på er sorg. Da må jeg alltid konsentrere meg, og velge å ikke føle det slik. Det er så klart noe annet om man har opplevd noe forferdelig eller traumatisk, men jeg har jo ikke det. Jeg har bare en grunleggende følelselse av sorg og misnøye i meg, som jeg hver dag må velge bort. Det er egentlig enkelt, men det har tatt tid å komme dit. Et par dager klarer jeg ikke, men det er fordi jeg ikke ønsker å klare. Det er på en måte mer behagelig å grave seg selv ned, enn å prøve å løfte seg selv opp. Man skal ta følelsene sine på alvor, men du bestemmer også over dem selv, til en viss grad. 


 

Det har uansett vært en fantastisk ferie. Det er en fantastisk ferie. Samtaler om følelser. Å få høre “jeg snakker ikke med noen andre slik som jeg snakker med deg” er det fineste komplimentet jeg kan få. Jeg tror mennesker har flere lag. Du blir kjent, og er på nivå en. Så jobber du deg innover. Med meg går man mer fra nivå 1 til 4. Jeg hopper over alle de lagene med smalltalk. Jeg er ikke interessert i å høre på om du mener været er stygt eller at du liker å bo i byen men kanskje vil flytte på landet om noen år for å oppdra barn. Det sier alle. Det er ikke deg. Jeg er mer sånn “Hei, hyggelig å møte deg, hva er du mest redd for?”. Det er kanskje skremmende for noen, men fint når man kommer over den barrieren.

Jeg håper dere får en fin søndag. Søndager er en deilig dag for de fleste, men for bloggere er det den verste. Det er da man jobber mest. Jeg har gruet meg litt til denne dagen for da var det ut av bobla og inn i den andre bobla som kalles jobb og alt man gjør for å få hverdagen til å gå rundt. Gå rundt til neste dag og til dagen etter der igjen. 

Men en ting er sikkert. Jeg har fått skrivegleden tilbake. Den trodde jeg var borte for godt. Men den er her igjen. Takk.

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg