Her har dere mitt og Charlie sitt tapre forsøk på et julekort! Jeg lover dere, neste år skal gå over the top som The Kardashians gjør.. Charlie skal få egen stylist og greier 😉
Jeg har for første gang siden jeg kom hit orket å dolle meg opp, og sorry to say – det føltes sykt digg. Jeg elsker å late meg flere dager uten sminke og med håret i strikk, kombinert med den rosa pysjen min og ikke spise annet enn hjemmebakt brød hele dagen, men da blir det litt ekstra deilig å krølle håret og sette på vipper. Parykken min er fra Ruhs i Oslo, de har de aller beste parykkene og om du seriøst tenker på å investere i en parykk du kan bruke hver dag er det eneste stedet jeg kan gå 100% god for. Tenk at det på disse bildene ikke er mitt hår? Kjolen er gammel, utsolgt og fra nelly!
Jeg har brukt dagen på julegaveshopping.. Yepp, det stemmer. Ute i aller siste liten som vanlig, og jeg har enda TO GAVER jeg må kjøpe i morgen på selve dagen. Herregud, jeg har kun meg selv å takke. Heldigvis har ikke familien noen spesielle tradisjoner nå i dagene før, så jeg hadde hele dagen til gode og fikk unnagjort det meste. Og så har jeg og pappa sett SKAM, som har blitt tradisjonen vår. 🙂
I August 2015 kjøpte jeg lille Charlie hos en familie som ikke kunne ha ham lengre. Han var da tre måneder gamle og eierne hadde hatt han i noen uker, og jeg falt pladask med en gang jeg så den lille pelsdotten komme gående mot meg. Han var så rolig og trygg i omgivelsene, og jeg merket med en gang at det var akkurat ham jeg ville ha. På det tidspunktet bodde jeg med min daværende kjæreste og det funket veldig fint for oss to å ha Charlie sammen, jeg hadde det hektisk med jobb men exen min hadde en vanlig 09-16 jobb og Charlie var nesten aldri alene, for om jeg skulle gjøre noe i den perioden Robin var på jobb ble Charlie med meg, og han ble veldig trygg i sosiale settinger og ikke noe problem å ha med på for eksempel møter eller photoshoots.
I Desember ble det slutt mellom meg og kjæresten min, Charlie fortsatte å være med meg på ting, og om jeg måtte bort på en jobbreise flyttet alltid en venninne inn i min leilighet for å passe på Charlie slik at han slapp å dra til nye steder. Charlie begynte også i hundebarnehage slik at han ikke måtte være med meg på kontoret, og på den måten fikk han være sammen med andre hunder og var alltid utslitt på ettermiddagen. Det var en helt fantastisk løsning, fordi jeg fikk mye dårlig samvittighet for at han kanskje følte seg litt ensom med kun meg.
Alt funket veldig fint helt til i sommer, en venninne skulle passe Charlie da jeg måtte på en dj-jobb, jeg dro hjemmefra på ettermiddagen og kom hjem tidlig på morgenen etter. Jeg hadde tatt feil av tidene, og kom hjem tidlig morgen istedenfor ettermiddag som jeg hadde sagt til venninnen min, og da jeg kom hjem oppdaget jeg at hun ikke hadde vært der i det hele tatt og at Charlie hadde vært alene i 16-timer. Jeg tror aldri jeg har vært så lei meg, hatt så dårlig samvittighet eller blitt så skuffet over meg selv og andre som den gang, jeg avlyste jobb i tre dager etter kun for å være med Charlie. Han har sikkert glemt det nå, men likevel.. Det var så vondt. Den venninnen var hun som hadde passet han mest og selv om hun ikke hadde gjort noe sånt tidligere lot jeg henne ikke passe Charlie mer (og er heller ikke venninne med henne i dag!), og jeg begynte å få noia for å la andre passe på han. Dette var i perioden boken nesten var ferdig, jeg fikk mer DJ-jobb og vi begynte å planlegge bokturne.
Jeg spurte mamma og pappa om Charlie kunne være hos dem til jeg var ferdig på bokturne og presseløpet med boken, noe som var helt greit for dem – og i den perioden døde den ene hunden til mamma og pappa også (på grunn av alderdom), så det var koselig for dem også å få en liten en i huset. Dette ble en lang historie merket jeg, men han er altså hos mamma og pappa nå og har vært det i noen måneder, og han trives godt med det – men jeg vil ha han tilbake, så vi prøver å planlegge det nå, men jeg tror jeg venter til jeg har kjøpt en større leilighet og får samboer (når jeg har to soverom skal en venninne bo hos meg eller en kompis), og da er noen der om jeg reiser bort en natt. Han er i alle fall enda min hund, til de som har lurt, han lever og har det bra.
Jeg har brukt lang tid på å fortelle dere dette fordi jeg har fått høre at jeg er en dyreplager og at jeg ikke kan kalle meg selv vegetarianer (????) fordi jeg ikke har hunden min boende hos meg, og at folk trekker opp at mamma og pappa har kattene jeg kjøpte i Spania (og det var jo ikke planen at jeg skulle ha dem i det hele tatt), og siden dyrevern er noe jeg bryr meg så sterkt om er det vondt å få høre slike ting – og nesten ekstra vondt gjør det fordi Charlie er babyen min og betyr virkelig så mye for meg, og jeg savner han så mye i Oslo. Av egoistiske grunner skulle jeg gjerne hatt ham hos meg, men jeg er livredd for at han skal føle seg alene og ensom, så dette er nok best for alle. Så flytter han tilbake til meg etterhvert. ♥
I Oslo er det alltid noe spennende som skjer, en fest å dra på, en middag, et event, en jobb eller en vennekveld – og jeg elsker det, men det vakre ved å ha foreldre og familie i en annen by er nettopp å ikke ha mulighet til å gjøre stort annet enn å være med dem. Jeg har venner her også men siden det er jul prioriterer de fleste å være med familiene sine, og det er så godt! I sta tok jeg et langt bad, og jeg er nesten fristet til å gjøre det samme en gang til, og etter at jeg var ferdig i badekaret satt jeg en time i sofaen med vått hår og bare leste en bok. Jeg kan ikke huske sist gang jeg har gjort noe så “meningsløst” uten å føle et stress i kroppen om alt som må bli gjort. I hovedstaden er jeg alltid på neste sted mentalt, og klarer derfor aldri å slappe av helt eller nyte tilværelsen. Derfor kommer Harstad alltid til å være hjemme for meg <3
Boken jeg leser akkurat nå. Veldig interessant!
Akkurat nå ligger jeg i sengen, enda med vått hår og tror jeg blir her en stund. Jeg skal skrive et innlegg om Charlie også, siden dere har etterlyst det 🙂
Hele bloggnorge har vel mast hull i hodet på dere om vixen allerede, så jeg kjenner litt på dårlig samvittighet som skal begynne jeg også.. Men jeg kan ikke bare la det gli forbi, jeg er nominert i hele 6 kategorier! Åh, jeg hadde blitt så utrolig glad for deres stemmer om dere mener jeg fortjener det.
Årets sterke mening går til bloggeren som har utpekt seg med én eller flere ytringer som har bidratt til å skape økt bevissthet, engasjerte mange til å mene noe og/eller som har ført til en konkret endring politisk eller samfunnsmessig. Du kan stemme meg videre HER.
Årets bloggbusiness går til bloggeren som har tatt bloggen et steg videre, og som i forlengelse av bloggen har blitt sin egen merkevare. Her vil ambisjoner, kreativitet, og gründerånd veie tungt. Du kan stemme meg videre HER.
Årets blogger har i løpet av det siste året markert seg med sitt unike innhold, sterke personlighet og det lille ekstra som inspirerer og engasjerer leserne – hver dag. Du kan stemme meg videre HER.
Folkets favoritt er bloggeren som er elsket av leserne. Du kan stemme meg videre HER.
Årets Gullpenn går til bloggeren som utmerker seg med sin unike, kreative, inspirerende, underholdende og engasjerende bruk av språk. Her vektlegges tekst og bruk av språket, og det er skrivekunsten som veier aller tyngst. Du kan stemme meg videre HER.
Årets livsstilsblogg er hverdagsbloggeren som lar leseren komme tett på livet ? på både godt og vondt. Bloggen har en personlig og uformell tone, og deler på en inspirerende og engasjerende måte både små og store øyeblikk. At bloggeren snakker både til og med leseren veier tungt her. Du kan stemme på meg HER
Jeg klarer ikke å peke ut den ene kategorien som mer viktig for meg enn andre, selv om jeg har tenkt på det en liten stund nå.. Det betyr jo så mye for meg, alt sammen, at jeg nesten vil gråte. Jeg vet jeg har sagt det mange ganger før men jeg startet på et helt annet sted i livet enn dette her.. Virkelig.
Jeg ville bare dele dette bildet med dere av de fine foreldrene mine fra sine yngre dager, før de fikk meg. De holder sammen, ler sammen, har respekt for hverandre og aldri noen sinne har jeg hørt den en av dem si noe stygt om, eller til den andre. De kaller enda hverandre for kjærester og de er så kule og smarte. Jeg liker dem skikkelig! Og kanskje det er nettopp derfor jeg har sånn tro på kjærlighet, og at jeg vet det kan være ekte.
Dette var litt skryt til årets foreldre, om jeg får si det selv♥
HARSTAD HAR FÅTT BURGERKING! Og nei, vi har aldri hatt det før, det er en SENSASJON! I Oslo drar jeg aldri på slike steder, aldri med “vilje” i alle fall (det skjer jo at man ramler innom etter en tur på byen), men nå kjørte vi altså et godt stykke for å oppleve “magien”. Og jeg vet ikke hva som er mest tragisk, at vi faktisk gjorde det eller at det var kø UT AV BUTIKKEN?
Sentrum i Harstad holder visstnok på å “dø” ut, og det ene etter det andre stenger ned.. Det er utrolig trist. Til slutt kommer det sikkert bare til å være burger king og lignende kjeder igjen, og ikke noe autentisk nord-norsk som virkelig er det man burde ha spilt på. Og som verre er, man bidrar jo til akkurat den utviklingen ved å gjøre nettopp det vi gjorde i dag. Nå er ikke burger king verdens undergang men bare hele utviklingen er så trist, selv om byen visstnok går opp i folketall, men det handler sikkert om at de fleste sitter hjemme og snakker / bestiller ting via internett og at man ikke har behov for et byliv. Jeg er jo veldig glad i byen min, og Harstad er enda hjem, så jeg krysser fingrene for at ting skjer framover.. Jeg får reise så mye i jobben min, også til små steder og jeg VET at det er mulig, det har jeg sett mye av – folk må bare være flinkere til å finne på ting. 🙂
I bilen på vei! Parykken min er fra powderroom, til de som har spurt.
Forresten! De siste dagene jeg var i Oslo ble jeg dratt i alle kanter av venner som hadde kjøpt boken min i julegave og ville ha en signatur. Det bidrar jeg gjerne med, og jeg vet at mange har spurt mamma og pappa om det samme, så OM noen i Harstad som kjenner meg / foreldrene mine har kjøpt boken min i gave til noen og vil ha en personlig hilsen, gi beskjed så ordner vi det. ♥
Endelig er jeg hjemme i Harstad etter en forferdelig flytur. Jeg har så flyskrekk og holdte på å få skikkelig angst under reisen, men takket være min tilfeldige sidepassasjer som holdt meg i hånden gikk det fint Slike mennesker er GULL verdt! ♥
(annonselenke) Bh HER / Truse HER. De er normale i størrelsen!
Mamma og pappa flyttet i sommer, så det føles litt rart å komme hjem fordi det ikke er et hus jeg har noe forhold til. Men selv om jeg har flyttet ut har mamma ordnet et eget rom til meg, og DET er jeg glad for! Tenk å komme tilbake og så måtte sove på sofaen, daaaa altså..
Mamma kjenner meg og hadde hengt opp bilde av meg 🙂 🙂
For et par uker siden var jeg våken veldig sent, klokken nærmet seg 03 og jeg sto i stuen og ryddet i klesskapet. Leiligheten min har automatisk oppvarming og noen ganger er temperaturen ikke til å holde ut fordi det blir så varmt, så selv om det var kaldt ute og midt på natten måtte jeg ha vinduet åpent. Jeg bor i en høy førsteetasje og jeg hører veldig godt når noen går på gaten utenfor og på den tiden av døgnet pleier det å være en del bråk fordi folk drar hjem fra byen – og spesielt nå i julebordsesongen er det et sinnsykt leven, og jeg har blitt vandt til det, og synes faktisk det er litt hyggelig.
Plutselig hører jeg en slags “skrapelyd” som jeg først tror kommer fra gaten, men så blir den mer intens og jeg snur meg mot vinduet.. Og ser TO HENDER som prøver å løfte seg opp og inn i leiligheten min, jeg tror jeg ser en fot også, og det er så mørkt og jeg har vinduet åpent. Men istedenfor å reagere blir jeg stående som et spørsmålstegn, for min første tanke var at det kanskje var noen jeg kjenner som av en eller annen grunn tar seg bryet av å klatre inn vinduet (og det tror jeg ikke er lett siden det er nesten tre meter til bakken!), og så rekker jeg ikke å tenke så mye før jeg ser at det er en ukjent ung mann. Alt skjedde i løpet av kun et par sekunder og før jeg rakk å gjøre noe mistet han grepet og falt ned på bakken.
Jeg ble stående stille i noen sekunder og tenke på hva som nettopp hadde skjedd, før jeg rolig gikk mot vinduet og tittet ut – han var borte – og så lukket jeg igjen og gikk å la meg, helt uberørt. Og med vinduet åpent natten etter.
MEN! Nå de siste nettene har jeg plutselig fått skikkelig angst på grunn av dette og kan våkne midt på natten av at jeg skvetter til og tror noen er på vei inn på soverommet mitt eller i stuen, så nå har jeg alltid vinduene lukket og holder på å koke over.. Og jeg har jo voldsalarm så jeg hadde fått hjelp raskt om noe skulle skje, men det er uansett ganske ubehagelig å tenke på. Jeg lurer på om han som prøvde å klatre inn gjorde det tilfeldig, om han visste at jeg bodde der, om han bare var full og ute etter en liten spøk.. Det får jeg vel aldri vite heller.
Nå kommer dere sikkert ikke til å bli det minste overrasket engang, og det sier vel en del om meg som person.. Jeg spiste middag med redaktøren min og en venn i går kveld for å feire at boksalget har gått så bra, og da jeg kom hjem var det så sent at jeg bestemte meg for å døgne slik at jeg skulle rekke flyet. Jeg måtte reise til Gardemoen klokken 06, og da klokken var 05:30 satt jeg klar i sofaen med jakke og sko på og telte minuttene. Og SÅ KLART sovnet jeg, sittende i sofaen, og rakk ikke flyet.. Pappa ble ikke litt overrasket, og som sagt – neppe dere heller. ORKER IKKE MEG SELV!
Så jeg måtte booke et nytt fly, dro ut å spiste avskjedsmiddag med Joakim (den jævelen reiser til Thailand, heldig!) og nå sitter jeg i sofaen nok en gang og venter på å dra til flyplassen, 12 timer senere.. Haha. Gleder meg masse til å komme hjem! ♥
Ei av jentene i håndballgjengen hadde bursdag, og jeg var invitert. Det var den vakreste av dem alle, hun med det lange, rød- brune håret, de fine fregnene, de lange beina og smilet som smittet over på alle. Sigrid. Så naturlig vakker. Jeg elsket Sigrid, og skulle ønske jeg var som henne. Jeg skulle ønske jeg var hvem som helst andre enn meg selv.
Det var lørdag, og jeg var invitert. Jeg hadde ikke trengt å pushe meg på! Jeg fikk komme! De hadde invitert meg, helt av seg selv. Jeg kunne ha heist flagg.
Den hvite blondekjolen jeg hadde valgt meg ut, var litt for stor. Kanskje var den arvet, men ingen hadde sett den før, så jeg brydde meg ikke. Jeg festet de brune kontaktlinsene på mine krystallblå øyne. De vakre øynene mine, som forteller min his- torie. Historien jeg ikke ønsket at noen skulle se. Extensionsene var nye, kjøpt av han som inntil nylig var kjæresten min, og som fremdeles var i militæret.
Jeg krøllet håret, sminket meg. Solpudder fra Isadora. Jeg kommer alltid til å huske det solpudderet, for det fulgte med meg overalt. Den runde, brune innpakningen med logoen på som nesten skinte mot meg, jeg tror enhver jente på min alder som har vært over middels usikker på seg selv husker det solpudderet og den oransje tonen det ga huden ? i mitt tilfelle var huden fremdeles mørk etter siste runde med Melanotan, og nå ble den oransje-mørk. Jeg syntes det var svært flatterende, men ethvert annet menneske som ikke var fargeblind ville nok ha argumentert imot. Jeg stresset. Rettet på løsvippene fra Cubus, smurte på en lyserosa leppestift fra Viva la diva. Budsjettslepper. Jeg hadde fått kjøpt inn en flaske vin. Jeg hadde på meg 3 behåer for anledningen. Det syntes knapt under kjolen, som passet fint rundt puppene som liksom var så store. Det var vanskelig å puste med så mange sett av behåer på seg, men hvem bryr seg, så lenge man har store pupper. Jeg brydde meg ikke. Det finnes ingen diagnose for en slik type sykdom, så vidt jeg vet. Men forstyrret er man så absolutt.
Det var kaldt ute den kvelden. På vei ned mot bilen til mamma og pappa, en sliten grønn golf, satt jeg på ryggen til faren min. Jeg hadde høye hæler, og jeg ville ikke falle. Det var trygt. Det var hjemme. Pappa var trygg.
Etter en ti minutters kjøretur var vi framme. Fest. En av mine første fester hvor jeg følte meg ordentlig invitert og vel- kommen. Fantastiske Sigrid åpnet døren. Hun strålte mot meg, et humør som kan smitte over på hvem som helst, det fantas- tiske håret jeg misunte så mye, og den slanke kroppen. Hun smilte så ekte. Jeg smilte ikke tilbake, for jeg likte ikke tennene mine, leppa eller hvordan nesa så ut når jeg åpnet munnen. Jeg skulle ønske jeg kunne smile tilbake. Det var jo ingen andre enn meg selv som hindret meg i å vise en viss form for glede eller takknemlighet for å få være der dag dagen. Men jeg klarte ikke.
Jeg plasserte meg på en stol i stua hennes. Jeg var sent ute, de andre snakket sammen og var sosiale. Lekte. Jeg drakk, drakk og drakk. Jeg turte ikke snakke, og det var så rart. Jeg følte at alle forventet eller trodde at jeg var en pratsom person som skulle snakke mye. Men slik var det ikke. Riktignok trodde de fleste at jeg hadde store pupper også. Når noen ga meg komplimenter for formene mine, ble jeg glad. Men formene eksisterte ikke. Det var bare puter, og flere lag med undertøy. Det tror jeg de aller fleste kan klare.
Ett glass. To glass. Ti glass.
Selv om promillen begynte å stige og jeg hadde problemer med å fokusere, turte jeg fremdeles ikke å ta ordet. Om jeg ble spurt, så svarte jeg kort. Jeg ville så gjerne spørre tilbake. Jeg ville spørre hvor Julie har kjøpt toppen sin, jeg ville spørre hva Sigrid synes om mattelæreren, eller om vi kunne høre på favorittsangen min. Spørsmål som kom så naturlig for alle andre. Men om jeg skulle stilt dem, så jeg for meg at folk ville bli sjokkert over at jeg tok opp tiden deres.
Jeg holdt kjeft, og verden snurret rundt. Guttene kom, og jeg klarte ikke å se hvem som var hvem. Jeg visste at de var noen år eldre, jeg visste at de gikk på vår videregående skole. Men alle framsto ganske like, med sine skjorter fra Ralph Lauren og for- kjærlighet for bandet Kings of Leon. Ikke overraskende var det Kings of Leon de satte på, sangen het «Sex on Fire», og jeg kunne den. Jeg ville synge. De andre gjorde det, de kjørte allsang. Jeg hørte på, og smilte med munnen lukket og blikket festet ned. Selv med promille, med mye på hjertet og mye jeg ville si, en sangstemme som ikke var så verst og 3 sett med behåer, så turte jeg ikke å synge med. Det var som hentet rett fra en dårlig film, hvor jeg var den usikre nerden som ikke turte å si noe, men av en eller annen grunn var på fest med de kule ? bare at i filmen åpner alltid nerden munnen til slutt, eller gjør noe annet helt sykt drastisk, og så får nerden oppmerksomhet, eller så er nerden egentlig skikkelig deilig og blir populær. Men jeg kan love dere at den nerden i filmene aldri bruker tre behåer, og hun vegrer seg ikke for å smile fordi leppene er for små. Jeg kunne ha sagt noe smart. Jeg var smart. Men jeg var også usikker. Og dette var ikke en film, det var livet.
Etter hvert kom gitaren fram. En gutt tok initiativet, og jeg hadde så lyst til å dra en spøk: Så klart kom gitaren opp når klokka ble tre. Jeg mannet meg opp, begynte på en setning, hørte et lite pip komme ut av munnen min, men jeg stoppet meg selv. Jeg var så redd noen skulle avbryte, at noen skulle snakke i munnen på meg. Så jeg sa ingenting. Som vanlig.
Jo færre folk som satt igjen på festen, desto mer utilpass følte jeg meg som holdt ut så lenge. Jeg burde vært hjemme. Egentlig hatet jeg denne gutten med gitaren. Han satt der og var så mye bedre enn alle andre. Han gikk etter jenta med lys stemme, som hoppet opp og ned, hylte og hvinte. Og han dro opp gitaren på nach. Det var så åpenbart, en klisjé, og jeg følte allerede at livet var så forutsigbart. Jeg kom alltid til å være på nach som dette, med folk som dette, og jeg kom ikke til å si noe.
Heldigvis kan man faktisk sjokkere. Ikke bare alle andre, men seg selv også.
«Hvor lenge har du spilt gitar?»
Der. Sjokket. Ordene kom ut av min munn. Lavt, men tydelig. Egentlig ville jeg si «du streber veldig, føler jeg», men i stedet spurte jeg om bakgrunnen for hans, i beste fall under gjennom- snittet gode, gitarprestasjoner.
Han så på meg. Ikke bare han, men alle så på meg. Som et insekt.
Ett sekund. To sekunder. Ti sekunder.
Det kunne like gjerne vært en time. Stillhet. Før alle så bort igjen. Jeg fikk ikke engang noe svar. Jeg eksisterte ikke.
Og merkelig nok var det i øyeblikk som dette jeg følte det sterkest. At livet var alt annet enn forutsigbart. Og at en dag kom denne gutten til å spørre meg om noe.
Jeg hadde helt rett, for det gjorde han. Fem år senere ba han meg om å dele en av låtene hans på Facebook.
Jeg svarte ikke.
Takk til alle som via snapchat og instagram hjalp meg å plukke ut et tilfeldig kapitel! Boken min selges alle steder hvor bøker finnes, og om dere kjøper bok på hovedbutikken til Cappelen Damm i Oslo får dere signert eksemplar! ♥
