Jeg er 1000 % enig med det du sier.
Men det er også viktig for mennesker som sliter psykisk at man kan se hvordan man påvirker de menneskene rundt seg. At det er ikke alltid lett å være forståelsesfull fordi alle mennesker har ulike problemene – kanskje ikke psykiske lidelser – men andre ting som fører til kjipe og vanskelige følelser. Og noen ganger på man tenke på seg selv og eget liv selvom din nærmeste har en psykisk lidelse.
Kjæresten min har nå hatt depresjon og angst i over 3 år. Har gått på sykemelding og trygd pga det. Jeg har 1000 ganger vært forsåelsesfull og må oppleve mye opp og ned humørsvinginger hele tida. Mye masing, mye stillhet, mye negativitet, lite oppmuntring og ros for all forståelsen.
Du som ikke er pårørenee skjønner ikke hvordan det er.
Han har jo gått i behandling og går på medisiner men. Man må jobbe med seg selv også. Men vedkommende selv må finne ut av og bestemme seg.. .ingen andre jobber aktivt med psyken din. Spesielt ikke pårørende.
Men jeg er så enig i at man ikke skal dømme og man skal ta det seriøst og prøve å ha empati og forståelse.

Herregud du sier det så bra. Har ME, og får hele tiden høre “Men du var jo i parken i går, så syk kan du ikke være” og “du er så sykt kjedelig, du går alltid hjem så tidlig fra fest”. Er visst vanskelig for folk å skjønne sykdommer man ikke kan se. Håper så inderlig du blir frisk snart, du fortjener kun det beste

Jeg er delvis enig i det du skriver, men jeg mener at vi, som samfunn, bør begynne å se på hvorfor så mange blir psykisk syke. Slik jeg ser det lever vi i et samfunn hvor presset om å være “perfekt” er umenneskelig stort. Vi skal se “perfekte” ut, leve det “perfekte” liv, ha den “perfekte” jobben hvor vi gjerne tjener godt over 1 million i året (minst). Hjemmet vårt skal være “perfekt”, forholdene vi SKAL være i skal være “perfekte”. Vårt beste er ikke godt nok lengre. I dette jaget er det ikke rom for å være fornøyd med det man oppnår, man skal aldri være tilfreds…med noe eller noen. “Vi” definerer suksess ut fra antall likes, kommentarer og andres meninger om en selv og ens liv, ikke ut fra en egen oppfatning av suksess.

“Å være en god venn”- den er kompleks. Hva om flere venner sliter, og trenger hverandre? Man vet ikke alltid om venner sliter eller ikke- mange av de som sliter mest klarer ikke å uttrykke det. Å både være psykisk sjuk OG må stille opp for andre psykiske syke… DEN er vanskelig.

Selv om du er så heldig å har fått snakka om problemene dine på inn og utpust så er det ikke alle som har hatt mulighet til det. Synes du formulerer deg tullete i denne posten!

Amen to that.

Dårlig stil ikke å navngi opphavsmannen til bildet du bruker. Eller vent, det er ikke bare dårlig stil. Det er faktisk brudd på åndsverksloven. Du som lever av å poste bilder av deg selv burde være bevisst på dette.

Takk, håper vennene mine leser dette! Det er så viktig at du skriver det, og herregud du er smart.

Man kommer strengt tatt ingen vei med å bare «forstå» problemet.. man må komme et skritt lenger og både forstå og imøtekomme problemene. Hjelper ikke å forstå at venninna sitter hjemme med angst, hvis man ikke kan finne små skritt til løsninger.

men…det er interessant at DU som har selvdiagnostisert deg som dypt deprimert, “tidligere” bipolar, sosial angst, papirfobi etc (ALT selvdiagnostisert ) sparker ut til andre som gjør det samme

Slet med angst siden jeg var 5 år, kom meg ut av det i år etter 19 år med helvette på jord. For fire år siden fikk foreldrene mine vite om angst, men ifjor fikk de vite hvorfor, etter at jeg ble åpen om det forsto de alt. Jeg har mistet venner, og bestevenner pga angst. Til tross for å forklare i detalj hvordan det var, hvorfor jeg var som jeg var osv, forsvant de sakte men sikkert ut av livet mitt.
Hatt depresjon siden jeg var 13 (11 år nå) og som sagt har jeg mistet venner, så har bare familie og ei bestevenninne som skjønner det. Men er likevel tungt å fortelle at man har en dårlig dag, eller man ikke føler seg bra for man tenker på pårørende og venner, hvordan de har det selv (iallefall jeg gjør det, jeg hater å fortelle jeg ikke har det bra fordi jeg vet at mamma og pappa ikke har det bra, når jeg ikke har det. De sier “når barna har det bra, har vi også det bra”)
Det verste er ikke depresjon eller angst men en 3. diagnose som er vanskelig å skjønne seg på, men til tross for forklaringer og eksempler så får jeg lite forståelser så jeg prater ikke om det. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse heter den, skal ikke gå innpå her inne hva det er.
Jeg skjønner godt det er vanskelig å være en pårørende eller venn, for man forstår ikke helt hvis man ikke har vært der selv, og selv da er det vanskelig siden vi alle er individuelle. Og det er tungt å se pårørende, se de du er glad i stå på utsiden uten å kunne gjøre noe, når de så sterkt ønsker det. Jeg har fått mange kommentarer, blikk og gud vet hva, og var sykemeldt i 13 mnd (desember 2016-januar 2018) og det var da jeg ble frisk, etter behandling i 2.5 år, samt medisin, OG å lære seg å være åpen.
Å være der, uten å si noe, er noe av det beste jeg har opplevd. Bare det å ha noen til å høre på, eller holde rundt deg, er terapi det også. Man MÅ ikke vite hva man skal si, man MÅ ikke alltid si noe. Og jeg er uendelig stolt av deg Sophie som tar opp dette.

Man trenger kunnskap om psykisk helse for å forstå det. Så dermed må man snakke om det.

Jeg syns det er et tema som burde snakkes om til krampa tar oss – MEN på riktig måte. Lenge har jeg sittet med inntrykk at depresjon, angst osv er begreper som blir slengt ut og diagnoser som nødvendigvis ikke stemmer. Det er nesten så det er blitt “inn” å snakke om det, og ha en psykisk lidelse. Som om det er “kult”. Det er ved flere tilfeller at folk legger seg i en offerrolle, og er ikke opptatt av løsning, men heller få frem at en sliter og det er synd på vedkommende. Det syns jeg er så feil.
Vi er så mange som sliter på daglig basis, og det er bare flere og flere som opplever å slite med psykiske lidelser. Derfor er det viktig at det blir snakket om på en LØSNINGSORIENTERT måte. Du har all rett til å snakke om deg og dine erfaringer, få det ut i lyset og dele med deg. Du har rett til å fortelle hvor vondt der, hvor slitsomt det er og hvor jævlig det er. Men ikke bare leave it at that. Man må på en eller annen måte motivere seg selv og andre, og ikke utnytte det som en sjans til å få oppmerksomhet. Noe jeg tror mange gjør.
Det er ikke kult å slite. Jeg har slitt med depresjon og angst, men visste det ikke før det hadde gått ett år. Jeg nektet å slite og derfor så jeg det ikke. Depresjonen ga slipp raskt men angsten tok meg hardt! Og den har fortsatt taket på meg etter tre år, men det er blitt bedre. Vi er MANGE som sliter med det derfor er det viktig å snakke om det. Men på en seriøs og løsningorientert måte. Og ikke bare slenge det ut som om det var ingenting. Vi må oppmuntre og opplyse hverandre og ikke grave hverandre ned. Du skrev på bloggen din en gang at du hadde noen planer men måtte bli hjemme fordi du hadde angst. En setning i et helt hverdagslig innlegg. Jeg kan forstå at du kanskje prøvde å få det til å ikke bli et tabubelagt tema, men i den sammenhengen syns jeg det virket useriøst å slenge ut på den måten. Både fordi du skrev at du “måtte” bli hjemme – noe du ikke MÅ, men et valg du tar. Noe jeg selvfølgelig kan forstå. Men for å gjøre angsten bedre så må man ofte trosse den. Så nei, du må ikke bli hjemme, og det er dumt å på en måte lære andre at de skal bli hjemme når man har angst. Det betyr ikke at du ikke kan si at du blir hjemme pga det, men det blir problembelagt. Du kunne for eksempel skrevet: “Jeg tar valget å bli hjemme, for det trenger jeg nå. Selv om jeg anbefaler å ikke isolere seg når angsten kommer”. Det er selvfølgelig lov å gjøre “feil” når det kommer til å møte utfordringene sine. Du trenger ikke holde det hemmelig, men det er dessverre ikke alle som er nok opplyst om at du burde ikke finne det som en løsning når du har angst.
Måten det ble brått “kastet” ut på gjorde at det mistet seriøsiteten sin syns jeg personlig. Jeg slet så mye med det men gjorde alt i min makt å alltid komme meg ut og på jobb, og det er ikke å forvente at alle andre skal klare det selvom – men å si at du MÅ bli hjemme er ikke sant. Det er selvfølgelig noen ganger lurt, men uttaler man seg om en lidelse så bør du bruke ordene riktig og formulere riktig. Å bli hjemme å isolere seg var alltid det som fristet mest, men som gjorde meg MYE sykere. Man burde snakke om det på en hverdagslig basis, men å kaste det inn som om du fortalte om dagens middag gjør at seriøsiteten blir tatt bort. Det er SÅ viktig å ta det seriøst, hvis ikke blir vi sikkert flere som opplever å heller høre “skjerp deg og kom”.
Jeg vet hvordan det er å virkelig slite. Jeg har flere mennesker i mitt liv som har slitt men ikke ropt det ut til folk. De du ikke ante noensinne slet med det. Jeg kjenner noen som faker seg til sykdommer for å snylte penger, og egentlig er late. Jeg selv har opplevd å slite med dette, noe jeg faktisk ikke ville vært uten. For jeg setter så pris på å ha denne erfaringen, da det går under mine interesser i hverdagen. Psykologi og mennesker, og det å ha omsorg for hverandre. Jeg ønsker å snakke masse om det, men ikke nødvendigvis blande inn meg selv. Og det er litt trist, fordi mine erfaringer kan hjelpe. Men jeg igjen blir redd for at det ikke blir tatt seriøst fordi vi er i en tid hvor “alle” sliter og skal få ut sin del og ta sin offerrolle og ikke er villig til å kjempe for å bli bedre og friskere. Jeg ønsker på ingen måte å skape oppmerksomhet og sympati rundt meg selv, og jeg er egentlig ganske privat når det kommer til meg selv. Men hvis mine erfaringer og opplevelser kan hjelpe noen så er det ingenting som er bedre enn det. Men når det først snakkes om, så skal vi ta det seriøst og vi skal finne løsninger sammen. Det er så mye snakk om hvor dritt folk har det, som også kanskje gjør noe med det – men deler kun dritten og ikke faktumet at de har vært hos psykolog og jobbet med seg selv. Og at de kanskje er på bedringens vei. Det er jo SÅ viktig å få frem. Vi trenger løsninger! Vi trenger gode holdninger og motivasjon! Vi trenger å grave i dritten til vi slutt kan grave NED all dritten! Løsning, løsning, løsning. DET trenger vi!

Amen.

Det er jo forståelse som mangler! Ja! Har aldri klart å sette ord på det selv, men visste alltid at noe skurret liksom, så da er det så fint at du får sagt det!

Jeg synes absolutt at dette er et tema som må snakkes mye om, spesielt om hvorfor det er så mange som sliter.. Har vi glemt at det som menneske er vanlig å være innom hele følelsesspekteret ikke bare den positive delen? Skyldes det at det virker som om alle andre har det så bra på sosiale medier? Vi har kommet tettere på hverandres positive sider gjennom Instagram men har fjernet oss fra hverandre ved at man har mindre kontakt i dagliglivet, hvor normalt er det egentlig for flokkdyr å stå på feks en stappa buss og ikke si et ord til hverandre og å unngå øyekontakt?
Har vi glemt at man kan ha en rekke ekstreme følelser og fortsatt være innenfor en “normalpsyke”? Jeg hadde eksamen i forrige uke og sov dårlig og spiste lite de tre nettene før, idet jeg ankom eksamenslokalet var nervene så sterke at jeg aller helst hadde lyst til å forlate lokalet og drite i hele greia, “eksamensangst” sa jeg til mamma som så dumt på meg og sa at hun flere ganger hadde spydd rett før eksamen – etterfulgt av at det er helt normalt å ha sterke nerver på en slik dag. Jeg har vært lammet av mange panikkanfall, men det som faktisk har hjulpet meg er å tilegne meg en holdning om at det ikke skal være en unnskyldning i livet, og det å høre en psykolog være streng mot meg å si at jeg ikke er syk. Jeg tror også at vi får stimuli fra så mange kanter at vi glemmer å lytte til våre egne tanker og glemmer hvem vi er, til vi plutselig er i et angst-helvete og er redde for våre egne tanker og gjør enda mer for å overdøve de.

Helt enig med deg 🙂 hvor kan jeg nå deg utenom bloggen med et spm/forespørsel?:)

Jeg knakk noen ribbebein en gang, alle forstod hvorfor jeg ikke ble med ut, at jeg trengte oppmuntring og støtte.
Jeg har spiseforstyrrelser, angst depresjon og til tider selvmordstanker som kommer og går, ingen hverken ser det eller tar hensyn om jeg snakker om det og forklarer hvorfor jeg ikke orker å være med ut, eller er med å grille.
Jeg blir bare møtt med «oppmerksomhetsyk», «du trenger å bli med ut», «du klarer dette», «du var med ut forrige helg, hvorfor skal ikke det gå fint nå» null forståelse for hverken meg eller min sykdom.
Det er det som gjør så vondt. Det at det å slite psykisk ikke er like synlig som å slite fysisk. Det at man sier man forstår, men man gjør ikke det. Man mister tillit til de som påstår at de forstår, når de likevell står og sier «du klarer jo det, hallo» da klarer jeg ikke kommunisere eller uttryke mine følelser og forklare hvordan jeg har det, noe som resulterer i dårlige perioder – om og om igjen. Som en ond sirkel.
Så Hallo, nei jeg klarer ikke det. Beklager for at jeg sliter, men men jeg prøver å ta tak i problemene mine, men det er ikke like lett – når man er så bevisst og kjent innen området «psykisk helse»
Sannheten er ikke at vi ikke snakker for mye om det, eller for lite. Jeg vet bare for mye, og pårørende for lite.
Mindre fokus på psykisk helse, mer fokus på hva man kan gjøre og hvordan det faktisk er å IKKE bli forstått. Det å bli forstått er det viktigste. Forståelse er nøkkelen til at noen som sliter skal klare å kommunisere på ekte.
Veldig flott innlegg av deg, sophie! Stolt fast leser siden du satt på jenterommet med haaawt og hadde «livestream». Du er dyktig.

Jeg har mistet mange venner og bestevenner pga psykisk sykdom. Mistet min siste venn nå fordi jeg har en stor sorg å bære på etter at mammaen min døde også.. Ser visst ut som at jeg plukker folk som er uforståelige som venner.. 🙁 Men men, nå har jeg ingen igjen, så vi får se hvordan dette vil gå når jeg bærer på en sorg og har angst og depresjon itillegg

Haha nei nå må du gi deg. Vi trenger ikke prate om det? Du nevner det i ca annenhvert innlegg her, «angsten» og «depresjonen» er vel de som er mest framtredende, og sniker seg tilogmed med i innlegg som omhandler middagsdate, nye klær, sminking osv. Du nevner det der det nevnes kan. Men det er andre som skal slutte å nevne det mener du? du har sluttet å nevne «arkfobien» (som jeg helt sikkert tror du ble diagnostisert med av lege/psykolog), har den forsvunnet av seg selv? Den var jo helt vill for en tid tilbake, kunne ikke signere avtaler selv engang. Men nå pløyer du gjennom bok etter bok, gjerne flere i uka! Lesehesten vår. Jeg var tidligere stor fan av deg, og forsvarte deg i media da du fikk kritikk for forskjellige uttalelser osv. Men nå er det så mye selvmotsigelser, løgner, selvdiagnostiserte sykdommer osv, at jeg har mistet all respekt for deg.
Jente 31.

Helt feil innfallsvinkel. Det er fortsatt veldig mye stigma forbundet med psykisk helse, og derfor blir ikke dette riktig.
Jeg liker poenget ditt, men.. Psykisk helse har blitt mer aktualisert, men når jeg hører majoriteten av folk “snakke om psykisk helse” er tilnærmingen nærmest politisk. Eller et forsøk på å høres faglig ut. “Alle” har en psykisk helse, derfor er det mye meninger ute å går også. Folk er ofte internett-opplyste, så de vet at det finnes noe som heter angst, og noe som heter depresjon, men kunnskapen stikker som regel ikke dypere enn noen enkelte begrep. Du etterlyser forståelse og toleranse, og der er vi helt enige. Tidligere har det store problemet vært at psykiske helse ikke har blitt tatt like seriøst som fysisk helse, og i fag- og forskningsmiljøene var konsensus at naturvitenskapen var overlegen det som vi fortsatt kaller “soft science” (humanoria, sosiologi, psykologi osv). Psykologi har derfor historisk sett vært litt ufortjent forbundet med synsing, og erfaringsmessig så vil jeg påstå at det er et rykte som henger igjen enda. Spesielt om man diskuterer ADHD eller andre paraplybegrep som ofte får en del oppmerksomhet i media. “Før het det makk i ræva, men nå skal det vist hete ADHD.” – hørt den før? At de redskapene og metodene vi bruker for utredning i dag ikke fantes for 20 år siden er jo mye av forklaringen på akkurat det, men det er en holdning som er sosialt akseptert og normalisert å ha til både profesjonen og faget. At det fortsatt er stigma rundt det at menn viser følelser eller snakker om usikkerhet, samtidig som de er alvorlig overrepresentert på selvmordstatistikkene, er urovekkende. Blant mange andre ting. Og det er ikke noe som vil bli tatt mer seriøst så lenge det fortsatt er tilknyttet skam og stigmatisering til dette. Da hjelper det lite at folk selvdiagnostiserer seg selv over en lav sko, etter å ha lest noe de kjente seg igjen i, i en tråd på Kvinneguiden. Det snakkes kanskje en del OM psykisk helse, men vi må bli mye mer nøye på HVA vi snakker om når vi snakker om når vi snakker om psykisk helse. Innen 2020 burde vi ha som nasjonalt mål om at det på folkemunn aldri mer skulle bli hevdet at man var deprimert om man hadde en dårlig dag, eller at noen ba deg “ta deg sammen” om du fortalte du slet med depresjoner. Med andre ord: Vi må først og fremst snakke mer om psykisk helse.

Det kan virke som vi beveger oss inn i et samfunn der majoriteten lider av en slags psykisk utmattelse. Depresjon, angst, selvmordstanker og kampen mot et ‘indre mørke’ har blitt normalisert på linje med vinterinfluensaen; veldig mange opplever det. Det prates om over lunsjbordet “Jeg tror jeg har fått angst, jeg… vil du sende brunosten?” – det virker å spre seg som om det var smittsomt. En slags folkesykdom. Det skyldes på press. Skolen, sosiale medier, teknologi, og alt fra enkeltpersoner til samfunnet generelt… Når unge får dårlige karakterer på skolen pekes det ofte på en inkompetent lærer, på samme måte som fingeren rettes mot influencere så fort kroppspress og dårlige selvbilder diskuteres. Alle virker å ha kontroll på hvorfor de har havnet nede i mørket og hvem som har bidratt til å dytte de ned… Alt for få snakker om veien opp igjen, og om de gjør har de ofte flydd til himmels helt selv. Gått fra vingeløs spurv til ørn over natten… Hvorfor har det blitt akseptert at ‘andre’ får skyld for alt negativt, mens en selv får ta eierskap for alt det positive? Tenk hvor ofte det faktisk er sånn… Der er det noe som ikke stemmer? Klart psykisk helse er viktig. Klart ingen hopper frivillig ned i mørket. Klart vi må ta det på alvor. Klart vi må slutte å påvirke hverandre negativt… Jeg skulle ønske jeg kunne pekt på han som var først ute med å si at løsningen ligger i en negativt ladd pekefinger. Det gjør den neppe! Vi må bli flinkere å snakke om det som funker; hvem bidrar og hva påvirker oss positivt på veien opp igjen. Og så… mer av det!

Veldig viktig! Trur mange blir møtt med dobbelmoral der venner er der for deg, samtidig som dei gir deg dårlig samvittighet for å ikkje delta sosialt og generelt har manglande forståelse for at det ikkje er slik personen ønsker å vere. Det er ein sjukdom på lik linje med ein som er fysisk.

Ida: <3 kjærlighet til deg.