Denne søte lille stekespaden fikk jeg i bursdagsgave for noen år siden, og den har fulgt meg siden. Jeg elsker hello kitty! Det kommer jeg aldri til å gi slipp på, hehe. Dagens lunsj ble min favoritt fiskesuppe, nord-norsk som jeg er.
Nå skal jeg ta med med meg Charlie for å fikse neglene! På tide at den lille hunden får seg en fransk manikyr.. Neida, det er jeg som skal fikses opp, han er bare med fordi han elsker å være med steder, enkelt og greit. Vi blogges litt senere!
God kveld dere! Jeg sitter og spiser kveldsmat samtidig som jeg ser på devious maids. Hjernen min skriker i forbannelse mot meg selv fordi jeg nok en gang har klart å miste kodebrikken til nettbanken for TREDJE gang på en måned. Hvordan-er-det-mulig.. Må vel bare akseptere at jeg er et surrehode..
Forresten tror jeg mange missforsto mitt forrige innlegg om rumper tidligere. Jeg er veldig glad i rumpa mi altså, jeg synes den er fin. Det var en ubehagelig (men morsom) situasjon, og jeg liker å dele slike hverdagshendelser på bloggen. Håper det er okei!
Hvorfor? Fordi av en eller annen grunn møter jeg alltid på en skoleklasse da. De kan ikke være mer enn 10-11 år gamle, og for å si det sånn – de er gale. Ikke nok med at jeg har måttet bevitne at en ung gutt på barneskolen later som om han har sex på bussen og roper og stønner uten at lærerne griper inn, at de kaster ting på hverandre samtidig som vi kjører kollektiv transport eller at de rett og slett er veldig i veien. Som dere sikkert forstår liker jeg stillhet når jeg er på trikk.
Så, la meg komme til poenget. Dette skjedde i dag.
Klokken var 11:58 og jeg hadde akkurat kommet ut døren. Håret sto til alle kanter, jeg bannet for meg selv, veska var åpen og jeg ba til gud om å ikke miste noe på veien. Jeg så trikken i det fjerne, og tenkte at det var nå eller aldri (eventuelt om 10 minutter når neste trikk går). Jeg løper. På meg har jeg en jakke som ikke dekker rumpa, og noen veldig lite flatterende tights fra FILA. Slike svarte som ikke komplimenterer rumpa på noen som helst slags måte. Gud har hørt mine bønner, men han liker å tulle med meg. Han velger å ikke la meg miste noe annet på veien enn verdigheten min. Så, han timer det perfekt. Jeg kommer løpende, med hele skoleklassen løpende bak meg.. De skal også rekke trikken. Jeg er ganske langt foran dem, og morsomt nok så er vi alle like lave så det ser sikkert ut som om jeg er hun der med rosa hår som fikk farge håret alt for tidlig, jeg er en pøbel som løper fortere enn de andre jeg går i klasse med.
Og hva skjer?
Noen bak meg roper.
En gutt.
11-12 år. Sikkert han som later som om han har sex på trikken. Sikkert han som ser porno i for ung alder. Sikkert han som kommer til å være jomfru til han dør.
“Sophie Elise har liten rumpe!”.
Jeg vil snu meg å rope “og du har sikkert liten penis”. Men no shit, da. Han er jo 11 år. Jeg vil gi han en bitch-slap. Jeg vil legge meg ned å gråte. Jeg vil stoppe opp og ta 150 squats på stedet.
Men hva gjør jeg? Jeg løper videre. Prøver å dra ned jakken over rumpa samtidig. Tenker at jeg er idiotisk som bryr meg om en 11 år gammel gutt. Tenker at jeg vet jo jeg har liten rumpe. Tenker det er rart at en så ung gutt bryr seg om rumper. Er det fordi rumper er trendy?
Jeg kommer på trikken full av skam. Setter meg helt bak, fikler med mobilen, ser ut vinduet, hører på musikk. Skjuler ansiktet. Går av trikken ett stopp etter jeg skulle fordi jeg ikke vil gå av på samme sted som dem. Som han der drittungen. Jeg vet ikke om de snakket noe mer om meg etter det. Jeg hørte på musikk. Ikke gangster-rap i dag, fordi jeg føler meg så lite som en “big booty bitch poppin molly drinkin champagne” at det nesten er skammelig. Slik pleier jeg jo å føle meg på trikken, og han gutten tok det fra meg. Jeg vil aldri vise meg naken igjen tenker jeg.
Han er langt ifra den første. Ofte får jeg kommentarer på bilder som “du er veldig søt og alt men du har liten rumpe”. En venninne av meg fikk til og med høre av en gutt hun datet at “jeg hadde giftet meg med deg, du er perfekt, men du har for liten rumpe”.
Så jenter.
Denne er for dere med liten rumpe. Vi får kanskje vondt når vi sitter, vi er kanskje ikke Kim Kardashian, og vi er kanskje ikke den 11 år gamle gutter ønsker at vi skal være.
Men vi trenger ikke dra ned jakken samtidig som vi løper likevel. Og jeg kan være bad-ass selv om jeg har zero-ass.
Når jeg endrer hårfarge føler jeg alltid at jeg må starte på nytt med sminke, klær og hele pakken. Hva passer sammen, hva passer ikke? Med rosa hår er det spessielt vanskelig når det kommer til lepper. Jeg kan ikke ha rosa lepper nå, ikke lyserosa, det ser dumt ut. Jeg finner vel ut av det etterhvert.. Her har jeg blandet to leppestifter fra urban decay, i tillegg har jeg fargelinser på meg fra desiolens. Elsker å eksperimentere med utseendet!
Nå.. Hva skjer nå i det glamorøse livet til Sophyyy Elise? Aka the biggest midget in this blogger game? Aka O.G SOPHY? Jeg skal vaske opp. Jeg har ikke oppvaskmaskin.
(Søker spons på oppvaskmaskin og mer søvn per natt enn 5. Det begynner å gå utover humoren min).
Luxushair by Sophie Elise kommer ut på luxushair.no om bare tre dager! Tenk, dette jeg har jobbet med i et halvt år for å få det beste clip on extensionene på markedet.. Jeg gleder meg, og håper dere også gjør det!
I hele mitt liv har jeg seriøst aldri vært så fornøyd med en hårfarge eller tenkt at noe som helst kan være mer “meg”. Jeg får nesten sommerfugler i magen! Eller helt ærlig, for noen minutter siden fikk jeg faktisk sommerfugler da jeg så meg selv i speilet, haha.. Forelsket i seg sjæl.
Fargen er laget av Sara W. på hendrix hair pilestedet, dere finner hennes instagram her. Hun gjør meg så fornøyd gang etter gang! Og dette er faktisk samme extensions som de blå, vi har bare farget over dem. Hun klarer det meste hun der! Så tusen millioner takk Sara for at du alltid hører på mine ønsker, og ikke minst for at du klarer det.
Jeg skal lage et innlegg etterhvert med hvilke produkter jeg bruker på håret, jeg har noen gode produkter om man har extensions.
Håper dere likte den! Wæææh så glad jeg er! Nå skal jeg lese litt i “selvskryt” som cathinthecity har skrevet. Elsker den boken, og allerede lest den to ganger. Den anbefales 🙂
Ja, for samtidig som jeg skriver så er jeg jo faktisk det. Alene. Fysisk er det mange andre i nærheten, men jeg føler meg likevel isolert. Det er så rart, hvordan ensomhet ikke betyr å være fysisk alene. Det handler om tomrommet man føler i hodet.
Venner møter jeg maks en gang i uken om jeg er heldig, fordi jeg ikke har tid til mer. Fordi jeg har strukturert meg så hardt til å oppnå det jeg ønsker, men jeg føler aldri jeg får til det heller. Jeg blir aldri best. Det høres sikkert teit ut å si det, kanskje det ikke er lov – men best vil jeg være. Dessverre så klarer jeg ikke det. Bloggen min er bra, men den er ikke best. Jeg tar ikke de fineste bildene, jeg provoserer ikke mest, jeg er ikke best til å skrive og kanskje jeg ikke har et så spennende liv. Eller har jeg det, men så er det vanskelig å få fram fordi jeg ikke vil blottlegge meg selv så mye? Jeg kan vise pupper og rumpe. Men jeg kan ikke vise alt som skjer i hodet mitt. Hjertet mitt som føles tungt noen dager. Hodet som surrer. Avtaleboken det skrives i for at jeg skal huske alt jeg må gjøre. Fra det ene til det andre, hele tiden.
Samboeren min er veldig sosial, og det er jo fint for han – også for meg, for jeg liker at han er det. Jeg er jo egentlig sånn selv, men jeg har blitt noe annet. Jeg har blitt jobben min. Og slik må det være om jeg skal oppnå det jeg vil, jeg har en enorm drivkraft og jeg har klare visjoner for hvor jeg vil og hva jeg skal få til. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, og jeg bekymrer meg ikke over framtiden med tanke på jobb. Jeg bekymrer meg fordi jeg er ensom. For ja, jeg har en samboer som snakker med meg. Vi snakker om dagene våre, følelser, livet og ting som skjer. Men han snakker hver dag i telefonen med kompiser, flere ganger om dagen. De møtes nesten hver dag og vet alt om hverandre. Jeg aner ikke hva mine venner gjør, og de vet ikke om meg heller, annet enn det de ser på tv. Jeg vet jeg har mange å ringe til om det skulle være noe. Men hva skal man si? “nå har jeg det kjipt, og hei la meg oppdatere deg på den siste måneden i livet mitt, og du om din”. Jeg savner å ha noen å snakke med hver dag. Noen å sende melding til om noe skjer. Det er min egen feil også. Min egen feil fordi jeg valgte å svare på en jobbmail istedenfor å åpne samtalen til en venninne på facebook.
Jeg opplever så masse, men jeg deler det ikke med noen. Jeg går ikke til en jobb eller til en skoleklasse med venner. Jeg opplever de sykeste tingene, men jeg gjør det alene. Jeg har ingen å vende meg til, fnise til eller småsnakke med om alt som skjer når jeg er på jobb. Mitt dansecrew var vel ekstra spessielt for meg, for da delte jeg alt med noen andre. Det var veldig fint, men jeg snakker jo ikke med dem heller lengre, for jeg har ikke tid, og de har ikke tid. Tid til hva da, å leve? Ikke vet jeg.. Jeg har voksne mennesker, produsenter, managere og businessfolk rundt meg. Profesjonelle. Så jeg blir slik, jeg også. Jeg har dere, det har jeg jo.. Og det er jeg glad for. Dere har meg også. Det er derfor jeg skriver her nå, fordi jeg trenger å snakke med noen. Da blir det dere, da.
Jeg føler meg mislykket på tross av alt jeg oppnår. Jeg er veldig stolt over meg selv så klart, og jeg gir meg selv ofte klapp på skuldra. Men som jeg sa, så er jeg ikke best. Jeg er i en bransje hvor man kriger om å tjene mest, å bli lest av flest, og så videre. Jeg bryr meg ikke om penger, det blir som tall, som en konkurranse fram til neste års skattelister. Ikke penger jeg bruker eller setter pris på. Det er sinnsykt. Jeg føler meg plassert feil, for jeg vil gjøre en god jobb, jeg vil være anerkjent, ikke bare KJENT. Ikke bare en skandale.
Jeg føler meg som en slåball som blir kastet imellom for at andre også skal tjene mest mulig penger på meg. For at jeg er en “merkevare”, men så er jeg jo egentlig bare en person. Nå har jeg heldigvis fått management, så da blir det nok bedre med de følelsene.. Og jeg vil gjøre alle glad, så jeg sover 5 timer per natt på det maksimale, og likevel får jeg ikke gjort alt. Det er sinte mennesker rundt meg for at jeg ikke rekker å være sosial eller fordi jeg ikke har overskudd til å se på en film, en serie eller hva det nå måtte være, for jeg har ikke tid. De få øyeblikkene hvor det skulle være realistisk å gjøre noe sånt, da må jeg sove. Det er vel dette flink-pike syndromet som jeg i aller høyeste grad lider under. Som så mange andre. Som tydeligvis alle andre.
Jeg føler ikke mange av oss tør å si det, men jeg er ensom.
I går ble jeg invitert på et event i regi av Elle, og på innbydelsen sto det noe om julegaveshopping. Fett, tenkte jeg. Da kan jeg handle julegaver på kvelden, drikke litt samtidig og få gratis mat! Perfekt! Så, jeg inviterte med meg min venninne Louise, dro til Aker Brygge og var fast bestemt på å komme hjem med noen julegaver. Lang historie kort, jeg misforsto. Det var ikke noe julegaver. Det var veldig lite mat. Det var nesten bare alkohol, haha.
Et glass ble til to, to ble til tre, tre ble til seks og før jeg visste ord av det hadde vi flyttet “festen” til badet og satt like gjerne der å skravlet. Jeg møtte en person jeg kjenner, og det var Stian Blipp. Istedenfor å oppføre seg som et normalt menneske begynte jeg å snakke om julebord og at “DET burde vi ha!!!”, (ettersom vi er i samme management nå) og jeg var helt overgira av tanken ettersom jeg aldri har vært på julebord. De hadde visst hatt ett, for en hel måned siden. Vel vel, neste år da!
Fine Louise!
Søte (?) meg, haha..
Det var faktisk såpass at jeg måtte ta en paracett da jeg kom til frisøren.. Men nå er jeg tilbake i god form, og sitter med farge i håret! Æh, gleder meg til å vise dere!
Jeg er hos frisøren min Sara på hendrix hair, og er snart klar for store forandringer.. IGJEN! Nok en gang skal jeg teste noe helt nytt.. Fortsettelse følger!
Jeg pleier vanligvis ikke å gi slike mennesker som dette oppmerksomhet, men siden dette trollet har fått over 440 delinger på innlegget sitt i tillegg til masse oppmerksomhet på facebook føler jeg at jeg burde gi et svar. Innlegget jeg sikter til er dette (der fikk du litt reklame du, mannen!). I innlegget blir det påstått at jeg er styrt av “bakmenn” som bestemmer hva jeg skal blogge om for å få frem et politisk budskap, at jeg er vegetarianer fordi jeg får betalt for det og prøver å skade unge mennesker sin helse. At jeg rett og slett bare er en talsperson for å lure unge mennesker til å bli hjernevasket.
I tillegg skriver denne mannen at han er i kontakt med venner og bekjente av meg for å få vite “sannheten” bak hvordan jeg virkelig er – det håper jeg nesten at han er, eller prøver på, for det hadde vært veldig morsomt å se hva han og fantasien hans er i stand til. Så dette er vel nesten en oppfordring fra meg 😉
Men, innlegget var ikke det mest spennende! Jeg har sett på kommentarene, og jeg vil gjerne svare på noen av disse istedenfor. Veldig morsomt for meg, kan jeg love dere.
Mitt svar:
Med venstresiden mener du vel politisk, til de unge leserne mine som ikke forstår dette. Ganske ironisk da jeg selv er medlem av unge høyre.. Jeg har aldri blitt tilbudt penger fra et politisk parti, og “30 sølvpenger” er veldig lite i en bloggsammenheng, tro det eller ei. Da får du maks en post på instagram, ikke at jeg snur om hele mitt liv og mine meninger for å få frem noe. Det ville du aldri fått uansett hva du hadde betalt! Så vidt jeg vet ble jeg jo faktisk kjent lenge før jeg hadde noe fokus på dette, men ikke vet jeg..
Mitt svar.
Det er ganske sykt at noen i sitt fulle alvor kan sitte å mene eller tro at jeg er en karakter. At noen har fått meg til å late som om jeg er bimbo for å få kontroll over norske jenter..? Jeg er forresten ikke bimbo. Det har jeg heller aldri vært. Lurer på hvordan noen tror dette skulle ha fungert i praksis, kom noen å “bortførte” meg som barn og bestemte at “hun HER! Hun skal bli toppblogger å lure unge jenter!”.. Vel ja. Dere tok meg. Pappa er venstreekstremist i skjul og ikke min ekte far, han bare lurer meg og styrer meg rundt for å få fram meninger. Og så betaler han meg “30 sølvpenger”.
Mitt svar:
Hehe, denne blir aldri gammel! Fint å kunne bruke mot meg at jeg har tatt silikon når man ikke har så mye annet å ta meg på. Ja, for silikon = dum. Flaks for deg at jeg har så mye botox at den gangen vi eventuelt møtes at du ikke vil klare å se hva jeg føler, ansiktet mitt er alt for strammet opp. Egentlig flaks for meg også, for da ville jeg vel hevet brynene så hardt at de fløy ut av panna mi, Bente Jensen.
Mitt svar:
Hvilken chartertur? Åja, du mener charterfeber? En tur jeg aldri var med på, og et program jeg heller aldri har deltatt på? Så du dømmer meg altså på bakgrunn av hva noen andre har gjort på charterfeber..? Haha jeg var jo ikke der! Rart å ha meg i vrangstrupen for noe noen andre har gjort.
Det er sykt hva voksne mennesker kan få seg til å skrive. Ja, dette er en voksen person, og voksne mennesker som kommenterer. Jeg håper ikke de har barn. Når skal man lære? Lærer man aldri? Hvem er disse menneskene?
Vel vel. Jeg venter spent på fortsettelsen om hvor falsk jeg er.
