På skolen er jeg. . . 80% av tiden jeg skulle, altså jeg hadde 20% fravær – ikke noe å skryte av, men jeg reiste mye til Oslo pga jobb. Jeg hang med mine faste venner, snakket med de, tok ikke initiativ til å snakke med andre og var ganske stille. Jeg var relativt aktiv i timene, fikk gode karakterer og var ikke redd for å krangle med læreren. Ble sendt til rektor flere ganger – ikke at det er kult – men det forklarer bare hvordan jeg var i timene. Alle gangene jeg ble sendt til rektor var det fordi jeg hadde vært “frekk” mot læreren, men det handlet mer om at jeg turte å si ifra. 

På prøver/eksamen er jeg. . . Tidligst ferdig av alle, og fikk likevel gode karakterer. Er faktisk veldig disiplinert på prøver og fokuserer på det jeg skal gjøre, det er ikke vits å se ut av vinduet å tenke på andre ting. Det kan man jo gjøre hjemme. 

På vorsj er jeg. . . Veldig rolig. Snakker litt med folk, plukker litt i maten, drikker hvitvin.. Jeg drikker forresten mye fortere enn alle andre, og er på mitt tredje glass når andre er på nummer en. Så jeg er alltid hun som sier “herregud så sakte dere drikker!” og så tvinger jeg andre til å drikke i mitt tempo. Om vi er på hjemmefest må jeg alltid styre musikken og blir nesten sint om andre tar over.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På byen er jeg. . . Samme som over, drikker veldig fort og veldig mye i tillegg til at jeg danser en del. Om sjansen byr seg, noe den på magisk vis ofte gjør, hopper jeg inn i dj-båsen og enten bare henger der (lol?) eller spiller litt, om jeg kjenner djen som står der. 

På facebook er jeg. . . For å snakke med venner på messenger, dele blogginnlegg, snakke med lesere på fanpagen eller like ting andre legger ut. Jeg legger veldig sjeldent ut noe annet enn blogginnlegg, kanskje jeg deler noe andre har skrevet om meg, hilsen frøken selvsentrert. 

På instagram er jeg. . . Sort-hvitt. Uten noen grunn, til dere som har lurt. Jeg bare synes det er fint. 

På snapchat er jeg. . . Ikke noe aktiv, på noen som helst måte. Snapper aldri folk, svarer sjeldent på snapper, legger nesten aldri ut mystory og ser heller aldri på andre sin mystory, med mindre jeg kjeder meg helt ekstremt. Jeg heter sophizzleyo på snap, oppdaterer vel en gang hver tredje dag – ish. 

Hjemme alene er jeg. . . Glad. Jeg har behov for å være alene. Hjemme alene sitter jeg i hjørnet av sofaen, ser på dokumentarer eller leser en bok og slapper av. Trener kanskje litt på gulvet, jobber med boken og spiser masse. 

På jobb er jeg. . . Hakke noe work work work work work som er veldig håndfast, så spørs helt hvilken jobb. Prøver å være blid og hyggelig, profesjonell og gi folk et godt inntrykk av meg slik at alle som har jobbet med meg en gang skal ha lyst til å gjøre det igjen. 

I telefonen er jeg. . . så kort som mulig, jeg er ikke så fan av å snakke i telefonen. Jeg avbryter noen ganger folk midt i setninger og sier “ja men da ses vi onsdag, da!” (om det er det vi har avtalt) for jeg tenker at snakking kan vi gjøre ansikt til ansikt. 

På sms er jeg. . . Ikke så aktiv der heller, gitt. Svarer kort, ikke så mange emojis, virker kanskje litt sur men ække det, liker bare å snakke ansikt til ansikt.

Charlie har nettopp blitt 1 år gammel, grattis! Da jeg var 1 år kunne jeg ikke sitte på kommando, og det kan forøvrig ikke Charlie heller, så der er vi ganske like. 🙂 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men, for å være helt ærlig. Han har jo sett bedre ut.. Han har fått seg bursdagssveis, og vel.. Jeg føler han ligner på en slags lemur? En ape? En rockestjerne? 

Men, aller mest ligner han på Sideshow Bob fra The Simpsons!

Gratulerer med dagen Charlie, mammaen din (meg) er glad i deg! Vi feirer med å gå tur i regnet.

Her får dere følge meg og Joakim før, under og etter Gullruten 2016! Morsomt å se hvor latterlig full jeg er på slutten der når vi skal kjøpe mat.. Håret til alle kanter og klarer ikke fokusere, hehe. Men hva faen, man er jo bare menneskelig. 

Neste uke kommer det “follow around” slik som nå fra premieren på sweatshop og reklamefilminnspilling. Husk å følge oss på youtube her, og få se videoene før de kommer på bloggen (og noen videoer kommer ikke på bloggen overhodet!) 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I natt fikk jeg denne meldingen fra pappa:

Og nå nettopp fikk jeg denne meldingen:

Hva skal man si? Jeg har fått pappa hekta på SKAM. Pappa, altså. Og vi skal se på sammen i kveld igjen 🙂 

Det er lenge siden jeg har satt meg ned her inne på blogg.no og bare skrevet alt jeg tenker på uten å stoppe, så det skal jeg gjøre nå. Bare få det ut der, liksom. Jeg tenkte i sta “jeg har ingenting å blogge om akkurat nå”, og grunnen til at jeg tenker det er fordi jeg er så dritt lei meg selv, nå som jeg skriver bok i tillegg. En bok om meg. Skulle ønske jeg skrev en bok om for eksempel.. hvem som helst andre, haha. Å ha så mye fokus på seg selv som jeg har akkurat nå, kan umulig være sunt. Når jeg da kommer ut å møter venner vil jeg helst snakke om absolutt alt annet enn meg selv og mitt eget liv. Og likevel, her sitter jeg, og skriver om meg selv.

Jeg sitter alene i leiligheten min. Pappa har dratt, og vi har brukt dagen på ingenting. Jeg sov hos en venninne i natt, og da jeg kom hjem i formiddag var jeg så utslitt at jeg sovnet på sofaen igjen. Da holdt jeg rundt bamsen min, en sånn utrolig deilig bamse jeg kjøpte til meg selv for et par år siden. Mamma bare “denne har du vel fått av en gutt?” siden det var valentines, men jeg kjøpte altså valentinesgave til meg selv, og det ble den bamsen som enda henger ved meg. Jeg tenkte før jeg sovnet “denne bamsen er jeg skikkelig glad i”, og så følte jeg meg dum, glad i en bamse liksom? Det er jo bare en ting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg og pappa så tre episoder SKAM i sta. Han bare “nå må vel jeg også begynne å se på det her”. Sånn er det. Om vi hadde begynt å se det på fredag, hadde vi sikkert vært igjennom begge sesongene nå. Han likte det, faktisk. Før sa jeg “liksom”, nå har jeg begynt å si “lissom”, etter å ha sett SKAM. Snart begynner jeg vel å si “hooking” også.

Jeg har tatt på meg en sort genser fra acne, jeans fra Gina Tricot og en rød leppestift fra chanel. Krøllene er enda i håret fra i går. Jeg skal møte en jente fra Harstad som jeg egentlig ikke kjenner sånn veldig godt, men vi klikker alltid fint sammen, så jeg gleder meg. Etter det skal jeg på enda et besøk. Først må jeg innom Stephan for å hente noe fra i går som jeg glemte der. Sånn er livet, dere. 

Når man egentlig burde ha fikset seg for å dra i bursdag, men istedenfor oppdaterer jeg Skam-bloggen og venter på at William skal svare Noora på melding.. Ja.. Fiktive William altså, han eksisterer ikke. Det gjør ikke Noora heller. Prøver å minne meg selv på det.. 

 Pappa er i Oslo, han sover i sofaen ved siden av meg. Vi skulle jo pusse opp leiligheten vet dere, men vi rakk å vurdere det i 10 minutter før vi begge bare “nei, vi leier inn noen som gjør alt”. Så, jeg leier inn noen. Hvem denne “noen” er, vet jeg ikke enda. Jeg finner vel ut av det. Så vi har vært litt rundt omkring i Oslo, spist med Joakim, jeg shoppet klær til pappa (han ser ut som en hipster nå, det ble bursdagsgaven hans), og slappet av. Helt grei dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå må jeg gi opp Skam-bloggen og komme meg avsted! 

Hvilken stilling var den behagelige stillingen, igjen?

Kanskje det var mot venstre, kanskje mot høyre, kanskje jeg må ligge på rygg eller kanskje på mage.

Ingenting funker, ingenting er behagelig. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er for varmt under dyna. For kaldt om jeg tar den av.

Det er for lyst på soverommet. Gardinene dekker ikke slik som de skal.​

Er det din seng som er bedre enn min? Eller kanskje det bare er du.

Du og du. 

Boken, ass. I går skrev jeg 36 (!!!!) sider og nå har jeg for mye materiale, så jeg må plukke bort en del.. Men snart er jeg ferdig. Jeg må bare holde ut. Jeg har låst meg selv inne og forfaller, jeg nekter meg selv å se på filmer eller serier slik at jeg holder oppe fokuset. Men noe må man gjøre for et avbrekk, så idag kjøpte jeg denne:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tegnebok for voksne! Når jeg trenger en pause så fargelegger jeg bare, det hjelper faktisk veldig. Jeg får et avbrekk, men jeg mister ikke fokuset helt og tenker likevel på skrivingen. Så, om dere lurer på hva jeg gjør i dag? Skriver og fargelegger. Om jeg virker litt fraværende er det derfor, dette er det største jeg gjør i hele mitt liv og det må bare bli perfekt. Om dere følger meg på snap: sophizzleyo, får dere se litt teasere fra boken og tekstene underveis 🙂 

Jeg skal møte en venninne snart for middag, og så kommer pappa i kveld. Han og jeg skal pusse opp leiligheten min i helgen. 🙂 Jeg deler bilder underveis! 

I dag skjedde det noe ganske pinlig. Veldig pinlig, faktisk. Gjør dere klare for en klein opplevelse..

Så, jeg sitter på bussen. 31 bussen hjem til meg. Slik ser en buss ut, om dere lurer:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er nesten ingen folk på bussen, jeg sitter alene der dørene på midten er. Det kommer seks jenter på sammen, de er kanskje 15-16 år gamle. De kjenner meg igjen, det skjønner jeg fordi de sperrer opp øynene og stirrer, dytter “diskret” til hverandre og hvisker seg imellom, noe sånt som “sophie elise, sophie elise, se, hun sitter der”. De setter seg bak meg, og jeg kan bare føøøøle at de stirrer, men det går fint for jeg er vandt til det og jeg forstår det. Jeg hadde blitt like teit om f.eks Eivind Hellstrøm satt på bussen (jeg elsker han).

Slik ser Hellstrøm ut, om dere lurer. Ikke rart man blir betatt. 

Til poenget. Jentegjengen skal kun to stopp, og dørene åpner seg. Fem av de går først, og hun som går bak later som om hun tar en selfie, men egentlig vil hun bare ha bilde av meg som sitter rett bak. Det er veldig åpenbart for hun er ikke med i bildet selv engang, hun har glemt å slå av lyden, hun står rett ved meg og hun ser at jeg ser det. Hun blir åpenbart klein og skal kjappe seg av bussen, men hva skjer? Jo, de fem venninne hennes kommer seg av, men dørene lukker seg og bussen kjører – og igjen står hun, og er stuck med meg på bussen ett stopp til. Hun prøver desperat å trykke på knappen for å komme seg av, men det er for sent. “Kan du åpne bak” roper hun, men bussjåføren driter i det. 

Og jeg sitter der og bare…

… (prøver å late som ingenting men vi begge vet at jeg vet). 

Jeg satt, hun sto, vi var rett ved siden av hverandre. Kjip, den der. 

Moralen i historien er: om man skal ta et snikbilde, skru av lyden på telefonen OG kjapp deg av bussen før du blir stuck der sammen med meg, med venninne dine på utsiden som knekker sammen av latter.

• Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og nå som jeg plutselig ikke har kjent på den følelsen på en ukes tid, virker det så fjernt igjen. Og det er rart å dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite såpass personlige ting om meg, men det var så godt å skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter å ha kjørt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare å sove ordentlig noen netter på rad jeg trengte og så gikk det fint. Nå som jeg leser igjennom innlegget her, så blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og nå er det litt sånn “herregud, slapp nå av, det er jo ekte alt sammen” men da virket det ikke sånn. Jeg kjenner enda på at den følelsen kan komme opp å “ta meg” igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer på sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden: 

Jeg føler at jeg har stått på kanten av dette stupet så lenge. At alle små ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde så mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nærmere et slags stup hver eneste dag. 

På kanten av stupet i flere år. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

“Du vet, alternative universer.” sa du. ” At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. Så her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du på den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje så er karpe diem en rappegruppe bestående av meg og deg. Skjønner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet”. Jeg skjønner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er sånn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg også opp. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

Er det en del av å bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er så høye, jeg vet ikke om jeg forstår helt hva hun sier og hva er nå i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, øyne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? Så rart at vi ser sånn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. Så rart at jeg må spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette å leve. Så rart at en tilfeldighet kan gjøre at jeg dør. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg – og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstår og sier “Jeg angster helt ut, jeg. Tenker på så mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting”. Hun svarer “ingenting eksisterer ikke”. Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstår ikke hva jeg tenker på. 

På kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart? 

Du kan spise en plante som vokser på jorda og bli høy av den. Du blir rusa på noe som vokser på planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for å overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vårt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte?  Hm. 

På kanten av stupet. Nå hopper jeg.

Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live – hva nå enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forstå det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar følelse, den gjør meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsfølelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og så våkner jeg opp og er en annen… Jeg blir nesten gal. Det føles som om jeg ikke er her. Jeg setter spørsmålstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har følt at jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av denne følelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par år siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for på utsiden synes ikke disse tankene. Men på innsiden.. Der er det rare greier. 

Jeg flyver utenfor stupet.

Jeg våkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del på google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde følt på eksistensiell angst hadde det vært til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av det?

Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjøre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare så slitsomt å føle seg så utilpass, og tilstanden er så altoppslukende når det er som verst. Nå høres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vært det siste året, bare at folk nå vet hva som kan skje på innsiden av meg. Men men… Jeg håper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg. 

Det er så merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hår, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med å fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsøker alt mulig av fakta, som elsker å jobbe men går hjem hver dag og angster ut fordi vi er på en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er nå egentlig en tanke?