hits

vi trenger ikke snakke mer om psykisk helse


Jeg satt i sofaen slik man pleier gjre. Dere vet, mobilen i den ene hnden, gltter bort p tv-en nr man hrer noe interessant og utveksler sm ord med familien som sitter ved siden av. Det er en prisutdeling p skjermen, og i en av takketalene hrer jeg vinneren si vi m bli flinkere til snakke om psykisk helse. Jeg fnyser litt, flinkere til snakke om psykisk helse? Er ikke det eneste alle snakker om i media og til hverandre om dagen, nettopp psykisk helse? Det er som om de fleste har en slags diagnose, enten de har stilt den p seg selv eller faktisk har ftt den fra legen, terskelen er lav og man skriker hyt og lavt om sine problemer.

vi snakker s mye om psykisk helse at jeg ikke engang gidder snakke om det lenger sa jeg hyt. Jeg ble mtt av enighet fra de andre i rommet.

Men s fort jeg hadde sagt det, inns jeg noe:

Vi trenger ikke til bli flinkere snakke om psykisk helse. Vi trenger bli flinkere til forst det.

Hvor mange her har ikke blitt mtt med du er jo aldri med p noe lengre eller du stiller jo aldri opp som venn selv om du har snakket hyt om depresjonen og selvmordstankene dine?

Hvor mange her har kastet etter pusten p et kjpesenter fordi den sosiale angsten har sltt inn, men blitt mtt med herregud, kan du ikke bare skjerpe deg?

Hvor mange har ikke dratt tidligere hjem fra fest og sagt "jeg har det ikke s bra" for bli mtt med "er det noe galt?" hvor du svarer "jeg har angst" og de bare "eh.. kan du ikke bare vre her da?"

Hvor mange her har blitt sykemeldt fordi man er deprimert eller utmattet, men har blitt mtt med men herregud, hun legger jo ut bilder p instagram, s syk kan hun jo ikke vre?

Jeg har blitt mtt med dem alle.

Jeg vet ikke hvordan man skal snakke om det for at man skal bli forsttt, for tydeligvis gjr vi noe feil. Det hjelper ikke at den ene kjendisen etter det andre str frem i lyset om sin vanskelige tid som de har kommet seg ut av, om en ttendeklassing blir mtt av skjerp deg eller du er en drlig venn om man sliter psykisk. Alt jeg hrer er problemer, historier om sterke mennesker, men svrt f lsninger. 

Her kommer noen pekepinner p hva du, som prrende eller vitne til noen som sliter burde gjre.

  • Vis forstelse. vre psykisk syk er ikke noe du kommer deg ut av etter noen dager eller uker. Kanskje det virker snn p grunn av de som.. ja, selvdiagnoserer seg selv, men er noen virkelig syk kommer det til ta tid!
  • Ikke bli sint p en venn om han eller hun ikke klarer komme i bursdagen din eller p en annen kveld p grunn av sosial angst. Tro meg, det er ingenting en person som sliter heller vil enn ha et normalt liv, og kunne stille opp.
  •   vre der for hverandre betyr ogs gi noen rom nr de trenger det. En psyksik syk person har nok med ta hnd om seg selv akkurat da.
  • Det viktigste du kan gi er ikke rd som ta deg noen dager fri eller jeg er her om du tenger noe om du likevel blir sint nr personen ikke klarer vre akkurat som fr. Vedkommende er syk, p ordentlig. Pyskisk sykdom er ekte.
  • Overse aldri et rop om hjelp. Jeg har selv vrt med p tenke han der kan ikke ha det noe bra, for s sitte i begravelsen til vedkommende ett r etter.

S vr s snill, hr p meg. Dere m vre tlmodige med de som sliter, for en ekte venn finnes der ogs, selv nr den andre parten ikke kan stille opp p alt det morsomme som skjer. Det er i mrket vi trenger venner, mye mer enn p oppturene. Vi trenger ikke snakke mer om psykisk helse, vi trenger forst det.

Foto: weheartit

 

48 kommentarer

Enig!

Jo mer man snakker om et problem jo strre blir det problemet :) nytter jo ikke bare snakke hvis en forstr. Empati trenger ikke ha noen ord

Jeg er 1000 % enig med det du sier.

Men det er ogs viktig for mennesker som sliter psykisk at man kan se hvordan man pvirker de menneskene rundt seg. At det er ikke alltid lett vre forstelsesfull fordi alle mennesker har ulike problemene - kanskje ikke psykiske lidelser - men andre ting som frer til kjipe og vanskelige flelser. Og noen ganger p man tenke p seg selv og eget liv selvom din nrmeste har en psykisk lidelse.

Kjresten min har n hatt depresjon og angst i over 3 r. Har gtt p sykemelding og trygd pga det. Jeg har 1000 ganger vrt forselsesfull og m oppleve mye opp og ned humrsvinginger hele tida. Mye masing, mye stillhet, mye negativitet, lite oppmuntring og ros for all forstelsen.

Du som ikke er prrenee skjnner ikke hvordan det er.

Han har jo gtt i behandling og gr p medisiner men. Man m jobbe med seg selv ogs. Men vedkommende selv m finne ut av og bestemme seg.. .ingen andre jobber aktivt med psyken din. Spesielt ikke prrende.

Men jeg er s enig i at man ikke skal dmme og man skal ta det serist og prve ha empati og forstelse.

Jag hller med dig i att psykisk sjukdom behver frsts, men jag stller mig skeptiskt till att sjukliggra knslomssiga svrigheter. Olika trauman, f.eks mobbing, frsummelse (svl fysisk som knslomssig) och ogynnsamma uppvxtvillkor r bara f exempel p upplevelser som kan gra mnniskor rdda, ledsna, misstnksamma och ge svrigheter med knslorelering och hantering. Ett stt att se p emotionella svrigheter r att se de som naturliga reaktioner p onaturliga hndelser. r det d riktigt att stmpla mnniskor som ?sjuka?? Vad innebr det egentligen att vara ?sjuk?? Vilket ansvar faller bort eller tillkommer d? Vad hnder med sjlvknslan om man frst utsatts fr plgsamma upplevelser och sedan tvingas se p sig sjlv som sjuk? Finns det inte en risk att ordet sjuk definierar mig d? Tack fr en bra blogg. Varma hlsningar Emelie

Herregud du sier det s bra. Har ME, og fr hele tiden hre "Men du var jo i parken i gr, s syk kan du ikke vre" og "du er s sykt kjedelig, du gr alltid hjem s tidlig fra fest". Er visst vanskelig for folk skjnne sykdommer man ikke kan se. Hper s inderlig du blir frisk snart, du fortjener kun det beste

Dette er s sant! Jeg har vrt mye sykemeldt p grunn av at jeg bare har vrt s sliten. Har i ettertid innsett at jeg var og enda er mer enn bare sliten. Etter jeg begynte g til psykolog og etter et ekstremt rart og merkelig r med angst, har jeg begynt forst at det faktisk ikke er en lettvinn mte vre syk p. Skulle mye heller nske at jeg kunne yte hver eneste dag p jobb og hjemme, smile og bare ha et helt vanlig A4 liv. Men det er s mye lettere sagt enn gjort.

Hadde det vrt flere som faktisk legger hnda p skulderen og sier jeg forstr deg, og jeg er her NR du trenger meg tror jeg det (for min del i hvert fall) hadde vrt lettere seile mer igjennom dagene fordi man vet at man ikke trenger skjule noe, og man vet at det er lov ha det tft, og man har noen som sttter seg.

Men jeg vil ikke ta noen for og eventuelt ikke klare stille opp for en som sliter, heller. Det kan vre gode grunner for det ogs. Gjr de rundt bevisst p at det er noe som ikke er s greit hvis man trenger en skulder grte p.

Uansett om man sliter med fysiske eller psykiske plager, har en tff dag, kjrlighetssorg, kranglet med en venn eller uansett hva det er og bare vil gi opp, s hper jeg alle kjemper den kampen som trengs, sker hjelp hos lege, en venn eller noen man stoler p hvis man fler det trengs. Det er ikke flaut, og jeg har troa p at man kommer seg p beina igjen! <3 klem!

Jeg er delvis enig i det du skriver, men jeg mener at vi, som samfunn, br begynne se p hvorfor s mange blir psykisk syke. Slik jeg ser det lever vi i et samfunn hvor presset om vre "perfekt" er umenneskelig stort. Vi skal se "perfekte" ut, leve det "perfekte" liv, ha den "perfekte" jobben hvor vi gjerne tjener godt over 1 million i ret (minst). Hjemmet vrt skal vre "perfekt", forholdene vi SKAL vre i skal vre "perfekte". Vrt beste er ikke godt nok lengre. I dette jaget er det ikke rom for vre fornyd med det man oppnr, man skal aldri vre tilfreds...med noe eller noen. "Vi" definerer suksess ut fra antall likes, kommentarer og andres meninger om en selv og ens liv, ikke ut fra en egen oppfatning av suksess.

Psykmagasinet.no

Psykmagasinet.no

Mye sant i det du sier her, samtidig s er det jo en gang slik at man m prate om det, for at det skal bli forstelse rundt det. penhet er viktig og en enkel lsning finnes nok dessverre ikke. Men jeg tror og hper at det snakke, og pne seg opp om disse tingene, bde til hverandre, i media og at kjente og ukjente gjr det, s vil det vre med p skape en strre forstelse og innsikt i hva det innebrer.

" vre en god venn"- den er kompleks. Hva om flere venner sliter, og trenger hverandre? Man vet ikke alltid om venner sliter eller ikke- mange av de som sliter mest klarer ikke uttrykke det. bde vre psykisk sjuk OG m stille opp for andre psykiske syke... DEN er vanskelig.

Jeg fler at folk ikke har nok kunnskap om psykisk helse! Samfunnet vrt er bygget opp p en veldig rar mte Nr man tenker over det, hvorfor Lrer vi ikke om psykisk helse p skolen? Det hadde hjulpet s mye nr man vokser opp slik at man blir flink p og reflektere flelser man har, istedenfor trykker man ned vonde flelser! Nr vi vokser opp blir vi fleste lrt at vi skal tenke mer p det fysiske enn det man fler inni oss! Nr man ikke klarer og g p jobb s vil man ikke si at man sliter psykisk p grunn av problemer i livet man sier at man er syk fordi folk har forstelse for det! Men det og vre syk eller psykisk syk er like gale! Jeg fler det m vre mindre normer om Psykisk helse, s folk ikke fler seg s alene!

Selv om du er s heldig har ftt snakka om problemene dine p inn og utpust s er det ikke alle som har hatt mulighet til det. Synes du formulerer deg tullete i denne posten!

Fantastisk! ❤️

Kaffeslabb.blogg.no

Kaffeslabb.blogg.no

Amen to that.

<3

Drlig stil ikke navngi opphavsmannen til bildet du bruker. Eller vent, det er ikke bare drlig stil. Det er faktisk brudd p ndsverksloven. Du som lever av poste bilder av deg selv burde vre bevisst p dette.

Takk, hper vennene mine leser dette! Det er s viktig at du skriver det, og herregud du er smart.

Tror det er vanskelig for folk ha forstelse med tanke p hvor utvannet psykiske begrepene er blitt. Folk bruker depresjon bare de er litt nedfor en dag. Bare noen synes noe er litt flaut s har de sosial angst. Folk m slutte selvdiagnotisere seg selv for at de som har reelle problemer skal bli tatt p alvor. Ellers er jeg veldig enig i det du skriver.

Man kommer strengt tatt ingen vei med bare forst problemet.. man m komme et skritt lenger og bde forst og imtekomme problemene. Hjelper ikke forst at venninna sitter hjemme med angst, hvis man ikke kan finne sm skritt til lsninger.

<3<3<3<3<3<3

men...det er interessant at DU som har selvdiagnostisert deg som dypt deprimert, "tidligere" bipolar, sosial angst, papirfobi etc (ALT selvdiagnostisert ) sparker ut til andre som gjr det samme

...Litt ironisk at du gang p gang har medvirket til utvanne de psykiske begrepene og selvdiagnostisere deg? P din offentlige blogg som rekker ut til flere tusen?

Slet med angst siden jeg var 5 r, kom meg ut av det i r etter 19 r med helvette p jord. For fire r siden fikk foreldrene mine vite om angst, men ifjor fikk de vite hvorfor, etter at jeg ble pen om det forsto de alt. Jeg har mistet venner, og bestevenner pga angst. Til tross for forklare i detalj hvordan det var, hvorfor jeg var som jeg var osv, forsvant de sakte men sikkert ut av livet mitt.

Hatt depresjon siden jeg var 13 (11 r n) og som sagt har jeg mistet venner, s har bare familie og ei bestevenninne som skjnner det. Men er likevel tungt fortelle at man har en drlig dag, eller man ikke fler seg bra for man tenker p prrende og venner, hvordan de har det selv (iallefall jeg gjr det, jeg hater fortelle jeg ikke har det bra fordi jeg vet at mamma og pappa ikke har det bra, nr jeg ikke har det. De sier "nr barna har det bra, har vi ogs det bra")

Det verste er ikke depresjon eller angst men en 3. diagnose som er vanskelig skjnne seg p, men til tross for forklaringer og eksempler s fr jeg lite forstelser s jeg prater ikke om det. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse heter den, skal ikke g innp her inne hva det er.

Jeg skjnner godt det er vanskelig vre en prrende eller venn, for man forstr ikke helt hvis man ikke har vrt der selv, og selv da er det vanskelig siden vi alle er individuelle. Og det er tungt se prrende, se de du er glad i st p utsiden uten kunne gjre noe, nr de s sterkt nsker det. Jeg har ftt mange kommentarer, blikk og gud vet hva, og var sykemeldt i 13 mnd (desember 2016-januar 2018) og det var da jeg ble frisk, etter behandling i 2.5 r, samt medisin, OG lre seg vre pen.

vre der, uten si noe, er noe av det beste jeg har opplevd. Bare det ha noen til hre p, eller holde rundt deg, er terapi det ogs. Man M ikke vite hva man skal si, man M ikke alltid si noe. Og jeg er uendelig stolt av deg Sophie som tar opp dette.

Herlighet du er s god p skrive 😍 du har mye bra i tankeboksen 😍 you go girl! 🌺 psykisk helse er s viktig og det kan vre s vanskelig forst. Det er usynlig. Vi kan ikke se hva som foregr p innsiden av et menneske. Vi kjenner ikke ens liv eller freden. Jeg synes vi skal snakke ihjel temaet ikke tie og la folk lide

Man trenger kunnskap om psykisk helse for forst det. S dermed m man snakke om det.

Dette synes eg var svrt unyansert. Du slenger ut pstand p pstand utan noko srskild substans. Saknar meir reflektert drfting nr du vel uttala deg om slike omfattande tema. Ja, dette er ein blogg, nei, det er ikkje norskeksamen. Men likevel, av respekt til deg sjlv og lesarane du treff.

Jeg syns det er et tema som burde snakkes om til krampa tar oss - MEN p riktig mte. Lenge har jeg sittet med inntrykk at depresjon, angst osv er begreper som blir slengt ut og diagnoser som ndvendigvis ikke stemmer. Det er nesten s det er blitt "inn" snakke om det, og ha en psykisk lidelse. Som om det er "kult". Det er ved flere tilfeller at folk legger seg i en offerrolle, og er ikke opptatt av lsning, men heller f frem at en sliter og det er synd p vedkommende. Det syns jeg er s feil.

Vi er s mange som sliter p daglig basis, og det er bare flere og flere som opplever slite med psykiske lidelser. Derfor er det viktig at det blir snakket om p en LSNINGSORIENTERT mte. Du har all rett til snakke om deg og dine erfaringer, f det ut i lyset og dele med deg. Du har rett til fortelle hvor vondt der, hvor slitsomt det er og hvor jvlig det er. Men ikke bare leave it at that. Man m p en eller annen mte motivere seg selv og andre, og ikke utnytte det som en sjans til f oppmerksomhet. Noe jeg tror mange gjr.

Det er ikke kult slite. Jeg har slitt med depresjon og angst, men visste det ikke fr det hadde gtt ett r. Jeg nektet slite og derfor s jeg det ikke. Depresjonen ga slipp raskt men angsten tok meg hardt! Og den har fortsatt taket p meg etter tre r, men det er blitt bedre. Vi er MANGE som sliter med det derfor er det viktig snakke om det. Men p en seris og lsningorientert mte. Og ikke bare slenge det ut som om det var ingenting. Vi m oppmuntre og opplyse hverandre og ikke grave hverandre ned. Du skrev p bloggen din en gang at du hadde noen planer men mtte bli hjemme fordi du hadde angst. En setning i et helt hverdagslig innlegg. Jeg kan forst at du kanskje prvde f det til ikke bli et tabubelagt tema, men i den sammenhengen syns jeg det virket userist slenge ut p den mten. Bde fordi du skrev at du "mtte" bli hjemme - noe du ikke M, men et valg du tar. Noe jeg selvflgelig kan forst. Men for gjre angsten bedre s m man ofte trosse den. S nei, du m ikke bli hjemme, og det er dumt p en mte lre andre at de skal bli hjemme nr man har angst. Det betyr ikke at du ikke kan si at du blir hjemme pga det, men det blir problembelagt. Du kunne for eksempel skrevet: "Jeg tar valget bli hjemme, for det trenger jeg n. Selv om jeg anbefaler ikke isolere seg nr angsten kommer". Det er selvflgelig lov gjre "feil" nr det kommer til mte utfordringene sine. Du trenger ikke holde det hemmelig, men det er dessverre ikke alle som er nok opplyst om at du burde ikke finne det som en lsning nr du har angst.

Mten det ble brtt "kastet" ut p gjorde at det mistet serisiteten sin syns jeg personlig. Jeg slet s mye med det men gjorde alt i min makt alltid komme meg ut og p jobb, og det er ikke forvente at alle andre skal klare det selvom - men si at du M bli hjemme er ikke sant. Det er selvflgelig noen ganger lurt, men uttaler man seg om en lidelse s br du bruke ordene riktig og formulere riktig. bli hjemme isolere seg var alltid det som fristet mest, men som gjorde meg MYE sykere. Man burde snakke om det p en hverdagslig basis, men kaste det inn som om du fortalte om dagens middag gjr at serisiteten blir tatt bort. Det er S viktig ta det serist, hvis ikke blir vi sikkert flere som opplever heller hre "skjerp deg og kom".

Jeg vet hvordan det er virkelig slite. Jeg har flere mennesker i mitt liv som har slitt men ikke ropt det ut til folk. De du ikke ante noensinne slet med det. Jeg kjenner noen som faker seg til sykdommer for snylte penger, og egentlig er late. Jeg selv har opplevd slite med dette, noe jeg faktisk ikke ville vrt uten. For jeg setter s pris p ha denne erfaringen, da det gr under mine interesser i hverdagen. Psykologi og mennesker, og det ha omsorg for hverandre. Jeg nsker snakke masse om det, men ikke ndvendigvis blande inn meg selv. Og det er litt trist, fordi mine erfaringer kan hjelpe. Men jeg igjen blir redd for at det ikke blir tatt serist fordi vi er i en tid hvor "alle" sliter og skal f ut sin del og ta sin offerrolle og ikke er villig til kjempe for bli bedre og friskere. Jeg nsker p ingen mte skape oppmerksomhet og sympati rundt meg selv, og jeg er egentlig ganske privat nr det kommer til meg selv. Men hvis mine erfaringer og opplevelser kan hjelpe noen s er det ingenting som er bedre enn det. Men nr det frst snakkes om, s skal vi ta det serist og vi skal finne lsninger sammen. Det er s mye snakk om hvor dritt folk har det, som ogs kanskje gjr noe med det - men deler kun dritten og ikke faktumet at de har vrt hos psykolog og jobbet med seg selv. Og at de kanskje er p bedringens vei. Det er jo S viktig f frem. Vi trenger lsninger! Vi trenger gode holdninger og motivasjon! Vi trenger grave i dritten til vi slutt kan grave NED all dritten! Lsning, lsning, lsning. DET trenger vi!

Ohh the irony

Lovise Granmo

Lovise Granmo

Amen.

For det frste synes jeg det er merkelig at en person som selv skriver veldig mye om sine egne problemer kommer med en slik uttalelse. Og for det andre er det dryt si at de fleste har en diagnose. Det vil jeg i s fall gjerne se statistikk p. En diagnose fr man etter ha gtt igjennom en god del tester og samtaler, det er i alle fall slik jeg har ftt mine diagnoser. For det tredje synes jeg det er skummelt si at vi n har ?snakket nok? om psykisk helse. Er det ikke nettopp igjennom snakke om det at vi skaper forstelse? Om folk skal f inntrykk av at ingen vil hre om deres problemer eller psykiske helse, s vil kanskje terskelen for be om hjelp heves betraktelig. Jeg synes rett og slett det er skikkelig trist at en person med s mye makt fr seg til skrive slikt, og spesielt med tanke p at du i flge deg selv har eller har hatt bde angstlidelser, depresjon, drevet med selvskading og ogs flere andre psykiske sykdommer. Jeg er sikker p at penhet kan vre med p spre kunnskap om psykisk sykdom. Det kan sikkert vre noen mter som er bedre tilnrme seg temaet p enn andre, men jeg hper virkelig ikke vi slutter snakke om det. Det tror jeg ikke det blir mye forstelse av.

Det er jo forstelse som mangler! Ja! Har aldri klart sette ord p det selv, men visste alltid at noe skurret liksom, s da er det s fint at du fr sagt det!

Helt enig, veldig bra sagt!

Tror ogs at alt dette fokuset p det, som ikke ndvendigvis gjr forstelsen bedre, kan helle i motsatt retning slik det er tenkt. Folk som ikke forstr psykisk sykdom kan bli skremt av at det er en realitet. At alle plutselig bare kan vre gale og at det er ok. Og da nr det er s mye om det i media og de ikke forstr det, s ender det med at de blir redde og sinte og gr veldig offensivt til verks i mte med det. Jeg har sett verdens snilleste person bli sint og innbitt p grunn av det skremmende rundt psyisk sykdom. Jeg vet ikke hvordan vi kan g til verks for ke forstelsen, men jeg hper vi kommer dit. Det er ogs synd at mange vanner ut begrepene fordi de bruker de uten forst hva det egentlig handler om. Noe som gjr det verre for oss som sliter eller har slitt og verre for de som ikke forstr. Har du noen forslag til hvordan vi kan f folk til forst som ikke har opplevd dette selv, s fyr ls!

Jeg synes absolutt at dette er et tema som m snakkes mye om, spesielt om hvorfor det er s mange som sliter.. Har vi glemt at det som menneske er vanlig vre innom hele flelsesspekteret ikke bare den positive delen? Skyldes det at det virker som om alle andre har det s bra p sosiale medier? Vi har kommet tettere p hverandres positive sider gjennom Instagram men har fjernet oss fra hverandre ved at man har mindre kontakt i dagliglivet, hvor normalt er det egentlig for flokkdyr st p feks en stappa buss og ikke si et ord til hverandre og unng yekontakt?

Har vi glemt at man kan ha en rekke ekstreme flelser og fortsatt vre innenfor en "normalpsyke"? Jeg hadde eksamen i forrige uke og sov drlig og spiste lite de tre nettene fr, idet jeg ankom eksamenslokalet var nervene s sterke at jeg aller helst hadde lyst til forlate lokalet og drite i hele greia, "eksamensangst" sa jeg til mamma som s dumt p meg og sa at hun flere ganger hadde spydd rett fr eksamen - etterfulgt av at det er helt normalt ha sterke nerver p en slik dag. Jeg har vrt lammet av mange panikkanfall, men det som faktisk har hjulpet meg er tilegne meg en holdning om at det ikke skal vre en unnskyldning i livet, og det hre en psykolog vre streng mot meg si at jeg ikke er syk. Jeg tror ogs at vi fr stimuli fra s mange kanter at vi glemmer lytte til vre egne tanker og glemmer hvem vi er, til vi plutselig er i et angst-helvete og er redde for vre egne tanker og gjr enda mer for overdve de.

Nr man dropper en fest/sosial happening pga psykiske rsaker ville en god venn sagt: skal jeg heller komme hjem til deg?

Helt enig med deg :) hvor kan jeg n deg utenom bloggen med et spm/foresprsel?:)

Jeg er enig i alt du skriver! Men jeg m bare sprre, du har jo selv sagt at du har en rekke ulike diagnoser. ADHD, depresjon, bipolar, angst, eksistensiell angst, tvangstanker, psykose, for nevne noe. Er det virkelig slik at du har blitt diagnostisert med samtlige av disse av en lege? Det tar jo svrt lang tid stille en diagnose, da det fordrer underskelser og observasjon. Hvis det ikke er tilfellet for din del, skyter du vel deg selv litt i leggen kanskje?

Et annet sprsml jeg har stilt meg, er hvorfor det p dd og liv skal stille diagnoser for alt. Selvflgelig er det positivt at folk utredes dersom de virkelig sliter over lang tid, og p den mten fr hensiktsmessig oppflging og hjelp. Men jeg har selv hatt perioder der jeg har gtt i kjelleren, ogs over lengre tid. Hadde jeg oppskt lege p disse tidspunktene hadde jeg helt sikkert kunne ftt en diagnose. Men hvis jeg hadde ftt diagnosen "deprimert", s tror jeg kanskje at jeg hadde latt det prege meg i strre grad enn det som var ndvendig, om du skjnner? Forrige gang det skjedde l jeg og grt i sengen etter jeg hadde vknet om morgenen nesten hver dag i flere mneder. Du vet, nr du vkner med det som kjennes ut som et "lokk" over ynene og hodet og trene bare presser p uten grunn? Men i stedet for oppske lege tok jeg det litt snn; ok, dette er typiske tegn p depresjon. Men det er helt menneskelig. Det er hormonene i hjernen min som forrsaker dette. Og det kommer til g over. Og ved omgi meg og ikke minst snakke med gode mennesker, s gikk det ogs over. Poenget mitt er vel at egentlig at de aller fleste opplever perioder med depresjon eller episoder med angst i lpet av livet, og slik har det nok i strre eller mindre grad alltid vrt. Men n skal det stilles diagnoser og medisineres for alt som tidligere var "en del av livet". Det har nok bde positive og negative sider, men jeg tror nok at jeg i utgangspunktet stiller meg negativ til denne sykeliggjringen av det som i utgangspunktet er helt menneskelige flelser og sinnstilstander.

Jeg knakk noen ribbebein en gang, alle forstod hvorfor jeg ikke ble med ut, at jeg trengte oppmuntring og sttte.

Jeg har spiseforstyrrelser, angst depresjon og til tider selvmordstanker som kommer og gr, ingen hverken ser det eller tar hensyn om jeg snakker om det og forklarer hvorfor jeg ikke orker vre med ut, eller er med grille.

Jeg blir bare mtt med oppmerksomhetsyk, du trenger bli med ut, du klarer dette, du var med ut forrige helg, hvorfor skal ikke det g fint n null forstelse for hverken meg eller min sykdom.

Det er det som gjr s vondt. Det at det slite psykisk ikke er like synlig som slite fysisk. Det at man sier man forstr, men man gjr ikke det. Man mister tillit til de som pstr at de forstr, nr de likevell str og sier du klarer jo det, hallo da klarer jeg ikke kommunisere eller uttryke mine flelser og forklare hvordan jeg har det, noe som resulterer i drlige perioder - om og om igjen. Som en ond sirkel.

S Hallo, nei jeg klarer ikke det. Beklager for at jeg sliter, men men jeg prver ta tak i problemene mine, men det er ikke like lett - nr man er s bevisst og kjent innen omrdet psykisk helse

Sannheten er ikke at vi ikke snakker for mye om det, eller for lite. Jeg vet bare for mye, og prrende for lite.

Mindre fokus p psykisk helse, mer fokus p hva man kan gjre og hvordan det faktisk er IKKE bli forsttt. Det bli forsttt er det viktigste. Forstelse er nkkelen til at noen som sliter skal klare kommunisere p ekte.

Veldig flott innlegg av deg, sophie! Stolt fast leser siden du satt p jenterommet med haaawt og hadde livestream. Du er dyktig.

Cathrine Ruth

Cathrine Ruth

Utrolig bra skrevet. Jeg er 110% enig med deg. For det hjelper ikke snakke om det, om de som ikke sliter ikke forstr.

Hilsen

Www.cathrineruth.blogg.no

Jeg har mistet mange venner og bestevenner pga psykisk sykdom. Mistet min siste venn n fordi jeg har en stor sorg bre p etter at mammaen min dde ogs.. Ser visst ut som at jeg plukker folk som er uforstelige som venner.. :( Men men, n har jeg ingen igjen, s vi fr se hvordan dette vil g nr jeg brer p en sorg og har angst og depresjon itillegg

Hykleriet nr nye niver. Her er noen av diagnosene DU har gitt degselv:

Sosial angst, panikkanfall, "papirfobi" som du motbeviser hver gang du poster bilder av degselv med en paperback, bipolar, som du og bare du har"blitt frisk av", eksistensiell angst, separasjonangst, tinnitus, den alvorlige depresjonen du slet s med, og selvflgelig hypokondri. Alt dette og mere til har du diagnosert degselv med og skrevet om det p bloggen. Lr deg holde styr p lgnene dine.

Haha nei n m du gi deg. Vi trenger ikke prate om det? Du nevner det i ca annenhvert innlegg her, angsten og depresjonen er vel de som er mest framtredende, og sniker seg tilogmed med i innlegg som omhandler middagsdate, nye klr, sminking osv. Du nevner det der det nevnes kan. Men det er andre som skal slutte nevne det mener du? du har sluttet nevne arkfobien (som jeg helt sikkert tror du ble diagnostisert med av lege/psykolog), har den forsvunnet av seg selv? Den var jo helt vill for en tid tilbake, kunne ikke signere avtaler selv engang. Men n plyer du gjennom bok etter bok, gjerne flere i uka! Lesehesten vr. Jeg var tidligere stor fan av deg, og forsvarte deg i media da du fikk kritikk for forskjellige uttalelser osv. Men n er det s mye selvmotsigelser, lgner, selvdiagnostiserte sykdommer osv, at jeg har mistet all respekt for deg.

Jente 31.

Dette innlegget her fremstr som hykleri, og det virker som du totalt undervurderer leserne dine sin intelligens. Du er en sterk bidragsyter til denne utvanningen av psykiske lidelser, og det virker nesten som du "glemmer" alle diagnosene du har skrevet om tidligere, og ikke minst din rolle i dette hysteriet. Det er p hy tid med en opprydding av den lange listen av diagnoser du har slengt rundt deg i dine r som profilert blogger, for n er du i ferd med totalt miste din troverdighet. Det er lov vre "ung og dum" og skrive ting man kanskje ikke visste noe om p den tiden, men p et tidspunkt m du enten st for det du har sagt, eller innrmme at du har trdd feil.

Det som er skummelt er at du stadig kommer med pstander og "rd" innenfor et kjempe viktig fagfelt, helt uten faglig kompetanse. Det blir som om du skulle gitt medisinske rd til en kreftpasient, uten medisinsk utdannelse. Det er farlig! Selv om du mangler faglig tyngde betyr det likevel ikke at du ikke kan vise engasjement for unges psykiske helse, det er noe helt annet. Se for eksempel hvordan Helsesista alltid henviser til aktrer som faktisk jobber innenfor ulike fagfelt hun tar opp via sin plattform. Slik bidrar hun til at barn og ungdom fr riktig hjelp, og ikke minst riktig informasjon.

Helt feil innfallsvinkel. Det er fortsatt veldig mye stigma forbundet med psykisk helse, og derfor blir ikke dette riktig.

Jeg liker poenget ditt, men.. Psykisk helse har blitt mer aktualisert, men nr jeg hrer majoriteten av folk "snakke om psykisk helse" er tilnrmingen nrmest politisk. Eller et forsk p hres faglig ut. "Alle" har en psykisk helse, derfor er det mye meninger ute gr ogs. Folk er ofte internett-opplyste, s de vet at det finnes noe som heter angst, og noe som heter depresjon, men kunnskapen stikker som regel ikke dypere enn noen enkelte begrep. Du etterlyser forstelse og toleranse, og der er vi helt enige. Tidligere har det store problemet vrt at psykiske helse ikke har blitt tatt like serist som fysisk helse, og i fag- og forskningsmiljene var konsensus at naturvitenskapen var overlegen det som vi fortsatt kaller "soft science" (humanoria, sosiologi, psykologi osv). Psykologi har derfor historisk sett vrt litt ufortjent forbundet med synsing, og erfaringsmessig s vil jeg pst at det er et rykte som henger igjen enda. Spesielt om man diskuterer ADHD eller andre paraplybegrep som ofte fr en del oppmerksomhet i media. "Fr het det makk i rva, men n skal det vist hete ADHD." - hrt den fr? At de redskapene og metodene vi bruker for utredning i dag ikke fantes for 20 r siden er jo mye av forklaringen p akkurat det, men det er en holdning som er sosialt akseptert og normalisert ha til bde profesjonen og faget. At det fortsatt er stigma rundt det at menn viser flelser eller snakker om usikkerhet, samtidig som de er alvorlig overrepresentert p selvmordstatistikkene, er urovekkende. Blant mange andre ting. Og det er ikke noe som vil bli tatt mer serist s lenge det fortsatt er tilknyttet skam og stigmatisering til dette. Da hjelper det lite at folk selvdiagnostiserer seg selv over en lav sko, etter ha lest noe de kjente seg igjen i, i en trd p Kvinneguiden. Det snakkes kanskje en del OM psykisk helse, men vi m bli mye mer nye p HVA vi snakker om nr vi snakker om nr vi snakker om psykisk helse. Innen 2020 burde vi ha som nasjonalt ml om at det p folkemunn aldri mer skulle bli hevdet at man var deprimert om man hadde en drlig dag, eller at noen ba deg "ta deg sammen" om du fortalte du slet med depresjoner. Med andre ord: Vi m frst og fremst snakke mer om psykisk helse.

Er det ikke nr man prater om det at flere fr forstelse?

Det kan virke som vi beveger oss inn i et samfunn der majoriteten lider av en slags psykisk utmattelse. Depresjon, angst, selvmordstanker og kampen mot et 'indre mrke' har blitt normalisert p linje med vinterinfluensaen; veldig mange opplever det. Det prates om over lunsjbordet "Jeg tror jeg har ftt angst, jeg... vil du sende brunosten?" - det virker spre seg som om det var smittsomt. En slags folkesykdom. Det skyldes p press. Skolen, sosiale medier, teknologi, og alt fra enkeltpersoner til samfunnet generelt... Nr unge fr drlige karakterer p skolen pekes det ofte p en inkompetent lrer, p samme mte som fingeren rettes mot influencere s fort kroppspress og drlige selvbilder diskuteres. Alle virker ha kontroll p hvorfor de har havnet nede i mrket og hvem som har bidratt til dytte de ned... Alt for f snakker om veien opp igjen, og om de gjr har de ofte flydd til himmels helt selv. Gtt fra vingels spurv til rn over natten... Hvorfor har det blitt akseptert at 'andre' fr skyld for alt negativt, mens en selv fr ta eierskap for alt det positive? Tenk hvor ofte det faktisk er snn... Der er det noe som ikke stemmer? Klart psykisk helse er viktig. Klart ingen hopper frivillig ned i mrket. Klart vi m ta det p alvor. Klart vi m slutte pvirke hverandre negativt... Jeg skulle nske jeg kunne pekt p han som var frst ute med si at lsningen ligger i en negativt ladd pekefinger. Det gjr den neppe! Vi m bli flinkere snakke om det som funker; hvem bidrar og hva pvirker oss positivt p veien opp igjen. Og s... mer av det!

Bra skrevet ! 😊 Jeg var sykemeldt en stund og da har jeg ftt hre i ettertid at folk lagg seg oppi hvor syk er hun nr hun kan gjre det det det pga jeg hadde lagt ut bilde p snap eller insta. det fler jeg srer litt nr de bare skulle vist. Jeg var super sosial og lagg ut bilder i sosiale settinger og latet som ting var greit! Men problemet var at jeg ikke taklet og vre alene pga da ble jeg drlig. Mye som kan sjule seg bak et smil.

Veldig viktig! Trur mange blir mtt med dobbelmoral der venner er der for deg, samtidig som dei gir deg drlig samvittighet for ikkje delta sosialt og generelt har manglande forstelse for at det ikkje er slik personen nsker vere. Det er ein sjukdom p lik linje med ein som er fysisk.

Amen!

Virker som psykisk sykdom har blitt en trend. Har selv gtt gjennom mine verste r noen sinne de siste rene, har vrt mye sykemeldt og nettopp blitt diagnosert med bde angst og kronisk depresjon. Kunne ikke forestilt meg et vrre tidspunkt f disse diagnosene p. Alle skal p dd og liv ha en diagnose om dagen, syk eller ikke. Alvorligheten i det forsvinner, og jeg fler folk ser p meg som en av de som selvdiagnostiserer seg med angst osv bare for f litt oppmerksomhet eller kunne skrive en kronikk i avisa.

Angsten gir meg angst. snakkinga om psykisk helse gjr angsten enda verre

Ida: <3 kjrlighet til deg.

Skriv en ny kommentar

Design laget av Kine Skjerpen