For å være helt ærlig, så hater jeg å skrive åpent på bloggen. Jeg vil ikke at jenta jeg går forbi i byen skal tenke ” der er Sophie Elise, og hun har det sånn og sånn”, fordi man ser ikke alt utifra en blogg. Det er så mye mer med en person enn bare en blogg, bare et bilde og noen ord.. Jeg vet ikke, hvordan synes dere jeg virker som person? For jeg er egentlig delt veeeldig i to. Om dagen – når jeg først kommer meg opp av senga vel og merke – så er jeg glad, engasjerende, vennlig og entusiasitsk. Men med en gang jeg kommer hjem fra skolen.. Da lukker jeg dørene, legger meg i sengen og føler meg alene. Gråter masse. Jeg føler meg utrolig ensom, jeg føler at alle jeg snakker til tenker at jeg maser og at jeg bare er en byrde for alle – noen som kjenner seg igjen?
Jeg snakker mye, stort sett hele tiden, men jeg forteller ALDRI ting som er virkelig vanskelig, ikke til noen. Tror jeg har grått forann personer to ganger i mitt liv, og det har alltid blitt brukt mot meg på en eller annen måte. Det høres kanskje mye ut, men jeg vil bare at noen skal komme til meg, uten at jeg må be om det, og trøste meg å si at ting kommer til å gå bra. For dere kjenner dere sikkert igjen – man må alltid gi , aldri få.
For hva skal jeg blogge om? Jeg klarer ikke å stå opp fra senga engang. I natt har jeg bare grått, kastet opp, grått litt mer, grått enda mer og så stått opp. Jeg klarer nesten ikke å gå på skolen. Jeg vil veldig gjerne blogge “dagens outfit” og hva jeg har kjøpt, men det er faktisk en kamp for meg å klare bare det. Hvorfor er jeg ikke sterk som alle andre? Det tenker jeg.
Og ja, stakkars lille meg, jeg har vel egentlig ingen ekte problemer.. Og det stemmer sikkert. Jeg har det bare veldig vanskelig inni meg, jeg er lei meg uten å vite hvorfor. Jeg er utbrent. Jeg har brukt så mye energi på blogg, skole, venner og kjæreste at jeg nå har kroppen sagt stopp.
Jeg kommer nok til å blogge mer senere i dag, og i morgen – som vanlig. Men bare vit at det kommer ikke til å være superinteressant, for livet mitt er ikke mye å skryte av akkurat nå. Jeg ber ikke om sympati, bare litt pusterom. For jeg har trengt det veldig lenge nå.
Jeg vil ikke være den personen jeg var DA. Det var så utrolig mørkt på innsiden da..
Jeg vil være den jeg var nå, og har vært, helt fram til de siste ukene.. Jeg er så redd for å bli helt nede igjen.
