De som har fulgt Kanye på twitter i det siste forstår overskriften, haha. I sta sto jeg å tok bilder av leggmusklene i speilet. Hvem faen har jeg blitt? Nå er det vel like før jeg på død og liv skal anbefale dere Nocco som en nødvendighet før trening.
Om det er noen spørsmål rundt mitt fravær i går, så kan jeg skylde på følgende: at jeg faktisk på ekte går igjennom en vanskelig periode psykisk, strengt tatt noen vanskelige år, eller muligens et vanskelig liv. Det er ikke bare et blogginnlegg, eller for å skape innhold til en tv-serie. Det er ekte, og sånn er livet for svært mange. Det er helt normalt å ha det litt kjipt og litt bra, det er noe annet å slite på ordentlig. Jeg merker hver gang noen spør meg hvordan det går så sier jeg “jo takk bra” og så begynner jeg å snakke om været, fordi jeg er dritt lei av å prate om psykisk helse. Åpenhet er fint men i media føles det ofte litt påtatt? Som at man er litt glad for at man har slitt – ikke fordi det lærer en noe, men fordi man får likes..? Ikke vet jeg, og folk skal få styre sin egen skute. Men jeg kjenner meg svært sjeldent igjen i noen av historiene jeg leser om i det offentlige. “Nå går det fint – snakker ut om den vanskelige tiden” OK??? Og et viktig spørsmål: er det kun åpenhet i media, men ikke åpenhet blant folk? Når snakket du og vennene dine på ordentlig om hvordan ting står til? Avisartikler er ikke nok.
Så om dere lurer på hvordan det går.. helt nøytralt. Det er den verste følelsen av alle, fordi den er ingenting. Jeg bruker natt etter natt på å søke i forum for å lete etter noen som føler det helt likt, altså ingenting, og dette er sikkert forferdelig å si men da jeg så dokumentaren om Avicii tenkte jeg bare.. shit, han følte det likt som meg. I en annen situasjon så klart, men jeg kjente meg igjen bare at jeg heldigvis har folk rundt meg som vil meg godt, det er en redder! Så nei, jeg vil ikke ende mitt liv i det hele tatt, vi er her så kort og jeg tenker yolo, men det hele føles kjedelig likevel. “Hva skal jeg gjøre med sorgen min” og “hvordan finne mening i livet”, “hvor mange bein har en edderkopp” og “Erika Jayne” er de siste tingene jeg har googlet. Haha.
Blitt litt barbie har jeg også siden sist. Eller – MER. Men jeg skal blogge om håret mitt siden. Merker jeg har tatt mye bilder i dette speilet (jeg er alene hjemme og får ikke foto-hjelp av min nå så gode fotograf-kjæreste), så her kommer en avvekskling i et annet speil:
Dette var fresht! Her kommer noe annet nytt. Blomsten jeg kjøpte for noen dager siden, som allerede dør 🙁
Ellers har jeg skadet kjeven. IGJEN! Så jeg klarer ikke å spise så mye (det er sikkert en faktor i hvorfor ting virker ekstra kjipt) og jeg har gått ned 2 kg på veldig kort tid. Den personlige treneren min er IKKE happy med meg (jeg var nøytral, haha) og jeg må nå spise enda mer mat, og enda mer kalorier. Det går fint, men det er samtidig litt komplisert når jeg ikke får en finger inn i munnen engang. Wife-material! Men kjeveoperasjonen var verdt det, fortsatt. Om så jeg sulter ihjel. THAT JAWLINE THOOO:
Nå skal jeg til Tinashe på kveldsbesøk! Snakkes i morgen for da skal jeg faen meg fullføre dagen uansett om min verden er farget grå.
Blomsten din dør ikke! Den trekker seg sammen om kvelden og åpner seg på dagen. Den liker ikke å stå i sola og må ikke ha for mye vann, men heller ikke være tørr.
🙂
Hva er det som har skjedd med kjeven egentlig?
Btw elsker deg!
Av og til tenker jeg at tjueårene må være de tyngste i livet. Jeg håper i alle fall det, haha. For nå er jeg jo snart tredve, og nå har jeg hatt de beste månedene på lenge, og jeg krysser så jævlig fingrene for at det fortsetter. Det er rart med det. Så fort noe går veien, blir jeg livredd for at det bare bygger opp til en kjempekrise. Som om at jeg har kreft og snart skal dø, liksom. Haha, time will show… 😛
Hi gurl
you write so good and inspire me everyday to believe in myself so I can get the life I want. But im also afraid of getting everything I want, cause I know it wont make me happy. Happiness is not defined by the outer circumstances, if you have true inner peace you can be happy in almost every situation.
Do you ever miss the excited feelings for life you had as a child and teen, even as a young adult, but now it is gone? Like you already know what’s out there, you can experience it in your head, and you don’t want it. What is back in life then? Emptiness, and a lot of fucking years until your death to fill out.
When you feel like you can do everything you want to, what is back in life then?
Wooops, my thoughts just wanders… What I actually wanted to was to ask which docu about Avicii youre talking about? I read what his family said about his dead and that he was a man with thoughts and searching for the meaning with life, but I haven’t heard about the docu?
xoxo Nivikka from Danmark
Har du link til antrekket du bruker i innlegge? Nydeli😍
Hei! Lurer på hvor du har kjøpt WWF-veska som du nevnte i et tidligere innlegg?? 😊
Mulig du har noen kjipe dager, det er leit å høre.. men håret ditt ser amaaaazzzing ut, det må jeg bare si!! Klem <3
Tror det er fler enn du aner som føler det slik. Fortsatt alt for lite forståelse og aksept i den virkelige verden for psykiske lidelser dessverre… Og da er det lettere å stå frem når man har det bedre, for å unngå og ikke bli møtt eller forstått når man er så sårbar.
Anbefaler å gjøre så mye lystbetonte ting du kan, finn ut hva som kan gi deg glede, ned til den minste ting. Følg magefølelsen og gjør det som er bra for deg!! Så blir det bedre! <3 Og takk for at du deler, kjenner meg igjen i mye!
Wow, værsåsnill ikke gjør denne tragedien til noe som handler om deg. Hvis du skal skrive noe sånt synes jeg du heller bare skal la være. Det er helt forferdelig; spesielt for familien, og du presterer å avslutte paragrafen med «haha».
Dette er virkelig respektløst
Sykt respektløst å få hans død til å handle om deg…
Hah! Jeg tenkte akkurat det samme da jeg såg dokumentaren om avicii!! Ble skikkelig lettet av at jeg endelig hadde funnet «noen som meg»! Jeg er også skikkelig nøytral i perioder, og ja! Det er det verste. Det er faktisk bedre å føle på lengsel, sorg og håpløshet enn å bare være nøytral. Man er liksom bare tom. Som at man ikke har noe mer å gi. Man har gitt opp uten å ville det. Du minner meg faktisk skumelt mye om meg selv. Føler jeg trenger å snakke med deg! Om så bare for å vite at jeg ikke er den eneste på denne jord med denne «personligheten». Om du vil være nøytral med meg så send meg en mail 👍 (haha, hva er det jeg sitter her og skriver? Jaja, fuck sosiale antenner) Mvh Emilie 24 år 😬
Jeg så også Avicii sin dokumentar og kjente meg en del igjen, fordi det jeg elsket å gjøre – yrkesvalget jeg tok, ble for tøft for meg, jeg taklet ikke presset og valgte etter en del år og mange måneder med panikkanfall å gjøre noe annet. Men jeg savner det så sykt og har vurdert å vende tilbake.. Men kan man noen gang bli komfortabel med noe man har hatt så mye angst i rundt? Jeg skulle ønske noen kunne gi meg svaret på det. Det virker jo ikke som om Avicii, med uansett hvor mye eksponeringstrening, klarte å takle showe-livet..
Nydelig <3 Men seriøst, det kan da vel ikke være så vanskelig å se inn i kameraet slik som hvis en annen tok bildet fremfor å glo på seg selv når man tar bilde - det ser bare så komplett hjernedødt ut! (sier selvsagt ikke at du er det, bare at omtrent ALLE gjør det der og det ser ubeskrivelig dumt ut)
Hei Sophie Elise 🙂
Jeg må bare si at den blomsten du kjøpte er en nydelig blomst men den er en uteblomst. Så du må ikke få dårlig samvittighet for at den dør da den faktisk ikke klarer seg godt inne <3
Jeg har også hatt problemer med kjeven og i fjor låste den seg helt, kunne ikke spise noe annet enn suppe. Det varte i 3-4 uker, men gikk heldigvis over. Det som hjalp for meg var å gå til en kiropraktor som spesialiserer seg på kjevepartiet. Fikk i tillegg muskelavslappende tabletter av en tannlege som er spesialist på kjever. Håper det går over for deg også 🙂 vet hvor utrolig kjipt det er.
Forskjellen på deg og Avicii er jo at han ønsket bare å spille musikk. Du lever jo av å eksponere deg selv og utlevere deg det er jo det som er jobben din, takler du ikke det er det jo bare å finne seg en annen jobb? Å være psykisk syk og ha den jobben du har er en svært dårlig kombinasjon.. som kan gjøre deg mye verre enn bedre 🙂
vet du hva Sophie har selv følt ingenting og en typ depresjon . vet du hvorfor jeg følger bloggen din , for liker se den utviklingen du har hatt som person . haha btw typen min sa at han syns jeg og du lignet hehe de er et kompliment åsså 🙂 jeg er liten og blond og . 158 hehe . jeg er healer btw og har noen synske drømmer / kan se tidligere liv , auraer osv .. grunnen til du sliter med deg selv er vel de åndelige og de materialistiske harmonerer ikke alltid , og når man forandrer seg er de vanskelig og la det som var gå og lage plass til det nye . om du er deprimert og sentimental noe jeg ofte er , ville anbefalt deg og se i kleskapet og tinga dine . alt som du får en dårlig følelse av , gi det bort til Fretex eller noe sånt. ut me de gammle og inn me de nye . negative følelser er ikke noe man trenger holde på desverre gjør de fleste dette de tro0r ikke de fortjener ha det bra ! alle fortjener kjærlighet og vere lykkelige. btw Sophie du bør vere stolt du har kommet så langt. veiskillet healeren din snakket om , slik som jeg tolker det er snakk om valg og personlige erfaringer. kanskje du nå vil velge en annen veg en tidligere en mer åndelig en og personlig. jeg har en følelse av at du vil bruke mer tid i nuet med de du bryr deg om en i det sosiale usosiale media for vi er mer connevted en noenganger på internett men de gjør oss mer fraverende i det virkelige liv . stå på videre Sophie og husk du må ikke dele alt med leserne dine eller ha innlegg hver dag om du ikke vil 🙂 de er ditt liv , vi lesere bør vere glad for det du deler, du ble fin på håret hilsen linn 🙂
jeg som skrev over her jeg har slitt mye med depresjon men nå har jeg oppdaget en kul i brystet er bare 23 år liksom . de fikk meg til og vokne litt og se ting i et annet perspektiv . tenk om de er alvorlig ? venter på sånn rønken greier . når jeg fant den så Vokna jeg opp litt med og sette pris på ting her og nå .. lever du som meg i fortiden mye og sammenligner deg selv med at da var du bedre penere tøffere osv . men husk hvordan du følte deg da som nå sikkert miserabel ofte de jeg selv har gjort siden jeg har kronisk angst pstd og helseangst. tror vi Sophie må lære og akseptere oss selv og ikke vere så dum snille for det blir bare utnyttet. kanskje du som meg sliter og stole på andre ? jeg hadde ikke klart ha en sånn blogg som du Sophie der er du sterk som klarer lese alt de negative uten og knekkes 🙂
Litt dumt at du sier at du tar deg bedre tid til å svare på kommentarer på bloggen, så svarer du ikke på noen..
blir helt matt av hvor overfladisk du er. og ja, kanskje du tror det er humor/selvironi og alt det der når du kødder om kjeven og alle operasjonene du har tatt, men det er egentlig bare flaut. den kjevelinjen gir deg ingenting.
https://lisevonkrogh.wordpress.com/2013/10/19/nar-du-trenger-energipafyll-1000-kcal-energismoothie-for-den-magre/amp/
Anbefaler deg virkelig denne smoothien om du ikke får i deg mat pga kjeven! Her går det mye i næringsdrikker, Biola og ellers denne smoothien drukket med sugerør etter jeg opererte ut visdomstennene. Tilsetter ofte også litt ekstra havregryn eller annet, slik at jeg får rundt 1300 kalorier i 1 l smoothie, helt genialt og ikke minst sunt og næringsrikt
Helt ærlig, utrolig kjipt at du “stempler” de som er åpen om psykisk sykdom i media for oppmerksomhetssøkende, men prøver å sette lokk på kommentaren med at de får styre som de måtte ønske.
Lisa: Det er overhodet ikke alle som er det! Jeg er jo åpen om det i media blant annet, så det hadde vært som å skyte seg selv i hodet. Men man merker det på en måte også, hvem som er det på ekte osv..
Kjenner jeg blir litt lei meg her.. Jeg forstår at psykisk helse er som det er, jeg har selv slitt med det siden jeg var 6 år gammel. Men har du glemt at du egentlig er ganske heldig? Du har en familie, en kjæreste og venner. Du har så mye kjærlighet rundt deg.
Jeg er 25 år gammel. Pappaen min døde når jeg var 14 år. I høst mistet jeg mammaen min. Jeg er helt alene og har ingen å lene meg på. Jeg får heller ikke hjelp noe sted med den vonde sorgen jeg bærer på.
Du må legge fortiden din bak deg. Det er den som spiser deg levende. Tenk fremover og sett pris på alle rundt deg. Jeg skulle ønske jeg var i dine sko akkurat nå, så jeg kunne ringe mine foreldre og fortelle dem at de betyr så utrolig mye for meg.
Hei Sophie.
Må si jeg liker deg veldig godt:) du er beintøff med føttene plantet på jorda! Kult!
Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Følelsen av at den mørke perioden liksom ikke ser ut til å ha noen ende.. og det er nok vanligere enn man tror!
For mange, eller spesielt for min egen del, hjalp det bare å tvinge hjernen til å tenke at jeg ikke hadde no valg. Hver eneste dag. Selv om det var kjempe hardt! Jeg måtte bare stå i det, uansett hvor lang tid det tok. Og være ego hele veien, uten å såre andre selvsagt. Det var det eneste som fikk meg på beina.
Om du vil, kan du lese mer og min kamp her: mariasvalastog.blogg.no
🙂
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hvis du leter etter innlegg å relatere til, skriver jeg selv om hvordan jeg sliter med angst og depresjon. Pleier også å lete etter det. Ikke mange innlegg enda, men kommer etterhvert:)
Fortsett og gå til behandling, og sjekk ut mer rundt “indre barnet”, noe som funker veldig bra for meg (har ikke fått så stor effekt av noe annet) og på HumaNova har de gratis foredrag!
Stå på <3
Ironisk at du nevner dette med nocco, da du pusher på leserne dine sinnsykt mange andre dritt produkter som man ikke trenger. Og mye kulere btw med jenter som viser fram muskler de har fortjent på gymmen enn en operert, rumpe som ikke matcher resten av kroppen i det hele tatt. Det er virkelig patetisk. Du er så sykt full av dritt. Men du ser ikke det selv.
Kd: Når ble livet sort-hvitt og kun ikke-opererte jenter hadde mulighet til å trene å få muskler? Jeg er ikke full av dritt btw, er full av silikon.