Nå er det på tide med en aldri så liten konkurranse for dere jenter som leser bloggen min! Jeg har hatt et samarbeid med luxushair i flere år, og selv om jeg nå i hovedsak bruker tape-extensions fra frisøren min, kan jeg varme clips fra nettbutikken på det varmeste. Disse brukte jeg i flere år, og ville aldri ha byttet dem mot noe annet merke innen clips!
Det er en veldig enkel konkurranse, og premien er kjempefin – du kan nemlig vinne et valgfritt sett extensions fra luxushair, bare ved å like luxushair på facebook HER og så legge igjen en kommentar under dette innlegget med mailen din og navn.
Luxushair er 5 år i 2014, da blir det gode tilbud og fine konkurranser til dere 🙂
Om du vi ha dobbelt så stor vinnersjangse, kan du melde deg på samme konkurranse som jeg har gående på instagrammen min @sophieeliseblogg. Jeg trekker altså en vinner her, og en på instagram!
Noe av det jeg liker aller best med å få litt farge på kroppen, er at øynene mine kommer mye bedre fram. Jeg elsker å ha blå øyne, som faktisk er den mest sjeldne øyefargen i verden! Det er kanskje litt lett å glemme når man bor i Norge, for her er jo ikke akkurat den fargen så unik. Men, det er ikke uten grunn man blir populær på sydenferie om man er blond med blå øyne, hehe. Så, fargen er iallfall på god vei, og i morgen er siste dag med soling for min del. Da må jeg presse på!
Bikini fra hot anatomy, nelly (annonselenke) jeg bruker alltid medium i overdeler på bikini, til de som skulle lure. Shorts er tre år gammel fra BIKBOK
Det er ikke alltid like lett å komme med morsomme tekster på bloggen når man mest bare ligger ved bassengkanten og leser bok dag ut og inn – men en hendelse kan jeg likevel dele! Jeg skulle gå for å lete etter smoothie, det virker som om det er sjelden vare når man er i varmere land, jeg finner det aldri! Uansett, jeg gikk inn på et bakeri for å spørre der, og på gulvet sitter verdens søteste lille chihuahua, som åpenbart tilhører eieren av stedet. Jeg bøyer meg ned og snakker litt til hunden, som tar et lite steg mot meg før den klikker helt i vinkel og hopper mot meg, bjeffer og glefser etter hånden min, jeg setter meg opp men hunden slutter ikke, den løper mot meg og jeg setter jo også igang med å løpe, så vi sirkulerer rundt i bakeriet mens jeg hyler, med en liten chihuahua på slep. Jeg løp ut fra butikken og flere kunder begynte også å reise seg, haha. På grunn av en liten chihuahua, altså. At man kan bli så skremt av noe som veier 2 kg! Eieren måtte ta hunden med på bakrommet slik at jeg forfjamset kunne spørre etter smoothie, noe de ikke hadde. Jeg gikk og lo litt for meg selv hele veien hjem, mens jeg enda hadde høy puls. Er-det-mulig.
Heldigvis er ikke kattene mine like sure – jeg har alltid trodd, og tror enda, at dyr er en refleksjon av eieren sin. Derfor er Rigmor en liten tøffing som aldri blir redd, er sosial, tisser på stuegulvet og spiser hestebæsj (for det er ting jeg har for vane å gjøre). Haha, neida. Men dere skjønner! Tusen takk for alle tips angående kattenavn, så mange søte og stygge navn, haha Jeg har funnet flere favoritter, men å gi dem et navn er noe jeg må ta med kjæresten min når jeg er tilbake i norge. Jeg gir dere en oppdatering på hva vi finner ut, det blir garantert ett dere har plukket ut! Så langt er nok Kjartan, Mozart eller Olsen favorittnavn på hannen, mens hunkatten er litt vanskeligere. Husmusa var ganske søtt, da!
Forresten, så har det kommet en ny gossipblogg, som jeg etterspurte. Eller det kom faktisk ganske mange, men det er kun en jeg synes er grei å lese – gøy å lese om både seg selv og andre, og mener man som blogger og offentlig person bør tåle litt. HER finner dere den (og nei jeg eier den absolutt ikke om noen skulle tro det, en blogg er mer enn nok).
Om jeg ikke har hatt motivasjon til å starte en sunn livsstil før, så har jeg det iallfall nå, etter flere år med å stappe kroppen min full av unødvendig mat. Her om dagen var jeg på Albir Medical for å ta en ganske spesiell type fotbad, hvor en del av giftstoffene man har i kroppen skal bli dratt ut gjennom fotsålen. Jeg tenkte helt ærlig at dette ikke kunne komme til å fungere, og at ingenting kom til å skje. Men jo, etter bare 15 minutter med fotene mine i vann, hadde det gått fra å være helt klart til å bli gult og ekkelt. Da kom altså mye av nikotin, E-stoffer og diverse fra kroppen min ut! Det var en wake-up call for min del, for å si det mildt. . Og at dette kun er en lite del av alt som flyter i kroppen min er jo ikke akkurat en særlig fristende tanke
Og overasksende nok fikk jeg beskjed om at jeg faktisk har en overasskende sunn kropp, noe som ble begrunnet med at jeg ikke spiser kjøtt, faktisk. Da blir det liggende mye rart i kroppene deres, skal jeg love! Men jeg ble uansett supermotivert, og siden da har jeg sjekket baksiden på alt jeg har kjøpt på matbutikken, og når vi har vært ute og spist har det gått i kun salater. Brus, iste og saft har jeg heller ikke drukket, og juicen skal nøye sjekkes før jeg putter det i kroppen. Godteri skal jeg også sjekke nøye, og kun unne meg det en absolutt sjelden gang – føler faktisk det blir feil å si “unne meg det” for det er jo tross alt ikke bra for hverken innsiden eller utsiden av kroppen. Og alkohol? No way. Nikotin? Absolutt ikke. For å være ærlig frister det egentlig ikke å putte noe som helst i kroppen etter dette, haha. Men allerede etter disse dagene merker jeg at både huden og formen min har blitt bedre
Med en gang jeg er hjemme i Norge skal jeg gå til innkjøp av masse kosttilskudd, frukt, grønnsaker. . Ja, hehe. Hva mer? Trenger tips fra noen sunne sjeler der ute!
Vi har nå byttet hotell – fra å være i en fin suite i toppetasjen, er vi nå i en leilighet hvor man faktisk har lovt til å ha dyr, haha. Så her skal jeg og mamma slappe av de neste dagene, før vi reiser til norge på mandag. I dag var faktisk første gang i løpet av hele ferien jeg solte meg, meg og hele eldrebølgen lå og koste oss ved bassenget! Her i Albir er det jo stort sett bare folk over 60, så mye liv og røre blir det iallfall ikke. Noe som er godt, for snart er det tid for festival hvor jeg misstenker det kommer til å være heeelt motsatt, hehe.
Noen stemningsbilder fra de siste dagene i Albir. Slik har altså hverdagen her vært!
Jeg må også takke alle de fantastisk fine leserne jeg har som har skrevet kommentarer og mailet meg de siste dagene for å hjelpe med kattene. Herregud som det varmer, dere har virkelig gjort en innsats for meg! Uten dere hadde det aldri gått, for nå har situasjonen faktisk løst seg. I kveld skal jeg å møte en norsk jente som skal ha kattene fram til i starten av August, da jeg kommer ned hit og henter dem igjen. Jeg fikk til og med mail fra selveste mattilsynet, ettersom så mange hadde mailet dem om råd på mine vegne. Tusen, tusen takk!!! Alt har ordnet seg, og kattene kommer til å ha et supert hjem her den kommende tiden, og så hos meg i oslo Det var forresten mange som lurte på hvordan det blir med kattene, siden jeg og Mathias reiser så mye. Vi har reist så mye fordi Mathias ikke har hatt fast jobb, men nå som han har det,kan vi naturligvis ikke dra bort hele tiden. En reise nå og vil det jo bli, men det er jo ikke verre enn at noen kommer innom og gir kattene litt mat og kos mens vi er bortreist. Jeg har jo tenkt igjennom det så klart
Nå trenger jeg imellomtiden masse søte kattenavn fra dere! Og ikke noe gråpus, chanel osv. Dere vet jo at jeg har en hund som heter Rigmor, og lista ligger vel egentlig litt deretter (min første tanke var å kalle den ene katten Farmor, for å si det sånn). Det er en gutt og en jente, hvor gutten er den mørke, og jenta er den lyse. Kjør på, jeg trenger tips!
Som jeg nevnte litt kort for dere tidligere, har jeg hatt et lite ønske om å se etter hvilke muligheter det finnes for å operere nesen på nytt, eller iallfall få en profesjonell mening angående hva som skjedde under sist operasjon, og hva som kunne ha blitt gjort annerledes. Så, for ca et halvt år siden begynte jeg å søke etter informasjon på nett, i tillegg til å høre rundt med folk jeg visste har gjort plastisk kirurgi i utlandet. Etter hvert kom jeg fram til Albir Medical – og hit skulle jeg jo nå i Juni! Så, her var jeg på konsultasjon med en kirurg for et par dager siden. Dette er på ingen måte reklame da jeg ikke ville ha reklamert for plastisk kirurgi, men jeg er opptatt av å komme med mine historier for å eventuelt hjelpe andre som er i samme situasjon som meg. Om man først er innstilt på en operasjon, så gjør man det jo uansett. . Albir Medical er kåret til en av de beste klinikkene i verden, og kirurgen jeg skulle møte driver blandt annet med re-konstruering (etter ulykker, f.eks) og har neser som en favoritt innen kirurgi. Jeg vet for en fakta at flere kjente, rike og profilerte mennesker kommer hit for å fikse på ditt og datt, så jeg følte meg forsåvidt veldig trygg.
Men, etter møtet med kirurgen sa han til meg at han mener jeg absolutt bør vente minst ett år til før jeg i det hele tatt vurderer noe, og at nesa mi er bra som den er. Det var jo godt å høre, å få en slags bekreftelse fra en proff, så får vi se hva jeg føler om et år da. Da kommer jeg nok ned hit igjen om så skulle være, neseoperasjon koster i tilegg 12 000 kr mindre her enn i Norge (sånn ca), og når jeg bodde i Harstad kostet det faktisk mer med flybilett til oslo enn ned hit – man kan fly direkte til Alicante flyplass fra mange steder i Norge, og det er kjempebillig.
Her er meg og hun som eier klinikken, Laura! En fantastisk herlig powerwoman, som jeg beundrer for alt hun har fått til. Hun er så smart og står virkelig opp for seg selv – og ikke minst for meg! Det var hun og mannen hennes som hjalp meg å ordne alt med kattene, uten dem hadde jeg aldri klart det. Mannen hennes er norsk og heter Jarl, det er han jeg har mailet med de siste månedene for å finne ut om klinikken, priser osv. Om noen norske skulle være interesserte eller har noen spørsmål fikk jeg lov å gi dere mailen hans, som altså er[email protected] – han er superflink til å svare på alt!
Ble ingen operasjon på meg denne gangen altså – det var ikke planen heller, men mest å få meningen til en kirurg og den har jeg nå. Jeg tok uansett to behandlinger på klinikken idag, som jeg kan fortelle dere om senere om dere vil? Jeg fikk nemlig dratt masse giftstoffer ut fra kroppen min, gjennom foten! Helt sinnsykt rart å se på. .
Fra gamlebyen Altea. Kjolen jeg har på meg er fra nelly HER(annonselenke) ps – ikke min Michael Kors veske, tante sin som vi brukte for å ha alle tingene i.
Huff, dette har vært en lang dag. Den startet kjempefint med en tur til gamlebyen sammen med mamma og tante, hvor vi koste oss og så på gamle bygg, kirker og spiste god mat. Men idag var jo tross alt dagen hvor jeg skulle ta kattene med til veterinær, og etter å ha blitt anbefalt en god dyrelege av noen lokale her, ventet jeg håpefullt på positive svar. Men, jeg har desverre blitt svindlet ganske kraftig – på den veste måten jeg kunne ha tenkt meg. Kattene mine er 6 uker gamle, og har med andre ord blitt tatt fra moren sin lenge før de skulle. De har ikke utviklet ordentlige tenner engang, og skal ikke ha den maten de har fått hos meg eller på dyrebutikken. Jeg reagerte jo på at de ikke var så stødige og ikke minst små, men jeg tenkte det måtte være noe med rasen eller livet de har hatt til nå. Jeg skjønte jo at nå er virkelig alt håp ute, fordi de må være tre måneder for å få de inn i norge, og da med rett vaksiner. Nå er de for unge til å få de vaksinene de skal ha. .
Jeg dro med en fantastisk spansk dame som heter Laura, og hun og mannen hennes (som er norsk) hjalp meg i hele kveld. Vi kjørte til dyrebutikken og klaget, og dama som jobbet der påsto enda at de er tre måneder, og at hun ikke kunne ane noe annet, og henviste oss videre til hennes dyrelege. Vi dro dit, han sa det samme – de er alt for unge, og det er overhode ikke forsvarlig å ha dem borte fra moren sin. Vi dro tilbake til butikken, hvor hun da etterhvert innrømte sine feil. Når det kom fram for henne at jeg er ganske kjent i Norge og at jeg (utrolig nok) faktisk har på film at hun igår sa til meg at de er tre måneder gamle, innrømte hun sine feil. . Hun visste at hun ble filmet av meg i går når hun kjøpte kattene, så hun hadde ingenting hun skulle ha sagt. Det er jo faktisk ulovlig i Spania også, å selge dyr i butikk som er under den og den alderen. Derfor truet Laura (som er en veldig power-woman) henne med å saksøke, og at hun har med å fikse dette på en eller annen måte for meg.
Så, etter forferdelig mye styr endte det altså med at kattene mine enten må bli levert tilbake, avlivet, eller at de må bo hjemme hos hun som eier dyrebutikken hjemme hos henne, hun skal ha ansvar for og betale for at de får pass til norge, vaksinene de trenger og chip, slik at jeg kan hente dem helt klare i starten av August. Hun skal skrive på en kontrakt (ja faktisk) hvor hun skal gi meg ukentlige oppdateringer på kattene via mail, hvor jeg får bilder, oppdateringer om formen deres, og oppdatering om hvordan det går i den medisinske prosessen deres. Så, på mandag må de altså å bo hos henne, som jeg ikke kjenner, men heldigvis har hun to katter av samme rase selv så jeg stoler litt på at det kommer til å gå bra – også med tanke på at jeg skal få oppdateringer.
Så ja. . Dette har vært ekstremt vanskelig og kostet meg både tid og penger, og jeg er så lei meg. Jeg har vondt i magen og tårer i øynene, den ene katten ligger ved siden av meg nå og koser seg, og jeg føler at jeg svikter noe så grusomt som snart må ta dem til et nytt hjem, for at de så må bytte hjem igjen å komme til meg om en måned. Jeg vet at det er ganske ille for katter å bytte slik rundt på hva som er nært og kjært rundt dem. . Men, i starten av August kommer de til meg og Mathias, da skal de få et stabilt hjem for resten av deres liv med all kosen, lekingen og maten de skulle trenge. Uten noe stress og mas. Men likevel gruer jeg meg helt forjævlig mye til mandagen, og håper sånn det kommer til å gå bra.
Om noen tilfeldigvis bor i Albir / Benidorm eller nærområdet og kan ha to små søte katter fram til starten av August og ta ansvar for disse tingene (mot å få betalt av meg, så klart – dekker utgifter, og betaler den personen som passer kattene) er jo det uten tvil best, fordi hun dama på dyrebutikken virket helt sinnsyk. Skyter vel kanskje litt blindt her, men da er det bare å kontakte meg på mail – om så du kjenner noen som kjenner noen osv, be dem kontakte meg, omså de er usikker på om de kan så vil jeg jo forklare litt mer om situasjonen og hva som kreves. Men uansett, om ikke, så har vi en midlertidig løsning.
Vel, det var nok kattemas fra min side for en stund! Det er verdt det, alt dette styret, og håper kattene vil tenke det samme når de kommer til norge mot slutten av sommeren. .
Jeg har nå lest igjennom kommentarene deres fra gårdagens innlegg om kattene, og jeg forstår både den ene og den andre siden av saken. Jeg er utrolig og smertefullt klar over hvor disse dyrene mest sannsynlig kommer ifra, og at hele industrien med dyrebutikk styres av etterspørsel og behov – kjøper ingen dyr, er det ingen mer dyrebutikk. Dette er jeg klar over, og var også veldig klar over da jeg gikk inn i dyrebutikken. Men når man først er der, og står ansikt til ansikt med disse to små, åpenbart underernærte og understimulerte kattene som dunker hodet i glasset, så mistet iallfall jeg litt av den logiske tankegangen. . Og det betyr ikke at jeg ikke vet, eller fornekter det som er realiteten. Det er jævlig, men jeg kan ikke annet enn å legge meg flat og ydmyk. Jeg gjorde det som. . ja, jeg kan ikke si det føltes rett, men for meg kunne jeg ikke gå derfra uten dem. Jeg har selv skrevet tidligere på bloggen om at dyr i butikkene blir gasset om de ikke blir solgt (kattene var på salg så det var nok neste steg), og jeg vet også at de mest sannsynlig kommer fra fabrikk (noe lille Rigmor som jeg har hjemme også gjør). Men, nå er de her, og jeg har funnet ut hvordan det skal bli gjort med å få dem til Norge (som kan skje først 2. juli), og disse to skal få et fint hjem hos meg. Og, så adopterer jeg en katt fra dyrebeskyttelsen i Norge senere. Om man tenker seg om, så er nesten alt hyklerisk uansett hvordan man ser på det. Visste dere at kattene og hundene vi avliver i Norge og utland, er en del av foret som kuer, griser osv på industrianlegg faktisk spiser? Og om vi hadde spist hunder og katter ville ikke miljøet, og missbruket av dyr i mat vært like ille som i dag? Og hvorfor spiser vi ikke hunder, men griser? Alt er bare feil, og dette er ting jeg tenker mye på. Det at jeg kjøpte disse kattene er langt ifra like ille som det som skjer i Norge, med kuer og griser. Og om jeg hadde sett en gris som snart skulle ha blitt avlivet, ville jeg kjøpt den også – kanskje uten å ha tenkt, for kanskje det ville ha støttet opp under en fæl insdustri, men det er så utrolig vanskelig når man står der og ser dem i øynene og VET at for akkurat disse to, kan man gjøre noe. Og det har jeg nå gjort, da. Jeg klarte bare ikke å snu meg å gå, det er min “feil”. Jeg hadde sikkert endt opp med alle verdens dyreraser i den lille leiigheten min, om jeg ble stilt ovenfor et slikt valg igjen.
Og det jeg sa om at jeg er for medisink testing på dyr. “For” er vel egentlig litt feil ord, men poenget mitt der var, at jeg vil heller ta medisin enn å dø, om det var valget – medisin som da er testet på dyr, for med mindre man driver med naturmedisin er det ikke andre alternativer. Det betyr ikke at det er greit, men jeg gjør heller ingenting aktivt for å stoppe det, og å ikke gjøre noe er som regel like ille som å si “ja, jeg er for at dyr skal dø”. Jeg tar en paracett om jeg har virkelig vondt i hodet. Det er testet på dyr. P-piller. Antibiotika. Listen er lang, men ender alltid opp med det samme – dyr. Jeg har nå kuttet ut kjøtt, fisk, egg, har begynt nedtrapping av ost og melk, bruker ikke pels, bruker ikke dyretestet sminke eller klær som er fra dyr, spiser ikke gelatin, styrer unna palmeolje, drar ikke på mcdonalds fordi de er helt forjævlige med tanke på regnskog, drar aldri i helvette på KFC, og prøver aktivt å skape interesse og engasjement ovenfor dette. Jeg gjør ikke så godt jeg kan (for da hadde jeg ikke brukt medin testet på dyr heller, og ikke tatt meg råd til å kjøpe klær og heller donert pengene), men jeg er på vei dit jeg vil være. Jeg kan se på dyr, og føle en ro, fordi jeg vet at jeg ikke lengre spiser dem og deres likesinnede. Uansett, om det sto på IQ – da kunne vi jo like gjerne spist mennesker som er helt grønnsak, hadde det vært rett? For hva er da egentlig forksjellen? Skulle de ha blitt pint? Nei, de får et verdig liv så godt som det lar seg gjøre, og en verdig død. Håper vi kommer dit med dyrene en dag.
Det er synd at hver gang man har et synspunkt, som i bunn og grunn er i beste mening, skal andre finne feil ved det. Men jeg skal fortsette å stå på det jeg mener, fordi jeg er så sikker på at jeg aldri kommer til å la meg knekke av det, og all kritikken jeg får. Jeg gjør feil, men jeg gjør mitt beste for å rette opp i det, og gjøre livet fint for ALLE levende vesner rundt meg, og ikke minst i verden. At jeg kjøpte kattene var kanskje “feil”, men prøv å se det fra mitt synspunkt som sto der mitt oppi det, med pengene i veska, tiden og ressursene til å endre på noe for disse to små syke, og ikke minst et hjerte og en hjerne som kan bli litt for emosjonelt styrt noen ganger – jeg klarer ikke gå vekk, og det er tydeligvis min “undergang” på bloggen og i livet generelt.
I dag var vi i en dyrebutikk her i Spania, og vel . . Jeg kan ikke engang forklare hvordan det var. Jeg har vært i mange dyrebutikker i mitt liv, og fra utsiden så det forsåvidt helt greit ut, men fy fader når jeg kom inn. Jeg gikk for å se på to katter, og folk sto å slo i glassburene deres, drev å poket og dyttet i dyrene, og når dyrene ble kjøpt av noen ble de bare stappet ned i vesker og dyttet bort. Så ja, jeg MÅTTE bare ha disse to, fordi jeg merket meg at den ene, den hvite var utrolig underernært, og vi har uansett snakket om å kjøpe en katt. Så, Mathias ble jo glad da! Men, uansett. . Jeg kjøpte begge, det er to søsken og jeg ville ikke la de være alene. Så, nå er de her hos meg på hotellet, og jeg er 4000 kr fattigere med alt utstyret jeg måtte kjøpe. Men, lett verdt det! De dyrene som ikke blir kjøpt på så og så lenge i dyrebutikker blir jo gasset ihjel, og det var disse tydeligvis ganskr nært. . Men nå er de safe!
Jeg er ikke helt ekspert på reglene med å ta med seg katter under tre måneder til Norge. Jeg har bevis på at de er kjøpt her og er friske, og vaksiner ordner jeg i morgen. Men jeg vet jo at det kan være snakk om en viss tidsperiode. Så, hva skal jeg gjøre nå? Noen dyreleger som vet? Noen som har en pappa, tante, bror eller whatever som er dyrelege, og kan maile meg på [email protected] med alt jeg trenger å vite, eventuelt slik at jeg kan stille spørsmål? Det eneste jeg vet er at jeg skal ordne dette!
Og her er gutten! Toppen jeg har på meg er fra nelly (annonselenke).
Som noen av dere trofasete lesere kanskje husker, eller muligens har sett på bloggerne, opererte jeg nesa mi i August 2013. Dette var noe jeg hadde hatt komplekser for så lenge jeg kunne huske, og på hvert eneste bloggbilde følte jeg en trang til å vise meg fra kun en vinkel, holde hånden over munnen om jeg lo for da blåste nesa seg opp, og ikke sitte på venstresiden til folk jeg brydde meg om, for da fikk de min stygge vinkel. Det høres kanskje sykt ut for de som ikke vet hvordan det er å ha et slikt kompleks, men jeg tror nok flere kan kjenne seg igjen i dette. Man trenger ikke å ha en gigantisk nese for å være missfornøyd, man kan både trives og misstrives med seg selv uansett hvor nært eller fjernt man er fra den såkalte “idealen”. Jeg mener ikke et kompleks er mindre greit, bare fordi andre mener du ser bra ut. Jeg for eksempel bryr meg fint lite om appelsinhuden min på lårene, pigmentflekkene i ansiktet, strekkmerkene på rumpa og magen, det sinnsyke overbittet mitt, at jeg har acne-arr og null hofter. Slike ting kan sikkert irritere andre, men jeg bryr meg ikke om det. De kompleksene jeg har hatt, og vært så heldig å ha økonomisk frihet til å fikse på, er noen av de eneste kompleksene jeg kan si har vært alvorlige. Ellers hadde jeg høydekomplekser da jeg var 11, liksom.
Men, er det noe jeg har sagt før, og som jeg gjerne sier igjen, så må det være legene i norge og hvordan jeg ble behandlet der – og spesielt med tanke på nesa. Kirurgen min var en grei mann, men han, i likhet med de fleste andre i norge, er litt for forsiktig og har muligens lite erfaring med neseplastikk (det er jo veldig få i norge som gjør dette). Jeg opererte meg på teres coloussem og følte jeg ble behandlet som et null, og jeg var så redd, det er den verste opplevelsen jeg har hatt til nå idag. Det siste jeg ble fortalt før jeg sovnet inn var “du kan’ke få for mye narkose vettu, for da dør du hehe nå får vi håpe nålen sitter som den skal!” og de ante ikke om jeg skulle ha piercingene inne eller ute, de glemte å få meg til å skrive på et skjema så jeg måtte reise meg opp på operasjonsbordet, uten noe på overkroppen å gjøre det.
Mitt mål med hele operasjonen var å få nesa mi til å være smalere nede ved tippen. Dette ble ikke gjørt. Nesa mi ble kortere. De gjorde den rett og slett bare kortere, og det betalte jeg 40 000 for. Nå har det gått over 10 måneder siden jeg hadde operasjonen, og jeg lot den tiden gå for å se om jeg ble fornøyd med resultatet og at det at den er kortere kanskje bare var en del av healingen, men nope. Kortere, og thats it. Jeg var fornøyd med lengden, jeg. Jeg ville ha den smalere nede. Da gjør man ikke nesa kortere, for ved å gjøre den kortere, ser den jo bare bredere ut.
For en god stund siden klarte jeg å slå en bildør inn i nesa, og har siden da har den vært ganske så øm og hoven på toppen av det hele, men det har jeg nå sjekket opp og det er ingenting som er bristet eller brukket i den, den er vel bare permanent hoven da. . Men, jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre videre med dette. Etter råd fra lege skal jeg vente enda en stund før jeg sjekker opp om en ny operasjon, som da vil bli i utlandet og ikke i norge (skapp av, skal ikke gjøre det akkurat NÅ). Men kanskje rundt rett etter jul, noe sånt? Vel, kryss fingrene for meg da!
Som dere sikkert har skjønt til nå, er hovefestivalen noe jeg mener man bør få med seg uansett hva. Enten man har extensions eller ei (har mange venninner som tror de ikke kan dra på festival fordi de er for jålete, men herregud – har dere sett meg, eller? Om jeg klarer, så klarer alle!) Men, jeg tenkte likevel å lage en liste over ting som har irritert meg, eller folk jeg har irritert meg over på festival. Dette er altså et par ting man gjerne kan unngå om man vil ha min “godkjennelse”, haha.
“Mosh pit” Om man er på konsert, oppstår det ofte noe som kalles for “mosh pit”. Det betyr at en gjeng gale mennesker danner en sirkelig hvor de hopper rundt, drar med seg folk, ofte begynner folk å sloss, og sirkelen blir større og større. Jeg personlig får litt adrenalin av slikt og har hatt det gøy med å se på fra sidelinjen, men første året på festivalen ble Anne-Sofie dratt baklengs inn i en mosh pit. Der og da var det noe av det morsomste jeg har sett i hele mitt liv, vi sto å ropte til hverandre, hun med ryggen mot mosh-pitten, og så plutselig var hun ikke der lengre. Det tok seriøst ett sekund og hun ble dratt i en helvettes fart bakover, akkurat som om hun ble sugd inn i en vindtunnel. Det så ut som en tegnefilm! Plutselig hørte jeg alle spørre “eh, hvor ble det av Anne-Sofie, hva faen skjedde?” så måtte vi lete en god stund for hun ble seriøst borte bare av å bli dratt innn der. Men hun slo hodet, og kunne ha blitt trampet ihjel, så da var det hjem å legge seg i teltet. Jeg forstår at det dannes slike på konsert, så er bare et lite tips å holde seg på avstand om man er liten og ikke akkurat kan dytte folk over ende!
“Jeg vet ikke hvem du er, men. . kan vi ta bilde sammen?”. Det er veldig mange på Hove som er rundt min alder, faktisk vil jeg tippe at 95% av de som er på festival leser en eller annen blogg. Og logisk nok, leser noen der også min en gang i blandt, eller så har de sett meg på tv. Det er jo så klart veldig hyggelig å bli stoppet av lesere som vil ta bilder når alt går behagelig for seg, men det verste jeg vet må være når noen løper bort til meg, drita og påpeker hundre ganger “vet ikke hvem du er men ja, hehe BILDE!!!”. De må bare si at de ikke aaaaner hvem jeg er. Eller når vi møter en ny gruppe folk, og man skal presantere seg selv. Alle sier navnet sitt, så sier jeg mitt og noen bare “eh, var det. . silje?” og later som om de ikke har peiling, så går det 3 cider og så begynner de å snakke om at jeg var sammen med en som var 14 år i 2011, at jeg har en hund som heter Rigmor og at jeg har en føflekk på rumpa, liksom. Eller når noen sier “er du hun bloggern?” og jeg bare “eh.. kanskje?” Og de bare “ja hva heter du da?” så svarer jeg “Sophie Elise?” og de bare “Åja da var du ikke den jeg trodde”: Neive, så jeg ser bare ut som en random person du ikke aner hvem er, men som kanskje har en blogg? Neste gang skal jeg bare spørre “hvilken blogger tenker du på?”. Man katser bort alle sin tid ved å stå slik. Og folk som snikfilmer når jeg er på konsert, er på festivalvorsj osv. Hva skal man med de filmene? Legge ut på youtube å skrive “sophie elise danser til Ellie Goulding” liksom? Vær ærlig og rett fram, det er så mye bedre! Og dette betyr så klart ikke at jeg forventer at alle skal vite hvem jeg er, for det er overhode ikke slik. Men det er så lett å se igjennom folk som kommer med et slagt spill, og slike kryr det av på hove. Der skal jo alle være så kule, vet dere!
ALKOHOL. Jeg trenger vel ikke si så mye mer. Jeg drakk null ganger på Hove 2012, og to ganger på hove 2013. Jeg forstår at det er en del av greia (eller for å være ærlig forstår jeg hverken det, eller hvorfor alkohol er lovlig i det hele tatt), men jeg får helt noia av tanken. Og det “verste” av alt er jo at jeg er så svak under gruppepress at jeg garantert kommer til å sitte der med en flaske vin på den første dagen, bli full, bli dårlig og være sur resten av festivalen. Er alltid fyllesyk i noe som føles som et år etter bare noen glass!
Mangel på sosiale antenner Jeg har sett så mange som er “styggfull” og så og si spyr i hodene til folk på konsert. For guds skyld, om man er så fjern – legg deg! Det kommer så lite ut av å være så på en annen planet å være ute blandt folk. For det første husker du det neppe dagen etter, for det andre kan du spy på folk og deg selv, for det tredje er det farlig, og for det fjerde blir man bokstavelig talt STYGG. Svett, mister klærne, sminke i hele ansiktet. . Ja, you name it. Vis litt hensyn og hold deg borte fra folk og fe om du ikke engang klarer å stå oppreist. Det går vel mest til de rundt mennesker som holder på sånn, pass på dem, gi dem vann og la dem sove.
Folk som filmer en hel konsert, og ikke lever i øyeblikket. Denne går vel mest til mine venninner da, hehe. Er så kjipt å stå på en konsert som er dødsfet, så står de du er sammen med som noen pinner og ser hele greia igjennom mobilen sin. Hva-er-poenget? Slik at du kan se tilbake på en film med dårlig lyd, for å huske at du sto der å filmet? Er det ikke bedre å bare ha i minnet at du hoppet rundt, danset, skrek av full hals og slapp å tenke på å stå i ro med armen? Om jeg blir den eneste som prøver å danse på f.eks Disclosure, finner jeg meg en ny flokk å henge med, haha.
Sett bort fra litt ekle utedoer og om det skulle regne, er dette alt jeg kommer på! Det er en fantastisk og unik opplevelse man husker livet ut, og det er ikke uten grunn jeg drar dit hvert år – men kanskje noen av dere lesere har vært på Hove, eller en annen festival og har gode tips å komme med for å komme helskinnet igjennom? Del gjerne, så lærer kanskje jeg også noe nytt!
