hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

vi trenger ikke snakke mer om psykisk helse

Kommenter her

Jeg satt i sofaen slik man pleier å gjøre. Dere vet, mobilen i den ene hånden, gløtter bort på tv-en når man hører noe interessant og utveksler små ord med familien som sitter ved siden av. Det er en prisutdeling på skjermen, og i en av takketalene hører jeg vinneren si «vi må bli flinkere til å snakke om psykisk helse». Jeg fnyser litt, flinkere til å snakke om psykisk helse? Er ikke det eneste alle snakker om i media og til hverandre om dagen, nettopp psykisk helse? Det er som om de fleste har en slags diagnose, enten de har stilt den på seg selv eller faktisk har fått den fra legen, terskelen er lav og man skriker høyt og lavt om sine problemer.

«vi snakker så mye om psykisk helse at jeg ikke engang gidder å snakke om det lenger» sa jeg høyt. Jeg ble møtt av enighet fra de andre i rommet.

Men så fort jeg hadde sagt det, innså jeg noe:

Vi trenger ikke til å bli flinkere å snakke om psykisk helse. Vi trenger å bli flinkere til å forstå det.

Hvor mange her har ikke blitt møtt med «du er jo aldri med på noe lengre» eller «du stiller jo aldri opp som venn» selv om du har snakket høyt om depresjonen og selvmordstankene dine?

Hvor mange her har kastet etter pusten på et kjøpesenter fordi den sosiale angsten har slått inn, men blitt møtt med «herregud, kan du ikke bare skjerpe deg?»

Hvor mange har ikke dratt tidligere hjem fra fest og sagt "jeg har det ikke så bra" for å bli møtt med "er det noe galt?" hvor du svarer "jeg har angst" og de bare "eh.. kan du ikke bare være her da?"

Hvor mange her har blitt sykemeldt fordi man er deprimert eller utmattet, men har blitt møtt med «men herregud, hun legger jo ut bilder på instagram, så syk kan hun jo ikke være?»

Jeg har blitt møtt med dem alle.

Jeg vet ikke hvordan man skal snakke om det for at man skal bli forstått, for tydeligvis gjør vi noe feil. Det hjelper ikke at den ene kjendisen etter det andre står frem i lyset om sin «vanskelige tid som de har kommet seg ut av», om en åttendeklassing blir møtt av «skjerp deg» eller «du er en dårlig venn» om man sliter psykisk. Alt jeg hører er problemer, historier om sterke mennesker, men svært få løsninger. 

Her kommer noen pekepinner på hva du, som pårørende eller vitne til noen som sliter burde gjøre.

  • Vis forståelse. Å være psykisk syk er ikke noe du kommer deg ut av etter noen dager eller uker. Kanskje det virker sånn på grunn av de som.. ja, selvdiagnoserer seg selv, men er noen virkelig syk kommer det til å ta tid!
  • Ikke bli sint på en venn om han eller hun ikke klarer å komme i bursdagen din eller på en annen kveld på grunn av sosial angst. Tro meg, det er ingenting en person som sliter heller vil enn å ha et normalt liv, og å kunne stille opp.
  •  Å være der for hverandre betyr også å gi noen rom når de trenger det. En psyksik syk person har nok med å ta hånd om seg selv akkurat da.
  • Det viktigste du kan gi er ikke råd som «ta deg noen dager fri» eller «jeg er her om du tenger noe» om du likevel blir sint når personen ikke klarer å være akkurat som før. Vedkommende er syk, på ordentlig. Pyskisk sykdom er ekte.
  • Overse aldri et rop om hjelp. Jeg har selv vært med på å tenke «han der kan ikke ha det noe bra», for å så sitte i begravelsen til vedkommende ett år etter.

Så vær så snill, hør på meg. Dere må være tålmodige med de som sliter, for en ekte venn finnes der også, selv når den andre parten ikke kan stille opp på alt det morsomme som skjer. Det er i mørket vi trenger venner, mye mer enn på oppturene. Vi trenger ikke snakke mer om psykisk helse, vi trenger å forstå det.

Foto: weheartit

 

Skriv en kommentar

48 kommentarer

Meg

27.05.2018 kl.18:26

Enig!

Jo mer man snakker om et problem jo større blir det problemet :) nytter jo ikke bare snakke hvis en forstår. Empati trenger ikke å ha noen ord

Lotte

27.05.2018 kl.18:45

Jeg er 1000 % enig med det du sier.

Men det er også viktig for mennesker som sliter psykisk at man kan se hvordan man påvirker de menneskene rundt seg. At det er ikke alltid lett å være forståelsesfull fordi alle mennesker har ulike problemene - kanskje ikke psykiske lidelser - men andre ting som fører til kjipe og vanskelige følelser. Og noen ganger på man tenke på seg selv og eget liv selvom din nærmeste har en psykisk lidelse.

Kjæresten min har nå hatt depresjon og angst i over 3 år. Har gått på sykemelding og trygd pga det. Jeg har 1000 ganger vært forsåelsesfull og må oppleve mye opp og ned humørsvinginger hele tida. Mye masing, mye stillhet, mye negativitet, lite oppmuntring og ros for all forståelsen.

Du som ikke er pårørenee skjønner ikke hvordan det er.

Han har jo gått i behandling og går på medisiner men. Man må jobbe med seg selv også. Men vedkommende selv må finne ut av og bestemme seg.. .ingen andre jobber aktivt med psyken din. Spesielt ikke pårørende.

Men jeg er så enig i at man ikke skal dømme og man skal ta det seriøst og prøve å ha empati og forståelse.

Emelie

27.05.2018 kl.19:12

Jag håller med dig i att psykisk sjukdom behöver förstås, men jag ställer mig skeptiskt till att sjukliggöra känslomässiga svårigheter. Olika trauman, f.eks mobbing, försummelse (såväl fysisk som känslomässig) och ogynnsamma uppväxtvillkor är bara få exempel på upplevelser som kan göra människor rädda, ledsna, misstänksamma och ge svårigheter med känslorelering och hantering. Ett sätt att se på emotionella svårigheter är att se de som naturliga reaktioner på onaturliga händelser. Är det då riktigt att stämpla människor som ?sjuka?? Vad innebär det egentligen att vara ?sjuk?? Vilket ansvar faller bort eller tillkommer då? Vad händer med självkänslan om man först utsatts för plågsamma upplevelser och sedan tvingas se på sig själv som sjuk? Finns det inte en risk att ordet sjuk definierar mig då? Tack för en bra blogg. Varma hälsningar Emelie

Anonym

27.05.2018 kl.19:16

Herregud du sier det så bra. Har ME, og får hele tiden høre "Men du var jo i parken i går, så syk kan du ikke være" og "du er så sykt kjedelig, du går alltid hjem så tidlig fra fest". Er visst vanskelig for folk å skjønne sykdommer man ikke kan se. Håper så inderlig du blir frisk snart, du fortjener kun det beste

Victoria

27.05.2018 kl.19:28

Dette er så sant! Jeg har vært mye sykemeldt på grunn av at jeg «bare» har vært så sliten. Har i ettertid innsett at jeg var og enda er mer enn bare sliten. Etter jeg begynte å gå til psykolog og etter et ekstremt rart og merkelig år med angst, har jeg begynt å forstå at det faktisk ikke er en «lettvinn» måte å være syk på. Skulle mye heller ønske at jeg kunne yte hver eneste dag på jobb og hjemme, smile og bare ha et helt vanlig A4 liv. Men det er så mye lettere sagt enn gjort.

Hadde det vært flere som faktisk legger hånda på skulderen og sier «jeg forstår deg, og jeg er her NÅR du trenger meg» tror jeg det (for min del i hvert fall) hadde vært lettere å «seile» mer igjennom dagene fordi man vet at man ikke trenger å skjule noe, og man vet at det er lov å ha det tøft, og man har noen som støtter seg.

Men jeg vil ikke ta noen for og eventuelt ikke klare å stille opp for en som sliter, heller. Det kan være gode grunner for det også. Gjør de rundt bevisst på at det er noe som ikke er så greit hvis man trenger en skulder å gråte på.

Uansett om man sliter med fysiske eller psykiske plager, har en tøff dag, kjærlighetssorg, kranglet med en venn eller uansett hva det er og bare vil gi opp, så håper jeg alle kjemper den kampen som trengs, søker hjelp hos lege, en venn eller noen man stoler på hvis man føler det trengs. Det er ikke flaut, og jeg har troa på at man kommer seg på beina igjen! <3 klem!

Anonym

27.05.2018 kl.19:48

Jeg er delvis enig i det du skriver, men jeg mener at vi, som samfunn, bør begynne å se på hvorfor så mange blir psykisk syke. Slik jeg ser det lever vi i et samfunn hvor presset om å være "perfekt" er umenneskelig stort. Vi skal se "perfekte" ut, leve det "perfekte" liv, ha den "perfekte" jobben hvor vi gjerne tjener godt over 1 million i året (minst). Hjemmet vårt skal være "perfekt", forholdene vi SKAL være i skal være "perfekte". Vårt beste er ikke godt nok lengre. I dette jaget er det ikke rom for å være fornøyd med det man oppnår, man skal aldri være tilfreds...med noe eller noen. "Vi" definerer suksess ut fra antall likes, kommentarer og andres meninger om en selv og ens liv, ikke ut fra en egen oppfatning av suksess.

Psykmagasinet.no

27.05.2018 kl.19:52

Mye sant i det du sier her, samtidig så er det jo en gang slik at man må prate om det, for at det skal bli forståelse rundt det. Åpenhet er viktig og en enkel løsning finnes nok dessverre ikke. Men jeg tror og håper at det å snakke, og å åpne seg opp om disse tingene, både til hverandre, i media og at kjente og ukjente gjør det, så vil det være med på å skape en større forståelse og innsikt i hva det innebærer.

Karen

27.05.2018 kl.20:00

"Å være en god venn"- den er kompleks. Hva om flere venner sliter, og trenger hverandre? Man vet ikke alltid om venner sliter eller ikke- mange av de som sliter mest klarer ikke å uttrykke det. Å både være psykisk sjuk OG må stille opp for andre psykiske syke... DEN er vanskelig.

Anonym

27.05.2018 kl.20:04

Jeg føler at folk ikke har nok kunnskap om psykisk helse! Samfunnet vårt er bygget opp på en veldig rar måte Når man tenker over det, hvorfor Lærer vi ikke om psykisk helse på skolen? Det hadde hjulpet så mye når man vokser opp slik at man blir flink på og reflektere følelser man har, istedenfor trykker man ned vonde følelser! Når vi vokser opp blir vi fleste lært at vi skal tenke mer på det fysiske enn det man føler inni oss! Når man ikke klarer og gå på jobb så vil man ikke si at man sliter psykisk på grunn av problemer i livet man sier at man er syk fordi folk har forståelse for det! Men det og være syk eller psykisk syk er like gale! Jeg føler det må være mindre normer om Psykisk helse, så folk ikke føler seg så alene!

Anonym

27.05.2018 kl.20:06

Selv om du er så heldig å har fått snakka om problemene dine på inn og utpust så er det ikke alle som har hatt mulighet til det. Synes du formulerer deg tullete i denne posten!

Linn

27.05.2018 kl.20:17

Fantastisk! ❤️

Kaffeslabb.blogg.no

27.05.2018 kl.20:23

Amen to that.

May Angelica

27.05.2018 kl.20:42

<3

Ingeborg

27.05.2018 kl.20:47

Dårlig stil ikke å navngi opphavsmannen til bildet du bruker. Eller vent, det er ikke bare dårlig stil. Det er faktisk brudd på åndsverksloven. Du som lever av å poste bilder av deg selv burde være bevisst på dette.

Anonym

27.05.2018 kl.21:45

Helt enig!

Nora

27.05.2018 kl.22:10

Takk, håper vennene mine leser dette! Det er så viktig at du skriver det, og herregud du er smart.

Anonym

27.05.2018 kl.22:32

Tror det er vanskelig for folk å ha forståelse med tanke på hvor utvannet psykiske begrepene er blitt. Folk bruker depresjon bare de er litt nedfor en dag. Bare noen synes noe er litt flaut så har de sosial angst. Folk må slutte å selvdiagnotisere seg selv for at de som har reelle problemer skal bli tatt på alvor. Ellers er jeg veldig enig i det du skriver.

Anonym

27.05.2018 kl.22:33

Man kommer strengt tatt ingen vei med å bare «forstå» problemet.. man må komme et skritt lenger og både forstå og imøtekomme problemene. Hjelper ikke å forstå at venninna sitter hjemme med angst, hvis man ikke kan finne små skritt til løsninger.

Marianne

27.05.2018 kl.22:35

<3<3<3<3<3<3

Anonym

27.05.2018 kl.22:53

men...det er interessant at DU som har selvdiagnostisert deg som dypt deprimert, "tidligere" bipolar, sosial angst, papirfobi etc (ALT selvdiagnostisert ) sparker ut til andre som gjør det samme

Anonym

27.05.2018 kl.22:53

...Litt ironisk at du gang på gang har medvirket til å utvanne de psykiske begrepene og selvdiagnostisere deg? På din offentlige blogg som rekker ut til flere tusen?

Kristiansen

27.05.2018 kl.22:56

Slet med angst siden jeg var 5 år, kom meg ut av det i år etter 19 år med helvette på jord. For fire år siden fikk foreldrene mine vite om angst, men ifjor fikk de vite hvorfor, etter at jeg ble åpen om det forsto de alt. Jeg har mistet venner, og bestevenner pga angst. Til tross for å forklare i detalj hvordan det var, hvorfor jeg var som jeg var osv, forsvant de sakte men sikkert ut av livet mitt.

Hatt depresjon siden jeg var 13 (11 år nå) og som sagt har jeg mistet venner, så har bare familie og ei bestevenninne som skjønner det. Men er likevel tungt å fortelle at man har en dårlig dag, eller man ikke føler seg bra for man tenker på pårørende og venner, hvordan de har det selv (iallefall jeg gjør det, jeg hater å fortelle jeg ikke har det bra fordi jeg vet at mamma og pappa ikke har det bra, når jeg ikke har det. De sier "når barna har det bra, har vi også det bra")

Det verste er ikke depresjon eller angst men en 3. diagnose som er vanskelig å skjønne seg på, men til tross for forklaringer og eksempler så får jeg lite forståelser så jeg prater ikke om det. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse heter den, skal ikke gå innpå her inne hva det er.

Jeg skjønner godt det er vanskelig å være en pårørende eller venn, for man forstår ikke helt hvis man ikke har vært der selv, og selv da er det vanskelig siden vi alle er individuelle. Og det er tungt å se pårørende, se de du er glad i stå på utsiden uten å kunne gjøre noe, når de så sterkt ønsker det. Jeg har fått mange kommentarer, blikk og gud vet hva, og var sykemeldt i 13 mnd (desember 2016-januar 2018) og det var da jeg ble frisk, etter behandling i 2.5 år, samt medisin, OG å lære seg å være åpen.

Å være der, uten å si noe, er noe av det beste jeg har opplevd. Bare det å ha noen til å høre på, eller holde rundt deg, er terapi det også. Man MÅ ikke vite hva man skal si, man MÅ ikke alltid si noe. Og jeg er uendelig stolt av deg Sophie som tar opp dette.

Marianne

27.05.2018 kl.23:06

Herlighet du er så god på å skrive 😍 du har mye bra i tankeboksen 😍 you go girl! 🌺 psykisk helse er så viktig og det kan være så vanskelig å forstå. Det er usynlig. Vi kan ikke se hva som foregår på innsiden av et menneske. Vi kjenner ikke ens liv eller freden. Jeg synes vi skal snakke ihjel temaet ikke tie og la folk lide

Kristel

27.05.2018 kl.23:08

Man trenger kunnskap om psykisk helse for å forstå det. Så dermed må man snakke om det.

Oda

27.05.2018 kl.23:13

Dette synes eg var svært unyansert. Du slenger ut påstand på påstand utan noko særskild substans. Saknar meir reflektert drøfting når du vel å uttala deg om slike omfattande tema. Ja, dette er ein blogg, nei, det er ikkje norskeksamen. Men likevel, av respekt til deg sjølv og lesarane du treff.

Anonym

27.05.2018 kl.23:14

Jeg syns det er et tema som burde snakkes om til krampa tar oss - MEN på riktig måte. Lenge har jeg sittet med inntrykk at depresjon, angst osv er begreper som blir slengt ut og diagnoser som nødvendigvis ikke stemmer. Det er nesten så det er blitt "inn" å snakke om det, og ha en psykisk lidelse. Som om det er "kult". Det er ved flere tilfeller at folk legger seg i en offerrolle, og er ikke opptatt av løsning, men heller få frem at en sliter og det er synd på vedkommende. Det syns jeg er så feil.

Vi er så mange som sliter på daglig basis, og det er bare flere og flere som opplever å slite med psykiske lidelser. Derfor er det viktig at det blir snakket om på en LØSNINGSORIENTERT måte. Du har all rett til å snakke om deg og dine erfaringer, få det ut i lyset og dele med deg. Du har rett til å fortelle hvor vondt der, hvor slitsomt det er og hvor jævlig det er. Men ikke bare leave it at that. Man må på en eller annen måte motivere seg selv og andre, og ikke utnytte det som en sjans til å få oppmerksomhet. Noe jeg tror mange gjør.

Det er ikke kult å slite. Jeg har slitt med depresjon og angst, men visste det ikke før det hadde gått ett år. Jeg nektet å slite og derfor så jeg det ikke. Depresjonen ga slipp raskt men angsten tok meg hardt! Og den har fortsatt taket på meg etter tre år, men det er blitt bedre. Vi er MANGE som sliter med det derfor er det viktig å snakke om det. Men på en seriøs og løsningorientert måte. Og ikke bare slenge det ut som om det var ingenting. Vi må oppmuntre og opplyse hverandre og ikke grave hverandre ned. Du skrev på bloggen din en gang at du hadde noen planer men måtte bli hjemme fordi du hadde angst. En setning i et helt hverdagslig innlegg. Jeg kan forstå at du kanskje prøvde å få det til å ikke bli et tabubelagt tema, men i den sammenhengen syns jeg det virket useriøst å slenge ut på den måten. Både fordi du skrev at du "måtte" bli hjemme - noe du ikke MÅ, men et valg du tar. Noe jeg selvfølgelig kan forstå. Men for å gjøre angsten bedre så må man ofte trosse den. Så nei, du må ikke bli hjemme, og det er dumt å på en måte lære andre at de skal bli hjemme når man har angst. Det betyr ikke at du ikke kan si at du blir hjemme pga det, men det blir problembelagt. Du kunne for eksempel skrevet: "Jeg tar valget å bli hjemme, for det trenger jeg nå. Selv om jeg anbefaler å ikke isolere seg når angsten kommer". Det er selvfølgelig lov å gjøre "feil" når det kommer til å møte utfordringene sine. Du trenger ikke holde det hemmelig, men det er dessverre ikke alle som er nok opplyst om at du burde ikke finne det som en løsning når du har angst.

Måten det ble brått "kastet" ut på gjorde at det mistet seriøsiteten sin syns jeg personlig. Jeg slet så mye med det men gjorde alt i min makt å alltid komme meg ut og på jobb, og det er ikke å forvente at alle andre skal klare det selvom - men å si at du MÅ bli hjemme er ikke sant. Det er selvfølgelig noen ganger lurt, men uttaler man seg om en lidelse så bør du bruke ordene riktig og formulere riktig. Å bli hjemme å isolere seg var alltid det som fristet mest, men som gjorde meg MYE sykere. Man burde snakke om det på en hverdagslig basis, men å kaste det inn som om du fortalte om dagens middag gjør at seriøsiteten blir tatt bort. Det er SÅ viktig å ta det seriøst, hvis ikke blir vi sikkert flere som opplever å heller høre "skjerp deg og kom".

Jeg vet hvordan det er å virkelig slite. Jeg har flere mennesker i mitt liv som har slitt men ikke ropt det ut til folk. De du ikke ante noensinne slet med det. Jeg kjenner noen som faker seg til sykdommer for å snylte penger, og egentlig er late. Jeg selv har opplevd å slite med dette, noe jeg faktisk ikke ville vært uten. For jeg setter så pris på å ha denne erfaringen, da det går under mine interesser i hverdagen. Psykologi og mennesker, og det å ha omsorg for hverandre. Jeg ønsker å snakke masse om det, men ikke nødvendigvis blande inn meg selv. Og det er litt trist, fordi mine erfaringer kan hjelpe. Men jeg igjen blir redd for at det ikke blir tatt seriøst fordi vi er i en tid hvor "alle" sliter og skal få ut sin del og ta sin offerrolle og ikke er villig til å kjempe for å bli bedre og friskere. Jeg ønsker på ingen måte å skape oppmerksomhet og sympati rundt meg selv, og jeg er egentlig ganske privat når det kommer til meg selv. Men hvis mine erfaringer og opplevelser kan hjelpe noen så er det ingenting som er bedre enn det. Men når det først snakkes om, så skal vi ta det seriøst og vi skal finne løsninger sammen. Det er så mye snakk om hvor dritt folk har det, som også kanskje gjør noe med det - men deler kun dritten og ikke faktumet at de har vært hos psykolog og jobbet med seg selv. Og at de kanskje er på bedringens vei. Det er jo SÅ viktig å få frem. Vi trenger løsninger! Vi trenger gode holdninger og motivasjon! Vi trenger å grave i dritten til vi slutt kan grave NED all dritten! Løsning, løsning, løsning. DET trenger vi!

Anonym

27.05.2018 kl.23:17

Ohh the irony

Lovise Granmo

27.05.2018 kl.23:55

Amen.

Caroline

28.05.2018 kl.00:19

For det første synes jeg det er merkelig at en person som selv skriver veldig mye om sine egne problemer kommer med en slik uttalelse. Og for det andre er det drøyt å si at de fleste har en diagnose. Det vil jeg i så fall gjerne se statistikk på. En diagnose får man etter å ha gått igjennom en god del tester og samtaler, det er i alle fall slik jeg har fått mine diagnoser. For det tredje synes jeg det er skummelt å si at vi nå har ?snakket nok? om psykisk helse. Er det ikke nettopp igjennom å snakke om det at vi skaper forståelse? Om folk skal få inntrykk av at ingen vil høre om deres problemer eller psykiske helse, så vil kanskje terskelen for å be om hjelp heves betraktelig. Jeg synes rett og slett det er skikkelig trist at en person med så mye makt får seg til å skrive slikt, og spesielt med tanke på at du i følge deg selv har eller har hatt både angstlidelser, depresjon, drevet med selvskading og også flere andre psykiske sykdommer. Jeg er sikker på at åpenhet kan være med på å spre kunnskap om psykisk sykdom. Det kan sikkert være noen måter som er bedre å tilnærme seg temaet på enn andre, men jeg håper virkelig ikke vi slutter å snakke om det. Det tror jeg ikke det blir mye forståelse av.

Anonym

28.05.2018 kl.00:41

Det er jo forståelse som mangler! Ja! Har aldri klart å sette ord på det selv, men visste alltid at noe skurret liksom, så da er det så fint at du får sagt det!

Anonym

28.05.2018 kl.01:08

Helt enig, veldig bra sagt!

Tror også at alt dette fokuset på det, som ikke nødvendigvis gjør forståelsen bedre, kan helle i motsatt retning slik det er tenkt. Folk som ikke forstår psykisk sykdom kan bli skremt av at det er en realitet. At alle plutselig bare kan være «gale» og at det er ok. Og da når det er så mye om det i media og de ikke forstår det, så ender det med at de blir redde og sinte og går veldig offensivt til verks i møte med det. Jeg har sett verdens snilleste person bli sint og innbitt på grunn av det «skremmende» rundt psyisk sykdom. Jeg vet ikke hvordan vi kan gå til verks for å øke forståelsen, men jeg håper vi kommer dit. Det er også synd at mange vanner ut begrepene fordi de bruker de uten å forstå hva det egentlig handler om. Noe som gjør det verre for oss som sliter eller har slitt og verre for de som ikke forstår. Har du noen forslag til hvordan vi kan få folk til å forstå som ikke har opplevd dette selv, så fyr løs!

Anonym

28.05.2018 kl.01:20

Jeg synes absolutt at dette er et tema som må snakkes mye om, spesielt om hvorfor det er så mange som sliter.. Har vi glemt at det som menneske er vanlig å være innom hele følelsesspekteret ikke bare den positive delen? Skyldes det at det virker som om alle andre har det så bra på sosiale medier? Vi har kommet tettere på hverandres positive sider gjennom Instagram men har fjernet oss fra hverandre ved at man har mindre kontakt i dagliglivet, hvor normalt er det egentlig for flokkdyr å stå på feks en stappa buss og ikke si et ord til hverandre og å unngå øyekontakt?

Har vi glemt at man kan ha en rekke ekstreme følelser og fortsatt være innenfor en "normalpsyke"? Jeg hadde eksamen i forrige uke og sov dårlig og spiste lite de tre nettene før, idet jeg ankom eksamenslokalet var nervene så sterke at jeg aller helst hadde lyst til å forlate lokalet og drite i hele greia, "eksamensangst" sa jeg til mamma som så dumt på meg og sa at hun flere ganger hadde spydd rett før eksamen - etterfulgt av at det er helt normalt å ha sterke nerver på en slik dag. Jeg har vært lammet av mange panikkanfall, men det som faktisk har hjulpet meg er å tilegne meg en holdning om at det ikke skal være en unnskyldning i livet, og det å høre en psykolog være streng mot meg å si at jeg ikke er syk. Jeg tror også at vi får stimuli fra så mange kanter at vi glemmer å lytte til våre egne tanker og glemmer hvem vi er, til vi plutselig er i et angst-helvete og er redde for våre egne tanker og gjør enda mer for å overdøve de.

Marthe

28.05.2018 kl.01:22

Når man dropper en fest/sosial happening pga psykiske årsaker ville en god venn sagt: « skal jeg heller komme hjem til deg?»

Elisabeth

28.05.2018 kl.01:25

Helt enig med deg :) hvor kan jeg nå deg utenom bloggen med et spm/forespørsel?:)

A

28.05.2018 kl.02:00

Jeg er enig i alt du skriver! Men jeg må bare spørre, du har jo selv sagt at du har en rekke ulike diagnoser. ADHD, depresjon, bipolar, angst, eksistensiell angst, tvangstanker, psykose, for å nevne noe. Er det virkelig slik at du har blitt diagnostisert med samtlige av disse av en lege? Det tar jo svært lang tid å stille en diagnose, da det fordrer undersøkelser og observasjon. Hvis det ikke er tilfellet for din del, skyter du vel deg selv litt i leggen kanskje?

Et annet spørsmål jeg har stilt meg, er hvorfor det på død og liv skal stille diagnoser for alt. Selvfølgelig er det positivt at folk utredes dersom de virkelig sliter over lang tid, og på den måten får hensiktsmessig oppfølging og hjelp. Men jeg har selv hatt perioder der jeg har gått i kjelleren, også over lengre tid. Hadde jeg oppsøkt lege på disse tidspunktene hadde jeg helt sikkert kunne fått en diagnose. Men hvis jeg hadde fått diagnosen "deprimert", så tror jeg kanskje at jeg hadde latt det prege meg i større grad enn det som var nødvendig, om du skjønner? Forrige gang det skjedde lå jeg og gråt i sengen etter jeg hadde våknet om morgenen nesten hver dag i flere måneder. Du vet, når du våkner med det som kjennes ut som et "lokk" over øynene og hodet og tårene bare presser på uten grunn? Men i stedet for å oppsøke lege tok jeg det litt sånn; ok, dette er typiske tegn på depresjon. Men det er helt menneskelig. Det er hormonene i hjernen min som forårsaker dette. Og det kommer til å gå over. Og ved å omgi meg og ikke minst snakke med gode mennesker, så gikk det også over. Poenget mitt er vel at egentlig at de aller fleste opplever perioder med depresjon eller episoder med angst i løpet av livet, og slik har det nok i større eller mindre grad alltid vært. Men nå skal det stilles diagnoser og medisineres for alt som tidligere var "en del av livet". Det har nok både positive og negative sider, men jeg tror nok at jeg i utgangspunktet stiller meg negativ til denne sykeliggjøringen av det som i utgangspunktet er helt menneskelige følelser og sinnstilstander.

Anonym

28.05.2018 kl.02:45

Jeg knakk noen ribbebein en gang, alle forstod hvorfor jeg ikke ble med ut, at jeg trengte oppmuntring og støtte.

Jeg har spiseforstyrrelser, angst depresjon og til tider selvmordstanker som kommer og går, ingen hverken ser det eller tar hensyn om jeg snakker om det og forklarer hvorfor jeg ikke orker å være med ut, eller er med å grille.

Jeg blir bare møtt med «oppmerksomhetsyk», «du trenger å bli med ut», «du klarer dette», «du var med ut forrige helg, hvorfor skal ikke det gå fint nå» null forståelse for hverken meg eller min sykdom.

Det er det som gjør så vondt. Det at det å slite psykisk ikke er like synlig som å slite fysisk. Det at man sier man forstår, men man gjør ikke det. Man mister tillit til de som påstår at de forstår, når de likevell står og sier «du klarer jo det, hallo» da klarer jeg ikke kommunisere eller uttryke mine følelser og forklare hvordan jeg har det, noe som resulterer i dårlige perioder - om og om igjen. Som en ond sirkel.

Så Hallo, nei jeg klarer ikke det. Beklager for at jeg sliter, men men jeg prøver å ta tak i problemene mine, men det er ikke like lett - når man er så bevisst og kjent innen området «psykisk helse»

Sannheten er ikke at vi ikke snakker for mye om det, eller for lite. Jeg vet bare for mye, og pårørende for lite.

Mindre fokus på psykisk helse, mer fokus på hva man kan gjøre og hvordan det faktisk er å IKKE bli forstått. Det å bli forstått er det viktigste. Forståelse er nøkkelen til at noen som sliter skal klare å kommunisere på ekte.

Veldig flott innlegg av deg, sophie! Stolt fast leser siden du satt på jenterommet med haaawt og hadde «livestream». Du er dyktig.

Cathrine Ruth

28.05.2018 kl.06:13

Utrolig bra skrevet. Jeg er 110% enig med deg. For det hjelper ikke å snakke om det, om de som ikke sliter ikke forstår.

Hilsen

Www.cathrineruth.blogg.no

Anonym

28.05.2018 kl.08:14

Jeg har mistet mange venner og bestevenner pga psykisk sykdom. Mistet min siste venn nå fordi jeg har en stor sorg å bære på etter at mammaen min døde også.. Ser visst ut som at jeg plukker folk som er uforståelige som venner.. :( Men men, nå har jeg ingen igjen, så vi får se hvordan dette vil gå når jeg bærer på en sorg og har angst og depresjon itillegg

Javell

28.05.2018 kl.09:20

Hykleriet når nye nivåer. Her er noen av diagnosene DU har gitt degselv:

Sosial angst, panikkanfall, "papirfobi" som du motbeviser hver gang du poster bilder av degselv med en paperback, bipolar, som du og bare du har"blitt frisk av", eksistensiell angst, separasjonangst, tinnitus, den alvorlige depresjonen du slet så med, og selvfølgelig hypokondri. Alt dette og mere til har du diagnosert degselv med og skrevet om det på bloggen. Lær deg å holde styr på løgnene dine.

Trine

28.05.2018 kl.09:42

Haha nei nå må du gi deg. Vi trenger ikke prate om det? Du nevner det i ca annenhvert innlegg her, «angsten» og «depresjonen» er vel de som er mest framtredende, og sniker seg tilogmed med i innlegg som omhandler middagsdate, nye klær, sminking osv. Du nevner det der det nevnes kan. Men det er andre som skal slutte å nevne det mener du? du har sluttet å nevne «arkfobien» (som jeg helt sikkert tror du ble diagnostisert med av lege/psykolog), har den forsvunnet av seg selv? Den var jo helt vill for en tid tilbake, kunne ikke signere avtaler selv engang. Men nå pløyer du gjennom bok etter bok, gjerne flere i uka! Lesehesten vår. Jeg var tidligere stor fan av deg, og forsvarte deg i media da du fikk kritikk for forskjellige uttalelser osv. Men nå er det så mye selvmotsigelser, løgner, selvdiagnostiserte sykdommer osv, at jeg har mistet all respekt for deg.

Jente 31.

Adjunkt

28.05.2018 kl.12:55

Dette innlegget her fremstår som hykleri, og det virker som du totalt undervurderer leserne dine sin intelligens. Du er en sterk bidragsyter til denne utvanningen av psykiske lidelser, og det virker nesten som du "glemmer" alle diagnosene du har skrevet om tidligere, og ikke minst din rolle i dette hysteriet. Det er på høy tid med en opprydding av den lange listen av diagnoser du har slengt rundt deg i dine år som profilert blogger, for nå er du i ferd med å totalt miste din troverdighet. Det er lov å være "ung og dum" og skrive ting man kanskje ikke visste noe om på den tiden, men på et tidspunkt må du enten stå for det du har sagt, eller innrømme at du har trådd feil.

Det som er skummelt er at du stadig kommer med påstander og "råd" innenfor et kjempe viktig fagfelt, helt uten faglig kompetanse. Det blir som om du skulle gitt medisinske råd til en kreftpasient, uten medisinsk utdannelse. Det er farlig! Selv om du mangler faglig tyngde betyr det likevel ikke at du ikke kan vise engasjement for unges psykiske helse, det er noe helt annet. Se for eksempel hvordan Helsesista alltid henviser til aktører som faktisk jobber innenfor ulike fagfelt hun tar opp via sin plattform. Slik bidrar hun til at barn og ungdom får riktig hjelp, og ikke minst riktig informasjon.

Torje

28.05.2018 kl.18:32

Helt feil innfallsvinkel. Det er fortsatt veldig mye stigma forbundet med psykisk helse, og derfor blir ikke dette riktig.

Jeg liker poenget ditt, men.. Psykisk helse har blitt mer aktualisert, men når jeg hører majoriteten av folk "snakke om psykisk helse" er tilnærmingen nærmest politisk. Eller et forsøk på å høres faglig ut. "Alle" har en psykisk helse, derfor er det mye meninger ute å går også. Folk er ofte internett-opplyste, så de vet at det finnes noe som heter angst, og noe som heter depresjon, men kunnskapen stikker som regel ikke dypere enn noen enkelte begrep. Du etterlyser forståelse og toleranse, og der er vi helt enige. Tidligere har det store problemet vært at psykiske helse ikke har blitt tatt like seriøst som fysisk helse, og i fag- og forskningsmiljøene var konsensus at naturvitenskapen var overlegen det som vi fortsatt kaller "soft science" (humanoria, sosiologi, psykologi osv). Psykologi har derfor historisk sett vært litt ufortjent forbundet med synsing, og erfaringsmessig så vil jeg påstå at det er et rykte som henger igjen enda. Spesielt om man diskuterer ADHD eller andre paraplybegrep som ofte får en del oppmerksomhet i media. "Før het det makk i ræva, men nå skal det vist hete ADHD." - hørt den før? At de redskapene og metodene vi bruker for utredning i dag ikke fantes for 20 år siden er jo mye av forklaringen på akkurat det, men det er en holdning som er sosialt akseptert og normalisert å ha til både profesjonen og faget. At det fortsatt er stigma rundt det at menn viser følelser eller snakker om usikkerhet, samtidig som de er alvorlig overrepresentert på selvmordstatistikkene, er urovekkende. Blant mange andre ting. Og det er ikke noe som vil bli tatt mer seriøst så lenge det fortsatt er tilknyttet skam og stigmatisering til dette. Da hjelper det lite at folk selvdiagnostiserer seg selv over en lav sko, etter å ha lest noe de kjente seg igjen i, i en tråd på Kvinneguiden. Det snakkes kanskje en del OM psykisk helse, men vi må bli mye mer nøye på HVA vi snakker om når vi snakker om når vi snakker om psykisk helse. Innen 2020 burde vi ha som nasjonalt mål om at det på folkemunn aldri mer skulle bli hevdet at man var deprimert om man hadde en dårlig dag, eller at noen ba deg "ta deg sammen" om du fortalte du slet med depresjoner. Med andre ord: Vi må først og fremst snakke mer om psykisk helse.

Helene

28.05.2018 kl.18:55

Er det ikke når man prater om det at flere får forståelse?

S

28.05.2018 kl.22:18

Det kan virke som vi beveger oss inn i et samfunn der majoriteten lider av en slags psykisk utmattelse. Depresjon, angst, selvmordstanker og kampen mot et 'indre mørke' har blitt normalisert på linje med vinterinfluensaen; veldig mange opplever det. Det prates om over lunsjbordet "Jeg tror jeg har fått angst, jeg... vil du sende brunosten?" - det virker å spre seg som om det var smittsomt. En slags folkesykdom. Det skyldes på press. Skolen, sosiale medier, teknologi, og alt fra enkeltpersoner til samfunnet generelt... Når unge får dårlige karakterer på skolen pekes det ofte på en inkompetent lærer, på samme måte som fingeren rettes mot influencere så fort kroppspress og dårlige selvbilder diskuteres. Alle virker å ha kontroll på hvorfor de har havnet nede i mørket og hvem som har bidratt til å dytte de ned... Alt for få snakker om veien opp igjen, og om de gjør har de ofte flydd til himmels helt selv. Gått fra vingeløs spurv til ørn over natten... Hvorfor har det blitt akseptert at 'andre' får skyld for alt negativt, mens en selv får ta eierskap for alt det positive? Tenk hvor ofte det faktisk er sånn... Der er det noe som ikke stemmer? Klart psykisk helse er viktig. Klart ingen hopper frivillig ned i mørket. Klart vi må ta det på alvor. Klart vi må slutte å påvirke hverandre negativt... Jeg skulle ønske jeg kunne pekt på han som var først ute med å si at løsningen ligger i en negativt ladd pekefinger. Det gjør den neppe! Vi må bli flinkere å snakke om det som funker; hvem bidrar og hva påvirker oss positivt på veien opp igjen. Og så... mer av det!

Linda

28.05.2018 kl.23:47

Bra skrevet ! 😊 Jeg var sykemeldt en stund og da har jeg fått høre i ettertid at folk lagg seg oppi «hvor syk er hun når hun kan gjøre det å det å det» pga jeg hadde lagt ut bilde på snap eller insta. Å det føler jeg sårer litt når de bare skulle vist. Jeg var super sosial og lagg ut bilder i sosiale settinger og latet som ting var greit! Men problemet var at jeg ikke taklet og være alene pga da ble jeg dårlig. Mye som kan sjule seg bak et smil.

Line

04.06.2018 kl.22:02

Veldig viktig! Trur mange blir møtt med dobbelmoral der venner er der for deg, samtidig som dei gir deg dårlig samvittighet for å ikkje delta sosialt og generelt har manglande forståelse for at det ikkje er slik personen ønsker å vere. Det er ein sjukdom på lik linje med ein som er fysisk.

Ida

14.06.2018 kl.17:07

Amen!

Virker som psykisk sykdom har blitt en trend. Har selv gått gjennom mine verste år noen sinne de siste årene, har vært mye sykemeldt og nettopp blitt diagnosert med både angst og kronisk depresjon. Kunne ikke forestilt meg et værre tidspunkt å få disse diagnosene på. Alle skal på død og liv ha en diagnose om dagen, syk eller ikke. Alvorligheten i det forsvinner, og jeg føler folk ser på meg som en av de som selvdiagnostiserer seg med angst osv bare for å få litt oppmerksomhet eller kunne skrive en kronikk i avisa.

Angsten gir meg angst. snakkinga om psykisk helse gjør angsten enda verre

sophieelise

14.06.2018 kl.17:08

Ida: <3 kjærlighet til deg.