I August 2015 kjøpte jeg lille Charlie hos en familie som ikke kunne ha ham lengre. Han var da tre måneder gamle og eierne hadde hatt han i noen uker, og jeg falt pladask med en gang jeg så den lille pelsdotten komme gående mot meg. Han var så rolig og trygg i omgivelsene, og jeg merket med en gang at det var akkurat ham jeg ville ha. På det tidspunktet bodde jeg med min daværende kjæreste og det funket veldig fint for oss to å ha Charlie sammen, jeg hadde det hektisk med jobb men exen min hadde en vanlig 09-16 jobb og Charlie var nesten aldri alene, for om jeg skulle gjøre noe i den perioden Robin var på jobb ble Charlie med meg, og han ble veldig trygg i sosiale settinger og ikke noe problem å ha med på for eksempel møter eller photoshoots.
I Desember ble det slutt mellom meg og kjæresten min, Charlie fortsatte å være med meg på ting, og om jeg måtte bort på en jobbreise flyttet alltid en venninne inn i min leilighet for å passe på Charlie slik at han slapp å dra til nye steder. Charlie begynte også i hundebarnehage slik at han ikke måtte være med meg på kontoret, og på den måten fikk han være sammen med andre hunder og var alltid utslitt på ettermiddagen. Det var en helt fantastisk løsning, fordi jeg fikk mye dårlig samvittighet for at han kanskje følte seg litt ensom med kun meg.
Alt funket veldig fint helt til i sommer, en venninne skulle passe Charlie da jeg måtte på en dj-jobb, jeg dro hjemmefra på ettermiddagen og kom hjem tidlig på morgenen etter. Jeg hadde tatt feil av tidene, og kom hjem tidlig morgen istedenfor ettermiddag som jeg hadde sagt til venninnen min, og da jeg kom hjem oppdaget jeg at hun ikke hadde vært der i det hele tatt og at Charlie hadde vært alene i 16-timer. Jeg tror aldri jeg har vært så lei meg, hatt så dårlig samvittighet eller blitt så skuffet over meg selv og andre som den gang, jeg avlyste jobb i tre dager etter kun for å være med Charlie. Han har sikkert glemt det nå, men likevel.. Det var så vondt. Den venninnen var hun som hadde passet han mest og selv om hun ikke hadde gjort noe sånt tidligere lot jeg henne ikke passe Charlie mer (og er heller ikke venninne med henne i dag!), og jeg begynte å få noia for å la andre passe på han. Dette var i perioden boken nesten var ferdig, jeg fikk mer DJ-jobb og vi begynte å planlegge bokturne.
Jeg spurte mamma og pappa om Charlie kunne være hos dem til jeg var ferdig på bokturne og presseløpet med boken, noe som var helt greit for dem – og i den perioden døde den ene hunden til mamma og pappa også (på grunn av alderdom), så det var koselig for dem også å få en liten en i huset. Dette ble en lang historie merket jeg, men han er altså hos mamma og pappa nå og har vært det i noen måneder, og han trives godt med det – men jeg vil ha han tilbake, så vi prøver å planlegge det nå, men jeg tror jeg venter til jeg har kjøpt en større leilighet og får samboer (når jeg har to soverom skal en venninne bo hos meg eller en kompis), og da er noen der om jeg reiser bort en natt. Han er i alle fall enda min hund, til de som har lurt, han lever og har det bra.
Jeg har brukt lang tid på å fortelle dere dette fordi jeg har fått høre at jeg er en dyreplager og at jeg ikke kan kalle meg selv vegetarianer (????) fordi jeg ikke har hunden min boende hos meg, og at folk trekker opp at mamma og pappa har kattene jeg kjøpte i Spania (og det var jo ikke planen at jeg skulle ha dem i det hele tatt), og siden dyrevern er noe jeg bryr meg så sterkt om er det vondt å få høre slike ting – og nesten ekstra vondt gjør det fordi Charlie er babyen min og betyr virkelig så mye for meg, og jeg savner han så mye i Oslo. Av egoistiske grunner skulle jeg gjerne hatt ham hos meg, men jeg er livredd for at han skal føle seg alene og ensom, så dette er nok best for alle. Så flytter han tilbake til meg etterhvert. ♥
