Det er ikke ofte jeg føler meg gammel, men når jeg sitter ved siden av kusinen min på 10 år som viser meg app etter app som jeg aldri har hørt om, føler jeg meg virkelig gått ut på dato.. Haha! Hvordan kan jeg som jobber med sosiale medier ikke ha fått med meg alt det her!? Ungdommen nå til dags driver tydeligvis og har sangkonkurranser med hverandre over internett, det er en hel verden der ute jeg ikke aner noe om. Jeg hadde tenkt å aldri bli en sånn mamma som sitter der og rister på hodet når barna snakker om måtene de kommuniserer på, men jeg er allerede godt på vei. Om 10 år så har jeg ikke peeeeeiling på hva barna mine driver med.
Ellers blir jeg helt utslått av varmen. Jeg skulle slappe av på senga i to sekunder etter stranda, og sov i nesten fire timer. Jeg er enda så sliten at jeg faktisk ikke gidder å bli med familien på middag senere.. Sånn har man blitt. Jeg kommer sikkert til å legge meg snart, jeg.
*skjønner ikke bloggere som ser freshe ut på stranda* *skjønner ikke folk som ikke får skille etter dobbelthaka*
Og prisen for årets mest kreative overskrift går til.. MEG.
Jeg kom fram hit til Marbella midt på natten, jeg opplevde den lengste taxikøen jeg har sett i hele mitt liv! Jeg kødder ikke når jeg sier vi var 500 personer i den køen, folk filmet den liksom (jeg personlig måtte spare batteriet på telefonen men om ikke ville jeg ha gjort det samme). Omsider kom jeg fram, og det var så deilig å få et par gode klemmer, spise brødskive og så legge meg i sengen. Jeg sluknet på seriøst ett sekund!
I dag har familien leid en stor solseng til oss på stranden, en sånn der som tar 5-6 personer og er rund og fancy.. Haha, dere skjønner opplegget. Og champagne! Dette skulle egentlig være en jobbferie for meg, men hva faen.. Det får jeg ta litt senere i dag. 🙂
(annonselenke) Badedrakten min finner dere her – jeg oppdaterer dere når jeg er hjemme fra stranden!
Jeg sitter ensom og glad på Gardermoen og skal straks gå ombord på flyet. Nå drar jeg sørover for å hilse på min fine familie som ferierer i Spania! Tante, onkel og hele den gjengen er på samme sted i Spania hvert år, jeg har selv vært der med dem flere ganger og nå er det altså på tide igjen. Jeg har ikke sett dem på lenge, så det kommer til å bli VELDIG fint. Jeg er skikkelig forventningsfull og gleder meg til en rolig ferie! Jeg blir til tirsdag så det blir en laaaaaang helg med masse gøy, sammen med mennesker jeg er veldig glad i.
Flyturen tar noen timer og jeg er nok ikke helt framme før sent på kvelden.. Men vi høres likevel da! Ciao! ♥ Ps! Jeg har kategorier på bloggen for alle reisene jeg har vært på. 🙂
Jeg klarer ikke å blogge som normalt i dag uten å nevne hendelsen for 5 år siden, selv om mange skriver at de overlevende eller etterlatte ikke trenger en påminnelse. Jeg har vel egentlig ikke grunnlag for å uttale meg, men jeg tror at man etter et traume får påminnelser oftere enn den ene datoen hvert år. Det kan være en lukt, en lyd, en nyhetssak fra et annet land, en smak, en temperatur i luften, en regnværsdag. Alt. Jeg får en påminnelse når jeg ser datoen. De som var der trenger ikke det. De som har mistet noen de elsket, trenger heller ikke å se avisforsider for å ikke glemme det. Et tomt barnerom. En melding man aldri fikk svar på. En lukt, en lyd, et minne. Det var ikke bare en dato. Det var, og er mange liv, som aldri kommer til å bli det samme.
En dag kommer jeg kanskje til å få barn. Nå begynner snart barna som ikke var født 22. juli 2011 på skolen. Hvordan snakker man med barn om dette? Hvordan snakker man om det generelt? Det var ikke bare en “tragisk hendelse” eller “en grusom handling”. Det var politisk motivert terror, og det MÅ man snakke om. Vi kan holde hender og vise kjærlighet, og det er bra, vi kan lære barna om hva som skjedde på hvilke klokkeslett og de kan forstå hendelsesforløpet, men de må også vite hvorfor. Hva var motivet? For slike holdninger finnes fortsatt – om så det tar form i en rasistisk melding på twitter, en slengbemerkning på byen eller ekstremistiske holdninger.
Samhold, kjærlighet, åpenhet og demokrati er bra. Men det skal ikke bare gjelde mellom deg, de du er glad i og de du forstår deg på. Man skal føre de verdiene i alt man gjør. Hver dag. Ikke bare 22. juli.
Man trenger faktisk ikke å se opp til Kylie Jenner. Ikke misforstå meg, for business-messig er Kardashianklanen beundringsverdige, men jeg hater mennesker som ikke bruker den enorme stemmen, tilliten og plattformen de har fått til noe bedre enn å selge lipkits. Man trenger ikke å se opp til meg heller, for den saks skyld. Om du beundrer meg fordi jeg har tatt silikon eller har liten nese så håper jeg du slutter å se på bildene mine, begynner å lese tekstene mine, og om det ikke fungerer så burde du logge av internett for noen år. Du er fortapt om du ser opp til noen som helst her i verden for deres utseende – for du kommer aldri til å ligne dem uansett. Du er fjern om du ser opp til en virkelighet du ser på instagram – for det er kun en framstilling av realiteten, du ser opp til en liten versjon av et menneske. Når det er sagt.. Her kommer en liten salig blanding av sterke kvinner jeg beundrer, med god grunn.
Dette er en kvinne jeg er oppriktig glad for eksisterer her i Norge. Vi trenger så enormt mange fler av henne, og vi trenger at unge jenter ser opp til sånne som henne – mener jeg. Hun er en norsk lege og miljøforkjemper, og jeg beundrer henne for måten hun belyser temaer som klimakrisen, dyrevelferd og helse. Til og med nå som hun er rammet av en livstruende sykdom står hun opp for det hun mener er rett. Når folk kritiserer henne for å faktisk prøve å gjøre en forskjell fordi hun er pen eller fordi hun og mannen hennes Petter lever en eksklusiv livsstil, da blir jeg forbannet. Tenk på alle i hennes posisjon som ikke gjør kvartparten av det hun gjør? Men fordi hun rekker opp hånda og melder seg inn i debatten – eller, ikke bare melder seg inn men til tider også styrer den – så skal hun få kritikk. Hun inspirerer meg på så mange plan, og det handler ikke om hvordan du ser ut eller hva du har, men det handler om hva du gjør.
Sigrid Bonde Tusvik.
Da jeg tenkte på å skrive dette innlegget ble jeg nesten litt usikker på om jeg turte å nevne Sigrid. Jeg hører på podcasten Tusvik & Tønne, og jeg vet jo at.. Vel, man kan jo bli litt ertet i den podcasten, og jeg tenkte “hva om dette innlegget blir nevnt som en slags latterlig greie”, men mest sannsynlig kommer det ikke til å bli nevnt i det hele tatt og uansett må jeg bare nevne henne. For hun er, etter min mening, norges KULESTE dame. Jeg digger henne så jævlig og når jeg hører henne snakke i podcasten får jeg lyst til å rope halleluja til mye av det hun sier. Hun er smart, kul, kjapp i replikken, hun sier det hun mener, er feminist og i tillegg virker hun så lite redd for å bare melde seg på debatter som kan være vanskelige å ta. Hun er opplyst og jeg lærer masse av å høre på henne, i tillegg til at det er morsomt. Hun er virkelig et unikum av et menneske som får meg til å ville gjøre mer for meg selv og mer for verden. TAKK gud for at det finnes mennesker som henne. Det gjør at jeg tør litt mer.
MAMMA.
Denne er, for meg, en selvskreven på lista. Om du har en mor som behandler deg bra og har gitt deg en trygg oppvekst burde hun være et menneske du som leser også ser opp til. Fine mødre er ikke en given right men der er jeg så utrolig heldig. Jeg har mast om disse foreldrene mine så mange ganger på denne bloggen, enkelt og greit fordi de er verdens beste og jeg kunne ikke hatt mer flaks. Tenk så innmari kult at akkurat jeg og lillesøsteren min fikk så flotte folk til å oppdra oss? Mamma har kjempet seg igjennom to barn som har kranglet, slamret med dører, vært helt ufyselige noen ganger men hun har vært verdens snilleste likevel. Hun har kjempet seg igjennom kreft, har vært sammen med pappa i over 20 år, hun har gjort at alle vennene mine føler at de har et hjem hos meg, hun har gjort at jeg har respekt for mennesker, elsker dyr, bryr meg om miljøet og at jeg alltid ser det gode i mennesker. Og det beste – hun har lært meg alt det her med et smil <3
Louise Stang.
En venninne må også inkluderes på denne listen! Jeg er evig takknemlig for at jeg møtte Louise for snart tre år siden. Det finnes ikke et menneske på denne jord som har lært meg mer om meg selv, og hun har “oppdratt” meg etter at jeg flyttet hjemmefra. Hun har gitt meg bedre selvinnsikt, og hun har lært meg å tenke på en måte som jeg aldri ville ha vært foruten og hun har gjort meg mer selvsikker. Det føles kanskje overdrevent å si, men det er sannheten – hadde jeg ikke møtt henne hadde jeg ikke vært halvparten av det mennesket jeg er i dag. Og enda lærer jeg mer, hver eneste gang vi er sammen! Hun er det eneste mennesket på jord hvor jeg hører på rådene hennes 100%, og ikke tenker meg om to ganger. Hun er så sykt smart, kul, belest, opplyst.. Ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at alle burde ha en Louise i livet sitt og dere som ikke har det – jeg forstår ikke hvordan det funker lengre, jeg.
HURRA for sterke og fine mennesker! Både kvinner og menn. 🙂
Til tross for bare en fungerende fot skal jeg snart hinke meg bort til Grims Grenka Q Lounge for å spille med min gode venn Danby! Han starter klokken 16 og jeg hopper litt inn til og fra, men i hovedsak fra klokken 19. Dere finner eventet på facebook her!
Throwback til da jeg og Danby var i LA. Snart stikker vi til Ibiza!
Jeg har brukt de siste timene her hjemme på å laste ned litt ny musikk og tenke igjennom hva jeg skal spille, men dette er uansett mest bare (KUN for) gøy, og jeg tenker å leke meg litt mer enn hva jeg vanligvis gjør. Jeg er for første gang ikke nervøs og ser fram til avslappet stemning og gode venner – om dere har mulighet er det så klart bare å stikke innom! 🙂
Jeg prøver å finne ut av om jeg har kronisk uflaks eller om jeg bare er en idiot. Jeg kom ut fra sykehuset for rundt 15 minutter siden (ok, en uke siden) og hva gjorde jeg i går? Ramlet sidelengs ned i akerselva og fikk en spiker inn i foten! Men i går ville jeg ikke overdrive selv om jeg blødde ganske mye, så jeg ventet med å dra til legen fram til nå. Da er det så klart for seint å sy, og nå har de renset såret, jeg må gå på antibiotika igjen, og får ikke bade i Spania som jeg reiser til i morgen. ALTSÅ!!!!!
Hehe okei dette ser kanskje ikke så ille ut, men det er veldig dypt, jeg lover.. Dere som følger meg på snap (@sophizzleyo) så kanskje en del blod der i natt? Det var altså med en gang det skjedde. Ja, jeg altså typen som snapper sårene mine. Jeg har brukt hele morgenen på å sende ekle bilder til venner også.
Mobilen min har også masse blod på seg, og jeg synes det er litt.. kult? Ja, jeg er den ekleste jenta dere noen gang kommer til å følge på en blogg. Sånn er det.
Så ja, jeg skal sitte her i dette lille hjørnet og jobbe litt. Og synes synd i meg selv. Og føle meg litt kul samtidig for det gjør jeg alltid når jeg har en liten skade.
Jeg kan kjenne min egen puls i hodet. Det gjør vondt. Banker, liksom. Jeg har tatt en IBUX og venter på at den skal kicke inn, for i dag har jeg nemlig vært på tusenfryd. Jeg merker at jeg begynner å bli litt for gammel for kroppen blir jo helt kjørt etterpå, men GUD så gøy det er. Jeg dro med vennene mine Jan og Stephan, som jeg har vært sammen med i et døgn nå. Det har vært så deilig å bare løpe rundt uten sminke med lånte klær og gi litt faen. Vi har hatt et sånt herlig og fantastisk sommerdøgn som har vært totalt spontant, med nye eventyr hele tiden. Jeg digger det. Jeg liker å få nye venner, og spesielt når man klikker så bra veldig tidlig.
Jeg får dårlig samvittighet når jeg har det gøy uten å tenke på at jeg burde ha vært hjemme og blogget. Men det er dager som det her – døgn som det her – hvor jeg bare er tilstede i dagen og føler mye at jeg klarer å samle materiale til å bli.. inspirerende? Et godt og fint menneske som faktisk er verdt å se opp til? Om man sitter inne på sitt eget lille rosa rom og fokuserer på kun seg selv, så er man ikke mye av et forbilde.
Og jeg elsker å skrive. Det er kanskje teit å si, men jeg kan føle så dypt inne i sjelen at det er hva jeg er ment for å gjøre. Når jeg virkelig skriver sånn som jeg har lyst til å skrive, da føler jeg meg fri og jeg føler at jeg har funnet min greie. Så, hold ut med meg. Jeg skriver bok, og kan bli helt utmattet psykisk av det, for jeg legger så jævla mye i det prosjektet – som dere allerede vet. Jeg kan sitte på kvelden å bare hulke fordi jeg er så ferdig med det, ferdig av å levere og levere, men fy faen. Det blir så verdt det.
Jeg er egentlig bare hjemme hos familien på Ullern nå for å skifte, sminke meg og så møte guttene igjen. Hvem vet hva kvelden bringer. 🙂
“Ikke gjør det her mot meg” hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjør det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan gå. “Hva gjør jeg?” spurte du.
Jeg kan løpe ned trappene vi har hatt kappløp i. Du løp alltid bak meg, stakk meg med nøkkelen i ryggen og jeg lo. Løp raskere. Du kunne alltid ha slått meg i det kappløpet men du valgte å la være. Jeg måtte alltid vente på deg når vi kom til døren din og du skulle låse opp. Da stoppet du alltid. Fiklet med nøklene og kysset meg samtidig. En hånd rundt nøklene. Og uansett hvor teit det høres ut – den andre hånden rundt hjertet mitt.
Jeg kan gå ut igjennom porten jeg har ventet utenfor så mange ganger. Jeg måtte alltid holde pusten før jeg skulle ringe på. Jeg ventet noen sekunder, og før du åpnet føltes det som en evighet. “Halloooo” sa du alltid, og hørtes så glad ut. “Hei” sa jeg. Og så løp jeg opp trappene alene.
Jeg kunne slette deg ut av livet. Men jeg kan nummeret ditt utenatt. Jeg kunne ha ungått å møte deg, men jeg oppsøker stedene du er likevel. Idiot.
“Si det du må si, jeg klarer å høre det”, sa jeg. Jeg kaster etter pusten, støtter meg opp mot trappen, faller sammen på gulvet. Gråter. “Bare si det, jeg vil høre at du sier det”. Men du svarte ikke.
Eller, kanskje du sa noe. Kanskje du sa “hva da” eller “hva mener du” eller “hvorfor det” eller noe annet som sparket ballen i mitt hjørne igjen. Alltid ballen i mitt hjørne, men alltid deg som målvakt som klarte å fange enhver av de jævla ballene. Jeg er ikke flink nok til å spille ball. Ikke like flink som du.
“Ikke gjør det her mot meg” hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjør det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan gå. “Hva gjør jeg?” spurte du.
Alt, burde jeg ha svart. Du gjør alt. Men istedenfor svarer jeg, mumlende og nølende,
