Nå, når jeg starter dette innlegget, er klokken 06:09 på morgenen. Jeg har ikke sovet hele natten. Jeg vet ikke om det er jetlag eller om det er tankene mine som holder meg våken. Alle dere sover vel sikkert akkurat nå, håper jeg.
Psykologen min sa noe til meg som virkelig satte igang tankene mine. Forresten, når jeg skrev “psykologen min” følte jeg meg gal for et lite sekund. Men det er jeg ikke, det er bra å ha noen å snakke med, et sted hvor man kan være seg selv og slappe av, til tross for at personen i andre enden faktisk får betalt for å høre på deg. Uansett, da. Han sa “grunnen til at du føler det slik som du gjør, er fordi det er et så stort sprik mellom hvordan du faktisk har det, og hvordan folk tror du har det”. Jeg vet ikke om det sier dere så mye, og jeg vet jo egentlig ingenting om hvordan dere tror jeg har det, så alle mine tanker blir egentlig bare et kaos og et virvarr for jeg vet jo egentlig ikke en dritt om hverken meg selv eller dere. Men, dette skal være mitt forsøk på å gjøre det såkalte “spriket” litt mindre og fortelle dere om hvordan jeg har det – jeg synes for å være helt ærlig at det er fælt å åpne meg slik som dette. Det gjør meg kvalm, nervøs og jeg føler meg litt “lett på tråden”, som om jeg bretter ut alt om mitt privatliv til fremmede mennesker. Unner dere meg noe godt? Vil dere at jeg skal ha det fælt? Eller mener dere at jeg klager unødvendig?
For ja, jeg får høre at jeg ikke kan ha det kjipt. Jeg forstår at det fra utsiden må virke rart at jeg ikke skal ha det særlig bra. Man kan se det materialistiske, pengene, et spennende liv med reiser, shopping, kjærlighet, late dager som jeg styrer selv og opplevelser jeg kommer til å glede meg over på gamlehjemmet. Og på snakk om gamlehjemmet, den gang jeg forhåpentligvis blir så gammel at jeg skal mimre tilbake til denne tiden, vil jeg angre så fryktelig på at jeg ikke hadde det bedre med meg selv. At jeg ikke nøyt alt. For det gjør jeg ikke.
Jeg fortjener ikke å ha alt som jeg har, fordi jeg klarer ikke å sette pris på det. Jeg ønsker så gjerne å føle geniun glede, men det skjer ikke. Jeg kan stå på miami beach og betrakte alt jeg kun har sett på film, ha penger til all shoppingen jeg drømte om da jeg var yngre.. men hva føler jeg? Ikke så mye. Jeg forstår godt at vi ble tilbudt psykolog etter “mitt dansecrew” fordi den nedturen å komme tilbake til hverdagen har vært brutal for å si det mildt, kanskje spessielt for meg som ikke har noen faste rutiner. Så hva gjør jeg? Søker skole i hytt og pine, søker skole i LA, i oslo, jeg søker som makeupartist, fotograf, journalist, ALT. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg er desperat etter noe stabilt å holde meg fast til. Jeg setter alarmen på 09, avtaler med meg selv at “i morgen skal jeg gjøre sånn og sånn”; men så ligger jeg våken hele natta likevel og klarer liksom ikke å følge rutinene jeg setter for meg selv.
Og samtidig blir dette feil å skrive, fordi jeg ville jo ikke byttet bort livet mitt mot noe. Jeg vil være usynlig, men samtidig vil jeg ikke legge ned bloggen og jeg vil ikke slutte med tv-jobbingen. Men jeg vil ikke at folk skal vite hvem jeg er. Gir det mening? Det blir jo totalt feil at jeg i det hele tatt skriver dette innlegget, for de som leser det trykker seg jo inn på bloggen min og ser trynet mitt over headeren og vet at “det der er sophie elise”. Og så gir det meg noe, samtidig som det gjør meg redd… Og så elsker jeg oppmerksomheten, og så hater jeg den, og så blir jeg fanget i en midtvei hvor jeg lurer på hvem i all verden jeg egentlig er og hvordan jeg skal kunne uttale meg om noe som helst, fordi jeg endrer meg konstant.
Jeg føler meg omgitt av så mange forskjellige mennesker som seg meg på ulike måter og jeg innretter meg etter andres forventninger istedenfor å stoppe opp og spørre meg selv – hvor ble det av meg? Sluttet jeg å se på meg selv som menneske og begynte å se på meg selv som “forbilde” og “blogger” og “offentlig person” i sekundet folk begynte å kalle meg for det? Jeg er ikke et forbilde, en offentlig person eller en blogger. Jeg er meg, men problemet er at jeg ikke aner hvem det er lengre.
Jeg var fristet til å spørre dere, hvem tror dere jeg er? Som om dere skulle ha peiling, kunne peike meg i rett rettning. Dere forteller meg hvilken hårfarge jeg bør ha, hvor jeg bør dra på ferie, hva jeg bør gjøre når jeg er der, om jeg bør være sammen med kjæresten min, hva jeg bør mene og hva jeg bør tenke. Og jeg gir dere respons og innretter meg, fordi det er det rette å gjøre når livet ditt er jobben din. Jeg er ikke trist når jeg skriver dette, langt ifra. Jeg er bare veldig apatisk. Jeg har blitt en negativ person. En fitte, sånn egentlig. Alle liker jo å framstille seg selv som “åh jeg er så snill / god / omtenksom” men jeg er egentlig bare en kald idiot om jeg får være ærlig. Selvinnsikt har jeg i det minste. Og samtidig så er jeg jo egentlig veldig snill, omtenksom og setter andre før meg selv, ÅPENBART, for det var slik jeg endte opp her. Alene i senga med tanker om hvem jeg er, mens andre sikkert sover etter en hard tur på fylla som jeg egentig skulle ha drept for, men det ender alltid med at jeg drar hjem tidlig fordi jeg orker ikke å høre “du ser ut som en hore” og “du er et dårlig forbilde” fra folk som har fått seg et glass for mye.
Nei dere, jeg vet ikke hva jeg trenger. Rutiner? En klem? Eller kanskje jeg bare trenger søvn. Kanskje jeg bare må sove, publisere dette innlegget, og late som om det aldri skjedde og så starte på ny i morgen med ” dette har jeg gjort idag” og “alt er så bra”.
For å avslutte dette innlegget vil jeg linke to gamle innlegg. Først dette, og så dette – jeg måtte smile litt av meg selv “jeg får lov til å blogge!” som overskriften var. Så utrolig søt, ung og teit jeg var. Savn.
