hits

jeg er srbar men du er rett


Slik alt var.

google "slik kjenner du igjen en psykopat" ble en vane. Jeg gjorde det nesten hver kveld. Nr han ikke kom hjem p flere dager og jeg sluttet bekymre meg for at han hadde havnet p glattcelle eller kanskje til og med var dd, og utroskap ikke lengre pvirket meg, da googlet jeg. Prvde finne noen faresignaler som var s alvorlige at jeg skulle trre dra. De var der, alle sammen. Men jeg ble.

lpe rundt i leiligheten og lete etter sitt eget bankkort, se hvordan pengene forsvant p konto og jeg visste nyaktig hvem som stjal fra meg, det ble nesten en vane. Men likevel satt jeg og ventet, godtok unnskyldninger eller ord som "det var jo bare 1000 kr" som etterhvert kanskje ble "2000 kr" og som etterhvert ble enda mer, og jeg tenkte "jeg jobber ikke hardt hver dag for dette her." Men jeg ble.

komme hjem fra en ferie og lure p hvem som hadde vrt i min seng, en jente jeg ikke kjente, eller kanskje noen jeg hadde mtt p fest en gang - noen som mest sannsynlig kom til sende meg melding p innboks senere og fortelle alt, men han kom til benekte det selv om vi begge visste. Ikke hadde noen tatt seg bryet til i det hele tatt forske skjule spor, s jeg skiftet p sengen selv, og etter ha konfrontert gang p gang, ftt bevis gang p gang, s ble jeg uansett.

Da jeg kom til tante p den tiden sa hun "man kan se at du er srbar. Man kan se at du er srbar, fordi dette er noe du er redd du ikke takler. Han ser mye rundt seg, det er noe merkelig, jeg bare vet det". 

sitte helt tom og apatisk i stuen og lure p hvem jeg hadde blitt. Jeg pleide jo ha mine egne meninger, jeg pleide vre selvstendig, jeg liker hverken mennesket jeg har blitt eller mennesket jeg er sammen med. Uansett hva jeg fikk vite, uansett hva andre fortalte meg, endte det alltid opp med at jeg flte meg gal. Det var min feil at jeg ikke var verdt bli elsket. Det var min feil at han var utro. Det var min feil at jeg mtte sttte oss begge konomisk. Det var min feil at jeg ikke var sterk nok til g. Helt til jeg plutselig en dag bestemte meg, helt ut av det bl - og jeg s meg aldri tilbake. Aldri har det fltes feil, aldri har jeg tenkt at det har pvirket meg, fr jeg plutselig inns at.. det har det.

Livet slik det er. 

 

Det vanskelige er ikke slippe en annen person inn, det vanskelige er tro p at man fortjener noen som er snill. At det faktisk er mulig. At du ikke kommer til bli sret. Ingen varsellamper lyser, fremtiden ser lys ut, du fr hre hver dag hvor bra du er og du tenker bare ".. men snn var det jo ikke fr, hva OM jeg ender opp der igjen". S ser man bort p det perfekte mennesket som genuint nsker vre med deg, bli kjent med deg og ta med seg den bagasjen som finnes og gjre at den blir enklere bre, og etterhvert blir lagt igjen p veien ett sted. 

S ja, det er vel der livet mitt er n: s forbanna perfekt, og det er vanskelig tro p at det er sant. Men det er det. Jeg er s lykkelig og jeg fortjener vre lykkelig. Til alle dere som er i forhold eller andre relasjoner som dreper dere, dag etter dag: det er mulig f det bra, og du fortjener det. Du vet det selv, og en dag kommer du til klare det. Tenk p det: om du er sterk nok til finne deg i s mye dritt uten knekke sammen er du ogs sterk nok til st opp for deg selv og gjre det skumleste men beste av alt: bli elsket av noen fullt og helt. Det har gtt over to r for min del, og jeg har ikke hatt kjrlighetssorg et eneste sekund, men det har vrt vondt fle p den der skammen. Skammen for at man ble, skammen for at man fant seg i alt, skammen for at man ikke aksepterer kjrlighet og alt hatet som til slutt ble rettet mot seg selv. 

Da jeg kom til tante n sa hun "n er du srbar, men p den rette mten. Du er srbar fordi du har pnet deg opp for et annet menneske, han ser hele deg. Srbar kjrlighet.

Det har jeg n. The real shit. Tenk det. 

Design laget av Kine Skjerpen