stuck

Jeg har på en eller annen måte blitt stuck i Harstad.. Jeg skulle egentlig reise hjem til Oslo i ettermiddag, men på grunn av stormen og min ekstreme flyskrekk velger jeg å være her en natt til. I morgen må jeg hjem fordi jeg skal til Las Vegas, men enn så lenge er jeg altså i nord. Nå har jeg ikke vært i oslo på 16 dager, og det føles som.. tre dager. Tiden har gått veldig fort her, og jeg har veldig delte følelser på å dra hjem for å være ærlig, men gleder meg jo til å se R igjen. 

Og hva gjør jeg nå? Vel, jeg ligger i min faste, karakteristiske rosa hettegenser og slappe av i senga. Dere som har fulgt meg i hundre år kjenner vel igjen denne, den har alltid vært på. Mamma har ikke hjerte til å kaste den stakkars, den betyr jo så mye for meg, haha. Fikk den sponset en gang, og er nok noe av det beste jeg har fått!

I går var jeg ute for å feire med noen venner, vi tok inn på hotell, drakk, dro på byen, ble fulle, dro på nash, sovnet på nash, dro hjem. Sånn var det. Derfor er det deilig å slappe av nå! Vi snakkes litt senere folkens! 

EN NESTEN DUM AVGJØRELSE

Som dere vet er jeg aldri på nash, og i natt fikk jeg virkelig sett hvorfor.. Jeg satt i sofaen klokken halv 6 på morgenen og snakket om min kjærlighet til Justin Bieber. Og SÅ KLART fant jeg ut, på nash, at det er en god plan å betale 15 000 kr for å få ta en selfie med han når han kommer til Oslo, for “det er jo verdt det ikke sant?!”, som jeg så høylytt sa. Dessverre konkluderte hele nashet med at det var en god plan, og så satte jeg prosessen i gang..

Jeg meldte meg først inn i fanklubben hans, som jeg allerede var medlem av men har glemt passordet, og dette kostet penger. Vel inne der skulle jeg bestille billetter, og hva tror dere fulle meg har klart å gjøre? Bestille billetter.. I FEIL LAND! Jepp, hvem var klar for å ta en selfie med Justin i Sverige? Jo, meg. HELDIGVIS og takk gode gud hadde jeg skrevet FEIL på hvilket type kort jeg hadde da jeg skulle betale, alt annet ble rett, og så trodde jeg at den gikk igjennom.. Jeg oppdaget i dag da jeg åpnet safari på iphonen at den ikke gjorde det. Herregud…

Jeg skal med andre ord ikke ta med meg hverken mobil eller bankkort ut lengre, haha. Det er ikke verdt det..

drinking in Harstad be like

Det er så morsomt når jeg oppdager meg selv på nettet litt over alt, jeg blir aldri vandt til det.. Som for eksempel i går, da oppdaget jeg at jeg kom på andreplass av “årets kjendissitater” i dagbladet! Det var altså min “fuck you” på kjendisgallaen de siktet til. Vel vel, haha.. Pappa er stolt iallefall! Før jeg la meg hørte jeg på en podcast om meg selv på VG også. Kult!

Nå sitter jeg med Anne-Sofie og planen vår er å dra ut. Alle i Harstad (eller mange) er KJEDELIGE og skal kun ut i morgen. Men da er jo ikke jeg her, jeg reiser til Oslo i morgen tidlig, så derfor prøver jeg hardt å få noe til å skje nå, haha. I mellomtiden drikker jeg og Anne-Sofie på rommet og fikser oss!

Min julaften i bilder ♥



Måtte jo skype litt med lillesøster som bor på New Zealand!


Gaven fra mamma og pappa, woho!

Alt i alt en veldig fin dag! 

 

du knuste hjertet mitt

Jeg har akkurat kjøpt meg ny paraply. Alle de jeg har hatt tidligere har vært stjelt fra diverse hoteller eller gjenglemt av venner. Endelig har jeg tatt steget, min første paraply. Så utrolig voksen jeg er! Den er fra Gant, dessuten. Neida pappa, den var ikke dyr. 400 kr, og jeg føler at livet er på stell. Nå har jeg tatt ansvar, liksom. 

Jeg småløper ned Karl Johan med paraplyen, mitt rosa hår og en stor pose fra Zara. Rusher forbi den ene gateselgeren etter den andre, og som vanlig en del tiggere. Noen selger = oslo, andre er romenske, noen sitter med hodet bøyd. Det regner og jeg skjuler meg under den fine, dyre paraplyen min. Jeg kan ikke se på de triste sjebnene langs Karl Johan,  jeg kan ikke ta det innover meg, det blir for mye for en som blir så lei seg på andre sine vegne. Paraplyen hjelper meg, den gjør at jeg ikke klarer å se annet enn beina mine som tråkker i søla og rusher mot neste sted på shopping-listen.

Men deg ser jeg likevel.

Takk gud for at jeg så deg, selv om jeg mest sannsynlig kommer til å tenke på det resten av mitt liv. 

Du sitter med ditt bleke ansikt, og dine tomme, lyseblå øyne. Hetta på den slitte, mørkeblå regnjakken din har du dratt så godt det er mulig over hodet, og rundt deg har du alt du eier. En pappkopp med noen enkroninger. En pose med to-tre tomflasker. Tomme flasker, et tomt blikk og et tomt liv. Det er det du har. Det treffer meg at du ser opp mot himmelen. Du virkelig ser. Hva ser du på? Hva drømmer du om? Hva ønsker du deg denne julen? 

Jeg går litt saktere, og stopper opp et par meter bortenfor deg. Faen heller, skal jeg gi deg paraplyen min? Jeg går litt fram og tilbake på stedet, rykker litt til mens jeg vurderer. Nei, jeg kjøper deg heller en ny! Jeg småløper inn mot narvesen med paraplyen min enda slått opp. “Unnskyld, selger dere paraplyer?”, og mannen i kassa ser rart på meg. Jeg har jo en paraply. Den er så fin, dessuten. Men nei, så klart er alle paraplyene utsolgt på en dag som denne, og likevel har ingen kjøpt en til deg. Jeg spør om jeg kan få ta ut penger, og det kunne jeg. Kun 500 kr som det minste. Jeg tar det, og løper ut igjen.

Jeg var nesten litt redd for at du hadde gått, men “heldigvis” satt du ute i regnet enda. Jeg går fort mot deg og hilser med et smil. Du klarer nesten ikke å snakke, du stammer fram noen små vokaler som jeg ikke oppfatter. Jeg setter meg ned på huk med paraplyen over oss begge. Jeg tar hånden din, og legger 500-lappen forsiktig inni. Noen ville kanskje sagt “ikke bruk det på dop, a!” men du skal faen få bruke det på hva du vil, men du skal slippe å bruke penger på en paraply. 

“Du kan ta paraplyen min også, sier jeg”. Dine tomme, blå øyne blir til noe annet. Glede. Iallefall for et sekund. Jeg hjelper deg med å plassere paraplyen i hendene dine, og du skjelver. Mine små hender rundt dine. Hendene dine er så svake. Jeg må holde rundt de tynne, bleike fingrene dine og presse dem rundt paraplyen slik at du får et ordentlig grep. Nå blir du beskyttet for regnet, men også alle de stygge blikkene folk sender til deg – eller enda verre, de som ikke ser. I noen sekunder sitter vi alene på gata, jeg og du. Det føles i alle fall sånn, Karl Johan forsvinner og det samme gjør stresset. Jeg holder hardere rundt de bleke, tynne og kalde fingrene mens tårene presser på. Jeg kjemper imot, og smiler. 

“Hva heter du?” sier jeg.

“R…o…” klarer du å stamme fram. Det gjør meg så vondt at du har vært en baby engang, og at noen har gitt deg et navn som du ikke lengre klarer å uttale. Kanskje det ikke kommer noen i begravelsen din den dagen du dør. Jeg skulle ønske jeg kunne komme, selv om det er sykt å tenke sånn.  

“Jeg heter Sophie”. 

Jeg slipper taket på hånden din, og du knuser hjertet mitt med blikket ditt. Håpløsheten. Jeg vender på hælen og går, så gråter jeg ned hele Karl Johan. Regnet treffer meg, men det treffer nok deg hardest. 

Dette er nå tre uker siden, og i dag er det julaften. Sitter du enda der? Ser du opp mot himmelen? Ønsket du deg noe til jul?

Gled noen andre i julen. Du trenger ofte ikke se så langt, og noen ganger behøves ikke mer enn å slippe egoismen din, og gi bort den jævla paraplyen. 


 

bildekilde  / her. 

 

GOD JUL!! ♥

GOD JUL alle fine blogglesere!! Håper dere får en fantastisk julaften, min har i alle fall startet veldig bra OG jeg får endelig bruke julegenseren min. Nå skal vi dra til familie! Love love ♥

svar på spørsmål – mine juletradisjoner

Leserspørsmål: hvordan feirer jeg julaften? 

Jeg feirer alltid julaften hjemme med familien min. Jeg står opp rundt klokken 10, spiser frokost med familien og ser på tv – tv er faktisk en svær del av min julaften, haha. Tre nøtter til askepott, reisen til julestjernen og en eller annen film utover kvelden.. Gjerne Love Actually eller Edward Scissorhands! På formiddagen slapper vi lenge av hjemme, spiser godteri fra julestrømen og slapper av. Tidligere har jeg alltid hengt endel med lillesøsteren min på julaften, men nå er hun på utveklsling så da blir det meg alene eller med mamma eventuelt. Pappa er ikke så glad i julefilmer osv. Rundt klokken 17 synger sølvguttene julen inn (også på tv, hva skulle vi gjort uten..), og så drar vi avsted til familie for å spise middag. Dette året blir det tante og onkel! Her åpner vi gaver, snakker og spiser i noen timer. så kommer jeg hjem igjen, spiser mer godteri, ser på mer tv, holder på med gavene og så… så legger jeg meg! Feste gjør jeg de to dagene etter, på julaften holder jeg meg 100% unna alkohol. 

Julaften så jo helt annerledes ut da jeg var liten, med alle små tradisjoner og at man lekte med gavene sine hele kvelden.. Og at julenissen kom, som alltid var onkel. Nå er jeg ikke så veldig nøye på hva jeg gjør, så lenge jeg får være med med familien, snakke sammen, se på tv og spise god mat. Det er julen for meg! 

 

 

 

 

 

VIDEOBLOGG – hvor mye har Sophie Elise forandret seg?

Videoblogg! Media skal ofte framstille det som om jeg det siste året har forandret meg, og at jeg har endret “image”. Men har jeg egentlig det? Jeg og Joakim tar en titt på en videoblogg fra 2010, for å sjekke hva som egentlig er nytt!  

Dette var en videoblogg som var ganske emosjonelt vanskelig å lage, og jeg ante ikke at jeg kom til å få den reaksjonen jeg fikk.. Jeg er ikke så god til å vise følelser, men jeg ble faktisk ganske trist av å se på denne videoen fordi jeg selv vet hvor fælt jeg hadde det på den tiden. Men jeg er også stolt over meg selv for at jeg klarte å bryte ut av det, og at jeg aldri sluttet å tro på drømmene mine <3 Det håper jeg alle dere gjør, og vit at dere har en “storesøster” i meg om dere trenger det! 

Om du vil se videoene våre en dag før de kommer på bloggen, må du subscribe på youtubekanalen vår! Det gjør du enten ved å trykke her, eller på bildet under.

Forresten tusen tusen takk til Joakim for at du er så morsom, at du gidder å lage alle disse videoene med meg og ikke minst klippe dem etterpå, at du er en god venn og takk for dette fantastiske innlegget du skrev til meg. Takk for at du gidder å høre på mine prolblemer om alt og ingenting, at du alltid tar telefonen, at du er gjennomgod og at du alltid får meg til å le. Loves you! 

  

jeg ser ut som et annet menneske


På bildet til venstre var jeg 14 år, det vil si, på 6 år har jeg endret meg så utrolig mye! Jeg synes jeg ser ut som et annet menneske. Det verste er vel at jeg ser mindre “fresh” ut som 14 år gammel enn jeg gjør nå. Jeg hadde mer rynker da, men det er vel på grunn av botox.

 

Jeg vet at noen kommer til å si “du var mye penere før, som naturlig”, men det er jeg veldig uenig i, og det er jo tross alt jeg som skal like mitt eget utseende. Jeg var vel.. søt, men jeg føler meg på en rar måte mer som meg nå. 

kjære deg

Jeg husker hvor mye jeg hatet deg. Du gjorde meg kald, irritert og isolert fra alt og alle. Jeg ville ikke bevege meg ute på grunn av deg. Du fikk fram raseriet mitt flere ganger, du fikk meg til å falle, det er ikke så enkelt å stå på bakken din på denne årstiden. Jeg overbeviste meg selv flere ganger, om og om igjen, at “nå skal jeg dra og aldri komme tilbake”. Du gjorde ofte festene vanskelige. Jeg hadde det ikke like gøy på grunn av deg, når jeg falt rundt i høye hæler, prøvde å støtte meg på venninner, falt og slo meg, gråt. Frøys. Det ble aldri varmt da jeg var nær deg, føltes det som. Alt var bare mørkt og trist. 

Du viste meg det vakreste som finnes. Du viste meg hva det betyr å være fri. Du gjorde meg til den jeg er i dag. Likevel klarte jeg ikke å se det. 

Men selv om det er lenge siden jeg forlot deg, er det alltid en del av hjertet mitt som tilhører bare deg. Som regel kan man ikke se hva man har før man har mistet det. 

Nå er jeg med deg igjen. Det er lenge siden sist nå. Du har nesten vært død for meg, for hos deg er det ikke noe å hente – tenkte jeg. Jeg ville ha spenning, fart og eventyr. Det gamle ble for kjedelig. Jeg har en tendens til å lage drama om alt er for behagelig, men slik er ikke du. Du er trygg, og jeg er farlig. Vi fungerte ikke sammen. I sommer bestemte jeg meg for at du bare gjorde livet mitt til et helvete. Men her er vi igjen. Nå har du meg igjen. 

Jeg ligger i mørket ditt, jeg hører ikke en lyd. Når andre kanskje ville ha vært redd, gjør du meg trygg. Du får meg til å være rolig. Jeg forteller ofte stolt om tingene du har lært meg. Alle stormene jeg kan stå i, hvordan jeg holder meg på jorda og hvordan jeg aldri fryser lengre. Det er på grunn av deg. Vi er på samme frekvens, jeg og du. 

Kjære nord-norge, jeg er lei meg for alt jeg har sagt. Det er du som er hjemme, det kommer alltid til å være deg i hjertet mitt. Tusen takk for verdens beste barndom, ungdom og liv. Jeg er utrolig stolt av å si hvor jeg kommer fra.